Mesteren kaller disipler

(173)Dagen holdt på å gry over Gennesaretsjøen. Disiplene som var trette etter nattens resultatløse slit, var enda i fiskebåtene sine ute på sjøen. Jesus var kommet for å ha en stille stund ved sjøbredden. I den tidlige morgentimen håpet han å kunne få hvile litt borte fra folkemengden som fulgte ham dag etter dag. Men snart begynte folk igjen å samle seg omkring ham. rett

(173)I Mengden vokste hurtig og trengte på fra alle sider. I mellomtiden var disiplene kommet inn til land. For å unngå trengselen gikk Jesus opp i båten til Peter og bad ham legge litt ut fra land. Her kunne alle se og høre Jesus bedre, og fra båten underviste han folkemengden på stranden. rett

(173)Hvilket syn dette må ha vært for englene! Han som var deres store leder, satt i båten til en fisker mens den gynget sakte mellom bølgene. Herfra forkynte han det glade budskap om frelse til folkemengden som trengte seg helt ned til sjøbredden. Han som var høylovet i himmelen, talte om sitt rikes storhet til vanlige mennesker der ute i det fri. Likevel kunne han ikke ha funnet et mer passende sted. Sjøen, fjellene, de vidstrakte markene og sollyset som strømmet ut over jorden - alt dette var med til å gjøre undervisningen levende og prege den i tilhørernes sinn. Og ikke noe av Kristi undervisning ble uten frukt. Alt han sa, nådde et eller annet menneske som et ord til evig liv. rett

(173)Hele tiden sluttet flere seg til folkemengden inne på land. Der var gamle menn som støttet seg til staven, og hardføre bønder fra fjellene. Fiskere kom fra sitt strev ute på sjøen. Der var kjøpmenn og rabbinere, rike og lærde, gamle og unge. De kom med sine syke venner og trengte seg frem for å høre den guddommelige lærer. Slike hendelser var det profetene hadde sett da de skrev: «Du Sebulons land og Naftalis land, som ligger langsmed sjøen, og landet øst for Jordan, du hedningenes Galilea: Det folk som satt i mørke, har sett et stort lys. Over dem som bor i dødens land og skygge, har lyset gått opp.» 1 rett

(173)Foruten mengden på stranden ved Gennesaretsjøen hadde Jesus også andre tilhørere i tanke mens han talte. Idet han skuet ned gjennom tidsaldrene, så han sine trofaste tjenere i fengsler og foran domstoler. rett

(174)Han så dem i fristelse, ensomhet og trengsel. Hvert tilfelle av glede, strid og motgang lå åpent for ham. Det han talte til dem som var samlet omkring ham, gjaldt også disse andre. Det var nettopp ord som for dem ville være et budskap med håp under prøvelser, ord med trøst i sorg og med lys fra himmelen for dem som var i mørke. Gjennom Den Hellige Ånd ville den stemmen som talte til dem fra fiskebåten på Gennesaretsjøen, fortsette å tale til mennesker så lenge tiden varer. rett

(174)Peters fiskefangst
Da Jesus holdt opp med å tale, snudde han seg mot Peter og bad ham legge ut på sjøen og kaste noten til fangst. Men Peter var motløs. Hele natten hadde han ikke fått noe. Gjennom de ensomme timene hadde han tenkt på døperen Johannes som vansmektet alene i et fangehull. Han hadde tenkt på utsiktene for Jesus og hans etterfølgere, på det dårlige resultatet av virksomheten i Judea, og på prestenes og rabbinernes hat. Til og med hans eget arbeid hadde mislykkes. Idet han så på de tomme garnene, virket fremtiden mørk og dyster. «Mester,» sa han, «vi har strevd hele natten og ingenting fått. Men på ditt ord vil jeg kaste noten.» rett

(174)Den mørke tiden av døgnet var den eneste gunstige tiden til å fiske med not i den klare sjøen. Etter å ha strevd hele natten uten resultat, syntes det å være håpløst å kaste ut noten i dagslys. Men Jesus hadde gitt befalingen, og kjærlighet til Mesteren fikk disiplene til å gjøre som han sa. Simon Peter og hans bror var sammen om å kaste noten ut. Da de forsøkte å dra den inn igjen, var det så mye fisk at den begynte å revne, og de var nødt til å be Jakob og Johannes om å komme og hjelpe dem. Da de hadde fått fangsten om bord, var begge båtene så fulle at de holdt på å synke. rett

(174)Men nå tenkte Peter hverken på båter eller fiskefangst. Dette miraklet, som overgikk alle andre han noen gang hadde vært vitne til, var for ham en åpenbaring av guddommelig makt. I Jesus så han den som var herre over hele naturen. I nærheten av ham som var guddommelig, så han klart sin egen syndighet. Peter ble overveldet av kjærlighet til Mesteren, av skam over sin egen vantro, av takknemlighet for Kristi velvilje mot ham som var så uverdig, og fremfor alt av følelsen av sin egen urenhet i nærvær av den grenseløse renhet. Mens de andre holdt på å sikre fangsten, falt Peter ned for Jesus og utbrøt: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann!» rett

(174)Det var det samme nærvær av guddommelig hellighet som fikk profeten Daniel til å falle om som en død foran Guds engel. Han sa: «Jeg skiftet farge og ble likblek; all min kraft var borte.» Også Jesaja utbrøt da han så Guds herlighet: «Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper, jeg bor blant et folk med urene lepper, og mine øyne har sett Kongen, Herren, Allhærs Gud.»2 Mennesket med dets svakhet og synd stod foran den fullkomne Gud, og Jesaja følte seg helt igjennom mangelfull og vanhellig. Slik har det vært med alle som har fått se Guds storhet. rett

(175)Peter utbrøt: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann!» Likevel klynget han seg til Jesus. Han følte at han ikke kunne skilles fra ham. Jesus svarte: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.» Det var etter at Jesaja hadde sett Guds hellighet og sin egen uverdighet, at han mottok budskapet fra Gud. Det var etter at Peter hadde oppgitt selvet og gjort seg avhengig av Guds kraft, at han ble kalt til å arbeide for Kristus. rett

(175)De forlot alt og fulgte ham
Inntil da hadde ingen av disiplene helt sluttet seg til Jesus som hans medarbeidere. De hadde vært vitne til mange av hans mirakler, og de hadde lyttet til hans undervisning. Men de hadde ikke helt forlatt sitt tidligere yrke. At døperen Johannes ble fengslet, var en bitter skuffelse for dem alle. Hvis Johannes' misjon skulle få et slikt utfall, ville det nok være lite håp for Mesteren, for alle de religiøse lederne stod samlet mot ham. Slik som forholdene var, føltes det som en lettelse for dem å vende tilbake til arbeidet som fiskere for en kort tid. Men nå kalte Jesus dem til å oppgi sitt tidligere liv og forene sine interesser med hans. Peter hadde tatt imot kallet. Da de kom på land, bød Jesus de tre andre disiplene: «Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!» Straks forlot de alt og fulgte ham. rett

(175)Før Jesus bad dem forlate garnene og båtene, gav han dem forsikring om at Gud ville skaffe dem det de behøvde. Peter hadde fått rikelig betaling for at Jesus benyttet båten i tjeneste for evangeliet. Han som «er rik nok for alle som påkaller ham», har sagt: «Gi, så skal dere få: Et godt mål, rystet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget.» I samsvar med dette hadde han belønnet Peters tjeneste. Hvert offer som blir gjort i tjenesten for ham, vil bli belønnet av ham som kan «gjøre uendelig mye mer enn alt det vi ber om og forstår».3 rett

(175)Det var en trist natt på sjøen da disiplene var skilt fra Jesus. De var svært nedtrykt av vantro, og de var slitne etter et resultatløst strev. Men hans nærvær oppflammet deres tro og gav dem glede og fremgang. Slik er det også med oss. Er vi skilt fra Jesus, blir vår gjerning uten frukt, og vi kan lett komme til å murre og vise mistillit. Men når han er nær, og vi arbeider under hans ledelse, gleder vi oss over bevisene på hans makt. Satan vil gjerne gjøre oss motløse, men Kristus ønsker å gi oss tro og håp. rett

(175)Dette miraklet hadde en dypere lærdom for disiplene, og det har også en lærdom for oss. Han som ved sitt ord kunne samle fisken fra sjøen, kan også påvirke menneskenes sinn og dra dem med kjærlighet så de kan bli «menneskefiskere». rett

(176)Han valgte ulærde hjelpere
De var uanselige og ulærde, disse fiskerne fra Galilea. Men Kristus, verdens lys, var i stand til å dyktiggjøre dem for den gjerning han hadde valgt dem til. Han ringeaktet ikke utdanning, for den er en velsignelse når den beherskes av kjærlighet til Gud og er viet til tjeneste for ham. Men han gikk forbi datidens lærde, for de var så selvsikre at de ikke hadde noen medfølelse med mennesker i nød, og kunne derfor ikke bli hans medarbeidere. I sin religiøse blindhet hadde de bare forakt til overs for tanken om å bli undervist av Kristus. rett

(176)Jesus søker samarbeid med dem som vil være åpne kanaler som hans nåde fritt kan flyte gjennom. Alle som vil være Guds medarbeidere, må først lære ikke å stole på seg selv. Det er en forutsetning for å få del i Kristi karakter. Dette kan man ikke oppnå gjennom akademisk utdanning. Det er frukten av den visdom man bare kan få hos den guddommelige læreren. rett

(176)Jesus valgte ulærde fiskere fordi de ikke var blitt opplært i tidens tradisjoner og feilaktige skikker. De eide naturlig dyktighet, og de var ydmyke og lærvillige. De var personer som han kunne lære opp til sin gjerning. Blant vanlige hverdagsmennesker finnes det mange som tålmodig trår livets tredemølle, og som ikke vet om de evner de har. Hvis disse evnene fikk utfolde seg, ville de heve dem opp til likestilling med de mest aktede mennesker i verden. Det skal en dyktig berøring til for å vekke disse slumrende åndsevner. Slike mennesker var det Jesus valgte som sine medarbeidere, og han gav dem den forrett å være sammen med ham selv. Aldri har verdens store personligheter hatt en slik lærer. Da disiplene stod frem etter læretiden hos Jesus, var de ikke lenger uvitende og ukultiverte. De var blitt lik ham i sinn og vesen, og folk skjønte at de hadde vært med Jesus. rett

(176)I Kristi skole
Hovedsaken med utdanning er ikke bare å formidle kunnskap, men å formidle den livgivende kraft som oppnås når sinn er knyttet til sinn og sjel til sjel. Bare liv kan gi liv. Hvilken forrett hadde ikke disse som i tre år var i daglig kontakt med det guddommelige liv, det som er kilden til hver livgivende impuls som har brakt velsignelse til verden! Johannes var den som mer enn noen av de andre disiplene tok imot kraften fra dette underfulle liv. Han sier: «Livet ble åpenbaret, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Faderen og ble åpenbaret for oss.» «Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde.»4 rett

(176)Det fantes ikke noe hos Jesu disipler som kunne gi dem selv ære. Det var åpenbart at den fremgang de hadde i sin gjerning, måtte tilskrives Gud alene. Livet til disse mennene, det sinnelag de utviklet, og det mektige verk som Gud utførte gjennom dem, er et vitnesbyrd om hva Gud vil gjøre for alle som er lærvillige og lydige. rett

(178)Den som elsker Kristus mest, vil utrette mest godt. Det er ingen grense for brukbarheten hos den som setter selvet til side, og på den måten gir rom for Den Hellige Ånd til å virke på hjertet, og som har overgitt seg helt og fullt til Gud. Hvis mennesker vil underkaste seg den nødvendige selvtukt uten å klage eller bli motløse på veien, vil Gud undervise dem time for time og dag for dag. Han lengter etter å vise dem sin nåde. Hvis hans folk vil fjerne det som stenger, vil han la frelsens vann flyte frem i rike strømmer gjennom de menneskelige kanaler. Hvis jevne hverdagsmennesker ble oppmuntret til å gjøre alt det gode de kunne gjøre, og hvis ingen forsøkte å holde dem tilbake og hemme deres virkelyst, ville det være hundre arbeidere for Kristus der det nå er en. rett

(178)Gud tar mennesker som de er, og utdanner dem for sin tjeneste hvis de vil overgi seg til ham. Når Guds Ånd mottas i sjelen vil den opplive alle sinnets krefter. Under Den Hellige Ånds veiledning vil det sinn som uten forbehold blir helliget til Gud, utvikle seg harmonisk og bli styrket til å fatte og oppfylle Guds krav. Den svake, vaklende karakter blir forvandlet til å bli sterk og urokkelig. rett

(178)En stadig helligelse resulterer i et så inderlig forhold til Jesus at hans disippel blir lik ham i sinn og natur. Gjennom forbindelsen med Kristus vil han få et klarere og videre utsyn. Fatteevnen vil bli skarpere, dømmekraften mer balansert. Den som lengter etter å tjene Kristus, blir styrket av den livgivende kraft fra «rettferds sol» så han bærer mye frukt til Guds ære. rett

(178)Personer med den høyeste akademiske utdanning har lært mange verdifulle ting av enkle kristne som i verdens øyne blir betraktet som uvitende. Men disse upåaktede disipler har fått sin utdanning i den høyeste av alle skoler. De har lært av ham som det ble sagt om at «aldri har noe menneske talt slik som denne mannen». Matt 4, 18-22; Mark 1,16-20; Luk 5,1-11 rett

neste kapitel