| Slektenes Håp kapitel 26. Fra side 179. Fra side 252 i den engelske utgave. |
(179)I tiden mellom sine mange vandringer oppholdt Jesus seg gjerne i Kapernaum, som derfor ble kalt «hans egen by».1 Den lå ved bredden av Gennesaret-sjøen i utkanten av den vakre sletten. rett (179)På grunn av sjøens lave nivå får flatlandet som omgir den, et mildt sydlandsklima. På Kristi tid vokste det palmer og oliventrær der. Det var frukthager og vingårder, grønne marker og blomster med praktfulle farger i rik overflod. Alt dette ble vannet av friske strømmer fra bakkeskråningene. Spredt omkring langs strendene og på høydedragene rundt sjøen litt lenger borte lå småbyer og tettsteder. På sjøen kunne man overalt se fiskebåter. I hvilken retning man enn så, var det liv og travel virksomhet. rett (179)Kapernaum passet godt som midtpunktet for Jesu virksomhet. Byen lå ved hovedveien fra Damaskus til Jerusalem, Egypt og Middelhavet. Den var derfor et viktig knutepunkt. Folk fra mange land reiste gjennom byen, eller de stanset her for å hvile på sine reiser til og fra. Her kunne Jesus treffe folk fra alle nasjoner og samfunnslag. Her var de rike og store så vel som de fattige og små i samfunnet. Hans undervisning ville nå ut til andre land og til mange hjem. Det ville skape interesse for å granske profetiene, oppmerksomheten ville bli rettet mot Jesus, og hans misjon ville bli kjent i verden. rett (179)Til tross for Rådets motstand mot Jesus, ventet folk med spenning på hvordan hans virksomhet skulle utvikle seg. Hele himmelen var opptatt av dette. Engler forberedte veien for hans gjerning ved å virke på menneskene og dra dem til Jesus. rett (179)I Kapernaum var embetsmannens sønn, han som Jesus hadde helbredet, et vitne om hans makt. Og embetsmannen selv og hans husfolk vitnet med glede om sin tro. Da det ble kjent at læreren selv var iblant dem, kom hele byen i bevegelse, og folkemengden flokket seg omkring ham. På sabbaten fylte de synagogen, og mange måtte gå igjen. rett (180)Forkynnelse som vakte undring (180)Jesus hadde ikke noe å gjøre med de forskjellige stridsemner blant jødene. Hans gjerning var å fremholde sannheten. Hans ord kastet et vell av lys over det som patriarker og profeter hadde talt om, og Guds ord ble som en ny åpenbaring for menneskene. Aldri før hadde hans tilhørere sett en slik dybde av mening i det. rett (180)Jesus møtte menneskene på deres eget område. Han visste om deres vanskeligheter. Han gjorde sannheten til noe vakkert ved å fremholde den på den mest likefremme og enkle måte. Hans språk var rent, kultivert og klart som en rennende bekk. Stemmen hans lød som musikk for dem som hadde lyttet til rabbinernes monotone tale. Selv om hans tale var enkel, talte han med myndighet. Dette særmerket hans undervisning i motsetning til alle andres. Rabbinerne talte med tvil og uvisshet som om Guds ord kunne utlegges til å mene det ene eller det stikk motsatte. For hver dag som gikk, ble tilhørerne stadig mer usikre. Men slik som Jesus fremholdt det, var det av uomtvistelig autoritet. Uansett hva han talte om, ble det fremholdt med kraft som om hans ord ikke kunne motsies. rett (180)Likevel var det heller alvoret enn stemmestyrken som virket slik. Han talte som en som hadde en bestemt hensikt å oppfylle. Han fremholdt den evige verdens realiteter. I hvert eneste tema åpenbarte han Gud. Jesus forsøkte å bryte den dårskapens trolldomsmakt som gjør at menneskene er helt opptatt av jordiske ting. De tingene som har med dette livet å gjøre, satte han i det rette forhold til de evige interesser. De var av underordnet betydning, men han så likevel ikke bort fra dem. Han lærte at himmelen og jorden er knyttet sammen, og at kunnskap om guddommelig sannhet gjør menneskene bedre skikket til å utføre dagliglivets plikter. Han talte som en som var fortrolig med himmelen og med sitt forhold til Gud. Likevel erkjente han at han var ett med hvert eneste medlem av menneskeslekten. rett (181)Hans undervisning ble variert slik at den passet tilhørernes behov. Han visste hvordan han, som Jesaja sier, «med mitt ord kan styrke den trette». Han talte «milde ord» for å kunne meddele menneskene sannhetens skatter på den mest tiltrekkende måten.3 På en taktfull måte møtte han de fordomsfulle menneskene og overrasket dem med illustrasjoner som tiltrakk seg deres oppmerksomhet. Ved fantasiens hjelp nådde han inn til hjertet. Sine illustrasjoner hentet han fra dagliglivet, og selv om de var enkle, lå det en vidunderlig dyp mening i dem. Fuglene i luften, liljene på marken, såkornet, gjeteren og sauene - med alt dette skildret han udødelige sannheter. Senere når det hendte at hans tilhørere så disse tingene i naturen, husket de alltid hans ord. De illustrasjoner Kristus brukte, var en stadig påminnelse om hans lære. rett (181)Kristus smigret aldri mennesker. Han sa aldri noe som kunne gjøre dem innbilske, og han roste dem ikke for deres kløktige påfunn. Men dypsindige, fordomsfrie og tenkende mennesker tok imot hans undervisning, og de fant at den satte deres visdom på prøve. De var fulle av undring over den åndelige sannhet som kom til uttrykk i det enkleste språk. Folk med den høyeste utdanning ble grepet av hans ord, og de ulærde høstet alltid gagn av det han sa. Han hadde et budskap til dem som lite hadde lært, og han fikk også hedningene til å forstå at han hadde et budskap til dem. rett (181)Hans ømme medlidenhet lindret dem som var urolige og trette. Selv når han var blant arge fiender, var han omgitt av en fredens atmosfære. Skjønnheten som lyste i ansiktet hans, det elskelige sinnelaget og fremfor alt den kjærlighet som kom til uttrykk i blikk og tonefall, virket tiltrekkende på alle som ikke var forherdet i vantro. Hadde det ikke vært for den mildhet og medfølelse som preget hvert eneste ord og blikk, ville han ikke ha trukket så store tilhørerskarer til seg som han gjorde. De nedtrykte som kom til ham, følte at han knyttet sine interesser til deres. Han var som en trofast og kjærlig venn, og de ønsket å få vite mer om det han lærte. Himmelen kom så nær. De lengtet etter å være i nærheten av ham, slik at han kunne trøste dem og være hos dem bestandig. rett (181)Med dyp interesse gav Jesus akt på de skiftende ansiktsuttrykk hos sine tilhørere. De ansiktene som uttrykte interesse og velvilje, gledet ham. Når sannhetens piler trengte inn i sjelen og brøt igjennom selviskhetens stengsel og fremkalte anger og til sist takknemlighet, gjorde det ham glad. Når blikket hans gled ut over folkemengden, og han oppdaget mennesker som han hadde sett før, lyste ansiktet hans av glede, og han så i dem lovende borgere i sitt rike. Når sannheten som han fremholdt så klart, rørte ved en eller annen kjær avgud, la han merke til ansiktstrekk som ble forandret. Han så det kalde, avvisende blikket som fortalte at lyset ikke ble godt mottatt. Når han så mennesker som "avslo fredens budskap, skar det ham dypt i hjertet. rett (181)En demonbesatt blir fri (181)Alt var nå bråk og forvirring. Folks oppmerksomhet ble ledet bort fra Kristus, og ingen gav akt på det han sa. Nettopp derfor var det at Satan førte sitt offer til synagogen. Men Jesus truet demonen og sa: «Ti stille og far ut av ham!» Den onde ånden rev mannen over ende midt iblant dem og for ut av ham, men uten at han ble skadet. 4 rett (182)Satan hadde formørket denne ulykkelige mannens sinn. Men da han var i Jesu nærhet, trengte en lysstråle gjennom mørket. Han ble vekket opp til å lengte etter frihet fra Satans herredømme, men demonen stod imot Kristi makt. Da mannen forsøkte å henvende seg til Jesus om hjelp, la den onde ånden ord i munnen hans, og han ropte i angst og frykt. Den besatte mannen hadde en delvis forståelse av at han var i nærheten av en som kunne gjøre ham fri. Men da han forsøkte å komme innenfor rekkevidden av denne mannen, var det en annens vilje som holdt ham igjen, og en annens ord kom til uttrykk gjennom ham. Kampen mellom Satans makt og hans eget ønske om frihet var fryktelig. rett (182)Han som hadde vunnet over Satan i fristelsens ødemark, stod igjen ansikt til ansikt med sin fiende. Demonen gjorde bruk av all sin makt for å beholde herredømmet over sitt offer. Å vike tilbake her ville være å la Jesus seire. Det så ut som om den forpinte mannen måtte miste livet i kampen mot den fienden som hadde ødelagt hans menneskeverd. Men Jesus talte med myndighet og satte fangen fri. Mannen som hadde vært besatt, stod foran den undrende forsamlingen, og han var lykkelig over å være fri og herre over seg selv. Til og med demonen hadde vitnet om Jesu guddomsmakt. rett (182)Mannen priste Gud for utfrielsen. De øynene som kort tid i forveien hadde glødet av vanvidd, lyste nå av forstand og ble fylt av takknemlighetens tårer. Forsamlingen var målløs av undring. Så snart de hadde fått igjen talens bruk, sa den ene til den andre: «Hva er dette? En ny lære med makt og myndighet! Han befaler til og med de urene ånder, og de adlyder ham.»5 rett (182)Den skjulte årsak til den lidelsen som hadde gjort denne mannen til et fryktelig syn for sine venner og en byrde for seg selv, fantes i hans eget liv. Han var blitt trollbundet av syndens vellyst og hadde tenkt å gjøre livet til en eneste stor fest. Han drømte ikke om å bli en skrekk for verden og en skam for sin familie. Han mente at han kunne bruke sin tid til uskyldig dårskap. Men da han først var kommet ut på skråplanet, gikk det fort nedover med ham. Lettsindighet og mangel på måtehold fordervet de edle trekk i hans natur, og Satan fikk uinnskrenket herredømme over ham. rett (182)Angeren kom for sent. Da han kom dit hen at han var villig til å ofre rikdom og fornøyelser for å få tilbake sitt tapte menneskeverd, var han blitt hjelpeløs i den ondes grep. Han hadde selv beveget seg inn på fiendens område, og Satan hadde tatt hans evner og krefter i besittelse. Djevelen hadde fristet ham med mange tilbud. Men da den ulykkelige mannen var kommet i hans vold, ble fienden ubarmhjertig grusom og plaget ham på det frykteligste. Slik vil det gå med alle som gir etter for det onde. Den første fortryllende nytelse ender i fortvilelsens mørke eller i ruin og vanvidd. rett (183)Den samme onde ånden som fristet Kristus i ødemarken, og som hadde makten over den besatte mannen i Kapernaum, behersket også de vantro jødene. Men overfor dem tok den på seg en from mine og prøvde å bedra dem når det gjaldt deres motiver for å forkaste Kristus. De var i en mer håpløs tilstand enn den besatte, for de følte ikke at de behøvde Kristus, og ble derfor holdt fast i Satans makt. rett (183)Den tiden da Kristus selv virket blant menneskene, var også den tiden da maktene i mørkets rike utfoldet sin største aktivitet. Gjennom tidene hadde Satan med sine onde engler forsøkt å kontrollere menneskene både fysisk og sjelelig og å føre dem ut i synd og lidelse. Skylden for all denne elendighet hadde han lagt på Gud. Jesus åpenbarte Guds natur for menneskene. Han brøt Satans makt og satte fangene fri. Nytt liv, ny kjærlighet og kraft fra himmelen virket på menneskene, og ondskapens fyrste ble vekket opp til kamp for sitt rikes overhøyhet. Satan samlet alle sine styrker og motarbeidet hele tiden Kristi gjerning. rett (183)Onde ånder i aktivitet (183)På Kristi tid var Israels ledere og lærere blottet for kraft til å stå imot Satans virksomhet. De forsømte det eneste middel de kunne ha benyttet i sin motstand mot de onde ånder. Det var ved Guds ord at Kristus seiret over den onde. Lederne i Israel gav seg ut for å være fortolkere av Guds ord. Men de studerte det bare til støtte for sine tradisjoner og for å håndheve regler som mennesker hadde laget. Ved sin fortolkning fikk de Den hellige skrift til å fremholde meninger som Gud aldri har gitt uttrykk for. Deres mystiske forklaringer tilslørte det som Gud hadde gjort klart. De var uenige om formaliteter og fornektet i virkeligheten de viktigste sannhetene. Slik ble vantroen spredt vidt og bredt. Guds ord ble berøvet sin kraft, og onde ånder fikk det som de ville. rett (183)Historien gjentar seg. Mange religiøse ledere har Bibelen åpen foran seg, og gir seg ut for å vise aktelse for det den lærer. Likevel er det mange som i vår tid bryter ned troen på Bibelen som Guds ord. De er opptatt med å rive bibelordene fra hverandre, og setter sine egne meninger over Ordets tydelige utsagn. I deres hender mister Guds ord sin fornyende kraft. Dette er årsaken til at vantroen løper løpsk og forbrytelser er så alminnelig. rett (184)Når Satan har undergravd troen på Bibelen, leder han menneskene til andre kilder for å få lys og kraft. På den måten sniker han seg inn. De som vender seg bort fra Bibelens tydelige lære og Den Hellige Ånds overbevisende kraft, innbyr onde ånder til å herske. Kritikk og spekulasjoner omkring Guds ord har åpnet veien for spiritisme og teosofi - disse moderne former for oldtidens hedenskap. De får fotfeste endog i menigheter som gir seg ut for å tilhøre Kristus. rett (184)Side om side med forkynnelsen av evangeliet er det krefter i virksomhet som bare er medier for løgnaktige ånder. Mange gir seg av med disse løgnånder av ren nysgjerrighet. Men når de ser beviser for at det er en overmenneskelig kraft som virker, blir de lokket stadig videre inntil de beherskes av en vilje som er sterkere enn deres egen. De kan ikke komme fri fra denne mystiske makt. rett (184)Sinnets forsvarsverker brytes ned. Man har ikke lenger noe vern mot synd. Når man først har avvist det vern som Guds ord og hans Ånd gir, er det ikke noen som vet hvor dypt man kan synke i fordervelse. Skjult synd eller overmektige lidenskaper kan gjøre et menneske til en fange som er like hjelpeløs som den besatte mannen i Kapernaum. Likevel er tilstanden ikke håpløs. rett (184)Hvilken makt skal dominere? (184)Hvert eneste menneske har frihet til å velge hvilken makt som skal ha herredømme i livet. Ingen har falt så dypt og ingen er så ussel at de ikke kan bli frigjort i Kristus. I stedet for en bønn kunne den besatte mannen bare si frem Satans ord. Likevel ble hjertets usagte bønn hørt. Ikke noe rop fra et menneske i nød vil bli upåaktet, selv om det ikke kommer til uttrykk i ord. De som er villige til å gå inn i et paktsforhold med himmelens Gud, blir ikke overlatt til Satans makt eller til sin egen skrøpelige natur. Gjennom profeten Jesaja innbyr Kristus dem til å søke vern hos ham og slutte fred med ham.8 rett (184)Mørkets makter vil kjempe for å beholde det menneske som en gang har vært under deres herredømme. Men Guds engler vil kjempe seierrikt for dette menneske. Herren sier: «Kan noen ta byttet fra en kriger, kan fanger slippe fra en voldsmann? Ja, så sier Herren: Fanger skal tas fra krigeren, og byttet skal berges fra voldsmannen. Jeg vil kjempe mot dem som strir mot deg, og dine barn vil jeg frelse.»9 rett (185)Peters svigermor og andre syke (185)Overalt i Kapernaum ryktes det snart hva Jesus hadde gjort. Av frykt for rabbinerne torde ikke folk komme på sabbaten for å bli helbredet. Men straks solen var borte bak horisonten, ble det et stort røre. Fra hjemmene, verkstedene og fra markedsplassen trengte byens borgere seg frem til det beskjedne huset der Jesus oppholdt seg. De syke ble brakt på bårer, eller de gikk selv og støttet seg til stokker. Noen ble hjulpet av venner, mens de svake og vaklende prøvde å komme bort til Jesus. rett (185)De kom og gikk time etter time, for ingen kunne vite om den store legen ville være der neste dag. Aldri før hadde Kapernaum opplevd en dag som denne. Luften var fylt av jubelrop fra dem som var befridd for sine· plager. Jesus frydet seg over den glede han hadde vakt. Når han så lidelsene hos dem som kom til ham, ble han rørt av medlidenhet, og han frydet seg over sin makt til å gi dem helse og lykke tilbake. rett (185)Jesus holdt ikke opp før den siste av de syke var blitt hjulpet. Det var langt på natt før folkemengden fjernet seg og det ble stille i Simon Peters hjem. Den lange, begivenhetsrike dagen var slutt, og Jesus søkte hvile. Mens byen sov, og «mens det ennå var helt mørkt, stod han opp og gikk ut til et ensomt sted og bad der».10 rett (185)Slik gikk dagene i Jesu jordiske liv. Ofte lot han disiplene dra hjem til familien for å hvile ut. Men på en vennlig måte motsatte han seg deres forsøk på å få ham bort fra sitt arbeid. Hele dagen strevde han med å undervise de uvitende, helbrede de syke, gi de blinde syn og folkeskarene mat. Når kvelden kom, eller tidlig om morgenen, gikk han ut til sin helligdom blant fjellene for å ha samfunn med sin Far. Ofte tilbrakte han hele natten i bønn og ettertanke. Ved daggry vendte han tilbake til sin gjerning blant menneskene. rett (185)Tidlig om morgenen kom Peter og de andre disiplene til Jesus og fortalte at innbyggerne i Kapernaum alt søkte etter ham. Disiplene var blitt bittert skuffet over den mottagelsen Jesus hittil hadde fått. Myndighetene i Jerusalem prøvde å drepe ham. Til og med hans egne bysbarn hadde forsøkt å ta livet av ham. Men i Kapernaum ble han hilst velkommen med frydefull begeistring, og håpet ble på ny tent hos disiplene. Det kunne jo være at det blant de frihetselskende galileere var noen som ville gå inn for det nye riket. Men med forundring hørte de Kristi ord: «Også i de andre byene må jeg forkynne det glade budskap om Guds rike. Det er det jeg er utsendt for.»11 rett (186)Hensikten med Jesu misjon (186)Den sorgløse mengdens forundring skurret i hans sinn. Ingen selvhevdelse fantes i hans liv. Den hyllest som verden viser overfor posisjon, rikdom eller talent, var fremmed for Menneskesønnen. Jesus benyttet ikke noen av de midler som menneskene gjør bruk av for å vinne tilhengere eller oppnå hyllest. Flere århundrer før hans fødsel ble det profetert om ham: «Han skal ikke skrike og ikke rope og ikke la sin røst bli hørt på gaten. Han skal ikke bryte et knekket rør og ikke slokke en rykende veke. Med troskap skal han føre retten ut. Han skal ikke bli utmattet og ikke bryte sammen, før han har utbredt retten på jorden.» 12 rett (186)Fariseerne forsøkte å oppnå anseelse ved sin omhyggelige overholdelse av seremoniene og ved å demonstrere sin gudsdyrkelse og sine gode gjerninger. De viste sin iver for religionen ved å gjøre den til et diskusjonstema. Ordstriden mellom partene var høyrøstet og langvarig, og det var ikke ualminnelig at man på gatene hørte hvordan de lovkyndige kranglet. rett (186)Jesu liv stod i avgjort kontrast til alt dette. Hos ham var det aldri støyende ordstrid, prangende gudsdyrkelse eller noen handling som skulle vekke bifall. Kristus var skjult i Gud, og Gud ble åpenbart i sin Sønns natur. Det var denne åpenbaring Jesus ønsket å få folk til å tenke på og vise hyllest. rett (186)«Rettferds sol» brøt ikke frem over verden i stråleglans for å blende sansene med sin herlighet. Om Kristus står det skrevet: «Han kommer like visst som lyset om morgenen.» Stille og mildt bryter dagslyset frem på jorden. Det sprer mørkets skygger og vekker verden til liv. Slik gikk «rettferds sol» opp «med legedom under sine vinger»13 rett |