| Slektenes Håp kapitel 27. Fra side 187. Fra side 262 i den engelske utgave. |
(187)Blant alle de sykdommene som var kjent i Østen, var spedalskhet den man fryktet mest. Den var uhelbredelig og dertil smittsom, Og fordi den hadde slike grufulle virkninger, ble selv de modigste grepet av frykt. Blant jødene ble den betraktet som en straffedom for synd. Derfor ble den kalt «slaget» og «Guds finger». Dypt inngrodd, uutslettelig og dødelig som den var, ble den også betraktet som et bilde på synd, Moseloven erklærte den spedalske for å være uren. I likhet med en som alt var død, ble han stengt ute fra vanlig menneskelig fellesskap. Hva som helst han rørte ved, ble urent. Luften ble forurenset ved at han pustet. Den som var mistenkt for å ha sykdommen, måtte fremstille seg for prestene. De skulle undersøke ham og treffe en avgjørelse. Hvis han ble erklært for å være spedalsk, ble han isolert fra sin familie, utelukket fra fellesskap med sine landsmenn og dømt til bare å være sammen med dem som led av den samme sykdommen. Loven var ubøyelig i sine krav. Det ble ikke gjort unntak selv for konger og herskere. En konge som ble angrepet av denne fryktelige sykdommen, måtte gi avkall på tronen og flykte bort fra samfunnet. rett (187)Borte fra sine venner og sin slekt måtte den spedalske bære sykdommens forbannelse. Det var hans plikt å kunngjøre sin egen elendighet. Han måtte flenge klærne og rope ut for å advare alle om å flykte fra hans smittefarlige nærhet. Ropet «Uren! Uren!» lød med sorgfull stemme fra den utstøtte stakkaren. Det var et signal som ble hørt med frykt og vemmelse. rett (187)«Om du vil, kan du gjøre meg ren! » (188)Likevel var det en mann som troen begynte å spire i hjertet hos. Men han visste ikke hvordan han skulle komme i kontakt med Jesus. Hvordan skulle han som var avskåret fra kontakt med sine medmennesker, kunne fremstille seg for den store legen? Det var også et spørsmål om Kristus ville helbrede nettopp ham. Ville han virkelig bry seg om en man trodde led under Guds straffedom? Ville han ikke likesom fariseerne, ja, endog legene, uttale en forbannelse over ham, og så be ham flykte bort fra de stedene der det bodde mennesker? Han tenkte på alt det han hadde hørt om Jesus. Ikke en eneste som var kommet til ham for å få hjelp, var blitt bortvist. rett (188)Den ulykkelige mannen bestemte seg for å oppsøke Jesus. Selv om han var utestengt fra byene, kunne det kanskje hende at han møtte Jesus der stien krysset veien langs fjellet, eller kanskje han kunne finne ham når han underviste folket utenfor byene? Vanskelighetene var store, men dette var hans eneste håp. rett (188)Den spedalske blir ledet til Jesus som underviser ved sjøbredden, og folk er samlet omkring ham. Den spedalske står langt borte, men han oppfatter noe av det Jesus sier. Han ser at han legger hendene på de syke. Han ser at de vanføre, de blinde, de lamme og de som er døden nær av forskjellige sykdommer, reiser seg opp og priser Gud for helbredelsen. Hans tro blir styrket mens han nærmer seg folkemengden. Han glemmer de forsiktighetsreglene han skal følge, folkets sikkerhet og den frykt som alle føler. Han er bare opptatt av håpet om å bli helbredet. rett (188)Bare synet av den spedalske føles motbydelig. Sykdommen har gjort fryktelige innhogg, og den sykdomstærte kroppen er forferdelig å se på. Ved synet av ham viker folk tilbake i redsel. I sin iver etter å unngå ham holder de på å tråkke hverandre ned. Noen prøver å hindre ham i å nærme seg Jesus, men forgjeves. Han hverken ser eller hører. Deres avsky for ham har ingen virkning. Han ser bare Guds Sønn. Han hører bare den stemmen som gir liv til de døende. Han trenger seg frem til Jesus, kaster seg ned for ham og roper: «Herre, om du vil, kan du gjøre meg ren!» rett (188)Jesus svarte: «Jeg vil, bli ren!» Og han la hånden sin på ham. Øyeblikkelig skjedde det en forandring med den spedalske. Kjøttet på kroppen ble friskt, nervene ble følsomme og musklene faste. Den grove, flassete huden som er typisk for spedalske, forsvant. I stedet kom det en mild glød som på et friskt barn. rett (188)Jesus påla mannen ikke å fortelle hva som var skjedd, men straks fremstille seg i templet med et offer. Et slikt offer kunne ikke godtas før prestene hadde undersøkt mannen og erklært ham fullstendig fri for sykdommen. Hvor uvillige de enn var til å gjøre dette, kunne de ikke slippe fra å undersøke mannen og treffe en avgjørelse. rett (188)Skriftens ord viser hvor ettertrykkelig Jesus fremholdt nødvendigheten av at mannen unnlot å fortelle noen om helbredelsen, og at han handlet raskt. Han sendte ham straks bort og sa strengt til ham: «Si ikke et ord om dette til noen! Men gå og vis deg for presten og bær fram de offer som Moses har påbudt for den som lar seg rense. Det skal være et vitnesbyrd for dem.» rett (189)Hadde prestene kjent de faktiske forhold i forbindelse med helbredelsen av den spedalske, kunne deres hat til Kristus ha fått dem til å avsi en falsk kjennelse. Jesus ville at mannen skulle fremstille seg i templet før ryktene om miraklet nådde dem. På den måten kunne det sikres en upartisk avgjørelse, og den spedalske som nå var blitt frisk, ville få tillatelse til igjen å være sammen med familie og venner. rett (189)Kristus hadde også andre ting i tanke da han påla mannen taushet. Han visste at hans fiender stadig forsøkte å begrense hans virksomhet og vende folket bort fra ham. Han visste at dersom helbredelsen av den spedalske ble utbasunert, ville andre som led av denne fryktelige sykdommen, strømme til, og det ville bli skreket opp om at folk ville bli smittet ved å komme i kontakt med dem. Mange av de spedalske ville ikke bruke helsens gave til velsignelse for dem selv og andre, og ved at Jesus samlet dem omkring seg, ville han gi anledning til å klage over at han brøt de strenge bestemmelser i ritualloven. Dette ville hindre hans gjerning med å forkynne evangeliet. rett (189)Kristi advarsel viste seg å være berettiget. En mengde mennesker hadde vært vitne til at den spedalske ble helbredet, og de var ivrige etter å få vite hva prestene hadde bestemt. Da mannen kom tilbake til sine venner, ble det stort røre. På tross av Jesu advarsel gjorde han ingen videre anstrengelser for å skjule at han var blitt helbredet. Riktignok ville det vært umulig å holde det skjult, men den spedalske kunngjorde det vidt og bredt. Han tenkte seg at det bare var Jesu beskjedenhet som var grunnen til at han påla ham dette. Derfor drog han omkring og fortalte om den store helbrederens makt. Han forstod ikke at hver gang slike kraftige gjerninger ble utført, ville prestene og de eldste bli mer bestemt på å rydde Jesus av veien. rett (189)Mannen som var blitt frisk, følte at helsens gave var meget kostelig. Han frydet seg over å eie manndommens kraft, og over å være gjenforent med sin familie og med vennekretsen. Han følte det som umulig ikke å kunne ære den legen som hadde gjort ham frisk. Men når han kunngjorde saken på denne måten, førte det til at Jesu gjerning ble hindret. Det fikk folk til å samles omkring ham i slike mengder at han for en tid ble tvunget til å innstille sin virksomhet. rett (189)Alt det Jesus gjorde, hadde et vidtrekkende formål. Det innbefattet mer enn bare det som kom til syne i selve handlingen. Slik også i tilfellet med den spedalske. Jesus hjalp alle som kom til ham, men han hadde også en inderlig lengsel etter å velsigne dem som ikke kom. Mens han trakk til seg tollere, hedninger og samaritanere, ønsket han også å kunne nå prestene og lærerne som var lukket inne i sin fordom og sin tradisjon. Han lot ikke noe middel være uprøvd, om de kanskje kunne nås ved det. Ved å sende den spedalske som var blitt helbredet, til prestene, gav han dem et vitnesbyrd som var ment å dempe deres fordommer. rett (190)Fariseerne hadde påstått at Kristi lære var i strid med den loven Gud hadde gitt gjennom Moses. Men hans påbud til den spedalske som var blitt frisk,om å komme frem med et offer i samsvar med loven, motbeviste denne påstanden. Det var et tilstrekkelig vitnesbyrd for alle som ville la seg overbevise. rett (190)Lederne i Jerusalem hadde sendt ut spioner for å finne et eller annet påskudd for å ta livet av Jesus. Han svarte med å gi dem et bevis på sin kjærlighet til menneskene, sin aktelse for loven og sin makt til å frelse fra synd og død. Han sa derfor om dem: «De gjengjelder godt med ondt og gir hat igjen for min. kjærlighet.» Han som på fjellet gav dette påbud: «Elsk deres fiender!» var selv et forbilde på dette prinsippet ved ikke å gjengjelde «ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord», men «tvert imot velsigne». 1 rett (190)De samme prestene som dømte den spedalske til forvisning, erklærte nå at han var frisk. Denne avgjørelsen som ble kunngjort og registrert, var et stadig vitnesbyrd om Kristus. Mannen som var blitt helbredet, ble på ny innlemmet i samfunnet på grunnlag av prestenes egen forsikring om at det ikke fantes spor igjen av sykdommen. Han var selv et levende vitne om sin velgjører. Med glede brakte han sitt offer og lovpriste Jesu navn. rett (190)Prestene var overbevist om Jesu guddoms makt. De fikk anledning til å kjenne sannheten og nyte godt av lyset. Hvis de forkastet det, ville det bli borte for alltid. Men mange forkastet lyset. Likevel var det ikke gitt forgjeves. Mange ble påvirket uten at det foreløpig kom til uttrykk. Så lenge Jesus levde, syntes hans misjon å vinne liten gjenklang hos prestene og lærerne. Men etter hans himmelfart viste det seg at «en mengde prester ble lydige mot troen». 2 rett (190)Syndens spedalskhet (190)Slik er det også med syndens spedalskhet. Den har dype røtter, er dødsens farlig og umulig å rense bort ved menneskelig makt. «Hvert hode er sykt og hvert hjerte svakt. Fra fot til hode er ingen ting helt, bare flenger og skrammer og åpne sår.»3 Men Jesus, som kom for å bo her som menneske, ble ikke smittet. Hans nærvær har en legende virkning på synderen. Hver den som kaster seg ned for hans føtter og sier: «Herre, om du vil, kan du gjøre meg ren!» skal få høre svaret: «Jeg vil, bli ren!» rett (191)I noen tilfeller reagerte ikke Jesus straks på ønsket om å bli helbredet. Men i samme øyeblikk som den spedalske bad om hjelp, fikk han den. Når vi ber om jordiske goder, kan det dra ut med svaret, eller Gud kan gi oss noe annet enn det vi ber om. Men slik er det ikke når vi ber om frigjørelse fra syndens makt. Han vil gjerne rense oss for synd, gjøre oss til sine barn og sette oss i stand til å leve et hellig liv. Kristus «gav seg selv i døden for våre synders skyld, for å fri oss ut fra den nåværende onde verden, etter Gud vår Fars vilje». «Og denne frimodige tillit har vi til ham at han hører oss når vi ber om noe som er etter hans vilje. Og når vi vet at han hører oss hva vi enn ber om, så vet vi at vi allerede har det vi har bedt ham om.» «Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.»4 rett (191)Den «uhelbredelige» ble frisk. (191)Som tilfellet var med den spedalske, hadde også den lamme mannen mistet alt håp om å bli helbredet. Hans sykdom var følgen av et liv i synd, og samvittighetsnag gjorde hans lidelser enda bitrere. Lang tid i forveien hadde han henvendt seg til fariseerne og legene, i håp om å få lindring for sine åndelige lidelser og den fysiske smerten. Men de hadde ganske kaldt erklært at han var uhelbredelig og overlatt ham til Guds vrede. Fariseerne betraktet sykdom som et tegn på Guds mishag, og holdt seg derfor borte fra de syke og trengende. Likevel var det ofte slik at nettopp disse som roste seg av å være hellige, var mer skyldige enn dem som var plaget og som de fordømte. rett (191)Den lamme mannen var fullstendig hjelpeløs. Da han ikke hadde mulighet til hjelp fra noen kant, gav han seg over i fortvilelse. Så fikk han høre om Jesu underfulle gjerninger. Han fikk vite at andre som var like syndige og hjelpeløse som han selv, var blitt helbredet. Til og med spedalske var blitt friske. Vennene hans som fortalte alt dette, oppmuntret ham til å tro at også han kanskje kunne bli helbredet hvis han ble båret bort til Jesus. Men håpet svant når han tenkte på hvordan han hadde fått sykdommen. Han fryktet for at denne edle og rene legen ikke ville tåle ham i nærheten av seg. rett (191)Likevel var det ikke så mye helbredelse for kroppen han lengtet etter. Det viktigste for ham var å bli kvitt syndebyrden. Hvis han kunne møte Jesus og få forsikring om tilgivelse og fred med Gud, ville han være tilfreds med å leve eller dø etter Herrens vilje. rett (192)Den døende mannens ønske var: Å, om jeg bare kunne komme i nærheten av ham! Det var ingen tid å miste. Kroppen holdt på å visne bort, og det var tegn til at den var i ferd med å gå til grunne. Inntrengende bad han sine venner om å bære ham på sengen bort til Jesus. Det gjorde de med glede. Men folkemengden hadde samlet seg tettpakket i og omkring huset hvor Jesus var, så det var umulig for den syke mannen og vennene hans å komme bort til ham, eller bare innenfor hørevidde. rett (192)Jesus holdt nettopp på med å undervise i Peters hus. Som vanlig satt disiplene tett inntil ham. Det var også «noen fariseere og lovlærere til stede; de var kommet fra alle landsbyene i Galilea, fra Judea og Jerusalem». De var kommet for å spionere og prøve å finne noe å anklage Jesus for. I tillegg til disse offentlige personene samlet det seg en blandet folkemengde, både de ivrige, de ærbødige, de nysgjerrige og de vantro. Forskjellige nasjonaliteter og alle lag av folket var representert. «Jesus hadde Herrens kraft så han kunne helbrede.» Livets Ånd hvilte over forsamlingen, men fariseerne og lovlærerne merket den ikke. De følte ikke noen trang, og helbredelse var ikke noe for dem. «Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg.»5 rett (192)De som bar den lamme mannen, forsøkte igjen og igjen å bane seg vei gjennom mengden, men forgjeves. Den syke mannen så seg omkring i desperasjon. Når den hjelpen han hadde lengtet etter, var så nær, hvordan kunne han da oppgi håpet? Han bad vennene sine om å bære ham opp på taket av huset, der de laget en åpning. Så firte de båren ned like foran føttene til Jesus. Undervisningen ble avbrutt. Jesus betraktet det sorgfulle ansiktet og så det bedende blikket som var festet på ham. Han forstod situasjonen, for han hadde selv dratt dette plagede og tvilende menneske til seg. rett (192)Mens den lamme mannen enda var hjemme hos seg selv, hadde Jesus brakt overbevisning til hans samvittighet. Da han angret sine synder og trodde at Jesus hadde makt til å gjøre ham frisk, hadde Jesu livgivende nåde alt velsignet ham. Jesus hadde sett at det første glimt av tillit utviklet seg til tro på at han var synderens eneste hjelper. Han hadde sett troen vokse seg sterkere ved hver anstrengelse som ble gjort for å komme i Jesu nærhet. Med ord som lød som musikk i den sykes ører, sa Jesus: «Vær frimodig, sønn, dine synder er tilgitt.» rett (192)Fortvilelsens byrde faller fra den syke mannens sinn. Tilgivelsens fred hviler over ham og lyser ut av ansiktet hans. Smertene er borte, og hele hans vesen er forandret. Den hjelpeløse lamme mannen er helbredet. Den skyldtyngede synder er tilgitt. rett (192)I oppriktig tro tok han imot Jesu ord som en nådegave til nytt liv. Han bad ikke om noe mer, men ble liggende taus, for han var så lykkelig at han ikke kunne uttrykke det med ord. Himmelens lys strålte i ansiktet hans, og de som stod omkring, betraktet dette synet med hellig ærefrykt. rett (192)Med spent oppmerksomhet ventet rabbinerne for å se hva Jesus ville gjøre i denne situasjonen. De husket hvordan mannen hadde henvendt seg til dem om hjelp, og hvordan de hverken hadde gitt ham håp eller sympati. Dessuten hadde de erklært at han led under Guds forbannelse på grunn av sine synder. Alt dette stod levende i deres minne da de så den syke mannen foran seg. De la merke til den interesse som alle la for dagen, og de kjente en forferdelig frykt for at de skulle miste sin innflytelse over folket. rett (193)Disse ærverdige mennene vekslet ikke et eneste ord. Men ansiktsuttrykket hos den enkelte sa det samme. Noe måtte gjøres for å stanse denne stemningsbølgen. Jesus hadde erklært at den lamme mannens synder var forlatt. Fariseerne oppfattet denne uttalelsen som gudsbespottelse. De fikk den ideen at de kunne fremstille dette som en synd som fortjente døden, og de tenkte med seg selv: «Hvordan kan han si slikt? Han spotter Gud! Hvem andre enn Gud kan tilgi synder?» rett (193)Jesus så på dem med et blikk som fikk dem til å krympe seg og vike tilbake. «Hvorfor har dere slike onde tanker? Hva er lettest å si, enten: rett (193)Dine synder er tilgitt, eller: Stå opp og gå? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» - og nå sier han til den lamme: «Stå opp, ta båren og gå hjem!» rett (193)Denne mannen som var blitt ført til Jesus på en båre, reiser seg nå med ungdommens spenstighet og kraft. Det livgivende blodet renner lett gjennom årene hans. Hvert organ i kroppen begynner plutselig å fungere. Sunnhetens glød tar plassen for den blekheten som varslet en snarlig død. «Og mannen reiste seg, tok straks båren og gikk ut rett for øynene på dem, så alle ble ute av seg selv av undring og priste Gud og sa: «Noe slikt har vi aldri sett!» rett (193)I sin store kjærlighet bøyde Kristus seg ned for å gi legedom til den som var skyldig og som led. Guddommen sørger over sykdommer hos lidende mennesker, og lindrer dem. Hvilken forunderlig kraft som slik ble vist til beste for menneskene! Hvem kan tvile på frelsens budskap? Hvem kan vise ringeakt for en medfølende gjenløsers barmhjertighet? rett (193)Det krevdes ikke noe mindre enn skaperkraft for å kunne gi helsen tilbake til dette legemet som var døden nær. Den samme røsten som gav liv til mennesket da det ble dannet av jord, gav liv til den lamme mannen som holdt på å dø. Og den samme kraften som gav kroppen liv, gav ham et nytt hjerte. Han som ved skapelsen «talte, og det skjedde, han bød, og det stod der»,6 talte liv til det menneske som var dødt i sine misgjerninger og synder. Helbredelsen av kroppen var et vitnesbyrd om den makt som hadde fornyet hjertet. Kristus bød den lamme mannen stå opp og gå, «for at dere kan vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder». rett (193)I Kristus ble den lamme mannen helbredet både på kropp og sjel. Den åndelige helbredelsen ble etterfulgt av fysisk fornyelse. Vi bør ikke overse den undervisning som finnes i dette. I dag er det tusenvis av mennesker som lider av fysiske sykdommer, og som i likhet med den lamme mannen lengter etter budskapet: «Dine synder er tilgitt.» Syndens byrde, som er årsak til hvileløshet og utilfredsstilte lengsler, er den egentlige roten til all sykdom. De kan ikke finne noen lindring før de kommer til ham som helbreder sjelen. Den fred som bare han kan gi, vil gi sinnet styrke og kroppen helse. rett (194)Jesus kom «for å gjøre ende på djevelens gjerninger». «I ham var liv,» og han sier: «Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.» Han er «en ånd som gir liv». Og han har fremdeles den samme livgivende makt som han hadde på jorden da han helbredet de syke og talte tilgivelsens ord til syndere. «Han tilgir all din skyld og leger all din sykdom.»7 rett (194)På folket virket helbredelsen av den lamme mannen som om himmelen hadde åpnet seg og åpenbarte herligheten fra en bedre verden. Mannen som var blitt helbredet, passerte gjennom folkemengden mens han priste Gud for hvert skritt han tok. Han bar sin byrde så lett som om den skulle vært en fjær. Folk vek til side for å gi ham plass. De stirret på ham med ærefrykt mens de hvisket stille til hverandre: «I dag har vi sett det utrolige!» rett (194)Fariseerne var stumme av forbauselse og overveldet av sitt nederlag. De innså at det ikke var noen mulighet for dem til å hisse opp folkemengden. Den undergjerning som var blitt utført for en mann de hadde overgitt til Guds vrede, hadde gjort et slikt inntrykk på folket at de i øyeblikket glemte rabbinerne. De så at Kristus eide en kraft som de mente at Gud alene hadde. Likevel sto hans rolige verdighet i påfallende motsetning til deres eget hovmod, og de ble forlegne og skamfulle. De innså at et høyere vesen var til stede, selv om de nektet å innrømme det. Jo sterkere beviser de fikk for at Jesus hadde makt på jorden til å tilgi synd, desto fastere forskanset de seg i vantro. De drog bort fra Peters hjem hvor de hadde sett den lamme mannen bli helbredet ved Jesu ord, og prøvde å legge nye planer for å bringe Guds Sønn til taushet. rett (194)Uansett hvor ondartet legemlige sykdommer kunne være, og hvor inngrodde de enn var, så ble mennesker helbredet ved Kristi kraft. Men sjelens sykdom hadde et sterkere grep på dem som lukket øynene for lyset. Spedalskhet og lammelse var ikke så fryktelig som religiøs forblindelse og vantro. rett (194)I hjemmet til den lamme som var blitt helbredet, ble det stor fryd da han kom tilbake. Med letthet bar han den båren han hadde ligget på da han ble ført til Jesus. Familien samlet seg omkring ham, gråt av glede og torde nesten ikke tro sine egne øyne, for han stod foran dem i manndommens fulle kraft. Armene, som hadde vært livløse, lystret momentant. Huden, som hadde vært innskrumpet og blygrå, var nå frisk og rødlett, og han gikk med faste, lette skritt. Glede og håp stod skrevet i hvert trekk i ansiktet hans, og en ubeskrivelig renhet og fred var kommet i stedet for merkene etter synd og lidelse. Glad takksigelse steg opp fra dette hjemmet, og Gud ble herliggjort gjennom sin Sønn som hadde gitt håpet tilbake til den som ikke hadde noe håp, og styrke til ham som var hardt rammet. Denne mannen og hans familie var rede til å ofre livet for Jesus. Ingen tvil formørket deres tro, og ingen vantro skjemte deres troskap mot ham som hadde brakt lys inn i deres formørkede hjem. Matt 8,2-4; 9,1-8.32-34; Mark l, 40-45; 2,1-12; Luk 5,12-28 rett |