| Slektenes Håp kapitel 28. Fra side 195. Fra side 272 i den engelske utgave. |
(195)Ingen embetsmenn i Palestina var mer forhatt enn tollerne. Det faktum at det var en fremmed makt som påla skatter, var en stadig irritasjon for jødene, fordi det minnet dem om at de hadde mistet sin uavhengighet. Skatteoppkreverne var ikke bare redskaper for romersk undertrykkelse, de var utsugere for egen regning og beriket seg på folkets bekostning. En jøde som tok imot dette embete av romerne, ble betraktet som en forræder mot sitt eget folk. Han ble foraktet som en frafallen og ble satt i klasse med de laveste i samfunnet. rett (195)«Følg meg!» (195)Da denne tolleren en dag satt på tollboden, så han at Jesus nærmet seg. Stor var hans forbauselse da Jesus sa til ham: «Følg meg!» rett (195)Matteus forlot «alt og kom og fulgte ham». Det var ingen nøling, ingen spørsmål, ingen betenkeligheter når det gjaldt å bytte en lønnsom virksomhet med fattigdom og strabaser. Det var nok for ham at han skulle få være sammen med Jesus, lytte til hans undervisning og ta del med ham i hans gjerning. rett (197)Det samme var tilfelle med de disiplene som Jesus tidligere hadde kalt. Da han bad Peter og vennene hans om å følge ham, forlot de straks båter og garn. Enkelte av disse disiplene hadde noen som var avhengige av dem for sitt underhold. Men da de tok imot Jesu innbydelse, nølte de ikke og spurte: Hvordan skal jeg kunne leve og underholde min familie? De var lydige mot kallet. Da Jesus senere spurte dem: «Den gang jeg sendte dere av sted uten pung eller veske eller sko, manglet dere da noe?» kunne de svare: «Nei, ingenting.» l Matteus som var rik, og Andreas og Peter som var fattige, ble satt på den samme prøven, og de måtte ofre like mye. Da alt gikk godt og garnene var fulle av fisk, og da den gamle tilværelsen virket mest forlokkende, bad Jesus dem om å forlate alt for evangeliets skyld. Slik blir hvert eneste menneske prøvd for å vise hvilket ønske som er sterkest materielle goder eller fellesskap med Kristus. rett (197)Prinsippfasthet stiller alltid krav. Ingen kan ha fremgang i tjenesten for Gud uten at hele hjertet er med i gjerningen, og alt blir regnet som tap sammenlignet med det å kjenne Kristus.2 Ingen som holder noe tilbake, kan være en Kristi disippel, og langt mindre kan han være hans medarbeider. Når mennesker verdsetter frelsens storhet, vil den selvoppofrelse som viste seg i Kristi liv, også komme til syne hos dem. Hvor som helst han går foran, vil de med glede følge etter. rett (197)I gjestebud hos tolleren (197)Interessen ble vakt hos mange av tollerne, og de ble dradd til den guddommelige læreren. I sin glede over å være kalt til disippel lengtet Matteus etter å føre sine tidligere kolleger til Jesus. Derfor stelte han i stand til gjestebud i sitt eget hus og innbød slektninger og venner. Blant dem var det ikke bare tollere, men mange andre med et heller tvilsomt rykte og som ble fordømt av sine mer nøyeregnende naboer. rett (197)Festen ble holdt til ære for Jesus, og han nølte ikke med å ta imot oppmerksomheten. Han visste godt at dette ville støte fariseernes parti, og at det også ville bringe ham i vanry i folkets øyne. Men ingen taktiske beregninger kunne påvirke hans handlemåte. Ytre anseelse hadde ingen betydning. Det som betydde noe for ham, var mennesker som tørstet etter livets vann. rett (197)Jesus satt som hedersgjest ved tollerens bord. Ved sin sympati og selskapelige vennlighet viste han at han anerkjente det menneskeverd som finnes hos hvert menneske. Mennesker lengtet også etter å bli verdige hans tillit. Hans tale var en velsignet, livgivende kraft for dem. Nye ønsker ble vakt, og muligheten for et nytt liv åpnet seg for disse som var utstøtt av samfunnet. rett (198)Ved slike sammenkomster var det mange som ble påvirket av Jesu undervisning, men som ikke anerkjente ham før etter hans himmelfart. Da Den Hellige Ånd ble gitt på pinsedagen, og tre tusen vendte om på en dag, var det mange blant dem som første gang hadde hørt sannheten ved tollerens bord, og noen av dem ble budbærere for evangeliet. For Matteus selv ble Jesu eksempel ved gjestebudet en stadig lærdom. Den foraktede tolleren ble en av de mest hengitte evangelister, og i sin gjerning fulgte han nøye i Mesterens spor. rett (198)«Venn med tollere og syndere» (198)«Hvorfor spiser Mesteren deres sammen med tollere og syndere?» spurte de misunnelige rabbinerne. Jesus ventet ikke på at disiplene skulle svare på anklagen, men svarte selv: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Gå og lær hva dette betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.» Fariseerne påstod at de var åndelig friske og derfor ikke behøvde noen lege. Derimot mente de at tollere og hedninger holdt på å gå til grunne av sjelens sykdom. Var det ikke da hans plikt som lege å gå til nettopp de menneskene som trengte hans hjelp? rett (198)Selv om fariseerne hadde så høye tanker om seg selv, var de i virkeligheten verre stilt enn dem de foraktet. Tollerne var ikke så religiøst forblindet og heller ikke så selvgode. Derfor var de mer mottagelige for sannhetens innflytelse. Jesus sa til rabbinerne: «Gå og lær hva dette betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer.» Ved dette påviste han at mens de gav seg ut for å forklare Guds ord, var de helt uvitende om dets egentlige innhold. rett (198)Fariseerne ble brakt til taushet for en tid, men de ble bare mer ubøyelige i sitt fiendskap mot Jesus. De oppsøkte så døperen Johannes' disipler og prøvde å sette dem opp mot Jesus. Disse fariseerne hadde ikke godtatt Johannes' misjon. Med forakt hadde de henvist til hans asketiske livsførsel, hans enkle vaner og primitive klesdrakt, og hadde erklært at han var en fanatiker. Fordi han fordømte deres hykleri, hadde de gått imot hans forkynnelse og hadde også prøvd å egge opp folket mot ham. Guds Ånd hadde virket på disse spotterne og overbevist dem om synd. Men de hadde forkastet Guds råd og hadde erklært at Johannes var besatt av en demon. rett (198)Da så Jesus kom og blandet seg med folk og spiste og drakk ved deres bord, beskyldte de ham for å være en fråtser og vindranker. Nettopp de som kom med disse anklagene, var selv skyldige i det de anklaget Jesus for. Slik som Satan fremstiller Gud i et falskt lys og tilskriver ham sine egne egenskaper, ble Herrens budbærer fremstilt i et falskt lys av disse onde menneskene. rett (199)Fariseerne ville ikke innse at Jesus spiste sammen med tollere og syndere for å kunne bringe himmelens lys til dem som var i mørke. De ville ikke erkjenne at hvert ord som den guddommelige læreren uttalte, var et livskraftig frø som ville spire og bære frukt til Guds ære. De hadde besluttet ikke å ta imot lyset. Selv om de hadde motarbeidet døperen Johannes' gjerning, var de nå ute for å innynde seg hos disiplene hans for å sikre seg deres samarbeid mot Jesus. De påstod at Jesus satte til side de gamle vedtektene, og de fremholdt Johannes' strenge fromhet som motsetning til Jesus som var i gjestebud sammen med tollere og syndere. rett (199)På denne tiden var Johannes' disipler i dyp sorg. Det var før de kom til Jesus med budskapet fra Johannes. Deres kjære lærer var i fengsel, og selv var de nedtrykt av sorg. Jesus gjorde ingenting for å få satt Johannes fri, men syntes heller å svekke tilliten til hans forkynnelse. Hvis Johannes var sendt av Gud, hvorfor fulgte da Jesus og disiplene hans en så vidt forskjellig kurs? rett (199)Om å faste (199)Jesus svarte dem på en meget vennlig måte. Han forsøkte ikke å korrigere deres feilaktige oppfatning av fasten, men prøvde bare å rettlede dem når det gjaldt hans egen virksomhet. Det gjorde han ved å benytte det samme bilde som Johannes selv hadde gjort bruk av da han vitnet om Jesus. Johannes hadde sagt: «Den som har bruden, han er brudgom. Men brudgommens venn som står og hører på ham, gleder seg over å høre brudgommens stemme. Denne glede er nå blitt min, helt og fullt.»3 Johannes' disipler kunne ikke unngå å minnes disse ordene av sin lærer, da Jesus sa: «Kan bryllupsgjestene faste mens brudgommen er hos dem?» rett (199)Himmelens fyrste var hos sitt folk. Verden hadde fått del i Guds største gave. La de fattige glede seg, for Kristus er kommet for å gjøre dem til arvinger av sitt rike! La de rike glede seg, for han vil lære dem hvordan de kan sikre seg evige rikdommer! De uvitende kan også glede seg, for han vil gjøre dem vise til frelse. Dere som er lærde, gled dere, for han vil åpenbare dypere hemmeligheter enn dere noen gang har fattet. Sannheter som har vært skjult fra verdens grunnvoll ble lagt, vil bli åpenbart for menneskene gjennom Kristi misjon. rett (200)Døperen Johannes hadde frydet seg over å få se Jesus. Hvilken anledning til jubel hadde så ikke disiplene som kunne være sammen med himmelens konge og snakke med ham! Dette var ikke tiden for dem til å sørge og faste. Med et åpent sinn måtte de ta imot hans herlighets lys, så de kunne la lyset skinne for dem som satt i mørke og døds skygge. rett (200)Det var et strålende bilde Kristi ord hadde rullet opp. Men over det lå en tung skygge som bare han kunne se. Derfor sa han: «Men det skal komme dager da brudgommen blir tatt fra dem, og da skal de faste.» Når disiplene så sin Herre forrådet og korsfestet, ville de sørge og faste. I sine siste ord til dem på salen i Jerusalem sa han: «Om en liten stund ser dere meg ikke, og om en liten stund igjen skal dere se meg. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede.»4 rett (200)Når han stod opp fra graven, ville deres sorg bli vendt til glede. Etter sin himmelfart ville han ikke være personlig til stede, men gjennom talsmannen ville han fremdeles være hos dem. Derfor skulle de ikke tilbringe tiden med å sørge. Nettopp dette var det Satan ville. Han ønsket at de skulle gi verden inntrykk av at de var blitt bedratt og skuffet. Men i tro skulle de se opp til helligdommen der oppe hvor Jesus utførte tjeneste for dem. De skulle åpne sitt sinn for hans stedfortreder, Den Hellige Ånd, og fryde seg i lyset av hans nærvær. Men det ville komme dager med fristelser og prøver da de ville komme i konflikt med denne verdens herrer og med lederne i mørkets rike. Når Jesus ikke personlig var hos dem, og talsmannen syntes å bli borte, da ville det passe bedre for dem å faste. rett (200)Fariseerne prøvde å opphøye seg selv ved sin strenge overholdelse av formaliteter. Samtidig var deres sinn fylt av misunnelse og strid. Skriften sier: «Når dere faster, blir det strid og trette, og i ondskap slår dere med neven. Dere faster ikke slik i dag at bønnen kan høres i det høye. Er dette den faste jeg vil ha: en dag da mennesket plager seg selv, henger med hodet som sivet, kler seg i botsdrakt og ligger i aske? Kaller du dette for faste, er det en dag etter Herrens vilje?»5 rett (200)Den sanne faste er ikke bare en formsak. Guds ord beskriver den faste som Gud vil ha - «at du løslater dem som med urett er lenket, sprenger båndene i åket og setter de undertrykte fri, ja, bryter hvert åk i stykker», og at «du deler ditt brød med den som sulter, og metter den som lider nød».6 Her fremholdes nettopp ånden og karakteren i Kristi gjerning. Hele hans liv bestod i at han ofret seg selv for å kunne frelse verden. Enten han fastet i fristelsens ødemark eller han spiste sammen med tollerne ved gjestebudet hos Matteus, så gav han sitt liv for å frelse de fortapte. Det er ikke i ørkesløs sørging, ved å underkue kroppen eller ved mange offer at sann gudsfrykt kommer for dagen, men ved at vi overgir oss selv til villig tjeneste for Gud og mennesker. rett (201)«Ny vin i nye skinnsekker» (201)Heller ikke kunne prinsippene i Kristi undervisning forenes med fariseernes formvesen. Kristus skulle ikke fylle igjen den kløften som var skapt ved Johannes' undervisning. I stedet ville han gjøre skillet mellom det gamle og det nye enda tydeligere. Jesus klargjorde dette da han sa: «Ingen fyller ny vin i gamle skinnsekker. For da vil den nye vinen sprenge sekkene, vinen renner ut, og sekkene blir ødelagt.» rett (201)Skinnsekkene som ble brukt til å oppbevare den nye vinen i, ble etter hvert tørre og skjøre og kunne ikke lenger brukes. Med dette velkjente bildet illustrerte Jesus de jødiske ledernes tilstand. Prester, skriftlærde og rådsherrer var bundet i rutinemessige tradisjoner og seremonier. Hjertene deres var skrumpet inn slik som de inntørkede skinnsekkene han hadde sammenlignet dem med. Så lenge de var tilfreds med en lovmessig religion, var det umulig for dem å bli betrodd himmelens levende sannhet. De mente at deres egen rettferdighet var fullt ut tilstrekkelig, og de ønsket ikke at noe nytt skulle føres inn i deres religion. De mente at Guds velvilje med mennesker bare gjaldt dem selv, og at de fortjente den på grunn av sine gode gjerninger. rett (201)Den tro som er virksom ved kjærlighet og renser sjelen, hadde ingenting til felles med fariseernes religion som bestod av seremonier og menneskebud. Å prøve å forene Jesu lære med den etablerte religion ville være fåfengt. Guds levende sannhet ville i likhet med vin som gjæret, sprenge de fariseiske tradisjoners gamle og revneferdige skinnsekker. rett (201)Fariseerne mente om seg selv at de var altfor kloke til å trenge undervisning, altfor rettferdige til å trenge frelse, og altfor høyt æret til å behøve den ære som kommer fra Kristus. Jesus vendte seg bort fra dem for å finne andre som ville ta imot himmelens budskap - de ulærde fiskerne, tolleren på markedsplassen, kvinnen fra Samaria og vanlige mennesker som lyttet til ham med glede. Der fant han nye skinnsekker til den nye vinen. De som kan brukes i evangeliets gjerning, er de som med glede tar imot det lyset Gud sender dem. De er hans medarbeidere som han benytter for å formidle kunnskap om sannheten. Hans folk skal bli som nye skinnsekker som han vil fylle med den nye vinen. rett (201)Selv om Kristi lære ble sammenlignet med den nye vinen, var det ikke en ny lære, men en ny åpenbaring av det som var blitt fremholdt fra begynnelsen. Men for fariseerne hadde Guds sannhet mistet sin opprinnelige betydning og skjønnhet. For dem var Kristi lære ny på nesten hvert eneste punkt. Den ble ikke gjenkjent og ikke anerkjent. rett (202)Jesus pekte på hvilken makt falsk lære har. Den ødelegger evnen til å verdsette sannheten og ønsket om å eie den. Han sa: «Ingen som har drukket gammel vin, har lyst på ny; han vil si at den gamle er best.» All den sannhet som verden har fått gjennom patriarkene og profetene, strålte ut med ny skjønnhet i Kristi ord. Men de skriftlærde og fariseerne hadde ikke noe ønske om å få den kostbare nye vinen. Før de kvittet seg med de gamle overleveringer, vaner og skikker, hadde de ingen plass i sinn eller hjerte for Kristi undervisning. De klamret seg til det døde formvesen og vendte seg bort fra den levende sannhet og Guds kraft. rett (202)Det var dette som ble til fordervelse for jødene, og det vil bli til fordervelse for mange mennesker i vår egen tid. Tusener begår den samme feil som fariseerne Kristus irettesatte ved gjestebudet hos Matteus. Heller enn å gi opp en eller annen kjepphest som de holder fast på, eller gi avkall på en eller annen mening som er blitt en avgud for dem, er det mange som avviser den sannheten som kommer fra lysenes Far. De stoler på seg selv og sin egen visdom og er ikke klar over sin åndelige armod. De gjør krav på å bli frelst på en eller annen måte ved at de selv kan utføre noe vesentlig. Når de skjønner at det ikke går an å veve selvet inn i frelsesverket, forkaster de den frelsen som er skaffet til veie. rett (202)En lovreligion kan aldri lede mennesker til Kristus, for den er uten kjærlighet og uten ham. Faste og bønn som er motivert ut fra selvrettferdighet, er avskyelig for Gud. De høytidelige gudstjenestene, de rutinemessige seremoniene, de ytre former for ydmykhet og de store offergaver forteller at den som gjør disse tingene, betrakter seg selv som rettferdig og verdig til himmelen. Men alt dette er bedrag. Vi kan aldri kjøpe oss frelse ved våre egne gjerninger. rett (202)Som det var på Kristi tid, er det også nå. «Fariseerne» kjenner ikke sin egen åndelige fattigdom. Til dem lyder budskapet: ««Jeg er rik,» sier du, «jeg har overflod og mangler ingen ting.» Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, blind, fattig og naken. Derfor gir jeg deg det råd at du kjøper gull av meg, lutret i ild, så du kan bli rik, og hvite klær som du kan kle deg med og skjule din nakne skam.»7 rett (202)Tro og kjærlighet er gullet som er renset i ild. Men hos mange er gullet blitt matt, og den rike skatten er gått tapt. For dem er Kristi rettferdighet som en ubrukt kledning eller en urørt kilde. Til dem sies det: «Men dette har jeg imot deg, at du har forlatt din første kjærlighet. Tenk på hvor du stod før du falt. Vend om og gjør igjen dine første gjerninger! Ellers kommer jeg over deg og tar lysestaken din bort - hvis du ikke vender om.»8 rett (202)«Nei, offer for Gud er en knust ånd. Et hjerte som er brutt og knust, ringeakter du ikke, Gud.»9 En person må bli tømt for selvet før han i videste forstand kan tro på Jesus. Når selvet er satt ut av betraktning, kan Herren gjøre et menneske til en ny skapning. Nye skinnsekker kan gi plass for den nye vinen. Kristi kjærlighet vil gi den troende nytt liv. Hans karakter vil komme til syne hos den som ser opp til ham som er troens opphavsmann og fullender. Matt 9,9-17; Mark 2,14-22; Luk 5,27-39 rett |