| Slektenes Håp kapitel 3. Fra side 17. Fra side 31 i den engelske utgave. |
(17)«I tidens fylde sendte Gud sin Sønn .... Han skulle kjøpe dem fri som stod under loven, så vi kunne få barnekår.» 1 rett (17)Kristi komme ble forutsagt i Eden. Da Adam og Eva først hørte løftet, ventet de at det hurtig skulle bli oppfylt. Med glede hilste de sin førstefødte sønn velkommen, og håpet at han måtte være befrieren. Men oppfyllelsen av løftet lot vente på seg. De som først hadde fått det, døde uten at det var blitt til virkelighet. Fra Enoks dager ble løftet gjentatt av patriarker og profeter som holdt håpet om hans komme levende. Likevel kom han ikke. Daniels profeti åpenbarte tiden for hans komme, men ikke alle tolket budskapet på den riktige måten. Århundrene svant, og profetenes røster hørtes ikke mer. Undertrykkerens hånd hvilte tungt på Israel, og mange var klar til å utbryte: «Dagene går, og alle syner slår feil. »2 rett (17)Men likesom det er med stjernene i deres fastlagte baner i det umåtelige kretsløp, er det ingen hast og ingen forhaling i Guds forsett. Gjennom symbolene med det store mørket og den rykende ovnen hadde Gud overfor Abraham åpenbart Israels trelldom i Egypt, og at tiden de skulle oppholde seg der ville være fire hundre år. «Siden skal de dra ut med mye gods.» Mot dette kjempet faraos stolte rike og hele dets makt forgjeves. Nettopp «på dagen» som var fastsatt i det guddommelige løfte, «drog alle Herrens hærer ut av Egypt».3 Slik hadde Gud også fastsatt den nøyaktige tiden for Kristi komme. Da tidens store ur angav denne timen, ble Jesus født i Betlehem. rett (17)«I tidens fylde sendte Gud sin Sønn.» Gud i himmelen hadde hatt kontroll med nasjonenes bevegelser og menneskers luner og påfunn inntil verden var moden for befrierens komme. Folkeslagene var forent under ett styre. Det samme språket ble brukt nesten overalt, og ble alle steder anerkjent som litteraturens språk. Fra alle land kom de atspredte jødene til Jerusalem for å feire de årlige høytider. Når de drog tilbake til sitt hjemsted, kunne de bringe tidender om Messias' komme ut over verden. rett (18)På denne tiden holdt de hedenske religionssystemer på å miste sitt grep på folk. Mange var trette av skuespill og fabler. De lengtet etter en religion som kunne tilfredsstille sjelen. Selv om sannhetens lys syntes å ha blitt borte for menneskene, fantes det noen som ventet på lys, og som var fylt av forvirring og sorg. De tørstet etter kunnskap om den levende Gud og etter en forsikring om et liv bak død og grav. rett (18)Intens Messias-forventning rett (18)Etter hvert som jødene fjernet seg fra Gud, ble troen svekket, og håpet hadde nesten opphørt å kaste lys over fremtiden. Profetenes ord ble ikke forstått. For folkemassene var døden et mysterium som de fryktet. Bak den var det uvisshet og mørke. Det var ikke bare mødrenes jammerskrik i Betlehem som lød for profeten, men også et fortvilt rop fra menneskeheten gjennom århundrer. Røsten ble hørt i Rama, «gråt og høylytt klage: Rakel gråt over sine barn og ville ikke la seg trøste. For de er ikke mer».4 I «dødens land og skygge» satt mennesker uten å finne trøst. Med lengselsfulle blikk speidet de etter at befrieren skulle komme, da mørket skulle spres og fremtidens hemmelighet bli klarlagt. rett (18)Utenfor det jødiske folk var det noen som forutsa at en guddommelig lærer skulle komme. Disse menneskene søkte etter sannhet, og de ble ledet av Guds Ånd som inspirerte dem. Gang på gang stod det frem slike lærere som var som stjerner på en mørk natthimmel. Deres profetiske ord tente håp hos tusener i den hedenske verden. rett (18)I århundrer hadde Bibelen vært oversatt til gresk som den gang ble brukt overalt i Romerriket. Jødene var spredt vidt omkring, og deres forventning om at Messias skulle komme, var i noen grad også hedningenes. Blant dem som jødene betraktet som hedninger, fantes det noen som forstod profetiene om Messias bedre enn lærerne i Israel. Det var noen som håpet at han skulle komme som befrier fra synd. Filosofer var ivrige etter å granske jødenes gåtefulle religionssystem. Men jødenes religiøse fanatisme hindret spredningen av lyset. Fordi de var så fast bestemt på å opprettholde skillet mellom dem selv og andre folkeslag, var de uvillige til å la dem få del i den kunnskap de selv fremdeles hadde om symbolene i deres gudstjeneste. Den sanne fortolkeren måtte komme. Han som alle disse symboler var forbilder på, måtte forklare betydningen av dem. rett (18)Gud hadde talt til verden gjennom naturen, gjennom forbilder og symboler og gjennom patriarker og profeter. Han måtte undervise menneskene på deres eget språk. Han som var paktens formidler, måtte selv tale. Hans røst måtte høres i hans eget tempel. Kristus måtte komme for å tale på en måte som ville bli klart og tydelig forstått. Han som var sannhetens opphav, måtte skille sannheten fra menneskelige utsagn som hadde gjort den virkningsløs. Guds rikes natur og frelsesplanen måtte forklares tydelig, og lærdommene fra Det gamle testamente måtte fremholdes i full utstrekning. rett (19)Blant jødene fantes det enda noen trofaste etterkommere av de hellige slekter som hadde bevart kunnskapen om Gud. De håpet fremdeles på det løfte som var gitt til fedrene. De styrket sin tro i den forsikring som ble gitt ved Moses: «Herren Gud skal sende dere en profet som meg, en av deres egne brødre. Og dere skal høre på alt han sier til dere.» Videre leste de hvordan Herren ville salve en til «å forkynne et gledesbudskap for de arme, for å lege dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for fanger og frigjøring for dem som er i lenker», og «rope ut et nådens år fra Herren». De leste om hvordan han ville få «utbredt retten på jorden», og at «fjerne kyster venter på hans lære». «Mot ditt lys skal folkeslag vandre, konger skal gå mot din solrenningsglans.»5 rett (19)Jakobs utsagn på dødsleiet fylte dem med håp: «Kongespir skal ikke vike fra Juda eller herskerstav fra hans føtter til den rette kongen kommer.» Israels stadig minkende makt vitnet om at Messias' komme var nær. Daniels profeti skildret hans vidunderlige herredømme over et rike som skulle følge etter alle jordiske riker. Det skal aldri i evighet gå til grunne, hadde profeten sagt.6 Selv om bare få forstod arten av Kristi misjon, hersket det likevel en vidt utbredt forventning om en mektig fyrste som skulle opprette sitt rike i Israel, og som skulle frigjøre alle folk. rett (19)Blendet av selvbedrag (19)Satan prøvde å holde kunnskapen om Gud borte fra menneskene, vende deres oppmerksomhet vekk fra Guds tempel og opprette sitt eget rike. Det så ut som om hans kamp om herredømmet nesten skulle lykkes. Riktignok har Gud hatt sine redskaper i hvert slektsledd. Selv blant hedningene var det noen som Kristus virket gjennom for å løfte folk opp fra synd og nedverdigelse. Men disse ble foraktet og hatet, og mange av dem led en voldsom død. De mørke skygger som Satan hadde kastet over verden, ble stadig tettere. rett (19)Ved hjelp av hedenskapet hadde Satan gjennom århundrer ledet menneskene bort fra Gud, men sin store seier vant han da han forvansket Israels tro. Ved å dyrke forestillinger som de selv hadde funnet på, hadde hedningene mistet kunnskapen om Gud og var blitt mer og mer fordervet. Slik gikk det også med Israel. Den tese at mennesket kan frelse seg selv ved sine egne gjerninger, var grunnlaget for enhver hedensk religion. Nå satte den også sitt preg på den jødiske religion. Det var Satan som hadde ført inn dette prinsippet. Hvor som helst det blir hevdet, har menneskene ikke lenger noe vern mot synd. rett (20)Budskapet om frelse blir formidlet gjennom mennesker. Men jødene hadde prøvd å ta enerett på den sannhet som er evig liv. De hadde lagret den levende manna, og den hadde gått i forråtnelse. Den religion de prøvde å beholde for seg selv, ble til forargelse for andre. De berøvet Gud hans ære og bedrog verden med et forfalsket evangelium. De nektet å overgi seg til Gud så verden kunne bli frelst. I stedet ble de Satans redskaper til å ødelegge den. rett (20)Det folket som Gud hadde kalt til å være sannhetens støtte og grunnvoll, var blitt Satans representanter, for de utførte den gjerning han ville de skulle gjøre. De gikk frem på en måte som stilte Guds natur i et uriktig lys, idet de fikk verden til å betrakte ham som en tyrann. Selv prestene som gjorde tjeneste i templet, misforstod betydningen av den tjenesten de utførte. De så ikke lenger ut over symbolene til den virkelighet som symbolene stod for. Når de bar frem ofrene, var de som aktører i et skuespill. De forordninger som Gud selv hadde fastsatt, ble gjort til midler som forblindet sinnet og forherdet hjertet. Gud kunne ikke gjøre mer for menneskene gjennom disse kanaler. Hele systemet måtte fjernes. rett (20)Syndens bedrag hadde nådd sitt høydepunkt. Alle midler var tatt i bruk for å forderve menneskene som åndsvesener. Når Guds Sønn betraktet verden, så han lidelse og elendighet. Han følte med menneskene når han så hvordan de var blitt offer for Satans grusomhet. Han led med dem som var i ferd med å bli fordervet og myrdet, og som ville gå fortapt. De hadde valgt en hersker som lenket dem som fanger til sin stridsvogn. Forvirret og bedratt beveget de seg i et trist opptog frem mot evig ødeleggelse - til en død hvor det ikke er noe håp om liv, mot en natt som ikke blir etterfulgt av en morgen. Djevelske krefter hadde tatt mennesker i besittelse. Menneskekroppen, som var skapt til å være Guds bolig, var blitt et bosted for demoner. Overnaturlige krefter påvirket sanser, nerver og lidenskaper til å søke tilfredsstillelse i de skammeligste lyster. Demoner hadde satt sitt stempel på menneskers ansikt. Det var et speilbilde av uttrykket hos de ondskapens legioner som hadde besatt dem. Det var et slikt syn verdens gjenløser så. Hvilket syn var det ikke for den guddommelige renhet! rett (20)Synd var blitt en vitenskap, og last ble helliget som en del av religionen. Opprøret hadde slått dype røtter i hjertet, og menneskets fiendskap mot himmelen var forferdelig. Det ble godtgjort overfor universet at uten Gud kunne menneskeheten ikke løftes opp. Han som hadde skapt verden, måtte tilføre den et nytt element av liv og kraft. rett (21)Med intens interesse hadde de syndfrie verdener fulgt med for å se Herren reise seg og utslette jordens beboere. Hvis han gjorde det, var Satan klar til å gjennomføre sin plan om å sikre seg de himmelske veseners lojalitet. Han hadde erklært at de grunnsetninger Guds herredømme bygger på, gjorde tilgivelse umulig. Hvis verden ble ødelagt, ville han påstå at hans anklager var riktige. Han var beredt til å legge skylden på Gud og spre sitt opprør til andre verdener. Men i stedet for å ødelegge verden sendte Gud sin Sønn for å frelse den. Selv om tross og fordervelse fantes overalt på jorden, ble det gjort en utvei for å gjenreise den. Nettopp i den kritiske stund da det så ut som om Satan skulle seire, kom Guds Sønn med budskapet om nåde. I hver tidsalder hadde Guds kjærlighet vært virksom i den falne slekt. rett (21)På tross av menneskenes fordervelse hadde tegnene på Guds barmhjertighet hele tiden vært synlige. Da så tidens fylde kom, ble Gud herliggjort ved at han øste en flom av legende nåde ut over verden. Den skulle aldri bli hindret eller stanset før frelsens plan var fullbyrdet. rett (21)Satan jublet over at han hadde oppnådd å skjemme Guds bilde i menneskene. Da var det Kristus kom for å gjenopprette Skaperens bilde i mennesket. Ingen annen enn han kan fornye den karakter som er blitt ødelagt av synden. Han kom for å fordrive de onde ånder som hadde behersket viljen. Han kom for å løfte oss opp, for å omforme den fordervede naturen til å ligne hans egen guddommelige natur og smykke den med sin egen herlighet. rett |