Jesu programtale

(217)Jesu programtale
Det var sjelden Jesus samlet bare disiplene når han underviste. Han valgte ikke tilhørere bare blant dem som kjente veien til livet. Hans gjerning var å nå folkemassene som levde i uvitenhet og villfarelse. Han fremholdt sannheten der hvor den kunne påvirke folk som satt i åndelig mørke. Han var selv sannheten. Han hadde spent «sannheten som belte om livet» og hadde hendene stadig rakt ut til velsignelse. Med advarende, tryglende og oppmuntrende ord prøvde han å påvirke alle som ville komme til ham. rett

(217)En blandet forsamling
Selv om bergprekenen særlig var beregnet på disiplene, ble den likevel holdt slik at folkemengden også kunne høre den. Etter at disiplene var blitt innviet til tjenesten, gikk Jesus sammen med dem ned til strandbredden. Her hadde folk begynt å samle seg allerede tidlig om morgenen. Foruten de vanlige skarer fra byene i Galilea, var det folk fra Judea og til og med fra selve Jerusalem. Det var kommet folk fra Perea og Dekapolis, fra Idumea som lå langt sør for Judea, og fra Tyrus og Sidon, de fønikiske byene ved middelhavskysten. «Fordi de hørte om alt det store han gjorde,» var de «kommet for å høre ham og bli helbredet for sine sykdommer», og «Jesus hadde Herrens kraft så han kunne helbrede».1 rett

(217)På den smale strandbredden var det ikke engang ståplass for alle som gjerne ville høre Jesus. Derfor gikk han foran dem tilbake til fjellskråningen. Da de kom til en slette som egnet seg godt som samlingsplass for den veldige folkemengden, satte han seg ned i gresset, og disiplene og folkemengden gjorde det samme. rett

(217)Disiplene hadde alltid sin plass nærmest Jesus. Folk trengte seg stadig inn på ham, men disiplene skjønte at de ikke måtte la seg trenge bort fra hans nærhet. De satt like ved siden av ham for ikke å gå glipp av et eneste ord av hans undervisning. De lyttet oppmerksomt, ivrige etter å forstå det som skulle kunngjøres alle steder og for alle tider. rett

(218)Med en følelse av at de nå kunne vente noe utover det vanlige, trengte de seg tett sammen omkring Mesteren. De trodde at riket snart skulle opprettes, og etter det som hadde skjedd denne morgenen, regnet de med at det ville bli gitt en eller annen kunngjøring om dette. Folkemengden var grepet av en forventningsfull stemning, og de ivrige ansiktene bar preg av dyp interesse. rett

(218)Falske forhåpninger
Mens folk satt på den grønne skråningen og ventet på hva den guddommelige læreren ville si, var deres sinn fylt av tanker om fremtidig herlighet. Til stede var skriftlærde og fariseere som så frem til den dagen da de skulle herske over de forhatte romerne og overta rikdommen og herligheten av dette store imperium. Fattige bønder og fiskere håpet å høre en forsikring om at de usle hyttene deres, den magre kosten, den slitsomme tilværelsen i frykt og savn skulle erstattes med herskapsboliger og makelige dager. I stedet for de enkle klærne de hadde på seg om dagen, og teppet de hadde over seg om natten, håpet de at Kristus ville gi dem de praktfulle og kostbare draktene som erobrerne bar. Hjertene sitret av glede og håpefull stolthet over at Israel snart skulle bli æret som Herrens utvalgte fremfor alle andre nasjoner, og at Jerusalem skulle opphøyes til hovedstad i et verdensrike. rett

(218)Kristus skuffet dem i håpet om verdslig storhet. I bergprekenen prøvde han å fjerne de falske forestillinger folk var blitt innprentet, og han gav tilhørerne en riktig oppfatning av sitt rike og av seg selv. Likevel kom han ikke med direkte angrep på folkets villfarelser. Han så hvor elendig verden var på grunn av synd. Likevel gav han dem ikke en realistisk skildring av deres forkomne tilstand. Han lærte dem noe uendelig mye bedre enn det de hadde kjent til. Han imøtegikk ikke deres forestillinger om Guds rike. I stedet fortalte han dem hva betingelsene var for å komme inn i det, og overlot til dem selv å dra sine slutninger om hva slags rike det var. Det han lærte, er ikke mindre viktig for oss enn for mengden som fulgte ham. Vi trenger i like høy grad å lære å kjenne grunnprinsippene i Guds rike. rett

(218)De fattige
Det første Kristus sa til folket her på fjellet, var en velsignelse. Han sa at de som er klar over sin egen åndelige fattigdom, er salige, de som har et ønske om å bli frelst. Evangeliet skal forkynnes for de fattige. Det blir ikke åpenbart for de åndelig stolte, for de påstår at de er rike og ikke mangler noe. Men det blir åpenbart for dem som er ydmyke og angerfulle. Bare en kilde er blitt åpnet for syndere. Den er for dem som er fattige i seg selv. rett

(219)Det stolte hjerte strever etter å fortjene frelse. Men både vår rett og vår kvalifikasjon til himmelen finnes i Kristi rettferdighet. Herren kan ikke gjøre noe for å gjenopprette mennesket før det blir overbevist om sin egen skrøpelighet, gir slipp på all selvgodhet og overgir seg til Guds omsorg. Da kan mennesket ta imot den gaven Gud ønsker å gi. Ikke noe godt blir holdt tilbake fra den som føler sin trang. Han har uhindret adgang til ham som er i besittelse av hele guddomsfylden. «Så sier han som er høyt opphøyet, som troner evig og heter Den Hellige: I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil vekke de nedbøydes ånd til liv og gjøre de knustes hjerter levende.»2 rett

(219)De som sørger
«Salige er de som sørger, for de skal trøstes.» Kristus sier ikke her at sorgen i seg selv har kraft til å fjerne syndens skyld. Han anerkjenner ikke hykleri eller påtatt ydmykhet. Den sorgen han taler om, består ikke i tungsinn og klage. Mens vi sørger på grunn av vår synd, skal vi fryde oss over den herlige forrett det er å være Guds barn. rett

(219)Ofte sørger vi fordi våre onde gjerninger påfører oss selv ubehagelige følger, men dette er ikke anger. Virkelig sorg over synden er et resultat av Den Hellige Ånds gjerning. Ånden avslører utakknemligheten i det hjerte som har ringeaktet og bedrøvet Kristus, og fører oss i anger til korsets fot. Ved enhver synd blir Jesus såret på ny. Når vi betrakter ham som vi har gjennomboret, sørger vi over de synder som har påført ham smerte. En slik sorg vil føre til at vi oppgir synden. rett

(219)Et verdslig menneske vil kanskje hevde at denne sorgen er et uttrykk for svakhet. Men tvert imot er den en kraft som knytter den botferdige til den evige Gud med bånd som ikke kan slites i stykker. Den viser at sjelen får tilbake de dyder som gikk tapt ved overtredelse og forherdelse. Det botferdige menneskes tårer er bare de reGudråper som går forut for hellighetens solskinn. Denne sorgen varsler en glede som vil bli en kilde med levende vann i sjelen. «Bare erkjenn din skyld, at du har gjort opprør mot Herren din Gud.» «Jeg ser ikke lenger på deg med harme, men vil vise miskunn, lyder ordet fra Herren.» «Gi de sørgende i Sion hodepynt istedenfor aske, gledesolje for sørgedrakt og lovsang istedenfor motløshet.»3 rett

(219)Også for dem som sørger under prøvelser og smerter, er det trøst. Sorgens og ydmykelsens bitterhet er bedre enn å hengi seg til syndige nytelser. Gjennom trengsler viser Gud oss hvor synden har slått rot i vår karakter, for at vi ved hans nåde kan vinne seier over våre feil. Ukjente sider av oss selv kommer frem i dagen, og vi blir stilt på prøve om vi vil ta imot Guds irettesettelse og råd. Når prøvelser kommer i vår vei, bør vi ikke furte og klage. Vi bør ikke være gjenstridige og bekymre oss slik at vi fjerner oss fra Kristus. Vi må ydmyke oss for Gud. Herrens veier er dunkle for den som ønsker å se alt i et lys som er behagelig for ham selv. De syntes mørke og gledesløse for vår menneskelige natur. Men Guds veier er barmhjertighets veier med frelse som mål. rett

(220)Elia visste ikke hva han gjorde da han ute i ødemarken sa at han hadde fått nok av livet, og bad om å få dø. I sin barmhjertighet tok Herren ham ikke på ordet. Det var fremdeles en stor gjerning Elia skulle utføre. Når hans gjerning var gjort, skulle han ikke omkomme motløs og ensom ute i ødemarken. Han skulle ikke legges i en grav, men i en himmelsk ildvogn skulle han fare opp til tronen i det høye. rett

(220)Dette er Guds ord til dem som sørger: «Jeg så hvordan de gikk fram, men nå vil jeg lege og lede dem og trøste dem fullt og helt.» «Jeg vender deres sorg til fryd, og trøster og gleder dem som sørget.»4 rett

(220)De tålsomme
«Salige er de tålsomme.» De vanskeligheter vi må møte, kan i høy grad lettes ved den tålsomhet som skjuler seg i Kristus. Hvis vi eier Mesterens ydmykhet, vil vi heve oss over at vi blir tilsidesatt, og over de ergrelser vi daglig blir utsatt for. Dette vil ikke lenger kaste skygger over vårt sinn. Det beste vitnesbyrd om storsinn hos en kristen er selvbeherskelse. De som ikke bevarer roen og tilliten når de blir utskjelt og grusomt behandlet, berøver Gud hans rett til å åpenbare sin fullkomne karakter i dem. Et saktmodig sinn er den kraft søm gir Kristi etterfølgere seier. Det er tegnet på deres forbindelse med himmelen. rett

(220)«Ja, høy er Herren, men han ser til de lave.» Gud ser med ømhet til dem som åpenbarer Kristi tålsomme og ydmyke sinn. Verden ser kanskje på dem med forakt, men de er høyt verdsatt i Herrens øyne. Det er ikke bare de vise, de store og de som gjør mye godt, som vil få adgang til himmelen. Det er ikke bare den som er travelt opptatt og er full av iver og hvileløs aktivitet. Nei, de som er fattige i seg selv, de som har en inderlig trang til Kristi nærhet, de ydmyke av hjertet som ikke har noe høyere mål enn å gjøre Guds vilje - for dem står døren vidt åpen. De vil være med blant dem som har vasket sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod. «Derfor står de nå for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem.»5 rett

(220)De som søker rettferdighet
«Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten.» Følelsen av uverdighet vil få dem til å hungre og tørste etter rettferdighet, og de vil ikke bli skuffet. De som tar imot Jesus, vil erfare hans kjærlighet. Alle som lengter etter å være et gjenskinn av Guds karakter, vil bli tilfredsstilt. Den Hellige Ånd vil aldri la et menneske som vender blikket mot Jesus, bli uten hjelp. Ånden «skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere». Hvis blikket stadig er festet på Jesus, vil Åndens gjerning ikke opphøre før sjelen er likedannet med hans bilde. Den rene kjærligheten vil styrke åndsevnene og gi oss større kunnskap om de himmelske ting, så vi ikke skal mangle noe. «Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.» rett

(222)De barmhjertige og rene av hjertet
De barmhjertige skal få barmhjertighet, og de rene av hjertet skal se Gud. Hver uren tanke gjør sinnet urent, skader den moralske sans og bidrar til å slette de inntrykk Den Hellige Ånd gjør. Den formørker det åndelige klarsyn så mennesker ikke kan se Gud. Herren kan og vil tilgi den synder som angrer. Men selv om synden er tilgitt, er ikke merkene i sinnet borte. Den som ønsker å ha en skarp dømmekraft når det gjelder åndelige ting, må sky all urenhet i tale og tanke. rett

(222)Men Kristi ord gjelder mer enn å være fri for sanselig urenhet og den seremonielle urenhet som jødene avskydde så intenst. Selviskhet hindrer oss i å se Gud. Den som er egenkjærlig, tror at Gud er likedan. Før vi har endret syn på dette, kan vi ikke forstå ham som er kjærlighet. Bare den som er uselvisk, ydmyk og tillitsfull, vil få se «en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet».6 rett

(222)De som skaper fred
«Salige er de som skaper fred.» Kristi fred er et barn av sannheten. Den er i harmoni med Gud. Verden er i fiendskap med Guds lov. Syndere er i fiendskap med sin skaper. Følgen er at de også er innbyrdes fiender. Men salmisten sier: «De som elsker din lov, har fred og lykke, ingen ting får dem til å snuble.» Menneskene kan ikke selv skape fred. Menneskelige planer om å rense og høyne det enkelte menneske og samfunnet som et hele, vil mislykkes fordi de ikke påvirker hjertet. Den eneste makt som kan skape sann fred, er Kristi nåde. Når den har fått grobunn i hjertet, vil den fordrive alle onde lidenskaper som er årsak til strid og uenighet. «Istedenfor tornekratt skal det vokse sypresser, og myrter istedenfor nesler,» og det som før har vært en ørken, «skal juble og blomstre». Det «skal blomstre rikt som liljen».7 rett

(222)Folkemengden undret seg over denne læren som var så ulik fariseernes forskrifter og eksempel. Folk hadde fått den oppfatning at lykke bestod i å eie de ting som denne verden har å by, at berømmelse og ære av mennesker i høy grad var verd å trakte etter. Det var noe stort å bli kalt rabbi og å bli æret som kloke og religiøse mennesker ved å stille sine dyder offentlig til skue. Dette ble betraktet som toppen på all lykke. Men overfor denne veldige folkemengden erklærte Jesus at verdslig vinning og ære var all den belønning slike personer noen gang ville få. Han talte med visshet og overbevisning, og det var kraft i hans ord. Tilhørerne ble tause, og en følelse av frykt snek seg inn over dem. De så tvilrådige på hverandre. Hvem av dem kunne bli frelst hvis det denne mannen lærte, var sant? Mange var overbevist om at denne merkelige læreren var drevet av Guds Ånd, og at de tanker han fremholdt, kom fra Gud. rett

(223)De som blir forfulgt
Da Jesus hadde forklart hva sann lykke består i, og hvordan man kan oppnå den, pekte han mer direkte på den plikt hans utvalgte disipler hadde til å lede andre inn på veien til rettferdighet og evig liv. Han visste at de ofte kom til å lide under skuffelser og motløshet, at de ville møte hard motstand, at de ville bli hånet, og at deres vitnesbyrd ville bli forkastet. Han visste godt at disse enkle menneskene som lyttet så oppmerksomt til det han sa, ville bli utsatt for bakvaskelse, tortur, fengsling og død i den tjenesten de skulle utføre. Og han fortsatte: rett

(223)«Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres. Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver på dere og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.» rett

(223)Verden elsker synden og hater rettferdigheten. Dette var grunnen til at den var så fiendtlig innstilt til Jesus. Alle som avviser hans uendelige kjærlighet, vil oppfatte kristendommen som et forstyrrende element. Lyset fra Jesus fordriver mørket som skjuler deres synder, og nødvendigheten av en forandring blir åpenbar. Når de som gir etter for Den Hellige Ånds påvirkning, kjemper med seg selv, vil de som holder fast på synden, kjempe mot sannheten og dens representanter. rett

(223)På den måten skapes det strid, og Kristi etterfølgere blir beskyldt for å oppvigle folk. Men det er fellesskapet med Gud som påfører dem verdens fiendskap. De må tåle Kristi skam og vanære. De går på den stien der de edleste personer i verden har gått. De skulle ikke møte forfølgelsen med sorg, men med glede. Hver ildprøve de må gjennomgå, er Guds måte å lutre dem på. Hver prøve bidrar til å gjøre dem skikket til deres gjerning som hans medarbeidere. Hver kamp har sin plass i den store strid for rettferdighet, og vil øke gleden når de har vunnet den endelige seier. Med tanke på dette vil de glede seg når deres tro og tålmod blir prøvd, i stedet for å frykte og forsøke å slippe unna. Guds tjenere vil være ivrige etter å oppfylle sin forpliktelse overfor verden. Med et fast ønske om å eie Guds bifall skal de fullføre enhver plikt uten hensyn til menneskefrykt eller menneskers gunst. rett

(223)Jordens salt og verdens lys
«Dere er jordens salt,» sa Jesus. Trekk dere ikke tilbake fra verden for å unngå forfølgelse. Dere skal være sammen med menneskene så Guds kjærlighet kan virke som salt til å bevare verden fra fordervelse. rett

(223)De som lar seg påvirke av Den Hellige Ånd, er de kanaler som Guds velsignelser flyter gjennom. Hvis de som tjener Gud, ble fjernet fra jorden og hans Ånd ble trukket tilbake fra menneskene, ville verden bli avfolket og overlatt til undergang. Det er resultatet av Satans herredømme. Selv om de gudløse ikke selv er klar over det, skyldes de velsignelser de opplever, at Guds folk, som de forakter og undertrykker, er i verden. Men hvis de kristne bare er kristne i navnet, er de lik saltet som har mistet sin kraft. De øver ingen innflytelse til det gode. Ved å fremstille Gud på en uriktig måte, er de verre enn de vantro. rett

(224)«Dere er verdens lys.» Jødene mente at frelsens goder bare gjaldt dem selv. Men Kristus viste at frelsen er som sollyset. Den er for alle. Bibelens religion skal ikke lukkes inne mellom permene i en bok eller innenfor veggene i en kirke. Den er ikke noe vi bare av og til tar frem til gagn for oss selv, og etterpå legger til side. Den skal hellige dagliglivet og komme klart til syne i alle våre gjøremål og i vår omgang med hverandre. rett

(224)En sann karakter er ikke noe som tilpasses ute fra, og som vi kler oss i. Den stråler ut innefra. Hvis vi ønsker å lede andre inn på rettferdighetens vei, må vi selv være preget av rettferdighetens prinsipper. Vår trosbekjennelse kan være et uttrykk for sannhetens teori, men det er vår praktiske gudsfrykt som fremholder sannheten i Guds ord. En rettlinjet livsførsel, en taleform som virker høynende, en ufravikelig rettskaffenhet, en aktiv, velvillig innstilling og et edelt eksempel er de midler som bringer lyset til verden. rett

(224)Selv om Jesus ikke var opptatt av detaljene i loven, lot han ikke sine tilhørere tro at han var kommet for å sette dens krav til side. Han visste at spioner stod klar til å gripe fatt i hvert ord som kunne tjene deres egne hensikter. Han kjente til fordommene hos mange av tilhørerne, og han sa ikke noe som kunne rokke deres tro på den gudsdyrkelse og de ordninger de hadde fått gjennom Moses. Kristus hadde selv gitt dem både moralloven og seremoniloven. Han kom ikke for å bryte ned tilliten til sin egen undervisning. Det var på grunn av sin store aktelse for loven og profetene at han prøvde å bryte gjennom den mur av byrdefulle tradisjoner som omgav jødene. Mens han satte til side deres falske fortolkninger av loven, passet han nøye på at disiplene ikke gav avkall på de vitale sannheter som var betrodd jødene. rett

(224)Ikke oppheve, men oppfylle
Fariseerne var stolte av sin lydighet mot loven. Likevel hadde de så lite kjennskap til dens prinsipper i det praktiske hverdagsliv at Jesu ord for dem lød som kjetteri. Når han fjernet alt som skjulte sannheten, mente de at han fjernet selve sannheten. De hvisket seg imellom at han var likegyldig med loven. Han leste deres tanker og svarte dem med å si: rett

(224)«Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.» Her tilbakeviser Jesus fariseernes anklage. Hans misjon til verden var å forsvare de hellige krav i den loven som de beskyldte ham for å sette til side. Hvis Guds lov kunne bli forandret eller opphevet, ville Kristus ikke ha behøvd å lide følgene av våre overtredelser. Han kom for å forklare lovens forhold til menneskene og illustrere dens innhold ved sitt eget liv. rett

(225)Gud har gitt oss sine hellige bud fordi han elsker menneskene. For å verne oss mot følgene av overtredelse åpenbarer han rettferdighetens prinsipper. Loven er et uttrykk for Guds tanke. Når den blir mottatt i Kristus, blir den vår tanke. Den løfter oss opp over naturlige ønskers og tilbøyeligheters makt, og over fristelser som leder til synd. Gud vil at vi skal være lykkelige. Han gav oss sine bud for at vi skulle finne glede i å etterleve dem. Da Jesus ble født, sang englene: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!»8 De forkynte prinsippene i den loven han var kommet for å gjøre stor og herlig. rett

(225)Da loven ble forkynt fra Sinai, gjorde Gud sin hellige natur kjent for menneskene så de kunne se kontrasten mellom ham og deres egen syndighet. Loven ble gitt for å overbevise dem om synd og for å vise at de trengte en frelser. Det ville den gjøre når Den Hellige Ånd fikk innpass i hjertet. Dette er fremdeles lovens oppgave. I Kristi liv blir lovens prinsipper klargjort. Når Guds Hellige Ånd rører ved hjertet, vil Kristi lys åpenbare vår trang til hans rensende blod og til å bli rettferdiggjort ved hans rettferdighet. Da er loven fremdeles et middel til å føre oss til Kristus, slik at vi kan bli rettferdiggjort ved troen. «Herrens lover fullkommen, den gir sjelen nye krefter.»9 rett

(225)«Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå - før alt er skjedd.» Solen som skinner, og jorden vi står på, er Guds vitner om at hans lover uforanderlig og evig. Selv om de kan forgå, står Guds bud fast. «Før skal himmel og jord forgå, før en eneste tøddel i loven faller bort.» 10 Det som pekte frem til Jesus som Guds lam, skulle avskaffes ved hans død. Men tibudsloven er like uforanderlig som Gud selv. rett

(225)Ettersom «Herrens lover fullkommen», må enhver avvikelse fra den være av det onde. Kristus fordømmer dem som viser ulydighet mot Guds bud, og som lærer andre å gjøre det samme. Hans liv i lydighet understreket lovens krav. Det viste at et menneske kan etterleve Guds bud, og åpenbarte hvilken sinnsforandring som lydighet kunne føre til. Alle som er lydige slik han vår, forkynner at loven er «hellig, og budet er hellig, rett og godt». 11 rett

(225)De som overtrer Guds lov, støtter Satans påstand om at den er urettferdig og ikke kan etterleves. På den måten støtter de den store motstanderens bedrag og vanærer Gud. De er barn av den onde som var den første opprører mot Guds lov. Å gi dem adgang til himmelen ville være å gjeninnføre splid og opprør og sette universets velferd i fare. Ingen som med vilje ringeakter et av prinsippene i Guds lov, vil komme inn i Guds rike. rett

(226)Ekte rettferdighet
De skriftlærde regnet med at deres rettferdighet gav adgang til himmelen. Men Jesus sa at den var utilstrekkelig og verdiløs. Fariseernes rettferdighet bestod av ytre seremonier og en teoretisk kunnskap om sannheten. De skriftlærde mente at de var hellige på grunn av det de selv gjorde for å holde loven, men deres gjerninger satte et skille mellom rettferd og gudsfrykt. Mens de var ytterst nøye når det gjaldt de rituelle påbud, var deres liv umoralsk og lastefullt. Deres såkalte rettferdighet kunne aldri gi adgang til himmelriket. rett

(226)Det største bedraget blant menneskene på Kristi tid gikk ut på at å godta sannheten var det samme som å være rettferdig. All menneskelig erfaring viser at en teoretisk kunnskap om sannheten ikke er nok til å bli frelst. Den frembringer ikke rettferdighetens frukter. En nidkjær aktelse for det som kalles teologisk sannhet, følges ofte av forakt for den ekte sannhet slik den viser seg i dagliglivet. De mørkeste kapitler i historien er fulle av beretninger om forbrytelser som er begått av fanatiske religionsdyrkere. Fariseerne påstod at de var Abrahams barn, og roste seg av at de hadde Guds ord. Men disse fortrinn sikret dem ikke mot selviskhet, ondskap, begjær etter vinning, og det laveste hykleri. De mente om seg selv at de var verdens største religiøse personligheter, men deres såkalte rettroenhet fikk dem likevel til å korsfeste Guds Sønn. rett

(226)Den samme fare eksisterer fremdeles. Mange tar det for gitt at de er kristne, ganske enkelt fordi de godtar visse teologiske læresetninger. Men de har ikke latt sannheten komme til uttrykk i det praktiske liv. De har ikke trodd på den og elsket den. Derfor har de ikke fått den kraft og nåde som kommer gjennom det å bli helliggjort ved sannheten. Mennesker kan bekjenne seg til å tro sannheten, men hvis den ikke gjør dem oppriktige, vennlige, tålmodige, overbærende og himmelsinnet, er den en forbannelse for dem som har den, og gjennom deres innflytelse blir den en forbannelse for verden. rett

(226)Den rettferdighet som Kristus underviste om, består i at hjerte og liv bringes i samsvar med Guds åpenbarte vilje. Syndige mennesker kan bare bli rettferdige når de tror på Gud og stadig har en levende forbindelse med ham. Sann gudsfrykt vil høyne tankene og foredle livet, og de ytre religiøse former vil være i samsvar med den kristnes indre renhet. Da vil de seremonier som kreves i gudstjenesten, ikke være meningsløse skikker, slik tilfellet var hos de hyklerske fariseerne. rett

(226)Jesus tar så for seg budene enkeltvis og forklarer dybden og bredden i deres krav. I stedet for å fjerne en tøddel av deres betydning, viser han hvor vidtrekkende deres prinsipper er. Han avslører jødenes skjebnesvangre feiltagelse ved bare å vise en ytre lydighet. Han gjør det klart at Guds lov blir overtrådt ved onde tanker og et lystent øyekast. Den som gjør seg skyldig i den minste urettferdighet, synder mot loven og nedverdiger sin egen moralske natur. Et drap eksisterer først i tankelivet. Den som gir rom for hat, har begitt seg utpå drapsmannens sti, og hans offergaver er avskyelige for Gud. rett

(226)Jødene hadde en hevngjerrig innstilling. I sitt hat til romerne kom de med sterke fordømmelser, og de gledet den onde ved å vise hans egenskaper. Slik øvde de seg selv opp til å utføre de fryktelige ting som han tilskyndet dem til. I fariseernes religiøse liv var det ikke noe som kunne fremelske gudsfrykt hos hedningene. Jesus oppfordret dem til ikke å bedra seg selv med å tro at de i sitt sinn godt kunne reise seg mot undertrykkerne og ønske å hevne deres ugjerninger. rett

(227)Sant nok kan harme i visse fall forsvares, selv hos Kristi etterfølgere. De blir opprørt av rettferdig harme når de ser at Gud blir vanæret og tjenesten for ham bringes i vanry, og når de ser at uskyldige blir undertrykt. En slik harme som har sin rot i samvittighetens følsomhet, er ikke synd. Men de som ved enhver antatt provokasjon føler seg fri til å la sinne og hevnfølelse få fritt løp, lukker hjertet opp for Satan. Bitterhet og fiendskap må fordrives fra sinnet hvis vi ønsker å være i harmoni med himmelen. rett

(227)Kristus går enda lenger. Han sier: «Dersom du bærer fram et offer til alteret og der kommer til å tenke på at en annen har noe å anklage deg for, så la offergaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med ham. Kom så og bær fram ditt offer!» Mange er ivrige når det gjelder å utføre religiøse plikter, mens det mellom dem og deres trosfeller finnes beklagelige uoverensstemmelser som de kan ordne opp i. Gud krever at de skal gjøre alt som står i deres makt for å skape fred og fordragelighet. Før de gjør dette, kan han ikke godta deres tjeneste. Hvordan en kristen bør forholde seg i slike situasjoner, er tydelig påpekt. rett

(227)Gud lar sine velsignelser strømme ut til alle. «For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over dem som gjør rett og dem som gjør urett.» «Han er god mot de utakknemlige og onde.» 12 Han pålegger oss å ligne ham. Elsk deres fiender og be for dem som forfølger dere, så dere kan være barn av deres Far i himmelen.» Dette er innholdet i loven, og er selve livets kildespring: rett

(227)Guds ideal for sine barn er høyere enn noen mennesketanke kan nå. «Vær da fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen.» Dette påbudet er også et løfte. Frelsesplanen har til hensikt å gjøre oss fullstendig fri fra Satans makt. Kristus er alltid villig til å frigjøre et angerfullt menneske fra synd. Han kom for å gjøre ende på djevelens gjerninger, og han har sørget for at Den Hellige Ånd blir tildelt hvert angrende menneske for å bevare det fra å synde. rett

(227)Måten fristeren arbeider på må ikke betraktes som en unnskyldning for en eneste uriktig handling. Satan jubler når han hører at de som bekjenner seg til å være Kristi etterfølgere, kommer med unnskyldninger for svakhetene i sin karakter. Det er disse unnskyldningene som leder til synd. Det finnes ingen unnskyldning for å synde. Et hellig sinn og et liv som ligner Kristi liv, er oppnåelig for ethvert angrende og troende Guds barn. rett

(227)Kristus må være idealet for enhver kristen. Likesom Menneskesønnen var fullkommen i sitt liv, skal hans etterfølgere være fullkomne i sitt liv. Jesus måtte i ett og alt bli sine brødre lik. Han ble menneske likesom oss. Han ble sulten, tørst og trett. Han ble styrket ved mat og oppfrisket ved søvn. Han delte kår med menneskene. Likevel var han Guds ulastelige Sønn. Han var Gud i menneskeskikkelse. Vi må ha hans karakter. Herren sier om dem som tror på ham: «Jeg vil bo og ferdes blant dem, jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk.»13 rett

(228)Kristus er den stigen som Jakob så. Den stod på jorden, og det øverste trinnet nådde opp til himmelens port, til selve herlighetens terskel. Hvis denne stigen hadde manglet bare det nederste trinnet, ville vi vært fortapt. Men Kristus når oss der vi er. Han tok på seg vår natur og vant seier, for at vi kunne få hans natur og vinne seier. Han kom «i syndige menneskers skikkelse»14 og levde et syndfritt liv. Med sin guddommelighet holder han fast ved himmelens trone, mens han med sin menneskelighet når oss. Han vil at vi ved tro på ham skal tilegne oss den herlighet som er i Guds karakter. Derfor skal vi være fullkomne, slik vår himmelske Far er fullkommen. rett

(228)Jesus hadde vist hva rettferdighet består i, og gjort det klart at Gud er kilden til den. Så gikk han over til de praktiske plikter. Han sa at når du gir gaver, ber eller faster, så gjør det ikke for å vekke oppmerksomhet eller for å bli rost. Gi i oppriktighet til gagn for de fattige som er i nød. Når dere ber, så la sjelen samtale med Gud. Når dere faster, skal dere ikke gå med bøyd hode og bare være opptatt av dere selv. Fariseerens hjerte er som en gold og unyttig jordbunn der ikke noe frø med guddommelig liv kan trives. Den som overgir seg helt og fullt til Gud, vil yte den beste tjeneste. Det er ved fellesskap med Gud at mennesker blir hans medarbeidere og kan gjenspeile hans egenskaper. rett

(228)Den tjeneste som blir gjort i oppriktighet, har stor lønn. «Din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.» Karakteren dannes ved det liv vi lever ved Kristi nåde. Sjelens opprinnelige skjønnhet blir gjenopprettet. Vi får del i egenskapene i Kristi karakter, og Guds bilde begynner å stråle frem. Ansiktet til dem som vandrer og samarbeider med Gud, uttrykker himmelens fred. De er omgitt av himmelens atmosfære. For disse menneskene har Guds rike begynt. De har Kristi glede, gleden ved å være til velsignelse for andre. De har æren av å være godtatt av Mesteren som nyttige for ham, og er blitt betrodd å gjøre hans gjerning i hans navn. rett

(228)Om å være helhjertet
«Ingen kan tjene to herrer.» Vi kan ikke tjene Gud med et delt hjerte. Bibelsk gudsfrykt er ikke en mulighet blant mange andre. Dens innflytelse skarvære overordnet alt annet. Den skal gjennomtrenge og beherske enhver annen innflytelse. Den skal ikke være som en fargeklatt som er satt på lerretet her og der. Den må gjennomtrenge hele livet som om lerretet var dyppet i fargen inntil hver eneste tråd i stoffet var farget med en dyp, uutslettelig kulør. rett

(228)«Er ditt øye friskt, blir hele ditt legeme lyst. Men er ditt øye sykt, blir hele legemet mørkt.» Renhet og et fast forsett er betingelsene for å få lys fra Gud. Den som ønsker å kjenne sannheten, må være villig til å ta imot alt det den åpenbarer. Han kan ikke gå på akkord med villfarelse. Å være vaklende og tvesinnet i sin troskap mot sannheten betyr å velge villfarelsens mørke og Satans bedrag. rett

(229)Verdslig taktikk og rettferdighetens ufravikelige prinsipper kan ikke gli umerkelig over i hverandre slik som fargene i regnbuen. Den evige Gud har trukket en bred og tydelig skillelinje mellom dem. Likheten med Kristus og likheten med Satan er like forskjellige som natt og dag. Bare de som lever Kristi liv, er hans medarbeidere. Hvis man gir næring til en eneste synd og holder fast på en eneste ond vane, blir hele ens vesen smittet. Mennesket blir et redskap for urettferdigheten. rett

(229)Alle som har valgt å tjene Gud, skal hvile i hans omsorg. Kristus pekte på fuglene og blomstene, og bad tilhørerne å betrakte disse Guds skapninger. «Er ikke dere mer verd enn de?» spurte han. Guds omhu for sine skapninger står i forhold til den rangorden de har. Forsynet våker over den lille brune spurven. Blomstene og gresset som dekker jorden, har del i vår himmelske Fars oppmerksomhet og omhu. Han har omtanke for liljene og gjør dem så vakre at de overstråler Salomos herlighet. Hvor meget mer sørger han da ikke for mennesket som er skapt i hans bilde og til hans ære! Han lengter etter å se sine barn åpenbare en karakter som ligner hans. Likesom solstrålene gir blomstene deres varierte og delikate fargeskjær, preger Gud sjelen med skjønnheten i sitt eget vesen. rett

(229)Alle som velger Kristi rike, som er kjærlighet, rettferd og fred, og setter dets interesser over alt annet, er knyttet til verden der oppe. Hver enkelt velsignelse de trenger i dette livet, er deres. I livets bok har hver av oss fått en side. Denne siden inneholder hver eneste detalj i vår livshistorie. Endog hårene på hodet er telt. Guds barn er aldri ute av hans sinn. rett

(229)Gudsrikets grunnvoll
«Vær ikke bekymret for morgendagen.» Vi skal følge Kristus dag for dag. Gud gir ikke hjelp for morgendagen. Han gir ikke sine barn alle retningslinjer for deres livsferd på en gang for ikke å forvirre dem. Han forteller dem akkurat så mye de er i stand til å utføre. Den styrke og visdom han gir, er for øyeblikkets behov. «Dersom noen av dere mangler visdom» - for i dag - «skal han be til Gud, og han skal få; for Gud gir til alle, villig og uten bebreidelser».15 rett

(229)«Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!» Tro ikke om deg selv at du er bedre enn andre mennesker, og sett deg ikke opp som dommer over dem. Da du ikke kan se motivene, er du ute av stand til å dømme en annen. Ved å kritisere ham, avsier du dom over deg selv. Du viser at du samarbeider med Satan som er «våre brødres anklager». Herren sier: «Ransak dere selv om dere er i troen, prøv dere selv!» Dette er vår oppgave. «Men dømte vi oss selv, ble vi ikke dømt.»16 rett

(229)Et godt tre bærer god frukt. Hvis frukten smaker dårlig og er ubrukelig, er treet dårlig. Den frukten vi bærer i livet, er et vitnesbyrd om hjertets tilstand og om karakterens egenskaper. Gode gjerninger kan aldri gi oss frelse, men de vitner om den tro som er virksom ved kjærlighet og renser sjelen. Selv om den evige belønning ikke gis på grunn av vår fortjeneste, vil den likevel stå i forhold til den gjerning som er blitt utført ved Kristi nåde. rett

(229)Slik fremholdt Kristus sitt rikes prinsipper som livets store grunnregel. rett

(230)For å understreke det han har sagt, kommer han med en illustrasjon. Det er ikke nok at dere hører mine, sier han. Ved å etterleve dem må dere gjøre dem til grunnvollen for deres karakter. Selvet er bare flyktig sand. Hvis dere bygger på menneskelige teorier og påfunn, vil huset falle. Det vil bli revet bort av fristelsens vind og av prøvelsens stormer. Men de grunnreglene jeg har gitt, vil bestå. Ta imot meg! Bygg på mine ord! rett

(230)«Den som hører disse mine ord og gjør etter dem, han blir lik en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet skylte ned, elven flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det hadde sin grunnvoll på fjell.» Matt 5-7 rett

neste kapitel