| Slektenes Håp kapitel 35. Fra side 246. Fra side 333 i den engelske utgave. |
(246)Det hadde vært en begivenhetsrik dag for Jesus. Ved Gennesaretsjøen hadde han fortalt sine første lignelser. Ved hjelp av kjente eksempler hadde han på ny forklart hva hans rike bestod av, og hvordan det skulle opprettes. Han hadde sammenlignet sin gjerning med såmannens, og sitt rikes utvikling med sennepskornets vekst og med surdeigens virkning i melet. Den endelige atskillelsen mellom de rettferdige og de ugudelige hadde han gitt et bilde av i lignelsene om ugresset og hveten og om fiskenoten. Den verdifulle undervisningen han hadde gitt dem, sammenlignet han med den skjulte skatten og den kostelige perlen. I lignelsen om husholderen lærte han disiplene hvordan de skulle arbeide som hans representanter. rett (246)Hele dagen hadde han vært opptatt med å undervise og helbrede, og da det led mot kveld, flokket folkemengden seg fremdeles omkring ham. Dag etter dag arbeidet han for dem, og tok seg knapt tid til å spise og hvile. Den ondskapsfulle kritikk og feilaktige fremstilling av hans ord som fariseerne stadig kom med, gjorde arbeidet hardere og mer slitsomt enn det ellers ville ha vært. Og nå som dagen var slutt, var han så utmattet at han bestemte seg for å trekke seg tilbake til et eller annet øde sted på den andre siden av sjøen. rett (246)Kyststrekningen på østsiden av Genesaretsjøen hadde bosettinger, for her og der langs sjøen lå det landsbyer. Likevel var dette et øde område sammenlignet med vestsiden. Folket der var mer hedensk enn jødisk, og de hadde liten forbindelse med Galilea. Dette stedet bød derfor på den ensomhet Jesus søkte, og han bad nå disiplene om å bli med ham dit. rett (246)Etter at han hadde sendt folket bort, tok de ham med seg i båten og la ut fra land. Men de skulle ikke få dra alene. Det lå også andre fiskebåter ved stranden, og de ble fort fylt med folk som fulgte Jesus, ivrige etter fortsatt å se og høre ham. rett (247)Stormen på Gennesaret-sjøen (247)Solen var gått ned, og nattemørket senket seg over den opprørte sjøen. Bølgene, som ble pisket til skum av den hylende stormen, slo voldsomt over båten til disiplene og truet med å fylle den. Disse hardbarkede fiskerne hadde vært på sjøen i hele sitt liv, og ført båten trygt gjennom mangt et uvær. Men nå var deres krefter og dyktighet til ingen nytte. De var hjelpeløse i stormen, og håpet sviktet da de så at båten holdt på å fylles. rett (247)De var så opptatt med å redde livet at de glemte at Jesus var om bord. Men da de innså at deres anstrengelser var nytteløse og at bare døden ventet, kom de til å tenke på hvem som hadde bedt dem sette over sjøen. Jesus var deres eneste håp. Hjelpeløse og fortvilte ropte de: «Mester, mester, vi går under!» Men det tykke mørket skjulte ham for dem. Stemmene deres druknet i stormens brøl, og det kom ikke noe svar. De ble grepet av frykt og tvil. Hadde Jesus sviktet dem? Var han som hadde overvunnet sykdom og onde ånder og til og med døden, nå ute av stand til å hjelpe dem? Brydde han seg ikke om dem i deres nød? rett (247)De roper igjen, men det høyres ikke noe annet svar enn stormkastenes ilske hyl. Båten er alt med å synke. Bare et øyeblikk til, så ville de være oppslukt av de grådige vannmassene. rett (247)«Stille! Vær rolig» (247)Deres rop vekker Jesus. Idet det skarpe lynglimtet gjør ham synlig, ser de himmelens fred i ansiktet hans. Blikket hans uttrykker selvforglemmende, øm kjærlighet. Vendt mot ham roper de av all kraft: «Herre, frels! Vi går under!» Aldri har noe menneske upåaktet sendt opp dette ropet. Idet disiplene griper årene for å gjøre en siste anstrengelse, reiser Jesus seg opp. Han står midt mellom disiplene mens stormen raser, bølgene slår inn over dem, og lynglimtene lyser opp ansiktet hans. Han løfter armene, som så mange ganger hadde vært opptatt med barmhjertighetshandlinger, og sier til den opprørte sjøen: «Stille! Vær rolig!» rett (247)Stormen stilner. Bølgene faller til ro, skyene forsvinner og stjernene stråler frem. Båten driver rolig på den stille sjøen. Jesus snur seg mot disiplene og spør med sorg i stemmen: «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?» rett (247)Det ble tyst blant disiplene. Ikke engang Peter forsøkte å gi uttrykk for den ærefrykt han følte. Båtene som hadde lagt ut for å følge med Jesus, hadde vært i fare, og de som hadde vært om bord, var grepet av redsel og fortvilelse. Men Jesu befaling brakte ro midt i all forvirringen. rett (248)Den ville stormen hadde drevet båtene nært sammen, og alle så miraklet. I stillheten som fulgte, ble all frykt glemt. De hvisket seg imellom: «Hva er dette for en? Både vind og sjø adlyder ham.» rett (248)Fri for frykt (248)Likesom Jesus hvilte i troen på sin Fars omsorg, skal vi hvile i Jesu omsorg. Hvis disiplene hadde stolt på ham, ville de blitt bevart i fred. Deres frykt i farens stund åpenbarte deres vantro. I sine anstrengelser for å redde seg selv, glemte de Jesus. Det var først da: de i den ytterste nød og fortvilelse vendte seg til ham, at han kunne hjelpe dem. rett (248)Hvor ofte opplever vi ikke det samme som disiplene! Når fristelsens stormer samler seg, når heftige lynglimt flammer opp, og bølgene skyller inn over oss, da kjemper vi alene mot stormen, og vi glemmer at det er en som kan hjelpe. Vi stoler på vår egen styrke inntil alt håp er ute, og vi holder på å bukke under. Da husker vi på Jesus. Hvis vi roper til ham om hjelp, roper vi ikke forgjeves. Selv om han med sorg må irettesette oss for vår vantro og selvtillit, unnlater han aldri å gi oss den hjelpen vi trenger. Har vi Kristus i vårt sinn, har vi ingen grunn til å frykte, enten vi er på land eller sjø. En levende tro på ham vil stille livets hav og utfri oss fra fare på den måten som han vet er den beste. rett (248)Det er også en annen åndelig lærdom i miraklet med stormen som ble stillet. Ethvert menneskes erfaring vitner om sannheten av Skriftens ord: «De gudløse ligner det opprørte hav, som aldri kan falle til ro .... De gudløse har ingen fred, sier Herren.»2 Synden har ødelagt vår fred. Så lenge selvet ikke er blitt underkuet, finner vi ikke noen hvile. rett (248)Ingen menneskelig makt kan beherske de uregjerlige krefter i vår natur. Her er vi like hjelpeløse som disiplene var til å stille stormen. Men han som talte fred til bølgene på Gennesaret-sjøen, har talt fred til hvert eneste menneske. De som vender seg til Jesus og roper: «Herre, frels!» vil bli reddet, uansett hvor voldsom stormen kan være. Hans nåde som forsoner sjelen med Gud, demper våre viltre følelser. I hans kjærlighet finner sjelen ro. «Han fikk stormen til å stilne, havets bølger falt til ro. Glade ble de da det stilnet; han førte dem til den havn de ønsket.» «Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.» «Rettferdigheten skal bringe fred, dens frukt blir evig ro og trygghet.»3 rett (250)De besatte fra gravhulene (250)Disiplene og dem de var sammen med, flyktet i redsel. Men så oppdaget de at Jesus ikke var med dem, og de snudde seg for å se etter ham. Han stod der de hadde forlatt ham. Han som hadde stillet stormen og som hadde møtt Satan og overvunnet ham, flyktet ikke for disse demonene. Mennene skar tenner, og med fråden ut av munnen nærmet de seg Jesus. Da løftet han hånden som hadde gjort tegn til bølgene at de skulle legge seg, og mennene kunne ikke komme nærmere. Rasende, men hjelpeløse stod de foran ham. rett (250)Med myndighet befalte han de urene ånder å fare ut av dem, og hans ord trengte gjennom de ulykkelige mennenes formørkede sinn. De hadde en uklar følelse av at dette var en som kunne redde dem fra de grusomme demonene. De falt ned for Jesus for å tilbe ham. Men da de åpnet munnen for å be om hans barmhjertighet, talte demonene og skrek rasende: «Jesus, hva har du med meg å gjøre, du Sønn av den høyeste Gud? Jeg ber deg for Guds skyld, pin meg ikke!» rett (250)Jesus spurte: «Hva er ditt navn?» Og svaret var: «Mitt navn er Legion; for vi er mange.» Idet de brukte disse plagede menneskene som medier de kunne meddele seg gjennom, tryglet de Jesus om ikke å sende dem ut av landområdet. På en fjellskråning ikke langt borte gikk en stor svinehjord og beitet. Demonene bad om lov til å fare inn i svinene, og Jesus tillot det. Øyeblikkelig oppstod det panikk i hjorden. Som gale styrtet de nedover skråningen, og ute av stand til å styre seg kastet de seg ut i sjøen og omkom. rett (250)I mellomtiden var det foregått en vidunderlig forandring med de besatte mennene. Lys hadde trengt inn i deres sinn. øynene strålte av forstand. Ansiktene som så lenge hadde vært deformert etter Satans bilde, ble plutselig milde. De blodflekkede hendene var i ro, og med glade stemmer priste de Gud for utfrielsen. rett (251)Oppe fra fjellet hadde svinerøkterne sett alt som foregikk, og de skyndte seg av sted for å fortelle eierne og alle andre det som hadde hendt. Med frykt og forbauselse strømmet alt folket ut for å møte Jesus. De to besatte mennene hadde vært en skrekk for hele området. Ingen kunne trygt passere stedet der de var, for de kastet seg over alle og enhver med djevelsk raseri. Nå var de påkledd og i sin fulle forstand der de satt ved Jesu føtter og lyttet til ham og lovpriste ham som hadde gjort dem friske. Men de som var vitne til alt dette, gledet seg ikke. Tapet av svinene var av større betydning for dem enn at disse Satans fanger ble satt fri. rett (251)Det var av barmhjertighet mot eierne av svinene at dette tapet rammet dem. De var så oppslukt av de jordiske ting at de ikke hadde tanke for de viktige ting som gjelder det åndelige liv. Jesus ønsket å bryte den egoistiske likegyldighetens tryllemakt så de kunne ta imot hans nåde. Men sorgen og harmen over det timelige tapet gjorde dem blinde for hans barmhjertighet. rett (251)Denne åpenbaring av overnaturlig kraft vakte folks overtro og skjerpet deres frykt. Det kunne inntreffe flere ulykker fordi denne fremmede mannen var iblant dem. De fryktet for økonomisk ruin og bestemte seg for å kvitte seg med ham. De som hadde dratt over sjøen sammen med Jesus, fortalte om alt som hadde hendt natten før, om den fare de var i, og hvordan vinden og sjøen var blitt stille. Men det de sa, hadde ingen virkning. I redsel trengte folk seg sammen omkring Jesus og bønnfalt ham om å dra bort. Han føyde dem og drog straks med en båt over til den andre siden. rett (251)Folk i Gadarener-landet stod overfor det levende vitnesbyrdet om Kristi makt og barmhjertighet. De så mennene som hadde fått forstanden igjen, men de var redde for å utsette sine jordiske interesser for fare. Derfor ble han som hadde vunnet over mørkets fyrste rett for øynene på dem, behandlet som en uønsket person, og gaven fra himmelen ble avvist. Vi har ikke mulighet til å vende oss bort fra Kristi person slik som gadarenerne gjorde. Men det er ennå mange som nekter å lyde ham, fordi lydighet ville innbefatte at de måtte gi avkall på en eller annen verdslig interesse. Mange forkaster hans nåde og driver hans Ånd bort for at ikke hans nærvær skal påføre dem økonomisk tap. rett (251)Gå og fortell! (252)Her var det et arbeid de skulle gjøre. De skulle gå til de hedenske hjemmene og fortelle om den velsignelsen de hadde mottatt fra Jesus. Det var hardt for dem å rive seg løs fra Jesus. De ville sikkert møte store vanskeligheter i omgangen med sine hedenske landsmenn. Deres langvarige isolasjon fra andre mennesker syntes å ha gjort dem uskikket til den gjerningen han hadde pålagt dem. Men så snart han viste dem hva som var deres plikt, var de villige til å lyde. De fortalte ikke bare sin egen familie og sine naboer om Jesus, men de drog gjennom hele Dekapolis. Overalt kunngjorde de hans makt til å frelse og fortalte hvordan han hadde befridd dem fra de onde ånder. Ved å gjøre dette ville de få en større velsignelse enn de ville fått om de bare av hensyn til egen fordel var blitt hos ham. Det er ved å arbeide for å spre frelsens glade budskap at vi kommer i Jesu nærhet. rett (252)De to besatte som var blitt helbredet, var de første misjonærer Kristus sendte ut for å forkynne evangeliet i traktene ved Dekapolis. Disse mennene hadde bare hørt Kristi undervisning noen få øyeblikk. De hadde aldri hørt en eneste preken fra ham. De kunne ikke undervise folk slik som disiplene var i stand til, de som daglig hadde vært sammen med Jesus. Men de var i seg selv vitnesbyrd om at Jesus var Messias. De kunne fortelle hva de visste; hva de selv hadde sett, hørt og opplevd av Kristi kraft. Det er hva enhver kan gjøre når hjertet er blitt berørt av Guds nåde. Slik skrev Johannes, den disippelen som Jesus elsket: «Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi så og våre hender tok på, ... om livets ord .... Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere.»4 rett (252)Som vitner for Kristus skal vi fortelle det vi vet, det vi selv har sett, hørt og følt. Hvis vi har fulgt Jesus skritt for skritt, vil vi ha noe livsaktuelt å fortelle om den måten han har ledet oss på. Vi kan fortelle hvordan vi har prøvd hans løfter og funnet at de er til å stole på. Vi kan vitne om hva vi har opplevd av Kristi nåde. Det er dette han ber oss vitne om, og uten det går verden til grunne. rett (252)Selv om folk i Gadarener-landet ikke hadde tatt imot Jesus, lot han dem ikke bli i det mørket de hadde valgt. Da de oppfordret ham til å dra bort, hadde de enda ikke hørt ham tale. De var uvitende om det de forkastet. Derfor sendte han igjen lyset til dem, og det gjennom personer de ikke kunne nekte å høre på. rett (252)Ved å være årsak til at svinene omkom hadde Satan til hensikt å vende folket bort fra Jesus og hindre at evangeliet ble forkynt der i området. Men nettopp denne hendelsen satte hele landet i bevegelse som ikke noe annet kunne ha gjort, og rettet oppmerksomheten mot Jesus. Selv om han drog bort, ble de som han hadde helbredet, tilbake som vitner om hans makt. De som hadde vært redskaper for mørkets fyrste, ble lysets kanaler, budbærere for Guds Sønn. Menneskene undret seg når de lyttet til de underfulle nyhetene. En dør ble åpnet for evangeliet overalt i traktene omkring. Da Jesus drog tilbake til Dekapolis, strømmet folk sammen omkring ham. I tre dager kunne ikke bare folk i en enkelt landsby høre budskapet om frelse, men tusener fra hele området. Selv demonenes makt er under Kristi kontroll, og det onde blir vendt til det gode. rett (253)Onde vaner smir tunge lenker (253)I alle livssituasjoner - i hjemmet, på arbeidsplassen og endog i menigheten gjør menneskene det samme i dag. Derfor har vold og forbrytelser spredd seg over jorden, og moralsk mørke omhyller menneskenes tilværelse som et likklede. Gjennom sine tilsynelatende uskyldige fristelser leder Satan menneskene til verre og verre onder. Resultatet blir total fordervelse og ruin. Det eneste vern mot hans makt er å holde seg nær Jesus. rett (253)Overfor mennesker og engler er Satan blitt avslørt som menneskenes fiende og ødelegger, mens Kristus står frem som deres venn og befrier. Hans Ånd vil utvikle alt som kan foredle karakteren og personligheten. Både i sjel, ånd og legeme vil den bygge mennesket opp til Guds ære. «For Gud gav oss ikke en ånd som gjør motløs, men en ånd som gir kraft, kjærlighet og sindighet.» Han har kalt oss til å «få vår Herre Jesu Kristi herlighet» - hans karakter, og «bli formet etter hans Sønns bilde».5 rett (253)Mennesker som er sunket ned til å bli Satans redskaper, blir ved Kristi makt forvandlet til rettferdighetens budbærere. Guds Sønn sender dem ut for å fortelle om «alt det Herren har gjort mot deg, og at han har vært barmhjertig mot deg». Matt 8,23-34; Mark 4,35-41; 5,1-20; Luk 8,22-39 rett |