Gnisten som utløser guddomsmakt

(254)Da Jesus vendte tilbake fra gadarenernes bygd og gikk i land på vestsiden av sjøen, var det en stor folkemengde som hadde samlet seg for å ta imot ham, og de hilste ham med glede. Han ble værende der ved stranden en tid mens han underviste og helbredet. Så gikk han hjem til Levi-Matteus for å møtes med tollere i et gjestebud. Det var her synagogeforstanderen Jairus fant ham. rett

(254)Denne jødiske eldste kom til Jesus i stor nød. Han kastet seg ned for ham og ropte: «Min lille datter holder på å dø. Kom og legg hendene på henne, så hun blir frisk og får leve.» rett

(254)«Frykt ikke, bare tro!»
Jesus drog straks med hjem til synagogeforstanderen. Selv om disiplene hadde sett mange av Jesu barmhjertighetshandlinger, ble de forbauset over hvor villig han etterkom den stolte rabbinerens bønn. Likevel gikk de med Jesus, og folkeskaren fulgte etter, ivrig og forventningsfull. rett

(254)Synagogeforstanderens hus lå ikke langt borte. Men det var ikke lett å komme frem for Jesus og dem som var med ham, for mengden trengte inn på ham fra alle sider. Forsinkelsen gjorde den engstelige faren utålmodig. Men Jesus, som syntes synd på de mange menneskene, stanset nå og da for å gi lindring til en eller annen som led, eller for å trøste noen som var nedtrykte og urolige. rett

(254)Mens de enda var underveis, trengte en utsending seg frem gjennom mengden med beskjed til Jairus om at datteren var død, og at det var nytteløst å besvære Mesteren ytterligere. Jesus oppfanget det som ble sagt, og han sa: «Frykt ikke, bare tro, så skal hun bli reddet.» rett

(255)Jairus trengte seg nærmere Jesus, og sammen skyndte de seg videre. De som var leid til å sørge og spille på fløyte, hadde alt innfunnet seg, og de fylte luften med støy. Larmen skurret i ørene, og Jesus ble rystet i sin ånd. Han forsøkte å få dem til å være stille, og sa: «Hvorfor larmer og gråter dere? Barnet er ikke død; hun sover.» Påstanden fra denne fremmede mannen gjorde at de ble harme. De hadde sett barnet i dødens favntak, og de lo ham ut. Jesus forlangte at alle skulle forlate huset. Så tok han med seg pikens far og mor og Peter, Jakob og Johannes, og sammen gikk de inn i soverommet hvor den døde piken lå. rett

(255)Jesus gikk bort til sengen, og mens han tok hånden hennes i sin, uttalte han med mild stemme og slik som de pleide snakke der i hjemmet: «Talita kumi!» Det betyr: «Pike, jeg sier deg: Stå opp!» rett

(255)Øyeblikkelig gikk det en skjelving gjennom den bevisstløse kroppen. Livets pulsslag slo igjen, og leppene åpnet seg med et smil. øynene ble åpnet vidt opp likesom etter en søvn, og piken stirret med undring på dem som stod ved siden av henne. Hun reiste seg opp, og foreldrene tok henne i armene sine og gråt av glede. rett

(255)«Din tro har frelst deg»
Underveis til synagogeforstanderens hjem hadde Jesus i mengden av mennesker truffet en stakkars kvinne som i tolv år hadde lidd under en sykdom som gjorde hennes liv til en byrde. Hun hadde brukt alt hun eide til leger og medisiner, bare for å bli erklært uhelbredelig. Men hun fikk nytt håp da hun hørte om de helbredelser Kristus utførte. Hun var overbevist om at hvis hun bare kunne komme til ham, ville hun bli helbredet. Svak og lidende kom hun til sjøbredden hvor han underviste. Hun forsøkte å trenge seg frem gjennom mengden, men forgjeves. Hun fulgte etter ham fra Levi-Matteus' hus, men fremdeles var hun ute av stand til å få kontakt med ham. Hun hadde begynt å gi opp håpet da han i folkemengden kom i nærheten av henne. rett

(255)Den gylne anledningen var kommet. Hun var like i nærheten av den store legen! Men i all forvirringen kunne hun ikke få snakke med Jesus eller få mer enn et flyktig glimt av ham. Av frykt for å miste sin eneste anledning til å bli helbredet, trengte hun seg frem mens hun sa til seg selv: «Om jeg så bare får røre ved klærne hans, blir jeg frisk.» Idet han gikk forbi, rakte hun ut hånden og klarte så vidt å røre ved kanten av klærne hans. Men i det øyeblikket visste hun at hun var blitt helbredet. I denne ene berøringen var hele hennes livs tro konsentrert. I samme stund forsvant hennes smerte og svakhet, og hun fikk ny kraft og en fullkommen helse. rett

(255)I dyp takknemlighet forsøkte hun nå å trekke seg tilbake fra mengden. Men plutselig stanset Jesus, og folket gjorde det samme. Han snudde seg, så seg omkring og spurte med en stemme som hørtes tydelig gjennom larmen fra folkemengden: «Hvem rørte ved klærne mine?» Folket reagerte med forbausede blikk. All den stund han ble skubbet fra alle kanter og puffet hit og dit i trengselen, syntes dette å være et merkelig spørsmål. rett

(256)Peter, som alltid var parat til å uttale seg, sa: «Du ser hvordan folk trenger seg på deg, og så spør du hvem som rørte ved deg?» Jesus svarte: «Det var noen som rørte ved meg, for jeg kjente at en kraft gikk ut fra meg.» Han kunne kjenne forskjell på en troens berøring og en tilfeldig berøring av den likegyldige mengden. En slik tillit skulle ikke overses. Til denne beskjedne kvinnen ville han tale trøstens ord som skulle bli et gledens kildevell for henne, og som ville være en velsignelse for hans etterfølgere til tidens slutt. rett

(256)Med blikket vendt mot kvinnen insisterte han på å få vite hvem det var som hadde rørt ved ham. Da hun innså at det var nytteløst å forsøke å gjemme seg, kom hun skjelvende frem og kastet seg ned foran ham. Mens hun gråt av takknemlighet, fortalte hun om sin lidelse og hvordan hun nå hadde fått lindring. Mildt og vennlig sa Jesus: «Datter, din tro har frelst deg. Gå bort med fred; du skal være fri for din plage.» Han gav ingen anledning til den overtro at det var legende kraft i selve berøringen av klærne hans. Det var ikke gjennom den ytre kontakt at helbredelsen hadde skjedd, men ved den tro som grep fatt i hans guddommelige makt. rett

(256)Den forundrede menneskemengden som trengte seg tett inn på Kristus, merket ikke den livgivende kraften. Men da den syke kvinnen rakte frem hånden for å røre ved ham i tro på at hun ville bli helbredet, merket hun den legende kraften. Slik er det også med de åndelige ting. Å snakke om gudstro på en tilfeldig måte, eller å be uten hunger i sjelen og uten levende tro, er til ingen nytte. rett

(256)En trosbekjennelse som bare tar imot ham som verdens frelser, kan aldri bringe legedom til sjelen. Den tro som er til frelse, er ikke bare et forstandsmessig samtykke til sannheten. Den som venter på full kunnskap før han vil øve tro, kan ikke ta imot velsignelse fra Gud. Det er ikke nok å tro noe om Kristus. Vi må tro på ham. Den eneste tro som vil gagne oss, er den som tar imot ham som en personlig frelser, og som tilegner seg hans fortjenester som sine egne. Mange anser troen som en mening. Frelsende tro er handling. De som tar imot Kristus, forener seg i et paktsforhold med Gud. Sann tro er liv. En levende tro betyr økt styrke og en full tillit som gjør sjelen til en seirende makt. rett

(256)Da Jesus hadde helbredet kvinnen, ville han at hun skulle vitne om den velsignelse hun hadde mottatt. De gaver som evangeliet tilbyr, skal vi ikke tilegne oss ved list eller nyte godt av i hemmelighet. Derfor oppfordrer Herren oss til å vitne om hans godhet. «Dere er mine vitner, sier Herren. Jeg er Gud.»1 rett

(256)Vår bekjennelse av hans trofasthet er himmelens utvalgte middel til å åpenbare Kristus for verden. Vi skal anerkjenne hans nåde slik den er gjort kjent gjennom de hellige menn i gammel tid. Men det som betyr mest, er vitnesbyrdet om vår egen erfaring. Vi er Guds vitner når vi åpenbarer at en guddommelig kraft virker i oss. Hvert enkelt menneske har et liv som er forskjellig fra alle andres, og en erfaring som i vesentlig grad skiller seg fra deres. Gud vil at vår takk skal stige opp til ham, preget av vår egen personlighet. Når denne takknemlighet for hans nådes herlighet understøttes av et virkelig kristent liv, vil det ha en uimotståelig kraft som virker til menneskers frelse. rett

(258)Da de ti spedalske kom til Jesus for å bli helbredet, bød han dem gå og vise seg for presten. På veien dit ble de helbredet, men bare en vendte tilbake for å takke ham. De andre gikk sin vei og glemte ham som hadde gjort dem friske. Hvor mange det er som gjør det samme nå! Herren virker hele tiden til gagn for menneskeheten. Han lar oss stadig få del i sine rike gaver. Han reiser opp de syke som vansmekter på sitt leie, og han frir mennesker fra farer som de ikke ser. Han sender engler fra himmelen for å frelse dem fra ulykker, for å beskytte dem «for pest som sniker seg fram i mørket», og «for sott som herjer ved middagstid». Men det gjør ikke noe inntrykk på dem. Alle himmelens rikdommer har han gitt for å gjenløse dem. Likevel bryr de seg ikke om hans store kjærlighet. Ved sin utakknemlighet lukker de sinnet for Guds nåde. «Han er som en busk i ødemarken; han får ikke se at lykken kommer, men holder til i tørreste ørken.»2 rett

(258)Det tjener oss selv til gode at vi bevarer enhver Guds gave i friskt minne. På den måten blir troen styrket til å be om og til å ta imot mer og mer. Det er en større oppmuntring for oss i den minste velsignelse vi selv får fra Gud, enn i alt det vi kan lese om andres tro og erfaring. Den som med et åpent sinn tar imot Guds nåde, skal bli som en vannrik hage. Hans legedom skal hurtig spire frem. Hans lys skal skinne i mørket, og Herrens herlighet skal åpenbare seg over ham.3 rett

(258)La oss derfor huske på Herrens miskunn og de mange beviser på hans kjærlighet! La oss likesom folket i Israel sette opp vitnesteiner der vi risser inn den dyrebare beretning om det Gud har gjort for oss. Når vi ser tilbake på hans handlemåte med oss under vår pilegrimsferd, vil vi med et hjerte som er bløtgjort av takknemlighet, si til ham: «Hvordan kan jeg gjengjelde Herren for alle hans velgjerninger mot meg? Jeg løfter frelsens beger og påkaller Herrens navn. Jeg vil innfri mine løfter til Herren i nærvær av hele hans folk.» Matt 9, 18-26; Mark 5,21-43; Luk 8,40-56 rett

neste kapitel