| Slektenes Håp kapitel 37. Fra side 259. Fra side 349 i den engelske utgave. |
(259)Apostlene tilhørte Jesu familie, og de hadde fulgt ham når han drog til fots gjennom Galilea. De hadde tatt del med ham i det strev og de strabaser de møtte, og de hadde lyttet til hans forkynnelse og undervisning. De hadde vandret sammen med Guds Sønn og snakket med ham, og av hans daglige undervisning hadde de lært hvordan de skulle arbeide for å høyne menneskeheten. rett (259)Når Jesus arbeidet for de veldige folkemengder som samlet seg omkring ham, var disiplene med. De var ivrige etter å gjøre det han bad dem om, og lette ham i arbeidet. De hjalp til med å holde orden på menneskemengden, bringe de syke til ham og gjøre det så godt som mulig for alle. De holdt øye med interesserte tilhørere og forklarte Guds ord for dem. På forskjellige måter arbeidet de for deres åndelige vel. De fremholdt det de hadde lært av Jesus, og tilegnet seg hver dag en rik erfaring, men de trengte også erfaring i å arbeide alene. De behøvde fremdeles mye undervisning, og stor tålmodighet og overbærenhet. Nå mens Jesus personlig var hos dem og kunne påpeke deres feil, gi dem råd og veilede dem, sendte han dem ut som sine representanter. rett (259)I den tiden disiplene hadde vært sammen med ham, var de ofte blitt satt i forlegenhet av det prestene og fariseerne lærte. Men de hadde lagt sine problemer frem for Jesus. Han hadde fremholdt Skriftens sannheter i motsetning til overleveringer. Slik hadde han styrket deres tillit til Guds ord, og hadde i det store og hele fjernet deres frykt for rabbinerne og frigjort dem fra trelldommen under tradisjonene. Det eksempel han viste i sitt liv, var av langt større virkning enn noen form for læremessig undervisning. Når de ikke var sammen med ham, mintes de hvert blikk, hvert tonefall og hvert ord. Ofte når de kom i strid med evangeliets fiender, gjentok de hans ord, og når de så hvordan dette virket på mennesker, ble de fylt med glede. rett (260)Jesus kalte de tolv til seg og bød dem gå ut to og to til byene og landsbyene. Ingen ble sendt ut alene, men bror arbeidet sammen med bror, og venn med venn. På den måten kunne de hjelpe og oppmuntre hverandre, rådslå og be sammen, og den enes styrke kunne utfylle den andres svakhet. På samme vis sendte han senere ut de sytti. Han ønsket at evangeliets budbærere skulle være knyttet til hverandre på denne måten. I vår egen tid ville det evangeliske arbeid være langt mer fremgangsrikt hvis dette eksempel ble fulgt mer nøyaktig. rett (260)Til de bortkomne i Israel (260)I sin virksomhet brukte Jesus mer tid til å helbrede syke enn til å forkynne. Hans mirakler bekreftet sannheten av hans ord om at han ikke var kommet for å ødelegge, men for å frelse. Hans rettferd gikk foran ham, og Herrens herlighet fulgte etter. Hvor som helst han gikk og stod, var tidender om hans barmhjertighet gått foran ham. Der hvor han hadde vært, kunne de som hadde opplevd hans medfølelse, fryde seg over sin gode helse, og de prøvde seg frem med sine nyervervede krefter. Folk samlet seg omkring dem for å høre dem selv fortelle om det Herren hadde utført. Hans stemme var den første lyd mange noen gang hadde hørt. Hans navn var det første ord de hadde uttalt, og hans ansikt det første de hadde sett. Hvorfor skulle de så ikke elske Jesus og forkynne hans pris? Når han drog gjennom byer og steder, var han som en levende vannstrøm som spredte liv og glede hvor som helst han kom. rett (260)De som følger Kristus, skal arbeide slik som han gjorde. Vi skal mette de sultne, kle de nakne, trøste dem som lider, og hjelpe dem som er fortvilt. Dem som syntes alt er håpløst, skal vi inspirere med nytt håp. Også på oss vil løftet bli oppfylt: «Din rettferd skal gå foran deg og Herrens herlighet følge etter deg.»1 rett (260)Kristi kjærlighet som kommer til uttrykk i uselvisk tjeneste, vil være mer virkningsfull enn domstol og straff når det gjelder å forbedre den som gjør det onde. Straff kan være nødvendig for å sette skrekk i lovbryteren. Men den kjærlige misjonær kan gjøre mer enn det. Ofte blir hjertet forherdet ved irettesettelse, men Kristi kjærlighet smelter det. Misjonsarbeideren kan ikke bare lindre fysiske lidelser, men han kan lede synderen til den store legen som er i stand til å rense sjelen for syndens spedalskhet. Gud vil at de syke, de ulykkelige og de som er besatt av onde ånder, skal høre hans røst gjennom hans tjenere. Ved menneskers hjelp vil han gi trøst langt mer enn verden aner. rett (261)På sin første misjonsreise skulle disiplene bare gå til «de bortkomne sauene i Israels folk». Hvis de da hadde forkynt evangeliet for hedninger eller samaritanere, ville de ha mistet sin innflytelse hos jødene. Ved å vekke fariseernes fordom ville de ha innviklet seg i en strid som ville tatt motet fra dem alt i starten av virksomheten. Selv apostlene var sene til å forstå at evangeliet skulle bringes ut til alle folkeslag. Før de selv kunne fatte dette, var de ikke beredt til å arbeide for hedningene. Hvis jødene ville ta imot evangeliet, skulle de være hans sendebud til hedningene. Derfor skulle de høre budskapet først. rett (261)Overalt hvor Jesus arbeidet, var der mennesker som våknet opp til å forstå sitt behov, og som hungret og tørstet etter sannheten. Tiden var kommet da budskapet om hans kjærlighet skulle nå ut til disse lengtende mennesker. Til dem alle skulle disiplene gå som hans sendebud. Dermed ville de troende betrakte dem som guddommelig utnevnte lærere. Når så han selv skulle forlate dem, ville de ikke bli stående igjen uten noen som kunne undervise dem. rett (261)På denne første turen skulle disiplene bare gå til steder hvor Jesus allerede hadde vært og hadde vunnet venner. De forberedelser de skulle gjøre for reisen, skulle være så enkle som mulig. Ikke noe måtte få lede deres sinn bort fra den betydningsfulle gjerning de skulle gjøre. Heller ikke måtte noe få egge til motstand og lukke døren for videre arbeid. De skulle ikke kle seg slik som de religiøse lærerne gjorde, og heller ikke gjøre noe i klesveien som skilte dem fra vanlig folk. De skulle ikke gå inn i synagogene og kalle folk sammen til offentlige møter, men de skulle arbeide fra hus til hus. De skulle ikke kaste bort tiden med unødvendige høflighetsfraser eller gå fra hus til hus for å bli oppvartet. Men på hvert sted skulle de ta imot gjestfrihet fra slike som var verdige, som ville by dem velkommen med glede, som om de var Jesus selv. De skulle ta inn i huset og si frem den vakre hilsen: «Fred være med dette hjem!»2 Dette hjemmet ville bli velsignet ved deres bønner, deres lovsanger og ved at de åpnet Den hellige skrift i familiekretsen. rett (261)Som sauer blant ulver (262)Nå trenger Jesu blikk inn i fremtiden. Han betrakter de større arbeidsfeltene der disiplene skal være vitner for ham etter hans død. Hans profetiske blikk fanger inn hans tjeneres erfaringer gjennom alle tider inntil han skal komme igjen. Han viser sine etterfølgere de konflikter de vil møte, og åpenbarer kampens karakter og hensikt. Han avslører de farer de vil bli utsatt for og den selvfornektelse som vil bli krevd. Han vil at de skal beregne omkostningene, så fienden ikke skal komme uforvarende over dem. De skal ikke kjempe mot kjøtt og blod, men «mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet».3 rett (262)De må kjempe mot overnaturlige krefter, men de har forsikring om overnaturlig hjelp. Alle himmelens hærskarer er med i denne hæren. Det er ikke bare engler i disse rekkene. Den Hellige Ånd, som representerer høvdingen over Herrens hær, kommer for å lede slaget. Våre skrøpeligheter kan være mange og våre synder og feilgrep store, men Guds nåde er for alle som søker den med botferdighet. Allmaktens styrke er til hjelp for dem som setter sin lit til Gud. rett (262)«Jeg sender dere som sauer blant ulver,» sa Jesus. «Vær kloke som slanger og troskyldige som duer!» Han selv unnlot aldri å si det som var sant, men han talte alltid i kjærlighet.. Han viste den største takt, hensynsfullhet og vennlige omtanke i sin omgang med folk. Han var aldri uhøflig, uttalte aldri et strengt ord uten at det var nødvendig, og påførte aldri et følsomt menneske unødig smerte. Han klandret ikke mennesker for deres svakhet. Fryktløst fordømte han hykleri, vantro og urettferdighet, men det var sorg i stemmen når han kom med sine skarpe irettesetteliser. rett (262)Han gråt over Jerusalem, byen som han elsket, men som nektet å ta imot ham som var veien, sannheten og livet. De forkastet ham, deres frelser, men han betraktet dem med øm medfølelse og en sorg så dyp at den knuste hans hjerte. Hvert eneste menneske var dyrebart for ham. Selv om han alltid førte seg med guddommelig verdighet, bøyde han seg ned og viste det største hensyn overfor ethvert medlem av Guds familie. I hvert eneste menneske så han en fallen sjel som han var kommet for å frelse. rett (262)Om å representere Kristus (262)Den kraften de skal overvinne det onde med, er Kristi kraft. Hans herlighet er deres styrke. De skal feste blikket på hans elskelige vesen. Da vil de kunne fremholde evangeliet med guddommelig takt og mildhet. Et sinn som er mildt og rolig selv når det blir provosert, vil tale med større virkning for sannheten enn noe argument, hvor kraftig det enn er. rett (263)De som må kjempe mot sannhetens fiender, står ikke bare overfor mennesker, men overfor Satan og hans redskaper. Da må de huske Jesu ord: «Jeg sender dere som sauer blant ulver.» De må hvile i Guds kjærlighet, så vil de ha ro, selv om de blir utskjelt. Herren vil gi dem en guddommelig rustning. Hans Hellige Ånd vil øve innflytelse på sinn og hjerte så deres stemmer ikke skal bære preg av ulvenes hyl. rett (263)Idet Jesus fortsatte å undervise disiplene, sa han: «Ta dere i vare for menneskene!» De skulle ikke ha ubetinget tillit til dem som ikke kjenner Gud, eller ta dem med på råd, for det ville gi Satans redskaper en fordel. Menneskers påfunn motvirker ofte Guds planer. De som bygger Herrens tempel, skal bygge i samsvar med det guddommelige forbilde som ble vist på fjellet. Gud blir vanæret og evangeliet blir forrådt når hans tjenere gjør seg avhengige av råd fra mennesker som ikke er ledet av Den Hellige Ånd. Verdslig visdom er dårskap for Gud. De som setter sin lit til den, vil fare vill. rett (263)«De skal overgi dere til domstolene, ... og dere skal føres fram for landshøvdinger og konger for min skyld, og stå som vitner for dem og for folkeslagene.» Forfølgelse vil bidra til å spre lyset. Kristi tjenere vil bli ført frem for verdens stormenn som ellers kanskje aldri ville få høre evangeliet. Sannheten er blitt feilaktig fremstilt for disse personene. De har lyttet til falske beskyldninger når det gjelder de kristnes tro. Deres eneste middel til å få vite hva den består i, er ofte vitnesbyrdet fra dem som blir stevnet for retten på grunn av sin tro. Når de blir forhørt, kreves det at de skal svare, og at deres dommere lytter til deres vitneutsagn. Gud vil sørge for at hans tjenere vil kunne møte de problemer som dukker opp. «Det skal bli gitt dere i samme stund hva dere skal si. For det er ikke dere som taler, men deres Fars Ånd taler gjennom dere.» rett (263)Mot til å tåle (263)Disiplene ble ikke utstyrt med martyrenes tapperhet og sjelsstyrke før det var behov for slike egenskaper, men da ble Jesu løfte oppfylt. Da Peter og Johannes vitnet for Det høye råd, undret rådsmedlemmene seg over å se den frimodighet Peter og Johannes viste. «De visste også at de hadde vært sammen med Jesus.» Om Stefanus er det skrevet: «Alle som var til stede i Rådet, stirret på ham og så at ansiktet hans var som en engels ansikt.» «De kunne ikke stå seg mot den visdom og ånd som hans ord var båret av.»4 rett (264)Når Paulus skriver om sitt eget forhør for keiserens domstol, sier han: «Første gang jeg forsvarte min sak i retten, var det ingen som stod fram og hjalp meg. De forlot meg alle sammen .... Men Herren stod hos meg og gjorde meg sterk, for at jeg skulle fullføre forkynnelsen av budskapet, så alle folkeslag kunne få høre det. Og jeg ble reddet ut av løvens gap.»5 rett (264)Kristi tjenere skulle ikke forberede noen bestemt tale som de skulle gjøre bruk av når de ble ført for domstolen. Deres forberedelse skulle foregå dag for dag ved at de omhyggelig tok vare på de dyrebare sannheter i Guds ord og styrket sin tro gjennom bønn. Når de så ble stilt frem for å forhøres, ville Den Hellige Ånd minne dem om de ting de behøvde. rett (264)For å få den nødvendige kraft og dyktighet måtte de hver dag streve alvorlig etter å kjenne Gud og den han har utsendt, Jesus Kristus. Den kunnskap de hadde tilegnet seg ved å granske Guds ord flittig, ville bli kalt frem i erindringen i rette øyeblikk. Men hvis noen hadde forsømt å gjøre seg kjent med Kristi ord, hvis de aldri hadde erfart kraften av hans nåde under prøvelser, kunne de ikke vente at Den Hellige Ånd skulle minne dem om hans ord. De måtte daglig tjene Gud med udelt hengivenhet, og så sette sin lit til ham. rett (264)Fiendskapet mot evangeliet ville bli så bittert at man ikke ville ta hensyn til selv de ømmeste jordiske bånd. Kristi disipler ville bli forrådt av sine egne familiemedlemmer, og mange ville måtte bøte med livet. «Dere skal hates av alle for mitt navns skyld,» sa Jesus. «Men den som holder ut helt til slutt, skal bli frelst.» Samtidig påla han dem ikke å utsette seg for unødig forfølgelse. Selv forlot han ofte et virkefelt og tok fatt et annet sted for å unngå dem som stod ham etter livet. Da han ble forkastet i Nasaret, og hans egne bysbarn prøvde å drepe ham, drog han til Kapernaum. Folket der «var slått av undring over hans lære, for han talte med myndighet».6 Disiplene skulle derfor ikke miste motet på grunn av forfølgelse, men dra til steder der de fortsatt kunne arbeide for å frelse mennesker. rett (264)Sannhetens herolder (264)Jesus kjøpte seg aldri fred ved å gå på akkord. Hans hjerte strømmet over av kjærlighet til hele menneskeslekten, men han var aldri ettergivende når det gjaldt deres synd. Han var deres venn i en slik grad at han ikke kunne forholde seg taus når de fulgte en kurs som ville ende i fortapelse - disse menneskene som var kjøpt med hans eget blod. Han arbeidet for at hvert menneske skulle være ærlig mot seg selv og sann i forhold til sine edleste og evige interesser. rett (265)Kristi tjenere er kalt til den samme gjerning, og de bør passe på så de ikke prøver å hindre uenighet ved å slå av på sannheten. Vi skal «gjøre det vi kan for å bevare freden».7 Men virkelig fred kan aldri oppnås ved å gå på akkord med prinsipper. Og ingen kan være tro mot prinsipper uten å vekke motstand. En kristendom som er åndelig, vil komme i konflikt med dem som er ulydige. Men Jesus sa til sine disipler: «Vær ikke redde for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen.» De som er tro mot Gud, behøver ikke frykte for menneskers makt eller for Satans fiendskap. Deres evige liv er trygt forvart i Kristus. Det eneste de bør frykte for, er at de oppgir sannheten og dermed forråder den tillit Gud har vist dem. rett (265)Det er Satans verk å så tvil hos menneskene. Han får dem til å betrakte Gud som en barsk dommer. Han frister dem til å synde og deretter til å tro om seg selv at de er for usle til å nærme seg sin himmelske Far eller vekke hans medfølelse. Herren forstår alt dette. Jesus forsikrer sine disipler om Guds medfølelse med dem i deres nød og svakhet. Ikke et sukk lyder, ikke en smerte blir følt, ikke en sorg piner sjelen uten at det finner gjenklang i Faderens hjerte. rett (265)Gud har omsorg (265)Ikke engang en spurv faller til jorden uten at Gud legger merke til det. Satans hat til Gud får ham til å hate alt og alle som Jesus har omsorg for. Han prøver å skjemme det som Skaperen har frembrakt, og det er en lyst for ham å ødelegge selv umælende skapninger. Det er bare ved Guds beskyttende omsorg at fuglene blir bevart, så de kan glede oss med sin frydefulle sang. Han glemmer ikke engang spurvene. «Frykt derfor ikke! Dere er mer verd enn mange spurver.» rett (266)Jesus sier videre: Slik som dere kjennes ved meg for menneskene, vil jeg kjennes ved dere overfor Gud og de hellige engler. Dere skal være mine vitner på jorden, kanaler som min nåde kan flyte gjennom til frelse for verden. Slik vil jeg være deres stedfortreder i himmelen. Faderen ser ikke på deres mangelfulle karakter. Han ser dere kledd i min fullkommenhet. Gjennom meg skal dere få himmelens velsignelser. Enhver som bekjenner meg ved å ta del med meg i min oppofrelse for de fortapte, skal jeg kjennes ved og gjøre delaktig i de gjenløstes herlighet og glede. rett (266)Den som vil bekjenne Kristus, må ha Kristus boende i seg. Han kan ikke gi andre det han selv ikke har fått. Disiplene kunne kanskje tale flytende om læresetninger. De kunne gjenta Kristi egne ord. Men hvis de ikke eide hans saktmodighet og kjærlighet, bekjente de ham ikke. Et sinnelag som er motsatt av Kristi sinnelag, vil fornekte ham, uansett bekjennelse. Mennesker kan fornekte Kristus ved å snakke ondt om andre, ved tåpelig tale og ved usanne og uvennlige ord. De kan fornekte ham ved å unndra seg livets byrder og ved å hengi seg til syndige fornøyelser. De kan fornekte ham ved å følge verdens skikker, ved uhøflig opptreden, ved å dyrke sine egne meninger, ved å rettferdiggjøre seg selv, ved å kjæle for tvil, ved å nære unødige bekymringer og ved å bli værende i mørket. På alle disse forskjellige måter erklærer de at Kristus ikke er i dem. «Men den som fornekter meg for menneskene, ham skal også jeg fornekte for min Far i himmelen.» rett (266)Jesus sa til sine disipler at de ikke måtte håpe på at verdens fiendskap mot evangeliet ville bli overvunnet, og at motstanden ville ta slutt etter en tid. Han sa: «Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd.» Det er ikke evangeliets skyld at det oppstår strid på denne måten, men er en følge av den motstand det vekker. Av all forfølgelse er ingen så tung å bære som uoverensstemmelser i hjemmet, og når inderlige vennskapsbånd blir brutt. Men Jesus sier: «Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd. Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter meg, er meg ikke verd.» rett (266)Tjenesten for Kristus er en stor ære og et hellig tillitsverv. Jesus sier: «Den som tar imot dere, tar imot meg; og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg.» Ingen vennlig handling som blir gjort mot dem i hans navn, vil bli upåaktet eller uten lønn. På samme vennlige måte tar han imot de svakeste og ringeste i Guds familie, de som er lik små barn i troen og kunnskapen om Jesus. «Den som gir en av disse små om så bare et beger kaldt vann fordi han er disippel - sannelig, jeg sier dere: Han skal ikke miste sin lønn.» rett (266)Slik avsluttet Jesus sin undervisning. I hans navn drog de tolv utvalgte ut slik som han hadde gjort, for «å forkynne et gledesbudskap for fattige, ... for å kunngjøre at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren». Matt 10; Mark 6, 7-11; Luk 9, 1-6 rett |