| Slektenes Håp kapitel 39. Fra side 271. Fra side 364 i den engelske utgave. |
(271)Kristus hadde trukket seg tilbake til et ensomt sted sammen med disiplene. Men denne sjeldne stunden i fred og ro skulle snart bli avbrutt. Disiplene mente at de hadde funnet et sted hvor de ikke ville bli forstyrret, men så snart folkemengden ble klar over at Jesus ikke lenger var der, spurte de: «Hvor er han?» Noen blant dem hadde lagt merke til i hvilken retning Jesus og disiplene hadde dratt. Mange gikk til fots for å nå dem igjen, mens andre brukte båt og fulgte etter over sjøen. rett (271)Det var kort før påske, og grupper av pilegrimer fra fjern og nær var på vei til Jerusalem for å se Jesus. Flere og flere strømmet til, inntil det var samlet omkring fem tusen menn foruten kvinner og barn. Før Jesus kom inn til land på den andre siden, var det en mengde mennesker som ventet på ham. Han kom imidlertid i land uten at noen la merke til det, og var en liten stund alene sammen med disiplene. rett (271)Fra åskanten betraktet han mengden som beveget seg, og han fikk inderlig medlidenhet med dem. Selv om han var blitt forstyrret og ikke fikk hvile, ble han ikke utålmodig. Han så et større behov som krevde hans oppmerksomhet, mens han betraktet folk som stadig fortsatte å komme. «Han syntes inderlig synd på dem, for de var som sauer uten hyrde.» Han forlot sitt tilfluktssted og fant en høvelig plass hvor han kunne ta seg av dem. De fikk ingen hjelp hos prestene og rådsherrene, men fra Kristus strømmet livets vann ut til legedom mens han underviste folkemengden om frelsens vei. rett (271)Folk lyttet til nådens og barmhjertighetens ord som Guds Sønn talte. De enkle og lettfattelige ordene var som balsam for deres sinn. Hans legende hånd brakte glede og liv til de døende, og gav lindring og helse til dem som led av forskjellige sykdommer. Denne dagen var som en himmel på jord for dem, og de tenkte slett ikke på hvor lenge det var siden de sist hadde fått mat. rett (271)Etter hvert ble det langt ut på dagen. Solen holdt på å dale i vest, men folk ble hvor de var. Jesus hadde arbeidet hele dagen uten mat eller hvile. Han var blek av tretthet og sult, og disiplene tryglet ham om å holde opp. Men han kunne ikke løsrive seg fra mengden som trengte seg inn på ham. rett (272)Til sist kom disiplene til ham og bad innstendig om at folket for sin egen skyld måtte få dra hjem. Mange var kommet langveisfra og hadde ikke spist siden om morgenen. I landsbyene og småstedene omkring ville de kanskje kunne kjøpe seg mat. Men Jesus sa: «Dere skal gi dem mat.» Så snudde han seg mot Filip og spurte: «Hvor skal vi kjøpe brød, så alle disse kan få noe å spise?» Dette sa han for å prøve hans tro. rett (272)Miraklet med brødene og fiskene (272)Han som viste menneskene hvordan de skulle finne fred og lykke, var like opptatt av deres fysiske som av deres åndelige behov. Folk var trette og utmattet. Der var mødre med spedbarn i armene, og små barn som klynget seg til dem. Mange hadde stått der i timevis. De hadde lyttet så intenst til Kristi ord at de ikke en eneste gang hadde tenkt på å sette seg ned. Mengden var dessuten så stor at det var fare for at de kunne tråkke hverandre ned. Jesus ville gi dem anledning til å hvile, og han bad dem sette seg. Det var mye gress der, så alle kunne få en behagelig hvil. rett (272)Kristus gjorde aldri et mirakel uten i den hensikt å avhjelpe en virkelig nød. Hvert mirakel var av en slik art at det ville vise folk vei til livets tre, der «bladene på treet er til legedom for folkene». Den enkle maten som disiplene delte ut, inneholdt en hel skatt av lærdommer. Fiskene og byggbrødene var dagligkost for fiskerbefolkningen omkring Gennesaretsjøen. Kristus kunne hil dekket et rikt bord, men mat som ble tilberedt bare for å tilfredsstille appetitten, ville ikke ha lært dem hva som kunne være til gagn. Kristus viste dem at det naturlige kostholdet som Gud hadde sørget for, var blitt forvansket. Aldri er overdådige festmåltider som er tilberedt for å tilfredsstille en forvendt smak, blitt nytt med større glede enn den hvile og den enkle kost som Kristus skaffet til veie så langt borte fra de steder hvor folk bodde. rett (272)Hvis menneskene i dag var mer enkle i sine vaner og levde i samsvar med naturens lover slik som Adam og Eva gjorde i begynnelsen, ville det være matforsyninger nok til menneskehetens behov. Det ville være færre innbilte behov og flere anledninger til å arbeide etter Guds plan. rett (273)Men selviskhet og ettergivenhet overfor en unaturlig smak har brakt synd og elendighet inn i verden. Det er en følge av mangel på måtehold på den ene siden og direkte nød på den andre. rett (273)Jesus forsøkte ikke å dra menneskene til seg ved å tilfredsstille ønsket om luksus. Disse mange menneskene var trette og sultne etter en lang og innholdsrik dag. For dem var det enkle måltidet ikke bare en forsikring om hans makt, men om hans kjærlige omsorg for dem når det gjaldt livets vanlige behov. Jesus har ikke lovt sine etterfølgere den overdådighet verden kan tilby. Maten de spiser, kan være enkel, kanskje til og med knapp, og deres lodd i livet kan være vanskeliggjort på grunn av fattigdom. Men han har gitt sitt ord til pant på at han vil avhjelpe deres nød, og han har gitt løfte om det som er langt bedre enn verdslige goder: en stadig forsikring om at han selv er hos dem. rett (273)Ved å mette de fem tusen fjerner Jesus sløret fra naturens verden og åpenbarer den kraft som stadig er i virksomhet til gagn for oss. Hver eneste dag utfører Gud et mirakel ved å frembringe jordens grøde. Ved naturens hjelpemidler foregår den samme gjerning som Jesus utførte da han mettet folkemengden. Menneskene bearbeider jorden og sår sæden, men det er livet fra Gud som får den til å spire. Det er regnet, luften og solskinnet fra Gud som gjør at jorden gir grøde: «først strå; så aks og til sist modent korn i akset». 1 rett (273)Bespisningsunderet - og hva vi kan lære av det (273)Gud vil gjerne forandre alt dette. Han ønsker at våre sløve sanser skal skjerpes til å kunne fatte hans barmhjertighet og godhet, så vi kan ære ham for hans veldige gjerninger. Han ønsker at vi skal anerkjenne ham i de gaver han gir oss, så de kan bli til velsignelse for oss, slik som hans hensikt er. Det var derfor Jesus utførte sine undergjerninger. rett (273)Etter at de mange menneskene hadde spist seg mette, var det mye mat til overs. Men han som rår over Allmaktens hjelpekilder, sa: «Sank sammen de stykkene som er blitt til overs, slik at ingen ting går til spille.» Disse ordene betydde mer enn bare å legge brødet i kurvene. De inneholdt en dobbelt lærdom. Ikke noe måtte sløses bort. Vi må ikke la noen materiell fordel være ubenyttet. Vi bør ikke forsømme noe som kan gagne et annet menneske, og vi bør ta vare på alt, som vil kunne avhjelpe nøden hos dem som sulter. rett (274)Den samme påpasselighet bør vises også når det gjelder åndelige verdier. Da restene ble samlet i kurvene, tenkte folk på sine venner hjemme. De ville gjerne at de også skulle få av det brødet som Kristus hadde velsignet. Innholdet i kurvene ble derfor delt ut til den ivrige folkemengden som tok det med til stedene omkring. Slik skulle de som hadde vært med til måltidet, gi andre av det brødet som kommer fra himmelen for å stille sjelens hunger. De skulle fortelle andre det de hadde lært om Guds underfulle gaver. Ikke noe måtte sløses bort. Ikke et ord som angikk deres evige frelse, skulle falle unyttig til jorden. rett (274)Miraklet med brødene lærer oss noe om vår avhengighet av Gud. Da Kristus mettet de fem tusen, var det ikke annen mat å få der på stedet. Tilsynelatende hadde han ingen hjelpemidler til rådighet. Her var han på et øde sted med fem tusen menn foruten kvinner og barn. Han hadde ikke innbudt den store mengden. De kom uten innbydelse eller oppfordring. Men han visste at når de hadde lyttet til hans undervisning så lenge, ville de føle seg sultne og trette, for han var likestilt med dem i deres trang etter noe å spise. De var langt hjemmefra, og det led mot kveld. Mange av dem var uten midler til å kjøpe mat for. Han som for deres skyld hadde fastet førti dager i ødemarken, ville ikke la dem gå fastende tilbake til sine hjem. Guds forsyn hadde ført Jesus dit hvor han var, og han stolte på at hans himmelske Far ville gjøre det som var nødvendig for å avhjelpe trangen. rett (274)Vi bør også sette vår lit til Gud når vi kommer i vanskelige situasjoner. Vi bør utvise klokskap og sunn dømmekraft i hver eneste handling i livet, så vi ikke ved uvørne og lettsindige handlinger kommer opp i vanskeligheter. Vi skal ikke kaste oss ut i problemer og forsømme de muligheter Gud har skaffet til veie, eller misbruke de evner han har gitt oss. Kristi medarbeidere må lyde hans pålegg ubetinget. Verket er Guds, og hvis vi ønsker å være til velsignelse for andre, må vi følge hans planer. Selvet må ikke gjøres til midtpunkt. Vårt ego skal ikke ha noen ære. rett (274)Hvis vi legger planer i samsvar med våre egne ideer, vil Herren la oss gjøre våre egne feilgrep. Men om vi kommer i vanskeligheter når vi har fulgt hans plan, vil han utfri oss. Vi må ikke gi opp i motløshet, men i enhver kritisk situasjon må vi søke hjelp hos ham som har ubegrensede hjelpemidler til sin rådighet. Ofte vil vi være omgitt av prøvende forhold. Da skal vi bare stole ubetinget på Gud. Han vil bevare hvert eneste menneske som kommer i vanskeligheter når han eller hun forsøker å holde seg på Herrens vei. rett (274)Ved profeten har Kristus forkynt: «Slik er fasten som jeg vil ha: ... at du deler ditt brød med dem som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus, at du sørger for klær når du ser en naken.» Han har gitt oss dette pålegg: «Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alle mennesker!»2 Men hvor ofte hender det ikke at motet synker og troen svikter når vi ser hvor stor trangen er og hvor små midler vi rår over. Vi sier likesom Andreas da han så på de fem byggbrødene og de to små fiskene: «Hva er det til så mange?» Ofte nøler vi, uvillige til å gi alt vi har. rett (276)Og vi er redde for å ofre og til å la oss bruke til fordel for andre. Men Jesus har påbudt oss: «Dere skal gi dem mat!» Hans befaling er også et løfte, og bak det står den samme makt som mettet folkemengden ved sjøen. rett (276)I den handling Kristus utførte da han sørget for den sultne menneskemengdens materielle behov, ligger en dyp åndelig lærdom for alle Kristi medarbeidere. Han tok imot fra Faderen og delte ut til disiplene. De gav det videre til folkemengden, og folket delte med hverandre. Slik vil alle som er forent med Kristus, ta imot livets brød fra ham og dele det med andre. rett (276)I full tillit til Gud tok Jesus det lille forråd av brød, og selv om det bare var en liten forsyning for disippelflokken, innbød han dem ikke til å spise, men begynte å dele ut mat til dem og bød dem gi den til folket. Maten ble mangfoldiggjort i hendene hans, og disiplenes hender var aldri tomme. De var rakt ut mot Kristus som selv er livets brød. Det lille de hadde, var nok til alle. Da alle var blitt mette, ble det som var til overs, samlet opp, og Jesus og disiplene spiste sammen av den maten som himmelen hadde skaffet til veie. rett (276)Disiplene var bindeleddet mellom Kristus og folket. Dette bør være en stor oppmuntring for hans disipler i dag. Kristus er det store midtpunktet, kilden til all kraft. Hans disipler skal få sine forsyninger fra ham. Selv de som er mest begavet og mest åndeligsinnet, kan bare gi det de har mottatt. Av seg selv kan de ikke yte noe av det som sjelen trenger. Vi kan bare dele ut det vi får fra Kristus, og vi kan bare ta imot når vi gir videre til andre. Når vi fortsetter å gi, vil vi fortsatt ta imot, og jo mer vi deler ut, desto mer vil vi få. Slik kan vi fortsette å tro, være tillitsfulle, ta imot og dele med andre. rett (276)Arbeidet med å bygge opp Kristi rike vil gå fremover, selv om det tilsynelatende går langsomt, og uoverstigelige hindringer syntes å tale mot ethvert fremskritt. Verket er av Gud, og han vil skaffe midler og sende hjelpere, sanne, ivrige disipler som også vil ha hendene fulle av mat til de mange som sulter. Gud glemmer ikke dem som i kjærlighet arbeider for å gi livets ord til sultne mennesker. I sin tur vil de rekke hendene ut for å få mat til andre som sulter. rett (276)I vår gjerning for Gud er det en fare for at vi kan stole for mye på hva mennesker med evner og dyktighet kan utrette. På den måten taper vi vår store mester av syne. Altfor ofte unnlater en Kristi medarbeider å erkjenne sitt personlige ansvar. Han står i fare for å legge sin byrde over på organisasjoner i stedet for å sette sin lit til ham som er kilden til all styrke. rett (277)Det er en stor feil å sette sin lit til menneskers visdom eller antall når det gjelder Guds verk. Fremgangsrikt arbeid for Kristus avhenger ikke så mye av antall eller evner som av rene motiver og den sanne enkelhet som har sin rot i en alvorlig, tillitsfull tro. Vi må være villige til å bære ansvar og påta oss plikter, og vi må gjøre personlige anstrengelser for slike som ikke kjenner Kristus. I stedet for å legge ansvaret på en annen som du mener er bedre utrustet enn du selv er, bør du arbeide med de evner du har. rett (277)Når spørsmålet oppstår i ditt sinn: Hvor skal vi kjøpe brød, så alle disse kan få noe å spise? må ikke ditt svar bære preg av vantro. Da disiplene hørte Jesu pålegg: «Dere skal gi dem mat!» dukket alle vanskelighetene opp i deres sinn. De spurte: Skal vi gå bort til landsbyene og kjøpe mat? Slik er det også nå. Når folk mangler livets brød, spør Herrens tjenere: Skal vi sende bud etter en langveisfra om å komme og gi dem åndelig næring? Men hva sa Kristus? «La folket sette seg ned.» Og der gav han dem mat. Når du er omgitt av mennesker i nød, så vit at Kristus er der! Ha samfunn med ham! Gå til ham med dine byggbrød! rett (277)De midler vi har til rådighet, syntes kanskje ikke å være tilstrekkelige til oppgaven. Men når vi går frem i tro og stoler på Guds altomfattende kraft, vil det åpne seg rike muligheter for oss. Dersom verket er av Gud, vil han selv sørge for de midler som trenges for å fullføre det. Han vil lønne en oppriktig, enkel tillit til ham. Det lille som på en klok og økonomisk måte blir brukt i tjenesten for himmelens Herre, vil forøkes mens du deler det ut. I Kristi hender ble det lille forråd av mat uforminsket inntil den sultne menneskemengden var blitt mettet. Hvis vi med troens utstrakte hender går til ham som er kilden til all styrke, vil vi bli hjulpet i vårt arbeid selv under de mest nedslående forhold, og vi skal bli i stand til å gi livets brød til andre. rett (277)Herren sier: «Gi, så skal dere få.» «Den som sår sparsomt, skal høste sparsomt, og den som sår rikelig, skal høste med rik velsignelse.... Og Gud er mektig til å gi dere all sin gave i rikt mål, så dere alltid og under alle forhold har det dere trenger, ja, har overflod til all god gjerning. For det står skrevet: Han strødde ut og gav til de fattige, hans rettferd skal alltid vare. Han som gir «såkorn til den som skal så, og brød til å spise», han skal også gi dere såkorn og la det bære rikt, og, grøden av deres rettferdighet skal han gjøre stor. Dere skal ha rikelig av alt, så dere gjerne vil gi. Og så skal takken stige opp til Gud, når vi overbringer gaven.» Matt 14,13-21; Mark 6,32-44; Luk 9,10-17; Joh 6,1-13 rett |