En frelser er født

(22)En frelser er født
Herlighetens konge steg dypt ned for å bli menneske. Hans jordiske omgivelser var usle og lite tiltalende. Hans herlighet var skjult for at ikke den ytre storhet skulle være gjenstand for oppmerksomhet. rett

(22)Han unngikk ytre prakt. Rikdom, verdslig ære og menneskelig storhet kan aldri frelse et menneske fra døden. Jesus ville ikke at noen tiltrekning av jordisk art skulle dra mennesker til ham. Bare skjønnheten av den himmelske sannhet måtte tiltrekke dem som ville følge ham. Messias' natur hadde lenge vært forutsagt i profetiene, og han ønsket at menneskene skulle ta imot ham på grunnlag av Guds ord. rett

(22)Englene hadde forundret seg over frelsesplanen. De fulgte spent med for å se hvordan Guds folk ville ta imot hans Sønn når han kom i menneskeskikkelse. Andre folkeslag holdt seg til fabler og dyrket falske guder. Engler kom til det landet hvor Guds folk bodde, der hans herlighet var blitt åpenbart og hvor profetordets lys hadde strålt frem. Usett kom de til Jerusalem, til dem som var satt til å utlegge profetiene og gjøre tjeneste i Guds hus. At Kristus snart ville komme, var allerede blitt kunngjort for presten Sakarja mens han gjorde tjeneste ved alteret. Forløperen var alt født, og hans misjon var blitt bekreftet ved mirakel og profeti. Tidender om hans fødsel og den underfulle betydning av hans misjon var spredt vidt omkring. Likevel forberedte Jerusalem seg ikke til å by sin gjenløser velkommen. rett

(22)Sensasjon uten reaksjon
Med forbauselse var de himmelske sendebud vitne tillikegyldigheten hos det folket som Gud hadde utvalgt til å bringe sannhetens hellige lys til verden. Den jødiske nasjon var blitt bevart som et vitne om at Kristus skulle bli født av Abrahams slekt og av Davids ætt. Likevel visste de ikke at hans komme var i ferd med å skje. I templet viste morgen og kveldsofferet daglig til Guds lam. Men det ble heller ikke her gjort noen forberedelse til å ta imot ham. rett

(23)Prestene og de lovkyndige visste ikke at tidsaldrenes største begivenhet var i ferd med å skje. De sa frem sine meningsløse bønner og utførte seremoniene i gudstjenesten for å bli sett av mennesker. Men i jakten på rikdom og verdslig ære var de ikke forberedt på at Messias skulle komme. Den samme likegyldighet fantes overalt i Israel. Egenkjærlige og verdsliggjorte mennesker var uberørt av den fryd som gjennomtrengte hele himmelen. Bare noen få lengtet etter å se Den Usynlige. Til disse ble han sendt. rett

(23)Fattig fødested
Engler er med Josef og Maria mens de er på reise fra sitt hjem i Nasaret til Davids by. Befalingen fra den romerske keiseren om at alle folkeslag i det vidstrakte riket skulle innskrives i manntall, var også nådd ut til fjellfolket i Galilea. På samme måte som Kyros i gammel tid ble kalt til tronen i et verdensrike for at han skulle sette Herrens folk fri, ble keiser Augustus gjort til et redskap for å oppfylle Guds plan om å bringe Jesu mor til Betlehem. Hun er av Davids ætt, og Davids sønn måtte bli født i Davids by. Fra Betlehem, sier profeten, «lar jeg komme en mann som skal være hersker over Israel. Han har sitt opphav i gammel tid, han er fra eldgamle dager».1 Men i den byen som hører til deres kongelige ætt, er Josef og Maria ukjente og uten anseelse. rett

(23)Trette og hjemløse vandrer de langs den trange gaten fra byporten og så langt den strekker seg mot øst. Forgjeves leter de etter et hvilested for natten, men det er ingen plass for dem i det overfylte herberget. Til sist finner de ly i en ussel stall der dyrene oppholder seg. Her blir verdens frelser født. rett

(23)Budskapet om dette fyller himmelen med jubel, men menneskene aner det ikke. Med en dypere og mer inderlig interesse blir de hellige vesener dratt fra lysets verden til denne jord. Hans nærvær gjør hele verden lysere. Over fjellene ved Betlehem samles en utallig engleskare. De venter på signalet til å kunngjøre den gledelige nyheten. Hadde Israels ledere vært tro mot den oppgaven som var betrodd dem, kunne de hatt del i gleden ved å kunngjøre Jesu fødsel. Men nå blir de forbigått. rett

(23)Gud sier: «Jeg øser vann på den tørstende jord og lar bekker risle over det tørre.» «Lys bryter fram i mørket for de oppriktige.»2 De klare stråler fra Guds trone vil skinne for dem som søker etter lys, og som tar imot det med glede. rett

(23)Heldige hyrder
På markene hvor David som gutt hadde passet saueflokken, holdt gjeterne fremdeles vakt om natten. I de stille timene snakket de sammen om Frelseren som var lovt, og de bad om at den kongen som skulle sitte på Davids trone, måtte komme. «Med ett stod en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren.»» rett

(24)Disse ordene fyller hyrdenes sinn med herlige syner. Befrieren er kommet til Israel! Makt, opphøyelse og seier knytter seg til hans komme. Men engelen må forberede dem på at de må ta imot sin frelser i fattigdom og ringhet. Derfor sier han: «Dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» rett

(24)Den himmelske budbæreren hadde fjernet deres frykt. Han hadde fortalt dem hvordan de kunne finne Jesus. Med en øm omtanke for deres menneskelige svakhet gav han dem tid til å venne seg til den himmelske stråleglans. Men da kunne fryden og herligheten ikke lenger holdes tilbake. Hele sletten ble opplyst av den skinnende glansen fra Guds hærskarer. Det ble tyst på jorden, og himmelen bøyde seg ned for å lytte til sangen: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!» rett

(24)Om bare menneskene i dag kunne anerkjenne denne sangen! Den kunngjøringen som lød den gangen, den tonen som da ble slått an, vil tilta i styrke inntil tidens slutt og gjenlyde til jordens ender. Når «rettferds sol» går opp med legedom under sine vinger, vil denne sangen igjen lyde som et ekko fra en stor skare, lik bruset av veldige vannmasser: «De ropte: Halleluja! For Herren er blitt konge.»3 rett

(24)Da englene drog bort, forsvant lyset etter hvert, og nattemørket senket seg igjen over høydedragene rundt Betlehem. Men det lyseste bilde som menneskeøyne noen gang har sett, ble igjen i gjeternes minne. Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn i Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. rett

(24)Med stor glede drog de bort og fortalte det de hadde sett og hørt. «Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria gjemte alt dette i sitt hjerte og grunnet på det. Gjeterne drog tilbake, mens de priste og lovet Gud.» rett

(24)Avstanden mellom himmelen og jorden er ikke større i dag enn da gjeterne lyttet til englenes sang. Menneskeheten er fremdeles like mye gjenstand for himmelens omsorg som da vanlige mennesker møtte de himmelske budbærere ved høylys dag og samtalte med dem i vingårdene og ute på markene. Himmelen kan være ganske nær oss under våre vanlige sysler i livet. Engler fra himmelen vil være hos dem som kommer og går etter Guds befaling. rett

(24)Beretningen fra Betlehem er et emne vi aldri kommer til bunns i. Et «dyp av rikdom og visdom og innsikt hos Gud» finnes skjult der.4 Vi forundrer oss over Kristi offer da han byttet himmelens trone med krybben, og de tilbedende englenes selskap med dyrene i stallen. Menneskers stolthet og selvgodhet blir gjort til skamme i hans nærvær. Likevel var dette bare begynnelsen til hans selvfornedrelse. rett

(26)Det ville ha vært en nesten ufattelig ydmykelse for Guds Sønn å ta på seg menneskelig natur, selv da Adam var i sin uskyldighetstilstand i Eden. Men Jesus tok på seg menneskelighet da slekten var blitt svekket etter fire tusen år i synd. I likhet med enhver Adams ætling var han underlagt virkningene av arvelighetsloven. Hva dette bestod i, går frem av historien om hans jordiske forfedre. Han kom med en slik arv for å ta del i våre sorger og fristelser og for å gi oss eksempler på et syndfritt liv. rett

(26)I himmelen hadde Satan hatet Kristus for den posisjon han hadde hos Gud. Han hatet ham enda mer da han selv ble fratatt sin verdighet. Han hatet ham som forpliktet seg til å gjenløse en syndig slekt. Til denne verden hvor Satan gjorde krav på å være hersker, tillot Gud likevel at hans Sønn kom som et hjelpeløst lite barn som var undergitt menneskelig svakhet. Gud lot ham møte menneskelivets farer på samme måte som ethvert annet menneske, for å kjempe kampen slik som ethvert menneske må gjøre det, med fare for nederlag og evig tap. rett

(26)En menneskelig far nærer de inderligste følelser overfor sin sønn. Han ser inn i ansiktet til det lille barnet og skjelver ved tanken på livets farer. Han lengter etter å verne det mot Satans makt og holde det borte fra fristelse og kamp. Gud gav sin enbårne Sønn til å møte en enda bitrere kamp og en mer fryktelig risiko, for at livets sti måtte bli trygg for våre små. Dette er kjærlighet. Himler, forundre dere! Bli forskrekket, du jord! Luk 2, 1-20 rett

neste kapitel