Stormnatt på Gennesaret-sjøen

(278)I vårkveldens skumring satt folket på gressletten og spiste av den maten Kristus hadde skaffet til veie. Det de hadde hørt den dagen, hadde lydt som Guds røst. De helbredelsesundere de hadde vært vitne til, var av en slik art som bare kunne skje ved guddommelig kraft. Men miraklet med brødene var noe som appellerte til enhver i den veldige folkemengden. Alle hadde fått del i denne velgjerningen. På Moses' tid hadde Gud mettet Israel med manna i ørkenen. Og hvem var det som hadde mettet dem denne dagen, uten ham som Moses hadde profetert om? Ingen menneskelig makt kunne skape nok mat av fem byggbrød og to små fisker til tusener av sultne mennesker. Og de sa til hverandre: «Dette er profeten som skal komme til verden!» rett

(278)De ville gjøre Jesus til konge
I løpet av dagen ble denne overbevisningen stadig sterkere. Denne handlingen, som satte kronen på verket, gav dem sikkerhet for at den befrieren de så lenge hadde ventet på, var iblant dem. Folkets forhåpninger stiger stadig. Her står han som skal gjøre Judea til et jordisk paradis, et land som flyter med melk og honning. Han kan tilfredsstille alles lengsler. Han kan knekke de forhatte romernes makt. Han kan befri Juda og Jerusalem. Han kan helbrede de soldatene som blir såret i kamp. Han kan forsyne hele hærer med mat. Han kan seire over nasjonene og gi Israel det herredømme de så lenge har traktet etter. rett

(278)I sin begeistring er folket beredt til å krone ham til konge med det samme. De ser at han ikke gjør noe for å tiltrekke seg oppmerksomhet eller sikre seg selv ære. Her er det en vesentlig forskjell på ham og prestene og rådsherrene, og de frykter for at han aldri vil gjøre krav på Davids trone. Etter felles rådslagning blir de enige om å ta ham med makt og utrope ham til Israels konge. Disiplene gjør felles sak med mengden ved å erklære at han er den rettmessige arving til Davids trone. De sier at det er av beskjedenhet han avslår en slik ære. La bare folket få hylle sin befrier! La de arrogante prestene og rådsherrene bli tvunget til å ære ham som kommer med myndighet fra Gud! rett

(279)Med iver forbereder de seg på å gjennomføre sitt forsett. Men Jesus ser hva som er i gjære, og han forstår det de ikke skjønner: hva en slik utvikling ville føre til. Alt nå er prestene og rådsherrene ute etter ham. De anklager ham for å dra folket bort fra dem. Vold og opprør ville bli følgen av et forsøk på å sette ham på tronen, og arbeidet for det åndelige riket ville bli hindret. Denne utvikling må stanses øyeblikkelig. Jesus kaller disiplene til seg og ber dem ta båten og dra tilbake til Kapernaum med det samme, og overlate til ham å sende folket bort. rett

(279)Aldri før hadde disiplene følt at et pålegg fra Jesus var så umulig å utføre. De hadde lenge håpet at en folkebevegelse skulle sette Jesus på tronen. De kunne ikke holde ut tanken på at all denne begeistringen skulle bli uten resultater. Folkemengden som var kommet sammen for å feire påsken, var ivrig etter å få se den nye profeten. For tilhengerne hans syntes dette å være den gylne anledning til å sette deres kjære mester på Israels trone. Oppglødd som de var av denne nye ambisjon, var det tungt for dem å dra av sted alene og la Jesus bli tilbake på denne øde stranden. De protesterte mot dette, men nå talte Jesus med en myndighet som han aldri før hadde benyttet seg av overfor dem. De visste at ytterligere motstand fra deres side ville være nytteløs, og i taushet begav de seg ned mot sjøen. rett

(279)Jesus gir nå folkemengden beskjed om å spre seg, og hans opptreden er så bydende at ingen våger å sette seg imot. Hyllingsropene forstummer på leppene deres. Nettopp som de er i ferd med å gå frem og gripe fatt i ham, blir de stanset, og det glade, ivrige blikket i ansiktene deres forsvinner. I denne folkemengden finnes det sterke personligheter, menn med fast besluttsomhet. Men Jesu kongelige holdning og hans rolige, men bydende ord demper forvirringen og gjør at det ikke blir noe av planene deres. De medgir at han har en makt som overgår all jordisk myndighet, og uten innvendinger finner de seg i det han sier. rett

(279)Jesus går avsides for å be
Da Jesus var blitt alene, «gikk han opp i fjellet så han kunne være for seg selv og be». I timevis bad han inderlig til Gud. Han bad ikke for seg selv, men for menneskene. Han bad om kraft til å åpenbare sin guddommelige misjon for dem, så Satan ikke fikk forblinde dem og ødelegge deres dømmekraft. Han visste at hans tjeneste på jorden snart var slutt, og at få ville ta imot ham som sin frelser. rett

(280)I sin sjelenød og kamp bad han for disiplene. De ville bli hardt prøvet. De forhåpninger de så lenge hadde næret, grunnet seg på et populært bedrag og ville på en ytterst smertefull og ydmykende måte bringe dem skuffelse. I stedet for å se ham opphøyet på Davids trone skulle de bli vitne til hans korsfestelse. Dette skulle bli hans virkelige kroning. Men de fattet ikke dette, og derfor ville de møte harde fristelser som de ville ha vanskelig for å oppfatte som fristelser. Uten at Den Hellige Ånd opplyste sinnet og utvidet fatteevnen, ville deres tro svikte. Det smertet Jesus at disiplenes forestillinger om hans rike i så stor grad var begrenset til verdslig storhet og ære. Hans byrde for dem hvilte tungt på ham. Derfor var det med tårer og i bitter angst han bad sine inntrengende bønner. rett

(280)Disiplene drar ut på sjøen
Disiplene la ikke straks ut fra land, slik som Jesus hadde pålagt dem. De drøyde en stund i håp om at han ville komme ned til dem. Men da de så at mørket hurtig falt på, gikk de om bord i båten for å dra over til Kapernaum. Da de la ut, var de svært mistrøstige og mer utålmodige overfor ham enn de noen gang hadde vært siden de først anerkjente ham som sin Herre. De murret fordi de ikke hadde fått lov til å utrope ham til konge, og de gav seg selv skylden for at de hadde vært så villige til å etterkomme hans pålegg. De tenkte at hvis de hadde vært noe mer påståelige, kunne de kanskje ha oppnådd det de håpet på. rett

(280)Vantro holdt på å få makt over dem. Trangen til å oppnå ære hadde gjort dem blinde. De visste at fariseerne hatet Jesus, og de var ivrige etter å se at han ble opphøyet slik som de mente han burde bli. Å følge en lærer som kunne gjøre mektige undergjerninger, og likevel bli hånet og betraktet som bedragere, var en prøvelse de vanskelig kunne holde ut. Skulle de alltid bli ansett som tilhengere av en falsk profet? Ville Kristus aldri hevde sin autoritet som konge? Hvorfor kunne ikke han som hadde en slik makt, åpenbare seg som den han virkelig var, og gjøre tilværelsen mindre smertefull for dem? Hvorfor hadde han ikke reddet døperen Johannes fra en voldsom død? Slik resonnerte disiplene inntil de var kommet ut i et dypt åndelig mørke. Spørsmålet meldte seg om Jesus tross alt kunne være en bedrager slik som fariseerne påstod. rett

(280)Den dagen hadde disiplene vært vitne til Kristi underfulle gjerninger. Det hadde vært som om himmelen var kommet ned til jorden. Minnet om denne vidunderlige dagen burde ha fylt dem med tro og håp. Hvis alt dette hadde kommet til uttrykk i deres samtale, ville de ikke blitt utsatt for fristelse. Men tankene dreide seg nå om den skuffelsen de hadde hatt. De tenkte ikke på det Jesus hadde sagt: «Sank sammen de stykkene som er blitt til overs, slik at ingen ting går til spille.» For disiplene hadde dette vært timer med rik velsignelse, men nå var alt sammen glemt. De befant seg midt ute i urolig sjø. Sinnet deres var i opprør og tankene var ufornuftige. I denne situasjonen gav Herren dem noe helt annet å tenke på. Det gjør Gud ofte når menneskene lager byrder og vanskeligheter for seg selv. Disiplene skulle få nok å stri med. Faren var allerede underveis og nærmet seg hurtig. rett

(280)I havsnød
En voldsom storm brøt med ett løs over dem, og de var ikke forberedt. Dette var en plutselig forandring, for det hadde vært en ytterst deilig dag. Stormen gjorde dem skrekkslagne, og de glemte sin misnøye, vantro og utålmodighet. Hver enkelt strevde for å holde båten flytende. rett

(281)Sjøveien var kort fra Betsaida til det stedet hvor de ventet å møte Jesus. I vanlig vær ville turen ha tatt en forholdsvis kort tid. Men nå ble de drevet lenger og lenger vekk fra bestemmelsesstedet. Helt til fjerde nattevakt slet de med årene. Da gav de opp og mente at de var fortapt. I stormen og mørket var de blitt klar over hvor hjelpeløse de i grunnen var, og de ønsket inderlig at Jesus hadde vært hos dem. rett

(281)Jesus kommer mot dem på sjøen
Men Jesus hadde ikke glemt dem. Han holdt øye med dem inne fra stranden, og han så hvordan disse skrekkslagne mennene kjempet mot stormen. Ikke et øyeblikk mistet han disiplene av syne. Med dypeste omsorg fulgte han båten med øynene idet den ble kastet hit og dit med dem som betydde så mye for ham, for disse mennene skulle en gang bli verdens lys. Som en mor med øm kjærlighet våker over sitt barn, våket den medlidende mester over sine disipler. Da deres sinn var blitt ydmyket og deres vanhellige ærgjerrighet stagget, og de ydmykt bad om hjelp, fikk de den. rett

(281)I det øyeblikk de tror at det er ute med dem, ser de i et lynglimt en forunderlig skikkelse som kommer mot dem på sjøen. Men de vet ikke at det er Jesus. De tror at han som kommer mot dem, er en fiende, og de blir fra seg av skrekk. De hendene som har holdt årene med jerngrep, slipper nå taket, og båten er prisgitt bølgene. Alles øyne er som fastnaglet til skikkelsen som kommer gående på de skumhvite bølgene. rett

(281)De tror det er et gjenferd som varsler deres undergang, og roper av redsel. Jesus later som om han vil gå forbi dem. Men de kjenner ham igjen og roper til ham om hjelp. Deres kjære mester snur seg mot dem, og stemmen hans fjerner deres frykt: «Vær ved godt mot, det er meg. Vær ikke redde!» rett

(281)Hva Peter opplevde
Så snart dette vidunderlige faktum gikk opp for dem, ble Peter nesten fra seg av glede. Som om han ennå knapt kunne tro. det, ropte han: «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.» rett

(281)«Kom!» sa Jesus.
Så lenge Peter ser på Jesus, går han trygt. Men når han selvtilfreds skotter tilbake mot kameratene i båten, vender han blikket bort fra Jesus. Vinden hyler. Bølgene går høyt og kommer mellom ham og Jesus, og han blir redd. Et øyeblikk er Kristus skjult for ham, og troen svikter. Han begynner å synke. Mens bølgene truer med døden, løfter Peter blikket fra de frådende bølgene og ser på Jesus idet han roper: «Herre, frels meg!» Straks griper Jesus den utstrakte hånden. «Så lite tro du har!» sier han.«Hvorfor tvilte du?» rett

(282)Så gikk de side om side om bord i båten, Peter med sin hånd i Jesu hånd. Men nå var Peter ydmyk og taus. Han hadde ingen grunn til å rose seg overfor sine kamerater, for det var nære på at han hadde mistet livet på grunn av sin vantro og selvopphøyelse. Da han vendte blikket bort fra Jesus, mistet han fotfestet og sank mellom bølgene. rett

(282)Ofte ligner vi Peter når vi møter vanskeligheter. Vi ser på bølgene i stedet for å holde blikket festet på Jesus. Vi mister fotfestet, og de frådende bølger skyller over vår sjel. Jesus bad ikke Peter komme bort til seg for at han skulle omkomme. Han kaller oss ikke til å følge seg, for så å forlate oss. «Frykt ikke,» sier han, «jeg har løst deg ut; jeg har kalt deg ved navn, du er min. Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver, skal de ikke rive deg bort. Går du gjennom ild, skal den ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg. For jeg er Herren din Gud, Israels Hellige, din frelser.» 1, rett

(282)Jesus kjente disiplenes karakter. Han visste hvor hardt deres tro ville bli prøvd. Ved denne hendelsen på sjøen ønsket han at Peter skulle bli klar over sin egen svakhet, og vise ham at hans sikkerhet berodde på en uavbrutt tillit til Guds kraft. Bare når han i fullstendig mistillit til seg selv satte sin lit til Kristus, kunne han ferdes trygt midt i fristelsens stormvær. Det var på det punktet hvor Peter mente han var sterk, at hans svakhet kom til syne. Først da han ble klar over sin svakhet, kunne han fatte hvor avhengig han var av Kristus. Hadde han forstått hva Jesus prøvde å lære ham ved denne erfaringen på sjøen, ville han ikke ha sviktet i den store prøven. rett

(282)Gud underviser sine barn dag for dag. Ved hjelp av dagliglivets hendelser forbereder han dem til deres rolle på en større skueplass som han har bestemt for dem. Det er utfallet av de daglige prøver som avgjør seier eller nederlag i livets store kriser. rett

(282)De som ikke blir klar over at de stadig er avhengige av Gud, vil bli overvunnet av fristelse. Vi kan mene at vi står trygt, og at vi aldri skal miste fotfeste. Vi sier kanskje tillitsfullt: Jeg vet hvem jeg tror på. Ikke noe kan rokke min tro på Gud og hans ord! Men Satan ønsker å benytte seg av våre nedarvede og utviklede karaktertrekk, og gjør oss blinde for våre egne behov og mangler. Det er bare når vi innser vår egen svakhet og ufravendt ser på Jesus, at vi kan ferdes trygt. rett

(282)Ikke før hadde Jesus tatt plass i båten, så la vinden seg. Og straks var båten «ved land der de skulle legge til». Redselsnatten ble etterfulgt av det gryende dagslyset. Disiplene og andre som var om bord, bøyde seg for Jesus i dyp takknemlighet, og sa: «Du er i sannhet Guds Sønn.» Matt 14, 22-33; Mark 6,45-52; Joh 6,14-21 rett

neste kapitel