Krisestemning i Galilea

(283)Da Jesus forbød folket å utrope ham til konge, visste han at det var kommet til et vendepunkt i hans liv. Folkemassen som den ene dagen ønsket å sette ham på tronen, ville vende seg fra ham den neste. Den skuffelsen som deres selviske ærgjerrighet hadde lidd, ville vende deres kjærlighet til hat og deres lovprisning til forbannelser. Selv om han visste dette, tok han ingen forholdsregler for å avverge krisen. rett

(283)Helt fra første stund hadde Jesus latt være å gi sine etterfølgere noe håp om jordisk belønning. Til en som kom og ønsket å bli hans disippel, sa han: «Revene har hi, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile sitt hode på.»1 Hvis menneskene hadde kunnet få både verden og Kristus, ville mange ha fulgt ham. Men en slik tjeneste kunne han ikke ta imot. Av dem som nå hadde sluttet seg til ham, var det mange som hadde latt seg lokke av håpet om et verdslig rike. Disse måtte rives ut av villfarelsen. Den dype åndelige lærdom i miraklet med brødene var ikke blitt forstått. Dette måtte gjøres klart, og denne nye åpenbaring ville medføre en hardere prøve. rett

(283)Underet med brødene ble omtalt vidt og bredt, og svært tidlig neste morgen strømmet folk til Betsaida for å treffe Jesus. De kom i store flokker både til lands og til vanns. De som hadde forlatt ham kvelden før, vendte nå tilbake og ventet å finne ham på samme sted, for det hadde ikke vært noen båt som kunne ta ham over til den andre siden. Men de lette forgjeves, og mange drog tilbake til Kapernaum hvor de fremdeles lette etter ham. rett

(283)I mellomtiden var Jesus kommet til Gennesaret etter bare en dags fravær. Så snart det ble kjent at han var gått i land, skyndte folk seg «rundt i hele nabolaget og begynte å bære de syke på bårer dit de hørte at han var».2 rett

(285)En stund etter gikk han til synagogen der han møtte dem som var kommet fra Betsaida. Av disiplene fikk de vite hvordan han var kommet over sjøen. De fikk høre om den fryktelige stormen og de mange timene de hadde rodd i motvind, men til ingen nytte; hvordan Jesus til deres store skrekk kom gående på sjøen, og hvordan hans ord hadde beroliget dem; hva Peter opplevde, og hvordan stormen plutselig stilnet, og hvordan båten endelig nådde land. Alt dette ble nøyaktig fortalt til folket som hørte på med undring. Men mange som ikke nøyde seg med dette, samlet seg omkring Jesus og spurte: «Rabbi, når kom du hit?» De håpet at han selv skulle fortelle mer om miraklet. rett

(285)De evige verdier
Jesus tilfredsstilte ikke deres nysgjerrighet. Bedrøvet sa han: «Dere søker meg fordi dere spiste av brødene og ble mette, ikke fordi dere har sett tegn.» De søkte ham ikke av noe verdig motiv, men da de hadde spist av brødene og blitt mette, håpet de fremdeles å oppnå materiell fordel ved å slutte seg til ham. Jesus sa til dem: «Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som består og gir evig liv.» Søk ikke bare materielle fordeler. Vær ikke bare opptatt med å skaffe til veie det som trenges for dette livet. Søk heller åndelig føde, den visdom som varer og gir evig liv. Bare Guds Sønn kan gi oss den, «for på ham har Gud, Faderen, satt sitt segl». rett

(285)En kortstund var tilhørernes interesse vakt, og de utbrøt: «Hva er da de gjerninger Gud vil vi skal gjøre?» De hadde utført mange byrdefulle gjerninger for å kunne oppnå gunst hos Gud, og de var beredt til å høre om hvilken som helst ny vedtekt som måtte overholdes, og som kunne gjøre dem fortjent til enda større gunst. Meningen med spørsmålet var: Hva skal vi gjøre for at vi kan fortjene himmelen? Hvilken pris må vi betale for å oppnå evig liv? rett

(285)Jesus svarte: «Dette er den gjerning Gud vil dere skal gjøre: å tro på ham som Gud har sendt.» Prisen for himmelen er Jesus. Veien til himmelen går gjennom troen på «Guds lam som bærer verdens synd». rett

(285)Vantroen griper om seg
Men folket ville ikke godta denne uttalelsen om guddommelig sannhet. Jesus hadde utført nettopp det som profetene hadde forutsagt at Messias ville gjøre. Men de hadde ikke sett det som deres egoistiske forhåpninger hadde forespeilet dem. Riktignok hadde Jesus en gang mettet folkemengden med fem byggbrød. Men på Moses' tid var Israel blitt mettet med manna i førti år, og de ventet langt større velgjerninger av Messias. I sin utilfredshet spurte de seg selv hvorfor ikke Jesus kunne gi helse, styrke og rikdom til hele folket, all den stund han hadde utført så mange underfulle gjerninger som de selv hadde vært vitne til. Hvorfor kunne han ikke fri dem fra deres undertrykkere og gi dem makt og ære? rett

(286)Den kjensgjerning at han påstod at han var den som Gud hadde sendt, og likevel avslo å bli Israels konge, var et mysterium de ikke kunne fatte. Hans avslag ble mistydet. Mange drog den slutning at han ikke våget å hevde sine krav, fordi han selv var i tvil om hans misjon virkelig var guddommelig. Slik åpnet de opp for vantro, og den sæd Satan hadde sådd, bar frukt etter sitt slag, i misforståelse og frafall. rett

(286)Halvt spottende spurte nå en rabbiner: «Hvilket tegn gjør du, så vi kan se det og tro på deg? Hva kan du gjøre? Våre fedre spiste manna i ørkenen, slik det står skrevet: Brød fra himmelen gav han dem å spise.» rett

(286)Jødene mente at det var Moses som hadde gitt folket manna. De hedret redskapet og så bort fra ham som utførte selve gjerningen. Deres forfedre hadde murret mot Moses, og betvilt og benektet hans guddommelige misjon. Slik forkastet nå hans etterkommere ham som kom med Guds budskap til dem. Da sa Jesus til dem: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Moses gav dere ikke brødet fra himmelen.» Han som hadde gitt dem manna, stod midt iblant dem. Det var Kristus selv som førte israelittene gjennom ørkenen, og som daglig mettet dem med brød fra himmelen. Den maten var et forbilde på det virkelige brødet fra himmelen. Den livgivende Ånd som flyter ut fra Guds ubegrensede forråd, er den virkelige manna. Jesus sa: «Guds brød er det brød som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.» rett

(286)«Livets brød»
Noen av tilhørerne mente fremdeles at det var vanlig brød Jesus hentydet til. Derfor sa de: «Herre, gi oss alltid dette brød.» Jesus sa da rett ut: «Jeg er livets brød.» rett

(286)Det bildet Jesus brukte, var jødene vel kjent med. Inspirert av Den Hellige Ånd hadde Moses sagt at «mennesket ikke lever bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Herrens munn». Og profeten Jeremia hadde skrevet: «Jeg fant dine ord og åt dem, de var til glede for meg.»3 Rabbinerne hadde selv et ordtak som sa at å spise brød i åndelig mening var å granske loven og gjøre gode gjerninger. Det ble ofte sagt at når Messias kom, ville hele Israel bli mettet. rett

(286)Det profetene lærte, klargjorde den dype åndelige lærdom i miraklet med brødene. Denne lærdommen prøvde Kristus å klargjøre for sine tilhørere i synagogen. Hadde de forstått Den hellige skrift, ville de ha forstått hva han mente da han sa: «Jeg er livets brød.» Det var bare gått en dag siden den store folkemengden som var utmattet og trett, var blitt mettet av det brødet han hadde gitt dem. Likesom de hadde fått legemlig styrke av dette brødet og var blitt oppkvikket, ville Kristus gi dem åndelig styrke til evig liv. «Den som kommer til meg,» sa han, «skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste.» Og han føyde til: «Men jeg har sagt dere at dere har sett meg og likevel ikke tror.» rett

(286)Den Hellige Ånd hadde åpenbart Kristus for dem. Dag etter dag hadde de vært vitne til de levende beviser på hans makt. Likevel bad de om enda et tegn. Hadde de fått et slikt tegn, ville de fortsatt ha vært like vantro som før. Hvis de ikke var blitt overbevist av det de hadde sett og hørt, var det nytteløst å vise dem flere undergjerninger. Vantroen vil alltid finne påskudd for tvil, og den vil bortforklare de mest overbevisende fakta. rett

(287)Igjen appellerte Jesus til deres motvillige sinn: «Den som kommer til meg, vil jeg så visst ikke støte bort.» Han sa at alle som tok imot ham i tro, skulle få evig liv. Ikke en skulle gå fortapt. Det var ikke nødvendig for fariseerne og saddukeerne å strides om det fremtidige liv. Menneskene behøver ikke lenger sørge i håpløs fortvilelse over sine døde. «For dette er min Fars vilje, at den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.» rett

(287)Folkets ledere ble harme
Men folkets ledere ble fortørnet. De sa: «Er ikke dette Jesus, Josefs sønn? Vi kjenner da både hans far og hans mor. Hvordan kan han si at han er kommet ned fra himmelen?» De prøvde å vekke fordom ved hånlig å henvise til Jesu lave byrd. De ymtet foraktelig om hans liv som en vanlig galileer, og hentydet til hans familie som fattig og uanselig. De sa at påstandene denne ulærde tømmermannen kom med, ikke fortjente deres oppmerksomhet. På grunn av hans uforklarlige fødsel kom de med fordekte antydninger om at han var av tvilsom avstamning. Slik ble de menneskelige omstendigheter i forbindelse med hans fødsel fremstilt som en skamplett på hans liv. rett

(287)Jesus forsøkte ikke å forklare hemmeligheten ved sin fødsel. Han svarte ikke på spørsmålene om sitt himmelske opphav, like lite som han hadde svart på spørsmål om hvordan han var kommet over sjøen. Han prøvde ikke å gjøre oppmerksom på miraklene som kjennetegnet hans liv. Av fri vilje hadde han fraskrevet seg enhver menneskelig anseelse og tatt på seg en tjeners skikkelse. Men hans ord og gjerninger åpenbarte hans karakter. Alle som åpnet sitt sinn for guddommelig lys, ville anerkjenne ham som Faderens enbårne Sønn, «full av nåde og sannhet».4 rett

(287)Fariseernes fordom lå dypere enn deres spørsmål kunne tyde på. Den hadde sin rot i hjerter som var fordervet. Hvert ord og hver handling fra Jesus vakte motstand hos dem, for det sinnelaget som preget dem, fant ingen gjenklang hos ham. rett

(287)«Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg, drar ham; og jeg skal reise ham opp på den siste dag. Det står skrevet hos profetene: Alle skal være opplært av Gud. Den som hører på Faderen og lærer av ham, kommer til meg.» Ingen vil noensinne komme til Jesus uten at de blir dratt av Faderens kjærlighet. Gud drar alle til seg. Bare de som står imot, vil nekte å komme til Kristus. rett

(288)Med ordene: «Alle skal være opplært av Gud,» hentydet Jesus til profetien hos Jesaja: «Alle dine barn skal bli opplært av Herren, og stor blir freden for dine sønner.»5 Dette skriftstedet anvendte jødene på seg selv. De roste seg av at Gud var deres lærer. Men Jesus viste hvor innholdsløs denne påstanden var, for han sa: «Den som hører på Faderen og lærer av ham, kommer til meg.» Bare gjennom Kristus kunne de få kunnskap ·om Faderen. Mennesker kunne ikke tåle synet av hans herlighet. De som hadde lært av Gud, hadde lyttet til hans Sønns røst. I Jesus fra Nasaret ville de anerkjenne ham som gjennom naturen og åpenbaringen hadde forkynt Faderen. rett

(288)«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror, har evig liv.» Gjennom apostelen Johannes, som lyttet til disse ordene, forkynte Den Hellige Ånd til menighetene: «Dette er vitnesbyrdet: Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, eier livet.»6 Og Jesus sa: «Jeg skal reise ham opp på den siste dag.» Kristus ble ett med oss, for at vi skulle bli en ånd med ham. Det er i kraft av denne forening vi skal komme frem fra graven, ikke bare som en manifestasjon av Kristi makt, men fordi hans liv ved troen er blitt vårt liv. De som ser Kristus i hans sanne natur og tar imot ham, har evig liv. Det er ved Ånden at Kristus bor i oss. Guds Ånd, som vi tar imot i tro, er begynnelsen til det evige liv. rett

(288)Jesu «legeme» og «blod»
Folket hadde minnet Jesus om mannaen som deres forfedre spiste i ørkenen, som om det var et større mirakel enn det Jesus hadde utført. Men han viste hvor fattigslig dette var sammenlignet med de velsignelser han var kommet for å gi. Mannaen kunne bare opprettholde den jordiske tilværelse. Den kunne ikke avverge døden eller sikre dem udødelighet. Men brødet fra himmelen ville gi sjelen næring til evig liv. Jesus sa: «Jeg er livets brød. Fedrene deres spiste manna i ørkenen, men de døde. Det brødet som kommer ned fra himmelen, er slik at den som spiser av det, ikke dør. Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brød, skal leve til evig tid.» Til dette bildet føyer han nå et annet. Bare ved å dø kunne han gi menneskene liv. I de ordene som nå følger, henviser han til sin død som midlet til frelse: «Det brød jeg vil gi, er mitt legeme som jeg gir til liv for verden.» rett

(288)Jødene skulle nettopp feire påsken i Jerusalem til minne om den natten da Israel ble utfridd og de egyptiske hjem ble hjemsøkt av dødsengelen. Gud ville at de i påskelammet skulle se Guds lam, og gjennom dette symbolet ta imot ham som gav seg selv for verden. Men de hadde gjort symbolet til det som alt dreide seg om, uten å akte på den betydning det hadde. De så ikke Herrens legeme i det. Den samme sannhet som var symbolisert i påsketjenesten, ble fremholdt i Kristi ord. Likevel forstod de den ikke. rett

(288)Nå utbrøt rabbinerne i harme: «Hvordan kan han gi oss sitt legeme å spise?» De lot til å forstå hans uttalelse på samme bokstavelige måte som Nikodemus da han spurte: «Hvordan kan en som er gammel, bli født?»7 På en viss måte fattet de hva Jesus mente, men de var ikke villige til å innrømme det. Ved å mistyde hans ord håpet de å kunne vekke fordom mot ham hos folket. rett

(289)Jesus avdempet ikke sin symbolske fremstilling, men gjentok sannheten i enda sterkere ordelag: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens legeme og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. Men den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag. For mitt legeme er den sanne mat, og mitt blod er den sanne drikk. Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham.» rett

(289)Å spise Kristi legeme og drikke hans blod er å ta imot ham som en personlig frelser, i troen på at han tilgir våre synder, og at vi er fullkomne i ham. Det er ved å betrakte hans kjærlighet, ved å dvele ved den, ved å ta den til oss, at vi får del i hans natur. Hva maten er for legemet, må Kristus være for sjelen. Mat kan ikke gagne oss med mindre vi spiser den og den blir en del av oss. Slik har Kristus ingen verdi for oss hvis vi ikke kjenner ham som vår personlige frelser. En teoretisk kunnskap om ham vil ikke hjelpe oss. Vi må bli næret av ham, ta imot ham så hans liv blir vårt liv. Vi må oppta i oss hans kjærlighet og nåde. rett

(289)Men selv ikke dette billedspråk kan helt og fullt fremstille den troendes forhold til Kristus. Jesus sa: «Likesom Faderen, den levende, har sendt meg, og jeg har liv ved ham, slik skal også den som spiser meg, ha liv ved meg.» Slik som Guds Sønn levde ved tro på Faderen, skal vi leve ved tro på Kristus. Så fullstendig var Jesus overgitt til Guds vilje at Faderen alene kom til syne i hans liv. Selv om han ble prøvd i alt på samme måte som vi, stod han overfor verden upåvirket av det onde han var omgitt av. Slik skal vi seire likesom Kristus seiret. rett

(289)Er du en Kristi etterfølger? I så fall er alt som er skrevet om det åndelige liv, skrevet for deg, og du kan oppnå det ved å bli ett med Jesus. Har du slappet av i din iver? Er din første kjærlighet blitt kald? Så motta igjen den kjærlighet som Kristus tilbyr! Spis hans legeme og drikk hans blod, så vil du bli ett med Faderen og Sønnen. rett

(289)De vantro jødene nektet å legge noen annen mening i Jesu ord enn den rent bokstavelige. Ifølge seremoniloven var det forbudt å smake blod, og nå tolket de Jesu ord som gudsbespottelse, og de kom i innbyrdes ordstrid. Til og med mange av disiplene sa: «Dette er harde ord! Hvem kan høre på slikt?» rett

(289)Jesus svarte dem: «Synes dere dette er anstøtelig? Hva så når dere ser Menneskesønnen stige opp dit hvor han var før? Det er Ånden som gjør levende; her kan mennesket intet utrette. De ord jeg har talt til dere, er ånd og liv.» rett

(289)Kristi liv som gir verden liv, er i hans ord. Det var ved sitt ord Jesus helbredet sykdom og drev ut onde ånder. Ved sitt ord bød han sjøen bli stille og oppreiste døde. Og folket kunne bevitne at det var kraft i hans ord. Han talte Guds ord slik som han hadde talt gjennom alle profetene og lærerne i Det gamle testamente. Det er Kristus som fremstilles i hele Bibelen; og han ønsket å rette sine etterfølgeres tro mot Ordet. Når han ikke lenger var synlig til stede blant dem, måtte Ordet være kilden til deres kraft. På samme måte som sin mester skulle de leve «av hvert ord som kommer fra Guds munn».8 rett

(290)Likesom vårt fysiske liv oppholdes ved mat, blir vårt åndelige liv oppholdt ved Guds ord. Hvert menneske må ta imot liv fra Guds ord for sin egen del. Likesom vi selv må spise for å få næring, må vi selv ta imot Ordet. Vi må ikke bare få det slik det kommer fra et annet menneske, men vi bør granske Bibelen omhyggelig, og be Gud om Den Hellige Ånds hjelp til å forstå hans ord. Vi bør ta en tekst og forvisse oss om at vi har funnet frem til det Gud ønsker å formidle til oss gjennom denne teksten. Så bør vi grunne over denne tanken inntil den blir vår egen, og vi vet hva Herren sier. rett

(290)Jesu løfter og advarsler gjelder meg. For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at jeg ved å tro på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. De erfaringer som det fortelles om i Guds ord, må være mine erfaringer. Bønner og løfter, råd og advarsler er for meg. «Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever her på jorden, det lever jeg i troen på Guds Sønn som elsket meg og gav seg selv for meg.»9 Når troen på den måten tar imot sannheten og opptar den i seg, blir den en del av vårt vesen og drivkranen i livet. Når Guds ord får innpass i sjelen, former det tankelivet og griper inn i karakterutviklingen. rett

(290)Når vi stadig fester troens blikk på Jesus, blir vi styrket. Gud vil gi de mest dyrebare åpenbaringer til sitt folk som hungrer og tørster. De vil oppdage at Kristus er en personlig frelser. Når de tilegner seg hans ord, vil de oppdage at det er ånd og liv. Ordet tilintetgjør den naturlige, jordiske natur og gir oss et nytt liv i Jesus Kristus. Den Hellige Ånd kommer til sjelen med sin trøst. Ved hans forvandlende kraft blir Guds bilde fremkalt i hans etterfølgere. De blir nye skapninger. Kjærlighet kommer i stedet for hat, og sinnet får likhet med det guddommelige. Dette er å leve «av hvert ord som kommer fra Guds munn». Det er å spise det brødet som kommer fra himmelen. rett

(290)Kristus hadde gitt uttrykk for en hellig og evig sannhet om forholdet mellom ham selv og hans, etterfølgere. Han kjente naturen hos dem som sa at de var hans disipler, og hans ord var en tros prøve for dem. Han sa at de måtte tro og handle etter det han hadde lært dem. Alle som tok imot ham, ville få del i hans natur og bli omdannet i samsvar med hans karakter. Dette innbefattet at de måtte gi avkall på sine ærgjerrige yndlingsplaner. Det krevde at de helt og fullt overgav seg til Jesus. De var kalt til å bli selvoppofrende, saktmodige og ydmyke. De måtte vandre på den trange stien der han gikk, hvis de skulle få del i livets gave og himmelens herlighet. rett

(291)Folket vender ham ryggen
Prøven var imidlertid for stor. Begeistringen kjølnet hos dem som med makt hadde prøvd å gjøre ham til konge. De gav uttrykk for at talen i synagogen hadde åpnet deres øyne. Nå var de blitt klar over bedraget. Etter deres mening var hans tale en direkte innrømmelse av at han ikke var Messias, og at det ikke ble noen jordisk belønning for dem som holdt seg til ham. De hadde verdsatt hans makt til å utføre undergjerninger, og de var ivrige etter å bli befridd for sykdom og lidelse. Men de hadde ingen sympati for hans selvoppofrende liv, og de brydde seg ikke om det åndelige riket han snakket om. De som hadde oppsøkt ham av selviske grunner uten å være oppriktige, hadde ikke lenger behov for ham. Hvis han ikke ville bruke sin kraft og innflytelse for å befri dem fra romerne, ville de ikke ha noe med ham å gjøre. rett

(291)Jesus sa rett ut til dem: «Det er noen av dere som ikke tror.» Og han føyde til: «Derfor sa jeg til dere at ingen kan komme til meg uten at det er gitt ham av Faderen.» Han ville ha dem til å forstå at hvis de ikke ble dratt til ham, var det fordi deres sinn ikke var åpent for Den Hellige Ånd. «Slik et menneske er i seg selv, tar det ikke imot det som hører Guds Ånd til. For ham er det uforstand, og han kan ikke fatte det; det kan bare bedømmes på åndelig vis.»10 Det er ved tro at sjelen ser Jesu herlighet. Denne herligheten er skjult inntil troen blir tent i hjertet ved Den Hellige Ånd. rett

(291)Denne offentlige irettesettelsen for disse disiplenes vantro støtte dem enda lenger bort fra Jesus. De var i høy grad misfornøyd, og for å såre ham og tilfredsstille fariseernes ondskap, snudde de ryggen til ham og forlot ham med forakt. De hadde gjort sitt valg. De hadde tatt imot den ytre form uten ånd, skallet uten kjerne. De endret aldri senere denne holdning, for de var ikke lenger sammen med Jesus. rett

(291)«Han har kasteskuflen i hånden og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten sin skal han samle i låven.»11 Dette var en av de ganger han foretok en utrensing. Ved sannhetens ord ble agnene skilt fra hveten. Mange vendte seg bort fra Jesus fordi de var altfor forfengelige og selvrettferdige til å ta imot irettesettelse, og for verdenskjære til å leve i ydmykhet. Mange gjør fremdeles det samme. rett

(291)I dag blir mennesker prøvd slik som disse disiplene ble prøvd i synagogen i Kapernaum. Når sannheten trenger inn i hjertet, innser de at deres liv ikke er i samsvar med Guds vilje. De ser nødvendigheten av at det skjer en fullstendig forandring i dem selv, men de er ikke villige til å vise selvfornektelse. Derfor blir de harme når deres synd blir oppdaget. De går fornærmet bort, slik som disiplene forlot Jesus mens de murret: «Dette er harde ord! Hvem kan høre på slikt?» rett

(291)De ville gjerne ha lyttet til ros og smiger. Men sannheten er uvelkommen, de tåler ikke å høre den. Når folkemengden følger med, når de blir mettet med brød, når seiersropene lyder, da lovpriser de. Men når Guds ransakende Ånd åpenbarer deres synd og byr dem avstå fra den, vender de ryggen til sannheten og ferdes ikke lenger sammen med Jesus. rett

(291)Da disse utilfredse disiplene vendte seg bort fra Jesus, fikk en annen ånd makten over dem. De kunne ikke se noe attraktivt ved ham som de engang var så opptatt av. I stedet oppsøkte de hans fiender, for de var i samsvar med deres holdning og gjerning. De mistydet hans ord, forfalsket hans uttalelser og fremstilte hans motiver som tvilsomme. For å forsvare sin fremgangsmåte samlet de hver detalj som kunne brukes mot ham, og disse falske ryktene vakte slik harme at hans liv var i fare. rett

(292)Hurtig spredte det seg et rykte om at Jesus fra Nasaret selv hadde innrømmet at han ikke var Messias. Dette gjorde at folkestemningen i Galilea vendte seg mot ham, slik som det året i forveien hadde skjedd i Judea. Hva nå med Israel? De forkastet sin frelser fordi de lengtet etter en erobrer som ville gi dem verdslig makt. De ønsket den maten som forgår, ikke den som gir evig liv. rett

(292)Med sorg i sinn så Jesus etter dem som hadde vært hans disipler, og som nå forlot ham som var menneskenes liv og lys. Hans medfølelse ble ikke verdsatt og hans kjærlighet ikke gjengjeldt. Hans barmhjertighet ble ringeaktet og hans frelse forkastet. Dette fylte ham med en sorg som ikke kan uttrykkes i ord. Det var slike forhold som gjorde ham til en smertenes mann, vel kjent med sorg. rett

(292)«Hvem skal vi gå til?»
Jesus forsøkte ikke å hindre dem som stod i ferd med å forlate ham. Han vendte seg bare til de tolv og sa: «Vil også dere gå bort?» rett

(292)Peter svarte med å spørre: «Herre, hvem skal vi gå til?» Og han føyde til: «Du har det evige livs ord. Og vi tror og vet at du er Guds hellige.» rett

(292)«Hvem skal vi gå til?» Lærerne i Israel var slaver under formalisme. Fariseerne og saddukeerne lå i stadig strid med hverandre. Å forlate Jesus ville si det samme som å falle i hendene på dem som var opptatt med ritualer og seremonier, ærgjerrige personer som bare tenkte på sin egen ære. Disiplene hadde opplevd mer fred og glede siden de tok imot Jesus enn i hele sitt tidligere liv. Hvordan kunne de da vende tilbake til dem som hadde hånet og forfulgt ham som er synderes venn? De hadde lenge ventet på Messias. Nå var han kommet, og de kunne ikke gå bort fra ham og vende seg til dem som jaktet på hans liv, og som forfulgte dem fordi de var med Jesus. rett

(292)«Hvem skal vi gå til?» Ikke bort fra Jesu undervisning om kjærlighet og barmhjertighet, til vantroens mørke og verdens ondskap. Mens Jesus ble sviktet av mange som hadde vært vitne til hans underfulle gjerninger, gav Peter uttrykk for disiplenes tro: Du er «Guds Hellige». Selve tanken på å miste dette sjelens anker fylte dem med frykt og sorg. Å være uten en frelser var å drive omkring på et mørkt og stormfullt hav. rett

(292)Mange av Jesu ord og handlinger virker uforståelige for mennesker med en begrenset innsikt. Men hvert ord og hver handling hadde sin bestemte hensikt i arbeidet for vår frelse. Hver detalj var beregnet på å bringe frem sitt eget resultat. Hvis vi var i stand til å forstå Kristi hensikter, ville alt vise seg å være betydningsfullt, fullkomment og i samsvar med hans misjon. rett

(293)Selv om vi ikke nå kan fatte Guds gjerninger og hensikter, kan vi likevel fornemme hans store kjærlighet som ligger til grunn for hele hans handlemåte med menneskene. Den som lever nær Jesus, vil forstå mye av gudsfryktens hemmelighet. Han vil oppdage den barmhjertighet som kommer med irettesettelser, som prøver karakteren og bringer hjertets forsett frem i lyset. rett

(293)Da Jesus fremholdt den prøvende sannhet som gjorde at så mange av hans etterfølgere trakk seg tilbake, visste han hva følgen av hans ord ville bli. Men han hadde et barmhjertighetens forsett å fullbyrde. Han forutså at i fristelsens stund ville hver enkelt av hans kjære disipler bli hardt prøvet. Sjeleangsten i Getsemane og når han skulle bli forrådt og korsfestet, ville bli en ytterst tung ildprøve for dem. Hvis det ikke hadde kommet noen prøve på et tidligere tidspunkt, ville mange som bare handlet ut fra selviske motiver, ha vært sammen med dem. rett

(293)Når deres Herre ble dømt i domshallen, når folkemengden som hadde hyllet ham som sin konge, pep ham ut og spottet ham, når hopen hånet og ropte: «Korsfest ham!» og når disse egoistiske menneskene ble skuffet i sine verdslige ambisjoner, ville de oppgi sin troskap mot Jesus. Dermed ville de påføre disiplene en bitter, hjerteknugende sorg. Den ville komme i tillegg til den sorg og skuffelse de ville føle når deres egne kjæreste forhåpninger ble tilintetgjort. I denne mørke time ville eksemplet av dem som vendte seg bort fra Jesus, ha revet andre med. Jesus lot denne krisen inntreffe mens han enda var sammen med sine lojale etterfølgere og kunne styrke deres tro. rett

(293)Hvilken medlidende frelser som i full forvissning om det som ventet ham, på en omsorgsfull måte jevnet veien for disiplene og forberedte dem for den største påkjenning og styrket dem til den avgjørende prøven! Joh 6,22-71 rett

neste kapitel