Menneskebud og Guds bud

(294)De skriftlærde og fariseerne som ventet å se Jesus ved påskehøytiden, hadde lagt en felle for ham. Men Jesus visste om deres planer og holdt seg derfor borte. «Fariseerne og noen skriftlærde som var kommet fra Jerusalem, samlet seg om Jesus.» rett

(294)Da han ikke gikk dit de var, kom de til ham. En stund hadde det sett ut til at innbyggerne i Galilea ville ta imot Jesus som Messias, og at presteskapets makt i denne landsdelen ville bli brutt. Utsendelsen av de tolv apostlene, som betydde en utvidelse av Kristi gjerning og førte disiplene inn i en mer direkte konfrontasjon med rabbinerne, skapte ny misunnelse hos lederne i Jerusalem. Spionene som de på et tidligere tidspunkt hadde sendt til Kapernaum, var kommet i forlegenhet da de prøvde å anklage ham for sabbatsbrudd. Men rabbinerne var oppsatt på å gjennomføre sin plan. En ny deputasjon ble sendt for å overvåke hans bevegelser og finne noe de kunne anklage ham for. rett

(294)Grunnlaget for deres anklage mot ham var nå som før at han satte til side de tradisjonelle forskrifter som hadde gjort Guds lov til en byrde. Det ble påstått at hensikten med disse forskriftene var å sikre at loven ble overholdt, men de ble ansett for å være mer hellige enn selve loven. Når disse kom i konflikt med de bud som ble gitt på Sinai, ble rabbinernes forskrifter prioritert. rett

(294)En av de skikker som de var mest nøye med, var den seremonielle renselse. Å forsømme de formaliteter som skulle overholdes før et måltid, ble regnet som en avskyelig synd som måtte straffes både i denne verden og i den kommende. Det ble regnet som en fortjenstfull handling å ta livet av overtrederen. rett

(294)Det fantes utallige regler for renselse. Ens levetid var knapt tilstrekkelig til å lære dem alle. For dem som forsøkte å overholde rabbinernes krav, ble hele livet en eneste langvarig kamp mot seremoniell urenhet og en endeløs rundgang av vasking og renselser. Mens folket var opptatt med bagatellmessige nyanser når det gjaldt å overholde forskrifter som Gud aldri hadde krevd, ble deres oppmerksomhet ledet bort fra de store prinsippene i hans lov. rett

(295)Kristus og disiplene overholdt ikke disse seremonielle regler for renselse, og spionene gjorde dette til grunnlag for sin fordømmelse. De angrep ikke Kristus direkte, men kom til ham med kritikk mot disiplene, og sa i folkemengdens påhør: «Hvorfor bryter dine disipler de forskriftene vi har overtatt fra de gamle? De vasker ikke hendene før de spiser.» rett

(295)Alltid når sannhetens budskap påvirker mennesker med en særlig kraft, egger Satan til strid om et eller annet underordnet spørsmål. Slik prøver han å lede oppmerksomheten bort fra det som er selve saken. Når som helst en god gjerning blir begynt, er det alltid noen som med sine spissfindigheter er klar til å sette i gang en diskusjon om skikk og bruk og formaliteter for å lede tanken bort fra de levende realiteter. Når det viser seg at Gud er i ferd med å virke på en spesiell måte for sitt folk, må de ikke la seg lokke inn i en strid som bare virker sjelsødeleggende. Det er viktig at vi spør oss selv: Eier jeg en frelsende tro på Guds Sønn? Er mitt liv i harmoni med Guds lov? «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet.» «Det som viser oss om vi har lært Gud å kjenne, er om vi holder hans bud.» 1 rett

(295)Til felts mot ubibelske tradisjoner
Jesus forsøkte ikke å forsvare seg selv eller disiplene. Han kom ikke med noen hentydning til anklagene mot ham. I stedet påviste han hvilken åndsmakt som drev dem som så ivrig forfektet menneskelige ordninger. Han gav dem et eksempel på hva de stadig gjorde, og hva de hadde gjort like før de oppsøkte ham. «Dere opphever Guds bud, så dere kan følge egne forskrifter. For Moses sa: Du skal hedre din far og din mor, og: Den som bruker onde ord mot far eller mor, skal dø. Men dere lærer: Om en mann sier til sin far eller mor: Det du skulle hatt av meg til hjelp, skal være en korban - det betyr en gave til templet - da forbyr dere ham å hjelpe far eller mor.» rett

(295)De satte til side det femte bud som om det ikke hadde noen betydning. Men de var svært nøye når det gjaldt å etterkomme de gamles vedtekter. De lærte folket at å gi det de eide til templet, var en mer hellig plikt enn å sørge for sine foreldre, og at det var helligbrøde å gi far eller mor noe som helst av det som på den måten var blitt helliget, om nøden var aldri så stor. En sønn som ikke hadde noen plikttroskap overfor foreldrene, kunne bare uttale ordet «korban» over sin eiendom og på den måten hellige den til Gud. Deretter kunne han disponere den til eget bruk så lenge han levde. Men etter hans død skulle den tilfalle tempeltjenesten. På den måten stod det ham fritt, både mens han levde og etter sin død, å vanære og svikte sine foreldre under påskudd av hengivenhet overfor Gud. rett

(295)Hverken i ord eller handling slo Jesus av på menneskers plikt til å gi Gud gaver og offer. Det var Kristus som hadde gitt alle instruksene i loven om tiende og offergaver. Da han var på jorden, roste han den fattige enken som la alt hun eide i tempelkisten. Men prestenes og rabbinernes tilsynelatende nidkjærhet for Gud var bare et påskudd for å dekke over deres trang til selvopphøyelse. Folket ble bedradd. De strevde med tunge byrder som Gud ikke hadde lagt på dem. Selv Jesu disipler var ikke helt fri for det åk som var blitt lagt på dem ved nedarvet fordom og rabbinernes autoritet. Ved å avsløre rabbinernes virkelige sinnelag prøvde Jesus nå å frigjøre alle som virkelig ønsket å tjene Gud, fra trelldommen under tradisjonene. rett

(296)«Dere hyklere!» sa han til de listige spionene. «Jesaja profeterte rett om dere da han sa: Dette folk ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg. De dyrker meg forgjeves, for det de lærer, er menneskebud.» Kristi ord var en anklage mot hele det fariseiske system. Han erklærte at når rabbinerne satte sine krav over de guddommelige forskrifter, stilte de seg selv over Gud. rett

(296)Utsendingene fra Jerusalem ble rasende. De kunne ikke beskylde Kristus for å overtre loven som ble gitt på Sinai, for han forsvarte den mot deres vedtekter. De store bud i loven som han fremholdt, var en slående kontrast til de betydningsløse regler som menneskene hadde funnet på. rett

(296)Jesus forklarte for folkemengden, og senere mer inngående for disiplene, at urenheten ikke kommer utefra, men innefra. Renhet og urenhet er noe som har med sinnet å gjøre. Det som gjør et menneske urent, er den onde handling, det onde ord, den onde tanke - overtredelse av Guds lov, ikke forsømmelse av ytre seremonier som mennesker har oppfunnet. rett

(296)Disiplene la merke til hvor rasende spionene ble da deres falske lære ble avslørt. De så de sinte blikkene og hørte de halvt mumlende ordene som vitnet om utilfredshet og hevnlyst. Uten å tenke på hvor ofte Kristus hadde vist at han leste sinn og tanker som en åpen bok, fortalte de ham hvordan hans ord hadde virket. De håpet at han kanskje ville forsone seg med de rasende embetsmennene, og sa til ham: «Vet du at fariseerne ble forarget da de hørte dette?» rett

(296)Jesus svarte: «Enhver plante som ikke er plantet av min himmelske Far, skal bli revet opp med rot.» De skikker og vedtekter som rabbinerne verdsatte så høyt, var av denne verden. Hvor stor autoritet de enn hadde over folket, ville de ikke kunne bestå prøven innfor Gud. Ethvert menneskelig påfunn som er satt i stedet for Guds bud, vil vise seg verdiløst når «Gud skal dømme hver gjerning, holde dom over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt».2 rett

(297)Også i vår tid
Å innføre menneskelige forskrifter i stedet for Guds bud er ikke noe som bare hører fortiden til. Selv blant kristne finnes det ordninger og skikker som ikke har noen bedre grunnvoll enn menneskelige tradisjoner. Slike ordninger, som bare hviler på menneskelig myndighet, har fortrengt dem som Gud har innstiftet. Menneskene klynger seg til sine overleveringer, høyakter sine skikker og nærer hat mot dem som prøver å påvise deres villfarelse. Vi som i dag har fått pålegg om å gjøre menneskene oppmerksomme på Guds bud og Jesu tro, møter det samme fiendskap som viste seg på Kristi tid. Om levningen av Guds folk står det skrevet: «Fylt av raseri mot kvinnen gikk draken av sted for å føre krig mot de andre av hennes ætt, mot dem som følger Guds bud og holder fast ved vitnesbyrdet om Jesus.»3 rett

(297)«Enhver plante som ikke er plantet av min himmelske Far, skal bli revet opp med rot.» I stedet for de såkalte kirkefedres autoritet pålegger Gud oss å rette oss etter det han har sagt, han som er himmelens og jordens Herre. Bare i hans ord finnes sannhet ublandet med villfarelse. David sa: «Jeg har større innsikt enn alle mine lærere, for jeg grunner på dine lovbud. Jeg skjønner mer enn de gamle, for jeg følger dine påbud.»4 Alle som godtar menneskelig myndighet, kirkens skikker eller kirkefedrenes tradisjoner, bør gi akt på advarselen i Kristi ord: «De dyrker meg forgjeves, for det de lærer, er menneskebud.» Matt 15,1-20; Mark 7,1,23 rett

neste kapitel