| Slektenes Håp kapitel 43. Fra side 298. Fra side 399 i den engelske utgave. |
(298)Etter dette sammenstøtet med fariseerne drog Jesus bort fra Kapernaum, gjennom Galilea til fjellområdene nær grensen til Fønikia. Mot vest kunne han på slettelandet nedenfor se de gamle byene Tyrus og Sidon med sine hedenske templer, praktfulle palasser og markedsplasser, og havnene som vrimlet av skip. Bakenfor strakte det blå Middelhavet seg, 'som evangeliets budbærere skulle krysse med det glade budskap til de store byene i det mektige verdensriket. Men tiden var enda ikke kommet. Den gjerning som i øyeblikket lå foran Jesus, var å forberede disiplene til tjenesten. Her håpet han å finne den ro og hvile han ikke hadde kunnet få i Betsaida. Likevel var dette ikke den eneste hensikt med denne reisen. rett (298)En kvinne fra Fønikia ber om hjelp (298)Denne kvinnen hadde hørt om profeten som man sa kunne helbrede alle slags sykdommer. Da hun hørte om hans kraft, fikk hun nytt håp. Fylt av morskjærlighet bestemte hun seg for å be om hjelp for datteren. Hun var fast bestemt på å gå til Jesus med sin sorg. Han måtte helbrede barnet hennes. Hun hadde søkt hjelp hos de hedenske guder, men til ingen nytte. Til tider var hun fristet til å tenke: Hva kan denne jødiske læreren gjøre for meg? Men det ble sagt om ham at han helbredet alle slags sykdommer, uansett om de som kom til ham, var rike eller fattige. Hun bestemte seg for ikke å gå glipp av det som var hennes eneste håp. rett (299)Kristus kjente denne kvinnens situasjon. Han visste at hun lengtet etter å komme i kontakt med ham. Derfor sørget han for å være der hvor hun kom forbi. Ved å hjelpe henne i hennes nød kunne han gi en levende fremstilling av det han ønsket å formidle. Derfor hadde han tatt disiplene med til disse traktene. Han ville at de skulle se den uvitenhet som hersket i byer og landsbyer like i nærheten av Israels grenser. Det folket som hadde fått enhver anledning til å kjenne sannheten, var uvitende om nøden omkring dem. Ingenting ble gjort for å hjelpe mennesker som var i mørke. Den skillemuren som jødisk stolthet hadde oppført, stengte til og med for disiplenes medfølelse med den hedenske verden. Men disse skrankene skulle brytes ned. rett (299)Jesus provoserer henne (299)Selv om Jesus ikke straks svarte på kvinnens bønn, mistet hun ikke troen. Da han gikk videre som om han ikke hørte henne, fulgte hun etter og fortsatte å trygle ham. Disiplene ble irritert fordi hun var så påtrengende, og bad Jesus om å avvise henne. De så at han behandlet henne på en likegyldig måte, og derfor gikk de ut fra at han bifalt den fordom jødene hadde mot kanaaneerne. Men det var en medlidende frelser kvinnen henvendte seg til. Som svar på disiplenes oppfordring sa han: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels folk.» Selv om dette svaret syntes å stemme med jødenes fordom, rommet det en irettesettelse til disiplene. Senere oppfattet de dette som en påminnelse om det han ofte hadde fortalt dem: at han kom til verden for å frelse alle som ville ta imot ham. rett (299)Med økt alvor trengte kvinnen på med sin sak. Hun kastet seg ned for Jesus og ropte: «Herre, hjelp meg!» Fremdeles lot Jesus som om han avviste hennes bønner i samsvar med jødenes ufølsomme fordom. «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» Dette var i virkeligheten det samme som å hevde at det ikke var riktig å ødsle de velsignelser som var gitt til Guds utvalgte folk, på fremmede og dem som ikke hørte til Israel. rett (300)Dette svaret ville tatt motet fra hvem som helst. Men kvinnen forstod at hennes anledning var kommet. Bak Jesu tilsynelatende avslag øynet hun en medlidenhet som han ikke kunne skjule. «Det er sant, Herre,» svarte hun, «men hundene får jo spise smulene som faller fra bordet hos herrene deres.» Selv om barna i huset spiser sammen med familien, lar man ikke hundene være uten mat. De har rett til de smulene som faller fra det veldekte bordet. Israel hadde fått rike velsignelser, men var det ikke også en velsignelse til henne? Hun ble betraktet som en hund. Hadde da ikke også hun krav på en smule av hans overflod? rett (300)Jesus hadde nettopp forlatt sitt virkefelt fordi fariseerne og de skriftlærde prøvde å ta ham av dage. De murret og klaget og viste vantro og bitterhet, og de forkastet den frelse som ble tilbudt dem i så rikt monn. Her møter Jesus en som tilhører en ulykkelig og foraktet folkegruppe som ikke har fått del i lyset fra Guds ord. Likevel blir hun straks påvirket av hans guddommelige innflytelse, og hun har en ubetinget tro på at han er i stand til å gi henne det hun ber om. Hun ber om de smuler som faller fra Mesterens bord. Hvis hun kan oppnå de samme rettigheter som en hund har, er hun villig til å bli betraktet som en hund. Hun har ingen nasjonal eller religiøs fordom som påvirker hennes handlemåte. Hun anerkjenner øyeblikkelig Jesus som den frelser som kan gjøre alt hun ber ham om. rett (300)Jesus er tilfreds. Han har prøvd hennes tro. Ved sin handlemåte overfor henne har han vist at denne personen som Israels folk betraktet som utstøtt, ikke lenger er en fremmed. Hun er medlem av Guds familie. Som barn har hun rett til å få del i sin Fars gaver. Jesus etterkommer nå hennes bønn og avslutter sin undervisning til disiplene. Idet han ser på henne med et medlidende og kjærlig blikk, sier han: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Fra det øyeblikket var hennes datter frisk. Den onde ånden plaget henne ikke mer. Kvinnen gikk bort. Hun hadde tatt imot Jesus og var lykkelig over at hennes bønn var blitt oppfylt. rett (300)Dette var det eneste mirakel Jesus gjorde på denne reisen. Det var for å utføre denne gjerning at han drog til grenselandet ved Tyrus og Sidon. Han ville hjelpe denne hjemsøkte kvinnen, samtidig som han ved å vise barmhjertighet mot en som tilhørte et foraktet folk, gav et eksempel som ville bli til nytte for disiplene når han ikke lenger var hos dem. Han ønsket å få dem bort fra den jødiske tankegang at de hadde nok med seg selv, og få dem interessert i å arbeide for andre, ikke bare for sitt eget folk. rett (300)Også hedningene har del i Guds gave (301)Ved å lønne offiserens tro i Kapernaum, og ved å forkynne evangeliet for innbyggerne i Sykar, hadde han alt gjort det klart at han ikke aksepterte jødenes intoleranse. Men samaritanerne visste noe om Gud, og offiseren hadde vist vennlighet mot Israel. Nå sørget Jesus for at disiplene kom i forbindelse med en hedensk kvinne som etter deres mening ikke hadde noen grunn fremfor andre av hennes folk til å vente noen gunst fra ham. Han ville gi et eksempel på hvordan man burde være overfor et slikt menneske. Disiplene hadde ment at han var altfor raus når han delte ut sine nådegaver. Han ville vise at hans kjærlighet ikke måtte begrenses til noen enkelt rase eller folkegruppe. rett (301)Da Jesus uttalte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels folk,» sa han bare det som var sant. Ved å hjelpe den kanaaneiske kvinnen, handlet han i samsvar med sitt oppdrag. Denne kvinnen var en av de bortkomne sauene som Israel skulle ha reddet. Kristus gjorde det de var kalt til å gjøre, men som de hadde forsømt. rett (301)Denne handlingen gjorde at disiplene klarere forstod oppgaven som ventet dem blant hedningene. De så et vidt arbeidsfelt utenfor Judea. De så mennesker som bar på sorger av helt ukjent art for dem som hadde fått del i langt større gunst. Blant dem som de var lært opp til å forakte, fantes det personer som lengtet etter hjelp fra den store legen. De hungret etter sannhetens lys, som i så rikt monn var gitt til jødene. rett (301)Senere da disiplene forkynte at Jesus var verdens frelser, og skillemuren mellom jøder og hedninger ble brutt ned ved Jesu død, ble jødene enda mer innbitt i sin motstand mot dem. Da ble denne og lignende undervisning fra Jesus om deres evangeliske gjerning som ikke skulle begrenses av skikker og nasjonalitet, til stor hjelp for dem i deres arbeid. rett (301)Jesu besøk i Fønikia og det under han utførte der, hadde en enda videre hensikt. Denne undergjerningen ble ikke utført bare av hensyn til den hjemsøkte kvinnen, og heller ikke bare for disiplenes skyld og dem de skulle arbeide for, men «for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn».2 De samme krefter som holdt menneskene borte fra Kristus på den tiden, er virksomme også i dag. Den ånd som satte opp skilleveggen mellom jøder og hedninger, er fremdeles aktiv. Stolthet og fordom har bygd opp sterke skillemurer mellom forskjellige folkegrupper. Jesus og hans gjerning er blitt uriktig fremstilt, og mange kjenner seg faktisk utelukket fra evangeliets tjenestegjerning. Men de må ikke føle at de er stengt ute fra Kristus. Hverken mennesker eller Satan kan føre opp barrierer som troen ikke kan trenge gjennom. rett (301)I tro kastet kvinnen fra Fønikia seg mot de skranker som var satt opp mellom jøder og hedninger. Tross skuffelser og tilsynelatende motvilje som kunne fått henne til å tvile, stolte hun på Jesu kjærlighet. Slik ønsker Kristus at vi skal stole på ham. Frelsens velsignelser er for hvert eneste menneske. Bare vårt eget valg kan hindre oss i å få del i Kristi løfter ved evangeliet. rett (302)Gud avskyr standsforskjell. For ham har alle mennesker samme verdi. «Han lot alle folkeslag, som stammer fra ett menneske, bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss.» Alle er innbudt til å komme til ham og leve, uten at det gjøres forskjell på alder, status, nasjonalitet eller religiøse fortrinn. Ingen som tror på ham, skal bli til skamme. «Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri.» «Rike og fattige møtes, Herren har skapt dem alle.» «Alle har den samme Herre, og han er rik nok for alle som påkaller ham. Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.» Matt 15,21-28; Mark 7,24-36 rett |