Krav om tegn

(302)Siden drog han igjen bort fra landet omkring Tyrus, og tok veien gjennom Sidon og Dekapolis-landet og kom til Galilea-sjøen. rett

(302)De to besatte fra Gerasener-landet var blitt helbredet i traktene omkring Dekapolis. Folk her var blitt skrekkslagne over ødeleggelsen av svinehjorden, og hadde tvunget Jesus til å dra bort fra dem. Men de hadde lyttet til de budbærerne han lot bli igjen, og derfor var det mange som gjerne ville se ham. Da han så kom tilbake, samlet det seg en mengde mennesker omkring ham. rett

(302)Noen kom til ham med en mann som stammet og var døv. Jesus helbredet ikke mannen bare ved å si et ord slik som han pleide. Han tok ham med seg bort fra folkemengden, stakk fingrene i ørene hans og rørte ved tungen. Mens han så opp mot himmelen, sukket han ved tanken på de ører som ikke ville åpne seg for sannheten, og de tungene som nektet å anerkjenne ham. Da Jesus sa: «Lukk deg opp!» fikk mannen taleevnen tilbake. Uten hensyn til pålegget om ikke å si det til noen, fortalte han vidt og bredt om helbredelsen. rett

(302)Jesus gikk opp i et fjellområde, og en mengde mennesker kom til ham. De brakte med seg sine syke og vanføre og la dem foran ham. Han helbredet dem alle, og selv om folket var hedninger, priste de Israels Gud. I tre dager fortsatte de å flokke seg omkring Jesus. Om natten sov de under åpen himmel, og hele dagen samlet de seg ivrig omkring ham for å høre ham tale og se de gjerninger han gjorde. Da tre dager var gått, hadde de ikke mer mat. Jesus ville ikke sende dem bort sultne. Derfor oppfordret han disiplene til å gi dem mat. Igjen viste disiplene sin vantro. rett

(304)Ved Betsaida hadde de sett hvordan det lille forråd de hadde, ble nok til å mette folkemengden når Jesus velsignet det. Likevel kom de med alt de hadde, idet de stolte på at han hadde makt til å mangfoldiggjøre det for den sultne forsamlingen. Dessuten var det jøder han hadde mettet ved Betsaida, mens disse var hedninger og fremmede. Jødisk fordom var enda sterk hos disiplene, og de svarte: «Hvordan kan noen skaffe mat her i ødemarken til å mette alle disse?» Men de gjorde som han sa, og kom til ham med det de hadde - sju brød og to fisker. Folkemengden ble mettet, og sju fulle kurver ble til overs. Slik ble fire tusen menn foruten kvinner og barn mettet, og Jesus sendte dem bort, glade og takknemlige. rett

(304)Deretter drog han og disiplene over sjøen til Magadan i den sørlige enden av sletten ved Gennesaret. I grenseområdet ved Tyrus og Sidon var han blitt glad og oppmuntret på grunn av den tillit den syrisk-fønikiske kvinnen hadde vist. Den hedenske befolkningen i Dekapolis hadde tatt imot ham med glede. Nå gikk han igjen i land i Galilea, hvor hans makt var blitt åpenbart på den mest slående måten. Her var de fleste av hans barmhjertighetsgjerninger blitt utført, og her hadde han forkynt og undervist. Men på dette stedet ble han møtt med hånlig vantro. rett

(304)Fariseerne og saddukeerne krever tegn
Utsendinger fra fariseerne hadde slått seg sammen med representanter for de rike og fornemme saddukeerne, prestenes parti og nasjonens skeptikere og aristokrater. Det hadde hersket bittert fiendskap mellom de to partiene. Saddukeerne prøvde å vinne gunst hos makthaverne for å kunne opprettholde sin egen stilling og autoritet. Fariseerne derimot nørte opp under det folkelige hatet mot romerne, og lengtet etter å kunne frigjøre seg fra erobrernes åk. Nå sluttet fariseerne og saddukeerne seg sammen mot Jesus. Like søker like. Overalt hvor det finnes onde krefter, vil de slutte seg sammen for å ødelegge det gode. rett

(304)Nå kom fariseerne og saddukeerne til Kristus og bad om et tegn fra himmelen. Da Israel på Josvas tid drog ut i krig mot kanaaneerne ved Bet-Horon, stod solen stille på lederens befaling inntil seieren var vunnet. Mange lignende undere hadde skjedd i Israels-folkets historie. Nå krevde de at Jesus skulle utføre et slikt tegn. Men det var ikke slike tegn jødene trengte. Ikke noe ytre bevis kunne gagne dem. Det de behøvde, var åndelig fornyelse, ikke forstandsmessig opplysning. rett

(304)Jona-tegnet
Å, dere hyklere! sa Jesus. «Det dere ser på himmelen, vet dere å tyde.» Ved å studere himmelen kunne de forutsi været - «men tidenes tegn kan dere ikke tyde». Jesu ord, som ble talt med Den Hellige Ånds kraft, og som overbeviste dem om synd, var det tegnet Gud hadde gitt til deres frelse. Og tegn direkte fra himmelen var gitt for å stadfeste hans misjon. Englenes sang for gjeterne, stjernen som veiledet vismennene, duen og røsten fra himmelen ved hans dåp, vitnet om ham. rett

(305)Da sukket han dypt og sa: «Hvorfor krever denne slekt et tegn?» «Den skal ikke få noe annet tegn enn Jona-tegnet. For som profeten Jona var tre dager og tre netter i den store fiskens buk, slik skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens dyp.» Likesom Jonas forkynnelse var et tegn for folket i Ninive, var Kristi forkynnelse et tegn for hans generasjon. Men hvilken forskjell det var på måten de tok imot budskapet på! Folket i den store hedenske byen skalv da de hørte advarselen fra Gud. Konge og stormenn ydmyket seg. Høy og lav ropte i fellesskap til Gud i himmelen, og han viste dem barmhjertighet. «Folk fra Ninive,» sa Jesus, «skal stå fram i dommen sammen med denne slekt og anklage den. For de vendte om da Jona forkynte sitt budskap - og her er mer enn Jona.»1 rett

(305)Hvert mirakel Jesus gjorde, var et tegn på hans guddommelighet. Han gjorde nettopp de gjerninger som det var forutsagt at Messias skulle utføre. Men for fariseerne var disse barmhjertighetsgjerninger direkte anstøtelige. De jødiske ledere så med hjerteløs likegyldighet på menneskelig lidelse. I mange tilfeller var deres egoisme og tyranni årsak til den lidelse som Jesus lindret. Slik ble hans mirakler en bebreidelse mot dem. rett

(305)Det som fikk jødene til å forkaste Jesu gjerning, var det største bevis på hans guddommelige natur. Det mest betydningsfulle ved hans mirakler var at de ble til velsignelse for menneskene. Det mektigste bevis på at han kom fra Gud, var at hans liv åpenbarte Guds natur. Han gjorde Guds gjerninger og talte Guds ord. Et slikt liv er det største av alle mirakler. rett

(305)Når sannhetens budskap blir forkynt i våre dager, er det mange som i likhet med jødene roper: Vis oss et tegn! Gjør et mirakel! Jesus utførte ikke noe mirakel fordi fariseerne forlangte det. Han gjorde ikke noe mirakel i ødemarken som svar på Satans fristelser. Han gir oss ikke kraft til å hevde oss selv eller til å tilfredsstille vantroens og stolthetens krav. Men evangeliet er ikke uten tegn på dets guddommelige opprinnelse. Er det ikke et mirakel at vi kan bli fri fra Satans trelldom? rett

(305)Fiendskap mot Satan er ikke naturlig for mennesker. Det er plantet i oss ved Guds nåde. Når en person som har vært behersket av en sta, egensindig vilje, blir satt fri og helhjertet lar seg lede av himmelske krefter, skjer det et mirakel. Det samme er tilfelle når en person som har levd i store villfarelser, kommer til forståelse av hva som virkelig er sannhet. Hver gang et menneske vender om og lærer å elske Gud og holde hans bud, blir dette løftet oppfylt: «Jeg vil gi dere et nytt hjerte og la dere få en ny ånd inne i dere.»2 . rett

(305)Forandringen i menneskers sinn og forvandlingen av karakteren er et mirakel som forutsetter en frelser som alltid lever og virker for å redde mennesker. Et konsekvent kristenliv er et stort mirakel. Når Guds ord blir forkynt, er Den Hellige Ånds nærvær det tegnet som nå og alltid skulle åpenbare seg for å gjøre Ordet til en fornyende kraft hos dem som hører det. Dette er Guds vitnesbyrd overfor verden om hans Sønns guddommelige misjon. rett

(306)De som ønsket et tegn av Jesus, hadde forherdet seg i vantro, og det i en slik grad at de ikke oppdaget at hans karakter var lik Guds karakter. De ville ikke innse at hans gjerning var en oppfyllelse av Den hellige skrift. I lignelsen om den rike mann og Lasarus sa Jesus til fariseerne: «Hører de ikke på Moses og profetene, så lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.»3 Ikke noe tegn hverken i himmelen eller på jorden ville være til nytte for dem. rett

(306)Den farlige surdeigen
Jesus «sukket dypt» og vendte seg fra denne gruppen av smålige kritikere og gikk i båten igjen sammen med disiplene. I sørgmodig taushet drog de på ny over sjøen. Men de vendte ikke tilbake til den plassen de hadde forlatt. I stedet satte de kursen mot Betsaida, i nærheten av det hvor de fem tusen var blitt mettet. Da de kom over til den andre siden, sa Jesus: «Pass dere og ta dere i vare for surdeigen til fariseerne og saddukeerne.» Helt fra Moses' tid hadde jødene vært vant til å fjerne all surdeig i sine hus under påskehøytiden. De var opplært til å betrakte surdeigen som et bilde på synd. Likevel hadde disiplene vanskelig for å forstå Jesus. rett

(306)Da de plutselig brøt opp fra Magadan, glemte de å ta mat med. Et eneste brød var alt de hadde. De mente det var dette Jesus hentydet til som en advarsel mot å kjøpe brød av en fariseer eller en saddukeer. Deres mangel på tro og åndelig innsikt hadde ofte forledet dem til å misforstå hans ord på lignende måte. Nå irettesatte Jesus dem fordi de tenkte at han som hadde mettet tusener med et par fisker og noen byggbrød, hadde gitt denne alvorlige advarsel bare for å hentyde til timelig føde. Det var fare for at saddukeernes listige resonnement ville smitte disiplene med vantro, så de kom til å nedvurdere Kristi gjerning. rett

(306)Disiplene syntes å mene at Mesteren burde ha etterkommet kravet om et tegn fra himmelen. De trodde at han fullt ut var i stand til å gjøre det, og at et slikt tegn ville bringe hans fiender til taushet. De oppdaget ikke hykleriet hos disse spissfindige kritikerne. rett

(306)Flere måneder senere, mens det strømmet folk til i tusenvis, og de stimlet slik sammen at de holdt på å trå hverandre ned, gjentok Jesus dette. Da begynte Jesus å tale, først og fremst til disiplene: «Ta dere i vare for fariseernes surdeig, hykleriet!»4 rett

(306)Når surdeigen kommer i berøring med melet, virker den umerkelig, og forvandler det slik at alt blir gjennomsyret. Slik vil hykleriet gjennomtrenge karakteren og livet hvis det får lov til å være i hjertet. Jesus hadde alt påpekt et slående eksempel på fariseernes hykleri da han fordømte skikken med «korban», da en sønns pliktforsømmelse mot foreldrene ble unnskyldt under påskudd av gavmildhet overfor templet. rett

(306)På en listig måte innførte de skriftlærde og fariseerne villedende prinsipper. De skjulte den virkelige hensikten med de læresetningene de fremholdt, og benyttet enhver anledning til å lure dem inn i tilhørernes sinn. Når disse falske prinsippene først fikk innpass, virket de som surdeigen i melet og gjennomsyret og forvandlet karakteren. Denne falske læren gjorde det vanskelig for folk å ta imot Kristi ord. rett

(307)Den samme innflytelse er virksom i dag gjennom dem som prøver å forklare Guds lov ved å tilpasse den til deres skikker. Slike mennesker angriper ikke loven åpenlyst, men fremholder spekulative teorier som undergraver dens grunntanker. De utlegger den på en måte som svekker dens kraft. rett

(307)Fariseernes hykleri var et resultat av deres selviske holdning. Deres mål i livet var å forherlige seg selv. Det var dette som fikk dem til å forvanske og mistolke Den hellige skrift, og som gjorde dem blinde for hensikten med Kristi misjon. Til og med disiplene var utsatt for denne snikende faren. De som regnet seg som Jesu etterfølgere, men som ikke hadde forlatt alt for virkelig å bli det, var i høy grad påvirket av fariseernes måte å resonnere på. De vaklet ofte mellom tro og vantro, og de oppfattet ikke visdommens skatter som var skjult i Kristus. rett

(307)Selv disiplene hadde ikke holdt opp med å trakte etter noe stort for seg selv, om de enn i det ytre hadde forlatt alt for Jesu skyld. Det var denne holdning som var skyld i striden mellom dem om hvem som skulle være den største. Det var dette som kom inn mellom dem og Kristus, og som gjorde at de hadde så liten forståelse for hans selvoppofrende gjerning og var så sene til å fatte frelsens mysterium. Hvis surdeigen får virke uhindret, vil den bli årsak til fordervelse og ødeleggelse. Når man kjæler for selviskheten, vil den på samme måte forurense sjelslivet og ødelegge det fullstendig. rett

(307)Hvor utbredt er ikke denne lumske, bedragerske synd blant Herrens etterfølgere også i dag! Hvor ofte skjer det ikke at vår tjeneste for Kristus og vårt samfunn med hverandre skjemmes av et hemmelig ønske om å opphøye oss selv! Hvor lett er det ikke å være tilfreds med seg selv og føle trang til bifall fra mennesker! Det er kjærligheten til selvet, ønsket om en lettere vei enn den Gud har pekt ut, som gjør at vi setter menneskers teorier og vedtekter i stedet for Guds bud. Disse formaningsord ble sagt til Jesu egne disipler: «Ta dere i vare for fariseernes surdeig!» rett

(307)Kristi religion er oppriktighet tvers igjennom. Nidkjærhet for Guds ære er det motiv som innpodes av Den Hellige Ånd, og bare Åndens virksomme gjerning kan gjøre dette mulig. Bare Guds kraft kan fjerne egenkjærlighet og hykleri. Denne forandringen er tegnet på at Gud virker. Når den tro vi tar imot, tilintetgjør egoisme og hykleri, når den får oss til å søke Guds ære og ikke vår egen, da kan vi vite at den er ekte. «Far, la ditt navn bli forherliget!» Det var grunntonen i Kristi liv. Hvis vi følger ham, vil dette også være grunntonen i vårt liv. Han pålegger oss å «leve slik Jesus levde». «Det som viser oss om vi har lært Gud å kjenne, er om vi holder hans bud.» Matt 15,29-39; 16,1-12; Mark 7,31-37; 8,1-21 rett

neste kapitel