| Slektenes Håp kapitel 45. Fra side 308. Fra side 410 i den engelske utgave. |
(308)Kristi gjerning på jorden var snart slutt. Foran seg så han klart de begivenheter han måtte gjennomleve. Allerede før han påtok seg å bli menneske, så han hele den stien han måtte gå for å frelse det som var fortapt. rett (308)Før han forlot himmelen og la sin krone og sin kongelige drakt til side for å kle sin guddommelighet i menneskelighet, så han klart alt det han skulle gjennomgå. Han så hver smerte som pinte hans hjerte, hver forhånelse som de dynget over ham, hvert savn som han måtte tåle. Veien fra krybben til Golgata lå åpen for hans blikk, og han visste om den kval som ville komme over ham. Alt dette kjente han til. Likevel sa han: «Se, her kommer jeg. I bokrullen er det skrevet om meg. Å gjøre din vilje, Gud, er min lyst, jeg har din lov i mitt hjerte.»1 rett (308)Hele tiden så han klart hva som skulle bli resultatet av hans misjon. Hans liv på jorden var fullt av slit og selvoppofrelse. Men han frydet seg ved tanken på at all denne lidelsen ikke ville være forgjeves. Ved å gi sitt liv for menneskenes liv ville han vinne verden tilbake til troskap mot Gud. For å få den glede han hadde i vente, valgte han å holde ut korset og ikke bry seg om vanæren. Men først måtte han gjennomgå bloddåpen. Verdens synder skulle hvile tungt på hans uskyldige sjel, og det ville komme over ham skygger av en smerte som ikke kan rommes i ord. rett (308)De begivenheter som lå foran ham, var enda skjult for hans utvalgte ledsagere. Men tiden nærmet seg da de måtte være vitner til hans sjeleangst. De måtte se at han som de hadde elsket og stolt på, ble overgitt til sine fiender og hengt på Golgatas kors. Snart måtte han la dem møte verden uten den trøst som hans synlige nærvær kunne gi dem. Han visste hvor bittert de ville bli forfulgt på grunn av hat og vantro, og han ville gjerne forberede dem på det de skulle gjennomgå. rett (308)Jesus og disiplene var nå kommet til en av byene i nærheten av Cæsarea Filippi. De var utenfor Galileas grenser, på et sted hvor avgudsdyrkelse var vanlig. Her var disiplene borte fra jødedommens innflytelse, og kom i nærmere kontakt med avgudsdyrkelse. De var omgitt av former for overtro som forekom i alle deler av verden. Jesus ønsket at synet av dette måtte få dem til å føle sitt ansvar for hedningene. Mens han var her, lot han være å undervise folket, og tok seg i stedet av disiplene. rett (309)Jesus ville nå fortelle dem om de lidelser som ventet ham. Men først gikk han til et avsides sted og bad om at de måtte bli beredt til å ta imot det han ville si dem. Da han kom tilbake til dem, fortalte han ikke straks det han ønsket å si. Før han gjorde det, gav han dem anledning til å bekjenne sin tro på ham, så de kunne bli styrket til prøven som ville komme. Han spurte: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» rett (309)Med sorg måtte disiplene medgi at Israel hadde sviktet når det gjaldt å anerkjenne Messias. Når folk så miraklene han utførte, hadde riktignok noen sagt at han måtte være Davids sønn. Folkemengden som han hadde mettet ved Betsaida, hadde ønsket å utrope ham til Israels konge. Mange var beredt til å ta imot ham som en profet, men de trodde ikke han var Messias. rett (309)Peters bekjennelse (309)Fra første stund hadde Peter trodd at Jesus var Messias. Mange andre var blitt overbevist av det døperen Johannes hadde forkynt. De hadde tatt imot Kristus, men hadde begynt å tvile på Johannes' misjon da han ble fengslet og henrettet. Og nå tvilte de på at Jesus var den Messias de hadde ventet så lenge på. Mange av dem som med brennende iver hadde ventet på at Jesus skulle innta sin plass på Davids trone, forlot ham da de forstod at han ikke hadde noen slik hensikt. Men Peter og hans vennekrets sviktet ikke sin tro. Usikkerheten hos dem som lovpriste ham den ene dagen og fordømte ham den neste, tilintetgjorde ikke troen hos Jesu trofaste etterfølger. Peter erklærte: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Han ventet ikke på at Jesus skulle bli kronet med kongelige æresbevisninger, men tok imot ham i hans ydmykelse og fornedrelse. rett (309)Peter hadde gitt uttrykk for de tolv disiplenes tro. Likevel var det mye som manglet på at de forstod Kristi misjon. Selv om prestenes og rådsherrenes motstand og uriktige fremstilling ikke kunne skille dem fra Kristus, ble de temmelig rådville. De så ikke veien klart foran seg. Innflytelsen fra det de tidligere var opplært i - rabbinernes undervisning og tradisjonens makt - begrenset deres syn på sannheten. rett (309)Fra tid til annen skinte stråler av Jesu dyrebare lys på dem. Likevel var det ofte som om de famlet seg frem mellom mørke skygger. Men denne dagen, før de ble stilt overfor den store trosprøven, hvilte Den Hellige Ånd over dem med kraft. For en kort stund ble deres blikk vendt bort fra «det synlige» så de kunne se «det usynlige».2 Under menneskeskikkelsen skimtet de Guds Sønns herlighet. rett (309)Jesus svarte Peter: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen.» rett (310)Det som Peter her vitnet om, er grunnlaget for den troendes tro. Det er den som er det evige liv, ifølge Kristi eget utsagn. Å eie denne kunnskap var ingen grunn til selvopphøyelse, Det var ikke på grunn av Peters egen visdom eller godhet at den var blitt åpenbart for ham. Et menneske kan aldri av seg selv oppnå kunnskap om det guddommelige. «Den er høyere enn himmelen - hva kan du gjøre? og dypere enn dødsriket - hva vet du?» Bare barnekårets ånd kan åpenbare dybdene i Gud. «Det intet øye så, og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskes tanke, ... dette har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd. for Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud.» «Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham.» At Peter oppfattet Kristi herlighet, var et vitnesbyrd om at han var «opplært av Gud».3 «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg.» rett (310)Menighetens grunnvoll (310)Århundrer før Jesu komme hadde Moses vist hen til Israels frelsesklippe. David hadde sunget om ham som er «mitt faste fjell». Jesaja hadde skrevet: «Se, jeg legger en grunnstein på Sion, en velprøvd stein, en dyrebar, grunnfast hjørnestein.» Under Den Hellige Ånds inspirasjon anvender Peter selv denne profeti på Jesus. Han sier: «Dere har jo smakt at Herren er god. Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud. Vær selv levende steiner som bygges opp til et åndelig tempel!»4 rett (310)«Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, Jesus Kristus.»5 «På denne klippe vil jeg bygge min kirke,» sa Jesus. Han grunnla sin menighet på den levende klippe, mens Gud og alle de himmelske fornuftsvesener var til stede, og også helvetes usynlige hær. Denne klippen er ham selv - hans eget legeme som ble såret og knust for vår skyld. Dødsrikets porter skal ikke få makt over den menighet som er bygd på denne grunnvoll. rett (310)Så svak menigheten syntes å være da Kristus uttalte dette! Det fantes bare en håndfull troende som alle demoners og onde menneskers makt ville vende seg mot. Likevel skulle ikke Kristi etterfølgere frykte. Bygd som de var på den faste klippen, kunne de ikke overvinnes. rett (310)I seks tusen år har troen bygd på Kristus. I seks tusen år har Satans raseri slått mot vår frelses klippe som en stormflod. Men den står urokket. rett (310)Himmelrikets nøkler (311)Han sa: «Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.» rett (311)«Himmelrikets nøkler» er Kristi ord. Hvert ord i Den hellige skrift er hans og er innbefattet i dette. Disse ordene har makt til å åpne himmelen og lukke den. De fremholder de betingelser som ligger til grunn for om mennesker blir mottatt eller forkastet. Slik blir den gjerning Ordets forkynnere har, «en duft av død til død». eller «en duft av liv til liv».6 Den gjerning de utfører, har evige følger. rett (311)Kristus overlot ikke evangeliets verk til Peter personlig. Da han senere gjentok det han hadde sagt til Peter, anvendte han det direkte på menigheten. Det samme ble også uttalt til de tolv som representanter for samfunnet av de troende. Hvis Jesus hadde gitt spesiell myndighet til en av disiplene fremfor de andre, ville de ikke så ofte ha vært uenige om hvem som skulle· være den største. De ville ha rettet seg etter Jesu ønske og hedret den han hadde utvalgt. rett (311)I stedet for å peke ut en til å være disiplenes overhode, sa Jesus til dem: «Men dere skal ikke la dere kalle rabbi.» «La heller ikke noen kalle dere veiledere; for dere har bare en veileder: Kristus.» 7 rett (311)«Kristus er enhver manns hode.» Gud la alle ting under Jesus, «og ham, hodet over alle ting, har han gitt til kirken, som er Kristi legeme, fylt av ham som fyller alt i alle».8 Menigheten er bygd på Kristus som er dens grunnvoll. Den skal være lydig mot Kristus som er dens hode. Den skal ikke være avhengig av mennesker eller la seg beherske av dem. rett (311)Mange mener at et betrodd verv i menigheten gir dem myndighet til å diktere hva andre mennesker skal tro og gjøre. Gud bifaller ikke dette. Jesus sa: «Dere er alle brødre.» Alle er utsatt for fristelser og har lett for å gjøre feil. Vi kan ikke stole på at noe menneske kan veilede oss. Troens klippe er Kristi levende nærvær i menigheten. Dette kan den svakeste sette sin lit til. De som mener om seg selv at de er de sterkeste, vil vise seg å være de svakeste, om de ikke lar Kristus virke i dem. «Forbannet er den mann som setter sin lit til mennesker, som støtter seg til svake skapninger.» Herren er «Klippen, fullkomment er hans verk». «Salige er alle som tar sin tilflukt til ham.»9 rett (311)Hva Jesus måtte lide (312)Disiplene ventet fremdeles at Kristus skulle herske som en jordisk fyrste. Til tross for at han så lenge hadde skjult Guds plan med ham, trodde de ikke at han alltid ville leve ubemerket og i fattigdom. De trodde at tiden var nær da han ville opprette sitt rike. Den mulighet at prestenes og rabbinernes hat aldri ville ta slutt, at Kristus ville bli forkastet av sitt eget folk, og at han ville bli fordømt som en bedrager og korsfestet som en forbryter, hadde aldri fått rom i deres sinn. Men timen for mørkets makter nærmet seg, og Jesus måtte fortelle disiplene om kampen som ventet dem. Tanken på dette gjorde ham nedtrykt. rett (312)Hittil hadde han latt være å fortelle dem noe om sin lidelse og død. I sin samtale med Nikodemus hadde han sagt: «Og likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal også Menneskesønnen løftes opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.» Disiplene hørte ikke dette, og om de hadde hørt det, ville de ikke ha forstått det. Men nå hadde de vært sammen med Jesus, lyttet til hans ord og sett hans undergjerninger. På tross av hans beskjedne atferd og motstanden fra prestene og folket, kunne de slutte seg til Peters vitnesbyrd: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Nå var tiden kommet til å fjerne sløret som skjulte fremtiden. «Fra den tid begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han oppstå.» rett (312)Målløse av sorg og undring hørte disiplene på ham. Han hadde godtatt Peters anerkjennelse av ham som Guds Sønn, og nå virket hans utsagn om sin lidelse og død ubegripelig. Peter kunne ikke tie stille. Han grep fatt i Jesus som om han ville holde ham tilbake fra en truende ulykke, og utbrøt: «Gud fri deg, Herre! Dette må ikke hende deg.» rett (312)Peter elsket sin Herre. Men Jesus roste ham ikke for at han på denne måten viste at han ønsket å beskytte ham mot lidelse. Peters uttalelse var ikke egnet til å være til hjelp og lindring for Jesus i den store prøven som ventet ham. Den var ikke i samsvar med Guds plan for en fortapt verden. Den stemte heller ikke med den undervisning om selvoppofrelse Jesus var kommet for å gi ved sitt eget eksempel. Peter hadde ikke noe ønske om at korset skulle være en del av Kristi misjon. Det inntrykk hans ord ville gjøre, var stikk motsatt av det Jesus ønsket å formidle til sine etterfølgere, og Jesus uttalte en av de alvorligste irettesettelser som han noen gang kom med: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ingen sans for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.» rett (312)Satan prøvde å gjøre Jesus motløs og få ham til å oppgi sin misjon. I blind hengivenhet til ham lot Peter fristelsen komme til uttrykk i ord. Ondskapens fyrste var opphavsmannen til denne tanken, og det var dette som lå bak den impulsive uttalelsen. rett (313)I ødemarken hadde Satan tilbudt Kristus herredømmet over verden på betingelse av at han forlot ydmykelsens og oppofrelsens sti. Nå stilte han Kristi disippel overfor den samme fristelsen. Han prøvde å få Peter til å feste blikket på den jordiske herlighet, for at han ikke skulle se korset som Jesus ønsket å rette hans blikk mot. Og gjennom Peter trengte Satan igjen inn på Jesus med fristelsen. Men Jesus brydde seg ikke om det. Han tenkte bare på Peter. Satan hadde stilt seg mellom ham og hans Herre for at Peter ikke skulle bli påvirket ved tanken på Kristi ydmykelse for hans skyld. rett (313)Det Jesus uttalte, ble ikke sagt til Peter, men til ham som prøvde å skille ham fra hans frelser. «Vik bak meg, Satan!» Stå ikke lenger mellom meg og min villfarne tjener! La meg stå ansikt til ansikt med Peter, så jeg kan åpenbare min kjærlighets mysterium for ham! rett (313)At Kristi sti på jorden førte gjennom sjelekval og ydmykelse, var en bitter lekse for Peter, noe som han bare langsomt lærte. Han vek tilbake for fellesskap med sin Herre i lidelsen. Men i ildovnens hete skulle han lære å kjenne velsignelsen ved den. Lenge etterpå, da han var trett og nedbøyd etter mange års slit, skrev han: «Mine kjære! Vær ikke forundret over den ildprøve dere må gjennom, som om det hendte dere noe merkverdig. Gled dere jo mer dere får del i Kristi lidelser, så dere kan juble av glede også når han åpenbarer seg i sin herlighet.» 11 rett (313)Korset vi må bære (313)Selv om disiplene bare hadde en vag forståelse av det han sa, tydet det på at de selv skulle oppleve den bitreste ydmykelse, en lydighet inntil døden for Jesu skyld. Hans ord kunne ikke ha uttrykt en mer fullstendig selvovergivelse. Men alt dette hadde Jesus påtatt seg for deres skyld. Himmelen var ikke attraktiv for ham så lenge vi var fortapt. Han forlot himmelen for å leve i hån og skam og få en vanærende død. Han som eide himmelens uvurderlige skatter, ble fattig for at vi ved hans fattigdom skulle bli rike. Vi må følge ham på den stien han gikk. rett (313)Kjærlighet til de mennesker som Jesus døde for, betyr at selvet må korsfestes. Den som er et Guds barn, er et ledd i den kjeden som er senket ned for å frelse verden. Han er ett med Kristus i hans frelsesplan når han går ut med ham for å søke og frelse de fortapte. Den kristne må alltid være klar over at han har helliget seg til Gud, og at han skal åpenbare Gud for verden. Selvoppofrelsen, medfølelsen og kjærligheten som viste seg i Kristi liv, må komme til syne hos den som arbeider for Gud. rett (314)«Den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det.» Selviskhet betyr død. Ikke noe organ i kroppen kunne leve hvis det bare tjente seg selv. Hvis hjertet unnlot å sende sitt livgivende blod til hånden og hodet, ville de hurtig miste sin kraft. I likhet med blodet i kroppen er Kristi kjærlighet spredt til hver enkelt del av hans åndelige legeme. Vi er hverandres lemmer, og den som ikke ønsker å samarbeide, vil gå til grunne. «Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel?» rett (314)Jesus ledet disiplenes oppmerksomhet bort fra fattigdom og ydmykelse i denne verden, til sitt komme i herlighet, ikke til glansen av en jordisk trone, men til herligheten som omgir Gud og de himmelske hærskarer. Da skal han «gi enhver igjen etter det han har gjort». Han oppmuntret dem også med dette løfte: «Sannelig, jeg sier dere: Noen av dem som her står, skal ikke smake døden før de ser Menneskesønnen komme i sitt rike.» Men disiplene fattet ikke det han sa. Herligheten syntes å være langt borte. De holdt blikket festet på de nære ting: det jordiske liv i fattigdom, ydmykelse og lidelse. Måtte de virkelig gi slipp på sine storslåtte forventninger om Messias' rike? Skulle de ikke få se sin Herre opphøyet på Davids trone? Var det mulig at Kristus skulle leve som en ydmyk, hjemløs vandringsmann som skulle bli foraktet, forkastet og overgitt til å dø? rett (314)De var nedtrykt av sorg, for de elsket sin Herre. De var også plaget av tvil, for det syntes så ufattelig at Guds Sønn skulle bli utsatt for en så grusom ydmykelse. De tvilte på om han frivillig burde dra til Jerusalem for å møte den skjebne som han hadde fortalt dem om. Hvordan kunne han gi seg en slik skjebne i vold? Hvordan kunne han etterlate dem i et mørke som var større enn det de famlet omkring i før han åpenbarte seg for dem? rett (314)I området ved Cæsarea Filippi var Jesus utenfor rekkevidden av Herodes og Kaifas, tenkte disiplene. Her hadde han ikke noe å frykte fra jødenes hat eller romernes makt. Hvorfor ikke arbeide her, langt borte fra fariseerne? Hvorfor behøvde han selv å overgi seg til å dø? Hvis han skulle dø, hvordan kunne det da være at hans rike skulle grunnlegges så fast at dødsrikets porter ikke skulle få makt over det? For disiplene var dette virkelig et mysterium. rett (314)Alt nå var de på vei langs bredden av Gennesaret-sjøen, mot den byen der alle deres forhåpninger skulle bli knust. De våget ikke å komme med innvendinger mot Kristus, men i sorg og dypt alvor snakket de sammen om hva fremtiden ville bringe. Selv midt i deres spørsmål og tvil klynget de seg til tanken om at et eller annet uforutsett kanskje kunne avverge den ulykken som ventet deres Herre. Slik sørget de og tvilte, håpet og fryktet i seks lange, triste dager. Matt 16,13-28; Mark 8,27-38; Luk 9,18-27 rett |