På Forklarelsens berg

(315)Det lir mot kveld. Jesus kaller tre av disiplene, Peter, Jakob og Johannes, bort til seg og fører dem tvers over markene og oppover en ujevn sti til et øde høydedrag. Hele dagen har han og disiplene undervist mens de var på vandring. Turen oppover gjør dem enda trettere. Kristus har løftet byrden fra sinn og kropp hos mange som led ondt, og har sendt ny livskraft gjennom deres skrøpelige lemmer. Men han er selv underlagt menneskelige kår, og i likhet med disiplene blir han trett mens de beveger seg oppover. rett

(315)Solen er i ferd med å gå ned, men skinner ennå på toppen og forgyller stien de går på. Men snart forsvinner lyset både fra fjell og dal, og solen blir borte under horisonten i vest. Ikke lenge etter er de enslige vandrere hyllet inn i nattemørket. De dystre omgivelsene stemmer overens med deres triste tilværelse, der skyene samler seg tettere og tettere rundt dem. rett

(315)Disiplene våger ikke å spørre Jesus hvor han skal hen, eller hva hensikten er. Ofte har han vært hele netter i bønn oppe i fjellene. Han som selv dannet fjell og dal, kjenner seg hjemme i naturen og gleder seg i dens stillhet. Jesus går foran og disiplene følger etter. Likevel undrer de seg over hvorfor han skulle ta dem med på denne slitsomme turen oppover dalsiden når de er så trette, og han selv også trenger hvile. rett

(315)Bønnekamp på fjellet
Nå sier Jesus til dem at de skal stanse. Han som var «en smertenes mann», 1 går et lite stykke bort fra dem, og der ber han til sin himmelske Far med sterke rop og tårer. Han ber om styrke til å holde ut prøven på menneskenes vegne: Selv må han ta imot ny kraft fra Allmakten, for bare på den måten kan han møte fremtiden. Han øser ut sitt hjertes lengsler når det gjelder disiplene - at deres tro ikke må svikte når timen for mørkets makter er inne. Duggen brer seg over den bøyde skikkelsen, men han enser det ikke. Skyggene samler seg tett omkring ham, men han legger ikke merke til hvor mørkt det er. Slik svinner timene langsomt. rett

(316)Til å begynne med tar disiplene i oppriktig hengivenhet del med ham i bønnen. Men etter en stund blir de overveldet av tretthet, og selv mens de forsøker å leve med i det som skjer, sovner de. Jesus har fortalt dem om det han skal lide. Han har tatt dem med seg for at de skulle være i bønn sammen med ham. Selv i dette øyeblikket ber han for dem. Han kjenner til disiplenes tunge tanker og lengter etter å lette deres sorg og forsikre dem om at deres tro ikke har vært forgjeves. rett

(316)Ikke alle, ikke engang alle de tolv, kan ta imot den åpenbaring han ønsker å gi. Bare de tre som skal være vitner til hans sjelekval i Getsemane, er blitt valgt ut til å være sammen med ham på fjellet. Nå ber han spesielt om at de må få se noe av den herlighet han hadde hos sin Far før verden var til. Han ber om at hans rike må bli åpenbart for menneskene, og at disiplene må få kraft til å se det. Han trygler om at hans guddommelighet må bli manifestert på en måte som kan trøste dem under hans største sjelekval og gi dem full visshet om at han virkelig er Guds Sønn, og at hans vanærende død er en del av frelsesplanen. rett

(316)I himmelsk lys
Han blir bønn hørt. Mens han i ydmykhet ligger bøyd mot den steinete jorden, blir himmelen plutselig åpnet, og en hellig stråleglans senker seg over fjellet og omhyller Jesus. Guddommeligheten innefra bryter frem gjennom det menneskelige og møter den herligheten som kommer ovenfra. Han reiser seg fra sin bøyde stilling og står der i guddommelig majestet. Sjelekvalen er borte. Ansiktet skinner nå «som solen», og klærne er «hvite som lyset». rett

(316)Disiplene våkner. De ser den flom av herlighet som lyser opp fjellet. Med frykt og undring stirrer de på Jesu strålende skikkelse. Etter hvert som de blir i stand til å tåle det forunderlige lyset, ser de at Jesus ikke er alene. Ved siden av ham er to himmelske vesener som samtaler fortrolig med ham. Den ene er Moses, som samtalte med Gud på Sinai. Den andre er Elia, som fikk det store privilegium som bare en annen av Adams etterkommere har oppnådd: aldri å komme inn under dødens makt. rett

(317)På Pisga-fjellet hadde Moses femten hundre år tidligere stått og skuet inn i løftets land. Men på grunn av sin synd ved Meriba fikk han ikke komme inn. Han fikk ikke gleden av å føre Israels folk inn til deres fedres arv. Han bad denne kval fylte bønn: «La meg nå få komme over og se det gode landet på den andre siden av Jordan, dette vakre fjell-landet og Libanon.» Men bønnen ble avslått. Det håpet som i førti år hadde lyst opp i ørkenvandringens mørke, ble ikke virkeliggjort for ham. En grav i ødemarken var endemålet for disse slitsomme og bekymringsfulle årene. Men han som «kan gjøre uendelig mye mer enn alt det vi ber om og forstår», hadde bønnhørt sin tjener nettopp på denne måten. Moses kom riktignok under dødens herredømme, men han skulle ikke bli i graven. Kristus selv kalte ham frem til livet. Satan, fristeren, gjorde krav på legemet til Moses på grunn av hans synd. Men Kristus førte ham ut av graven.2 rett

(317)På Forklarelsens berg var Moses et vitne om Kristi seier over synd og død. Han var et symbol på dem som skal komme frem fra graven ved de rettferdiges oppstandelse. Elia, som var blitt forvandlet og tatt til himmelen uten å dø, var et symbol på dem som lever på jorden når Kristus kommer igjen. Da skal de «forvandles, i ett nu, på et øyeblikk, når det lyder støt i den siste basun», når «dette forgjengelige» blir «kledd i uforgjengelighet» og «dette dødelige» blir «kledd i udødelighet». 3 rett

(317)Jesus var kledd i himmelens lys, slik han vil vise seg når «han for annen gang skal komme til syne, ikke for syndens skyld, men for å frelse dem som venter på ham». For han vil komme «i sin Fars herlighet, sammen med de hellige engler».4 Hans løfte til disiplene var nå oppfylt. På fjellet ble det fremtidige herlighetsrike fremstilt i miniatyr - Kristus som konge, Moses som representant for de hellige som oppstår, og Elia som representant for dem som blir forvandlet. rett

(317)Disiplene fatter ennå ikke det som skjer, men de fryder seg over at deres tålsomme og ydmyke lærer, som har vandret omkring som en hjelpeløs fremmed, nå blir æret av dem som himmelen har vist slik gunst. De tror at Elia er kommet for å kunngjøre Messias' herredømme, og at Kristi rike er i ferd med å bli opprettet på jorden. Erindringen om deres frykt og skuffelse vil de fjerne for alltid. De vil gjerne være her hvor Guds herlighet har åpenbart seg. Peter utbryter: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Disiplene er overbevist om at Moses og Elia er sendt for å beskytte Jesus og for å stadfeste hans myndighet som konge. rett

(317)Kors og krone
Men først må korset komme, så kronen. Det de samtaler med Jesus om, er ikke hans innsettelse som konge, men døden som venter ham i Jerusalem. Jesus vandret alene blant menneskene mens han bar menneskehetens skrøpeligheter og var tynget av dens sorg og synd. Idet mørket fra de kommende prøvelser trengte seg inn på ham, følte han seg ensom i en verden som ikke kjente ham. Selv disiplene som han elsket, hadde ikke fattet hemmeligheten med hans misjon. De var så opptatt av sin egen tvil, sin sorg og sine ærgjerrige forhåpninger. I himmelen hadde han vært omgitt av kjærlighet og fellesskap, men i den verden han hadde skapt, var han ensom. Nå hadde himmelen sendt sine budbærere til Jesus. Det var ikke engler, men mennesker som hadde holdt ut i lidelse og sorg, og som hadde medfølelse med ham i de prøver han ble utsatt for. rett

(318)Moses og Elia hadde vært Kristi medarbeidere. I likhet med ham hadde de lengtet etter å frelse menneskene. Moses hadde tryglet på vegne av Israel: «Å, om du ville tilgi dem deres synd! Kan du ikke, så stryk meg ut av boken som du skriver i!»5 Elia hadde kjent til ensomhet da han under hungersnøden som varte i tre og et halvt år, hadde følt presset av nasjonens hat og ulykke. Alene hadde han stått for Gud på Karmel-fjellet. Alene hadde han flyktet ut i ødemarken i angst og fortvilelse. rett

(318)Disse personene, som var utvalgt fremfor noen av englene omkring tronen, hadde kommet for å samtale med Jesus om de lidelser han måtte tåle, og for å trøste ham med forsikringen om himmelens sympati. Det var verdens håp og hvert menneskes frelse de samtalte om. rett

(318)Fordi disiplene var overveldet av søvn, hørte de lite av det som foregikk mellom Kristus og de himmelske sendebud. Ettersom de ikke hadde våket og bedt, hadde de ikke tatt imot det som Gud hadde ønsket å gi dem: kjennskap til Kristi lidelser og den herlighet som skulle komme etterpå. De gikk glipp av den velsignelsen de kunne ha fått ved å ta del i hans selvoppofrelse. Disiplene var trege til å tro, og de forstod ikke å verdsette den rikdom som himmelen ønsket å gi dem. rett

(318)Likevel fikk de stort lys. De fikk forvissning om at hele himmelen kjente til jødefolkets synd ved at de forkastet Kristus, og de fikk en klarere innsikt i Kristi gjerning. De så og hørte slike ting som ligger utenfor menneskers fatteevne, og de var «øyenvitner og så hans guddommelige storhet».6 De forstod at Jesus virkelig var Messias, som patriarkene og profetene hadde vitnet om, og at den himmelske verden anerkjente ham. rett

(318)Mens de stirret på det som fant sted, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i: Hør ham!» Denne skyen var mer strålende enn den som gikk foran Israel-stammene i ørkenen, da folket hørte Guds røst i en fryktinngytende majestet så fjellet skalv. Ved synet av denne lysende skyen falt disiplene til jorden. Der ble de liggende med ansiktet skjult inntil Jesus kom bort og rørte ved dem og fjernet deres frykt med sin velkjente stemme: «Reis dere, og frykt ikke!» Da de våget å se opp, var den himmelske herlighet forsvunnet, og Moses og Elia var borte. De var alene på fjellet sammen med Jesus. Matt 17,1-8; Mark 9,2-8; Luk 9,28-36 rett

neste kapitel