Herren og hans tjenere

(319)Hele natten hadde de tilbrakt på fjellet, og da solen rann, gikk Jesus og disiplene nedover mot slettelandet. Disiplene var fordypet i sine egne tanker, tause og grepet av ærefrykt. Selv Peter sa ikke et ord. Med glede ville de ha blitt på dette hellige stedet der lyset fra himmelen hadde skint, og Guds Sønn hadde åpenbart sin herlighet. Men de hadde en gjerning å utføre blant folket som allerede lette etter Jesus overalt. rett

(319)Ved foten av Forklarelsens berg
Ved foten av fjellet hadde en stor mengde mennesker samlet seg. De var ført dit av de disiplene som var blitt tilbake, men som visste hvor Jesus hadde tatt veien. Da han nærmet seg, påla han de tre disiplene som var sammen med ham, å tie om det de hadde vært vitne til. De skulle ikke fortelle noen om dette synet før Menneskesønnen var stått opp fra de døde. Den åpenbaring disiplene hadde fått, skulle de selv grunne på, men ikke gjøre kjent vidt og bredt. Å fortelle dette til folkemengden ville bare vekke latter eller ørkesløs forundring. Selv de ni apostlene ville ikke kunne forstå det som hendte, før etter at Jesus var stått opp fra de døde. Endog de tre utvalgte disiplene var sene til å fatte det de hadde sett, for på tross av alt det Jesus hadde sagt om det som ventet ham, spurte de hverandre hva det ville si å oppstå fra de døde. Men de bad ikke Jesus om noen forklaring. Det han hadde sagt om fremtiden, hadde fylt dem med sorg, og de søkte ikke ytterligere opplysning om det de helst ville tro aldri skulle skje. rett

(319)Da folket nede på sletten fikk øye på Jesus, løp de i møte med ham og hilste ham med ærbødighet og glede. Men med sitt skarpe blikk oppdaget han at de var i stor forlegenhet. Disiplene bar preg av at noe plaget dem. Det var nettopp skjedd noe som hadde skuffet og ydmyket dem. rett

(321)Mens de ventet ved foten av fjellet, hadde en far kommet med sønnen sin til dem for at de skulle befri ham for en ånd som plaget ham og gjorde ham stum. Da Jesus sendte de tolv ut for å forkynne i Galilea, gav han dem myndighet til å drive ut urene ånder. Da de drog ut, sterke i troen, hadde de onde ånder adlydt dem. I Kristi navn befalte de nå den onde ånden å forlate sitt offer, men ånden bare hånte dem ved å vise sin makt på ny. Disiplene var ute av stand til å forklare sitt nederlag, og de følte at de brakte skam både over seg selv og sin Herre. rett

(321)I mengden var det skriftlærde som utnyttet denne anledningen til å ydmyke dem. De trengte seg sammen omkring disiplene og overdynget dem med spørsmål for å påvise at både de og deres mester var bedragere. Triumferende hevdet rabbinerne at her var det en ond ånd som hverken disiplene eller Jesus selv kunne overvinne. De som stod omkring, syntes å gjøre felles sak med de skriftlærde, og en stemning av forakt og hån gjennomtrengte folkemengden. rett

(321)Et nytt mirakel
Plutselig var det slutt på anklagene. Da Jesus og de tre disiplene nærmet seg, slo stemningen raskt om idet folket snudde seg for å møte dem. Denne natten i nær kontakt med den himmelske herlighet hadde satt sitt preg på Jesus og dem som var med ham. Lyset fra ansiktene deres fremkalte ærefrykt hos tilskuerne. De skriftlærde trakk seg fryktsomt tilbake, mens folket hilste Jesus velkommen. rett

(321)Som om Jesus hadde vært vitne til alt som hadde foregått, gikk han bort dit hvor ordstriden foregikk. Med blikket festet på de skriftlærde, spurte han: «Hva er det dere er uenige om?» rett

(321)De stemmene som før var så freidige og utfordrende, var nå tause. En stillhet var kommet over hele forsamlingen. Den ulykkelige faren banet seg nå vei gjennom mengden. Han kastet seg ned foran Jesus og fortalte alt om sine vanskeligheter og skuffelser. rett

(321)«Mester,» sa han, «jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han er besatt av en ånd som gjør ham stum. Når den tar fatt i ham, kaster den ham over ende .... Jeg bad disiplene dine drive den ut, men de maktet det ikke.» rett

(321)Jesus så seg omkring i folkemengden som var slått av ærefrykt. Han så på de spissfindige skriftlærde og på de forlegne disiplene. I hvert eneste hjerte kunne han lese vantroen. Med en stemme full av sorg utbrøt han: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere?» Så sa han til den fortvilte faren: «Før gutten til meg!» rett

(321)Gutten ble ført frem. Da Jesus så på ham, kastet den onde ånden ham til jorden i kvalfulle krampetrekninger. Han lå og vred seg og frådet mens grufulle skrik skar gjennom luften. rett

(321)Enda en gang hadde livets fyrste og fyrsten over mørkets makter møtt hverandre på slagmarken - Kristus for å fullbyrde sin misjon ved å «kunngjøre at fanger skal få frihet» og «sette undertrykte fri», 1 og Satan for å prøve å holde sitt offer under kontroll. Lysets engler og en hær av onde engler var usynlig til stede for å følge kampen. Et øyeblikk tillot Jesus den onde ånden å demonstrere sin makt så tilskuerne skulle fatte den befrielse som var i ferd med å skje. rett

(322)Folkemengden holdt pusten mens de betraktet denne scenen, og faren vaklet engstelig mellom håp og frykt. Jesus spurte: «Hvor lenge har han hatt det slik?» Faren fortalte om lange år i lidelse, og som om han ikke kunne holde det ut lenger, utbrøt han: «Men om du kan gjøre noe, så ha medlidenhet og hjelp oss!» Selv nå tviler faren på Kristi makt. rett

(322)«Om jeg kan?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» Hos Jesus er det ingen mangel på kraft. Sønnens helbredelse avhenger av farens tro. Gråtkvalt og i erkjennelsen av sin egen svakhet overgir han seg til Kristi barmhjertighet og roper: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» rett

(322)Jesus snur seg mot den syke gutten og sier: «leg befaler deg, du stumme og døve ånd: Far ut av ham, og gå aldri mer inn i ham!» Det høres et skrik og det foregår en hjerteskjærende kamp. Idet demonen farer ut, er det som om den skal ta livet av sitt offer. Gutten blir liggende urørlig, tilsynelatende livløs. Folkemengden hvisker seg imellom at han er død. Men Jesus tar ham i hånden, reiser ham opp og gir ham tilbake til faren, fullstendig frisk på sinn og kropp. Far og sønn lovpriser befrieren. Folkemengden «var overveldet av Guds storhet», mens de skriftlærde, ergerlige som de er, lister seg bort, overvunnet og slukøret. rett

(322)Hva troen kan utrette
«Om du kan gjøre noe, så ha medlidenhet og hjelp oss!» Hvor mange mennesker, nedtrykt av synd, har ikke gjentatt denne bønnen! Til dem alle lyder svaret fra den medlidende frelser: «Om jeg kan? Alt er mulig for den som tror!» Det er troen som forener oss med himmelen og gir oss styrke til å hamle opp med mørkets makter. I Jesus har Gud gjort det mulig for oss å underkue hvert syndig trekk og stå imot hver fristelse, hvor sterk den enn måtte være. Men mange føler at de mangler tro, og derfor holder de seg borte fra Jesus. Slike mennesker må i sin hjelpeløse uverdighet overlate seg til den medlidende frelsers barmhjertighet. rett

(322)Se ikke på deg selv, men på Jesus. Han som helbredet de syke og drev ut demoner da han levde blant menneskene, er den samme mektige befrier i dag. Troen kommer ved Guds ord. Grip derfor hans løfte: «Den som kommer til meg, vil jeg så visst ikke støte bort.»2 Kast deg ned for hans føtter og si: «leg tror, hjelp meg i min vantro!» Når du gjør det, kan du aldri gå fortapt. rett

(323)I løpet av kort tid har de disiplene som ble vist så stor gunst, vært vitne til den største herlighet og den dypeste ydmykelse. De har sett det menneskelige bli forvandlet etter Guds bilde, men også nedverdiget til å ligne Satan. På fjellet har Jesus samtalt med sendebudene fra himmelen, og røsten fra den strålende herlighet har kunngjort at han er Guds Sønn. De har sett ham gå ned for å møte det frykteligste og mest opprørende syn: den avsindige gutten som med fordreide ansiktstrekk skar tenner i pinefulle krampetrekninger som ingen menneskelig makt kunne lindre. Bare noen få timer tidligere hadde den mektige befrieren stått herliggjort foran sine undrende disipler. Nå bøyer han seg ned for å løfte opp gutten som ligger og velter seg på jorden som offer for Satans makt. Han gjør ham frisk både til sinn og kropp og gir ham tilbake til hans far og hans familie. rett

(323)Dette var en billedlig fremstilling av frelsen: Guds Sønn forlater Faderens herlighet og bøyer seg ned for å frelse de fortapte. Det var også en fremstilling av disiplenes misjon. Kristi tjenere skal ikke bare være på fjelltoppen sammen med Jesus i stunder med åndelig forklarelse. Det er et arbeid som venter dem nede på sletten. Mennesker som Satan har gjort til sine slaver, venter på at de ved troens og bønnens ord skal bli fri. rett

(323)De ni disiplene grublet fremdeles over det bitre faktum at de hadde mislykkes. Da Jesus igjen var alene med dem, spurte de: «Hvorfor kunne ikke vi drive den ut?» «Fordi dere har så lite tro,» svarte han. «Sannelig, jeg sier dere: Om dere har tro som et sennepsfrø, kan dere si til dette fjellet: Flytt deg herfra og dit! Og det skal flytte seg, og ingenting skal være umulig for dere.» Men «dette slag kan bare drives ut ved bønn». Deres vantro hadde lukket dem ute fra et dypere fellesskap med Kristus, og deres likegyldige holdning til den hellige gjerning som var betrodd dem, var årsak til at de hadde mislykkes i konflikten med mørkets makter. rett

(323)Kristi utsagn om sin død hadde skapt sorg og tvil. Og valget av de tre disiplene til å dra sammen med ham opp på fjellet hadde vakt misunnelse hos de ni. I stedet for å styrke sin tro ved bønn og ved å grunne over Jesu ord, hadde de vært opptatt av sin egen motløshet og sine personlige klagemål. I denne mørke tilstand hadde de innlatt seg i strid med Satan. rett

(323)For å kunne lykkes i en slik kamp måtte de ta fatt på gjerningen med en helt annen holdning. Deres tro måtte styrkes ved inderlig bønn, faste og ydmykhet. De måtte tømmes for selvet og bli fylt med Guds Ånd og kraft. Alvorlig, vedholdende bønn til Gud i tro, en tro som leder til fullstendig avhengighet av ham og en uforbeholden helligelse til hans verk, er det eneste som betyr noe for å få Åndens hjelp i kampen «mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet». rett

(323)«Om dere har tro som et sennepsfrø, kan dere si til dette fjellet: Flytt deg herfra og dit! Og det skal flytte seg.» Selv om sennepsplantens frøkorn er så lite, inneholder det den samme hemmelighetsfulle livskraft som gir vekst til det største treet. Når sennepsfrøet kommer i jorden, drar den ørlille spiren nytte av alle de stoffer som Gud har sørget for til næring for den, og den utvikler seg og vokser raskt. Hvis du har en slik tro, vil du holde fast på Guds ord og utnytte alle de hjelpemidler han har sørget for. Slik vil din tro bli styrket og bringe himmelens kraft til hjelp. De hindringer som Satan legger i veien for deg, kan syntes like uoverstigelige som de evige fjell. Men de skal forsvinne når troen befaler. «Ingenting skal være umulig for dere.» Matt 17,9-21; Mark 9,9-29; Luk 9,37-45 rett

neste kapitel