Løvhyttefesten

(333)Det ble forventet at jødene tre ganger om året skulle være til stede i Jerusalem ved de religiøse høytider. Innhyllet i skystøtten hadde Israels usynlige leder gitt rettledning om disse sammenkomstene. Under jødenes fangenskap kunne de religiøse festene ikke feires. Men da folket fikk sitt eget land igjen, begynte de på ny å overholde disse rninnehøytidene. Det var Guds hensikt at de årlige sammenkomster skulle minne folket om ham. Men med få unntak hadde prestene og nasjonens ledere mistet dette formål av syne. Han som hadde innstiftet disse nasjonale høytider og visste hva de betydde, var vitne til den forvanskning som hadde funnet sted. rett

(333)En fest for alle
Løvhyttefesten var den siste av årets sammenkomster. Gud ville at folket ved denne anledning skulle tenke på hans godhet og barmhjertighet. Hele nasjonen hadde vært under hans ledelse og tatt imot hans velsignelser. Dag og natt hadde han våket over dem. Sol og regn hadde fått jorden til å gi en god avling. Grøden var samlet inn fra daler og sletter. Olivenhøsten var brakt i hus og den dyrebare oljen oppbevart i krukker. Palmene hadde også gitt frukt. De gyllenblå klasene fra vinrankene var blitt trådt i vinpressen. rett

(333)Festen varte i sju dager. Innbyggerne i Israel, sammen med mange fra andre land, drog til Jerusalem for å feire den. Folk kom fra fjern og nær og hadde med seg noe som et tegn på den gleden de følte. Gammel og ung, rik og fattig brakte med seg en eller annen gave som en hyllest og takk til ham som hadde gjort årets avling god og latt det dryppe av fruktbarhet.1 Fra skogene hentet de alt som kunne tiltale øyet og være et uttrykk for den alminnelige glede. Hele byen så ut som en vakker skog. rett

(333)Denne høytiden var ikke bare en høsttakkefest, men et minne om Guds beskyttende omsorg for Israel i ørkenen. Til minne om sitt teltliv bodde israelittene under denne høytiden i hytter oppført av grønne grener. De var satt opp i gatene, i tempelforgården eller på de flate hustakene. rett

(334)På høydedragene og i dalene rundt Jerusalem stod løvhyttene tett i tett, og overalt myldret det av mennesker. rett

(334)De som var med til høytiden, feiret begivenheten med lovsang og takk til Gud. Like forut for denne festen inntraff den store soningsdagen da folket, etter at de hadde bekjent sine synder, mottok erklæring om at de hadde fred med Gud. Slik var alt lagt til rette for en gledens høytid. «Pris Herren, for han er god, hans miskunn varer til evig tid!»2 Slik lød den jublende sangen mens all slags musikk blandet med hosianna-rop gav tonefølge til fellessangen. Templet var midtpunktet for den glede som gjennomstrømmet alle. Her foregikk de inntrykksfulle offerseremoniene. På begge sider av marmortrappen opp til den hellige bygningen var levittenes kor oppstilt. Det ledet sangen under gudstjenesten. De mange som tilbad, svingte sine palme- og myrtegrener og tok del i sangen. Den forplantet seg til nær og fjern, inntil høydedragene rundt omkring gjenlød av lovprisning. rett

(334)Om natten var templet og forgården badet i kunstig lys. Det var musikk og svinging med palmegrener, og det hørtes glade hosianna-rop. Den store folkemengden ble opplyst fra de hengende lamper. Prestene som stod oppstilt i sine embetsdrakter, og de høytidelige seremoniene alt sammen bidrog til å gjøre et dypt inntrykk på tilskuerne. Men den mest inntrykksfulle seremoni, den som fremkalte den største jubel, minnet om en begivenhet under ørkenvandringen. rett

(334)Ved første daggry hørtes en langtrukken, gjennomtrengende lyd idet prestene blåste i sølvtrompetene. Andre trompeter svarte, og de glade ropene fra folk i løvhyttene lød som ekko over fjell og dal og bød høytidsdagen velkommen. Så fylte presten en kanne med vann fra Kedron-bekken og løftet den høyt. Mens trompetene lød, gikk han med langsomme, avmålte skritt opp de brede trappetrinnene i templet i takt med musikken, mens han sang: «Nå har vi satt vår fot i dine porter, Jerusalem.»3 rett

(334)Han bar kannen bort til alteret som hadde en sentral plass i prestenes tempelgård. Her fantes det to sølvkar, og en prest stod ved siden av hvert av dem. Vannet ble helt i det ene karet mens en kanne vin ble helt i det andre. Innholdet av begge karene rant gjennom et rør som hadde forbindelse med Kedron-bekken og ble ført videre til Dødehavet. Det som her skjedde med det vigslede vannet, var et symbol på den kilden som på Guds befaling hadde sprunget frem fra fjellet for å slokke tørsten hos Israels folk. Så hørtes jubelsangen: «Herren er min kraft og min styrke . ... Med glede skal dere øse vann av frelsens kilder.»4 rett

(335)Jesus nøler med å komme
Mens Josefs sønner forberedte seg til å overvære løvhyttefesten, så de at Jesus slett ikke foretok seg noe som tydet på at han hadde til hensikt å være med. Med uro fulgte de ham med øynene. Siden helbredelsesunderet ved Betesda hadde han ikke vært til stede ved de nasjonale høytider. For å unngå unødig konflikt med lederne i Jerusalem, begrenset han sin virksomhet til Galilea. Hans tilsynelatende forsømmelse av de store religiøse sammenkomster, og det fiendskap som prestene og rabbinerne la for dagen mot ham, var årsak til rådvillhet blant folket. Det var også tilfelle når det gjaldt hans disipler og slektninger. rett

(335)I sin undervisning la han vekt på de velsignelser som følger av lydighet mot Guds lov. Likevel syntes det som om han selv var likegyldig med den tjenesten som Gud hadde innstiftet. Han hadde omgang med tollere og andre med dårlig omdømme. Dessuten viste han ringeakt for rabbinernes skikker og tok seg den frihet å tilsidesette de tradisjonelle krav som hadde med sabbaten å gjøre. Alt dette som syntes å sette ham i et motsetningsforhold til de religiøse ledere, vakte stor undring. rett

(335)Hans brødre mente at det var galt av ham å ta avstand fra de innflytelsesrike og lærde menn i landet. De mente at disse måtte ha rett, og at Jesus gjorde feil når han satte seg opp mot dem. Men de hadde vært vitne til hans ulastelige liv, og selv om de ikke stilte seg i klasse med disiplene hans, hadde de gjerninger han utførte, gjort et dypt inntrykk på dem. Hans popularitet i Galilea tilfredsstilte deres ærgjerrighet. De håpet fremdeles at han ville vise sin makt på en slik måte at det ville få fariseerne til å innse at han var den han utgav seg for å være. Hva om han virkelig var Messias, Israels fyrste! De nøt denne tanken med stolt tilfredshet. rett

(335)Så ivrig opptatt var brødrene hans av dette, at de tilskyndet ham til å dra opp til Jerusalem. De sa til ham: «Dra bort herfra og reis til Judea, så også disiplene dine kan få se de gjerninger du gjør! For ingen virker i det skjulte, hvis han vil bli kjent. Når du nå gjør slike gjerninger, så stå fram for all verden!» Denne talemåten var et uttrykk for tvil og vantro. De mente han var feig og svak. Dersom han visste at han var Messias, hvorfor da denne merkelige tilbakeholdenhet og mangel på handling? Hvis han virkelig hadde en slik makt, hvorfor da ikke freidig gå opp til Jerusalem og hevde sine krav? Hvorfor ikke utføre slike underfulle gjerninger i Jerusalem som det forlyder at han har gjort i Galilea? Gjem deg ikke bort i de øde områdene, sa de, hvor du utfører dine mektige gjerninger til gagn for uvitende bønder og fiskere. Stå frem i hovedstaden! Få støtte hos prestene og rådsherrene, og foren nasjonen ved å opprette det nye riket! rett

(335)Jesu brødre resonnerte ut fra de selviske motiver som så ofte finnes hos dem som gjerne vil vise seg frem. Det er denne holdning som verden er preget av. De var fortørnet over at Jesus ikke hadde søkt en jordisk trone, men hadde erklært om seg selv at han var livets brød. De ble dypt skuffet da så mange av disiplene forlot ham. Selv vendte de seg bort fra ham for å unngå det kors å skulle anerkjenne det som hans gjerninger viste - at han var Gud Sønn. rett

(336)Jesus sa til dem: «Min tid er ennå ikke kommet, men for dere er det alltid den rette tid. Verden kan ikke hate dere, men meg hater den, fordi jeg vitner om at dens gjerninger er onde. Dere kan dra opp til høytiden; jeg drar ikke, for min tid er ennå ikke kommet.» Dette sa han til dem og ble selv igjen i Galilea. Hans brødre hadde snakket til ham i en myndig tone og gitt ham den kursen han burde følge. Han lot deres irettesettelse falle tilbake på dem selv ved ikke å stille dem i klasse med sine selvfornektende disipler, men med verden. «Verden kan ikke hate dere,» sa han, «men meg hater den, fordi jeg vitner om at dens gjerninger er onde.» Verden hater ikke dem som har verdens ånd. Den elsker dem som sine egne. rett

(336)For Kristus var ikke verden et sted til makelighet og selvopphøyelse. Han var ikke ute etter en anledning til å gripe dens makt og dens ære. Den tilbød ham ingen slik belønning. Den var det stedet hans Far hadde sendt ham til. Han var kommet for å gi verden liv, så gjenløsningens store plan kunne bli gjennomført. Han var i ferd med å utføre sin gjerning for den falne menneskehet. Men han skulle ikke være overmodig, ikke kaste seg ut i fare, ikke fremskynde en krise. Hver begivenhet i hans misjon hadde sin fastsatte tid. Han måtte vente tålmodig. Han visste at han ville bli utsatt for verdens hat, og at den gjerning han gjorde, ville føre til hans død. Men å utsette seg for dette før tiden var ikke i samsvar med hans Fars vilje. rett

(336)Fra Jerusalem hadde ryktet spredt seg overalt hvor det fantes jøder. Selv om han i mange måneder ikke hadde vært til stede ved høytidene, var interessen for ham ikke blitt mindre. Mange hadde kommet langveisfra til løvhyttefesten i håp om å få se ham. Ved begynnelsen av høytiden var det mange som spurte etter ham. Fariseerne og rådsherrene ventet på at han skulle komme, i håp om å få anledning til å fordømme ham. De spurte ivrig: «Hvor er han?» Men ingen visste noe. Han var den som alle først og fremst tenkte på. Ingen våget å anerkjenne ham som Messias av frykt for prestene og rådsherrene. Likevel foregikk det overalt alvorlige drøftelser som gjaldt ham, men det skjedde i stillhet. Mange mente at han var sendt fra Gud, mens andre beskyldte ham for å villede folket. rett

(336)Han deltar i løvhyttefesten
I mellomtiden var Jesus ubemerket kommet til Jerusalem. For å unngå folk som var på reise til byen, hadde han valgt en vei der det var mindre ferdsel. Hadde han sluttet seg til en av karavanene som var på vei opp til høytiden, ville han ha tiltrukket seg offentlig oppmerksomhet når han kom inn i byen. En folkedemonstrasjon i hans favør ville ha satt myndighetene opp mot ham. For å unngå dette valgte han å reise alene. rett

(336)Midt i høytiden mens interessen for ham var på topp, gikk han inn i tempelforgården rett for øynene på folkemengden. På grunn av hans fravær ved høytiden var det blitt hevdet at han ikke våget å utsette seg for prestenes og rådsherrenes makt. Alle ble overrasket da han kom. All tale var forstummet. Alle undret seg over hans verdige og modige opptreden midt blant mektige fiender som ønsket ham av dage. rett

(337)Mens Jesus stod der som midtpunktet for hele den veldige forsamlingens oppmerksomhet, talte han til dem på en måte som ikke noe menneske før hadde gjort. Det han sa, viste at hans kjennskap til Israels lover og skikker, til offertjenesten og til profetenes undervisning langt overgikk prestenes og rabbinernes. Han brøt igjennom formalismens og tradisjonens barrierer. Livet etter dette med alt hva det innebærer syntes å ligge utbredt foran ham. Han som så Den Usynlige, talte med myndighet om det jordiske og det himmelske, det menneskelige og det guddommelige. rett

(337)Hans tale var ytterst klar og overbevisende. Slik som i Kapernaum var folk også her slått av forundring over hans lære, «for han talte med myndighet».5 Gjentatte ganger advarte han tilhørerne mot den ulykke som ville ramme alle som forkastet de velsignelser han kom for å bringe. Han hadde gitt dem ethvert tenkelig bevis på at han var utgått fra Gud, og hadde gjort enhver mulig anstrengelse for å lede dem til omvendelse. Hans eget folk ville ikke forkaste ham og ta livet hans hvis han kunne redde dem fra å gjøre seg skyldig i en slik handling. rett

(337)Alle undret seg over hans kjennskap til loven og profetene, og spørsmålet gikk fra den ene til den andre: «Hvor har han sin lærdom fra, han som selv ikke har fått noen opplæring?» Ingen ble betraktet som kvalifisert til å undervise i religion hvis han ikke hadde studert i rabbinernes skoler. Både Jesus og døperen Johannes var blitt fremstilt som uvitende fordi de ikke hadde fått denne opplæring. De som hørte dem, var forbauset over deres kjennskap til Den hellige skrift, da de aldri var blitt «opplært». Sant nok var de ikke undervist av mennesker, men himmelens Gud var deres lærer. Og fra ham hadde de fått den mest opphøyde visdom. rett

(337)Mens Jesus talte i tempelforgården, var folket som trollbundet. Nettopp de som var mest voldsomme mot ham, kjente seg maktesløse når det gjaldt å skade ham. I øyeblikket var alle andre interesser glemt. rett

(337)Jesus tilbyr levende vann
Dag etter dag underviste han folk, inntil «den siste dag i høytiden, den store festdagen». Om morgenen var folk blitt trette av de langvarige festligheter. Da hørtes plutselig Jesu røst som gav ekko gjennom tempelhallene: «Den som tørster, la ham komme til meg å drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften har sagt, renne strømmer av levende vann.» Den tilstand folket var i, gjorde denne appellen meget virkningsfull. Hele tiden hadde de vært vitne til prakt og festligheter. Øynene deres hadde vært blendet av lys og farger, og den herligste musikk hadde frydet ørene deres. Men i hele denne rad av seremonier hadde det ikke vært noe som kunne stille sjelens behov. Det hadde ikke vært noe som kunne tilfredsstille sjelens tørst etter det som ikke forgår. Jesus innbød dem til å komme og drikke av livets kilde, av det som i dem ville bli en kilde med vann som veller ut til evig liv. rett

(338)Samme morgen hadde presten utført seremonien som skulle minne om den gangen det ble slått på klippen i ørkenen. Denne klippen var et symbol på ham som ved sin død ville få frelsens levende strømmer til å flyte ut til alle som tørster. Kristi ord var livets vann. I nærvær av denne store menneskemengden utleverte han seg selv til å bli slått for at livets vann skulle kunne flyte ut til verden. Ved å slå Kristus tenkte Satan at han kunne ødelegge livets fyrste. Men fra klippen som ble slått, strømmet det ut levende vann. Idet Jesus talte slik til folket, ble hjertene grepet av en merkelig ærefrykt, og mange var klar til å utbryte likesom kvinnen fra Samaria: «Herre, gi meg av dette vannet, så jeg ikke blir tørst igjen.» rett

(338)Jesus visste om sjelens trang. Prakt, rikdom og ære kan ikke tilfredsstille hjertet. «Den som tørster, la ham komme til meg å drikke!» Rik og fattig, høy og lav, alle er like velkomne. Han lover å gi lindring til de nedtrykte, trøste dem som sørger, og gi håp til de motløse. Mange av dem som hørte Jesus, sørget over skuffede forhåpninger. Mange bar på en hemmelig sorg. Andre prøvde å tilfredsstille sin hvileløse lengsel med verdslige goder eller menneskers bifall. Men når de hadde oppnådd alt dette, fant de at de bare hadde strevd for å nå frem til sprukne brønner hvor de ikke kunne slokke sin tørst. Midt i glansen av de frydefulle opplevelser stod de bedrøvet og utilfredse. Det plutselige ropet: «Den som tørster, la ham komme til meg og drikke!» hadde vekket dem opp av deres sørgmodige grublerier. Idet de lyttet til det han videre sa, ble nytt håp tent i deres sinn. Den Hellige Ånd klargjorde symbolet for dem, så de kunne gripe tilbudet om frelsens uvurderlige gave. rett

(338)Kristi rop til dem som tørster, lyder fremdeles, og det taler med enda større kraft til oss enn til dem som hørte det i templet den siste dagen under løvhyttefesten. Denne kilden er åpen for alle. De som er trette og utmattet, får tilbud om den forfriskende drikk av evig liv. Ennå roper han: «Den som tørster, la ham komme til meg og drikke!» «Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann for intet.» «Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham med vann som veller fram og gir evig liv.» Joh 7,1-15.37-39 rett

neste kapitel