Innvielsen i templet

(27)Omkring førti dager etter Jesu fødsel tok Josef og Maria ham med til Jerusalem for å fremstille ham for Herren og for å bære frem offer. Dette var i samsvar med jødisk lov. Som menneskenes stedfortreder måtte Kristus rette seg etter Guds lov i alle enkeltheter. Han hadde alt vært underkastet omskjærelsesseremonien som et pant på sin lydighet mot loven. rett

(27)Som offergave for moren krevde loven et årsgammelt lam som brennoffer og en dueunge eller en turteldue som syndoffer. Men loven tillot at hvis foreldrene var for fattige til å komme med et lam, kunne et par turtelduer eller to dueunger godtas, den ene som brennoffer, den andre som syndoffer. rett

(27)De offergavene som ble båret frem for Herren, skulle være uten lyte. De var skyggebilder på Kristus, noe som tydelig viser at Jesus selv var fri for skavanker. Han var «et lam uten feil og lyte».1 Hans kroppsbygning var ikke skjemmet av noen feil, og han var sterk og sunn. Gjennom hele livet levde han i samsvar med naturens lover. Både fysisk og åndelig var han et eksempel på hva Gud mente at alle mennesker skulle være ved å etterleve hans lover. rett

(27)Seremoni med dype røtter
Innvielsen av den førstefødte var en eldgammel skikk. Gud hadde lovt å gi himmelens førstefødte til frelse for syndere. I enhver familie skulle denne gaven anerkjennes ved innvielse av den førstefødte sønnen. Han skulle helliges til prestetjeneste som en representant for Kristus blant menneskene. rett

(27)Da Israel ble utfridd fra Egypt, ble innvielsen av den førstefødte igjen påbudt. Mens israelittene var i trelldom hos egypterne, påla Herren Moses å gå til farao, kongen av Egypt, og si: «Så sier Herren: Israel er min førstefødte sønn. Jeg sier til deg: La min sønn fare så han kan tjene meg! Men nekter du ham å fare, vil jeg slå i hjel din førstefødte sønn.»2 rett

(28)Moses bar frem dette budskapet, men den stolte kongen svarte: «Hvem er Herren, ... siden jeg skal lyde ham og la folket fare? Jeg kjenner ikke Herren og vil ikke la Israel fare.»3 Herren virket for sitt folk ved tegn og under, og han sendte fryktelige straffedom mer over farao. Til sist fikk domsengelen påbud om å slå i hjel alt det førstefødte blant mennesker og dyr hos egypterne. For at israelittene skulle bli spart, fikk de beskjed om å stryke blodet av et slaktet lam på dørstolpene. Hvert hus skulle merkes, for når engelen kom for å utføre sitt dødbringende oppdrag, skulle han gå forbi israelittenes hjem. rett

(28)Etter å ha sendt denne straffedom men over Egypt sa Herren til Moses: «Du skal hellige alle førstefødte til meg, ... enten det er folk eller fe!» Det «hører meg til». «Den dagen jeg slo i hjel alle førstefødte i Egypt, bestemte jeg at alle førstefødte i Israel, både av mennesker og dyr, skal vies til meg. De skal høre meg til. Jeg er Herren.»4 Etter at helligdomstjenesten ble innført, valgte Herren ut Levi-stammen i stedet for de førstefødte i hele Israel, til å gjøre tjeneste i helligdommen. Men de førstefødte skulle fremdeles betraktes som Herrens eiendom og måtte kjøpes tilbake for en løsesum. rett

(28)Dette gjorde loven om innvielsen av de førstefødte særlig betydningsfull. Samtidig som den var et minne om Herrens underfulle utfrielse av israelittene, var den et forbilde på en større utfrielse ved Guds enbårne Sønn. Likesom blodet på dørstolpene hadde frelst de førstefødte i Israel, har Kristi blod kraft til å frelse verden. rett

(28)Skjult herlighet
Hvor meningsfullt det var at Kristus ble fremstilt i templet! Men presten kunne ikke se noe av dette gjennom sløret. Han forstod ikke hemmeligheten som lå bak. Innvielsen av nyfødte var en dagligdags begivenhet. Dag etter dag tok presten imot løsepengene når små barn ble fremstilt for Herren. Dag etter dag utførte han sin rutinemessige gjerning og gav lite akt på foreldre eller barn, med mindre han så et eller annet hos foreldrene som kunne tyde på rikdom eller høy rang. Josef og Maria var fattige. Da de kom med barnet sitt, så presten bare en mann og en kvinne som var kledd som galileere i klær av enkleste slag. Det var ikke noe ved deres utseende som tiltrakk seg oppmerksomhet, og deres offergave var av det slag som fattigfolk kom med. rett

(29)Presten gjennomførte seremonien i samsvar med ritualet. Han tok barnet i armene og holdt det opp foran alteret. Etter å ha gitt det tilbake til moren, skrev han navnet Jesus i registeret for de førstefødte. Han ante ikke at barnet som han holdt i armene, var himmelens hersker, herlighetens konge. Han visste ikke at dette lille barnet var ham som Moses hadde skrevet om: «Herren Gud skal sende dere en profet som meg, en av deres egne brødre. Og dere skal høre på alt han sier til dere.»5 Han tenkte ikke på at det var herligheten til dette lille barnet Moses hadde bedt om å få se. Men en som var større enn Moses, lå i prestens armer, og da han skrev inn barnets navn, skrev han navnet på ham som var grunnvollen til hele det jødiske religionssystem. Dette navnet skulle også bli dets dødsdom. For offersystemet holdt på å bli gammelt, forbildet hadde nesten nådd sitt motbilde og skyggen sin virkelighet. rett

(29)Herlighetsskyen hadde veket fra helligdommen, men i barnet fra Betlehem var den herligheten skjult som englene bøyer seg for. Dette lille barnet som ikke selv var klar over noe, var den løftets ætt som det første alter ved Edens port pekte frem til. Dette var Sjilo, han som gir fred. Det var han som overfor Moses hadde åpenbart seg som Jeg Er. Det var han som i skystøtten og ildstøtten hadde vært Israels leder. Dette var han som profetene lenge hadde profetert om. Han var alle slekters håp, Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne. rett

(29)Navnet til dette hjelpeløse lille barnet ble skrevet inn i Israels ættelister. Ved det ble han erklært å være vår bror, han som var den falne menneskehetens håp. Barnet som løsepengene var blitt betalt for, var han som selv skulle betale løsesummen for hele verdens synd. Han var den sanne, store «prest over Guds hus». Han var overhodet for «et prestedømme som ikke tar slutt». Han var talsmannen ved «Majestetens høyre hånd i det høye».6 rett

(29)«Herrens Salvede»
Åndelige ting må bedømmes på åndelig vis. I templet ble Guds Sønn vigslet til den gjerning han var kommet for å gjøre. Presten så på ham slik han ville ha sett på et hvilket som helst barn. Men selv om han hverken så eller følte noe uvanlig, ble Guds handling ved å gi sin Sønn til verden likevel anerkjent. Denne handlingen foregikk ikke uten at Kristus ble gjenstand for anerkjennelse. «I Jerusalem bodde det den gang en mann som hette Simeon; han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på tiden som skulle komme med trøst for Israel. Den Hellige Ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle dø før han hadde sett Herrens Salvede.» rett

(29)Idet Simeon kommer inn i templet, ser han en familie som fremstiller sin førstefødte sønn for presten. Deres utseende vitner om fattigdom. Men Simeon forstår Åndens varsler, og han får et sterkt inntrykk av at det lille barnet som blir fremstilt for Herren, er Israels trøst, ham som han hadde lengtet etter å se. rett

(29)For den forbausede presten virker det som om Simeon er i henrykkelse. Maria har fått barnet tilbake fra presten, og nå tar Simeon det i armene sine og fremstiller det for Gud, mens han blir fylt med en glede han aldri før har kjent. Idet han løfter den nyfødte frelser mot himmelen, utbryter han: «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har sagt. Med egne øyne har jeg sett din frelse, som du har beredt i alle folks påsyn, et lys som blir til åpenbaring for hedningene og til ære for ditt folk Israel.» rett

(30)Profetiens ånd var over denne Guds mann, og mens Josef og Maria stod ved siden av og undret seg over det han sa, velsignet han dem og sa til Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt. Slik skal mange hjerters tanker komme for dagen. Men også gjennom din sjel skal det gå et sverd.» rett

(30)Også Anna, som var profet, kom inn og bekreftet Simeons vitnesbyrd om Kristus. Mens Simeon talte, ble ansiktet hennes opplyst av Guds herlighet, og hun uttrykte sin takk fra dypet av sitt hjerte fordi hun hadde fått lov til å se Kristus, Herren. rett

(30)Disse ydmyke tilbedere hadde ikke gransket profetiene forgjeves. rett

(30)Men de som var rådsherrer og prester i Israel, gikk ikke på Herrens vei, selv om også de hadde adgang til de dyrebare profetiske utsagn, for deres øyne var ikke åpne så de kunne se livets lys. rett

(30)Slik er det fremdeles. Begivenheter som hele himmelens oppmerksomhet er rettet mot, blir upåaktet, og religiøse ledere og tilbedere i Guds hus legger ikke merke til at de inntreffer. Mennesker anerkjenner den historiske Jesus, men de vender seg bort fra den levende Kristus. Han som i sitt ord kaller til selvoppofrelse, som i de fattige og lidende trygler om hjelp, og som levde i fattigdom, slit og vanære, blir ikke mottatt med større velvilje i dag enn han ble for snart to tusen år siden. rett

(30)Maria undret seg
Maria grunnet på Simeons store og omfattende profeti. Idet hun så på barnet som lå i armene hennes, og husket de ordene som gjeterne fra Betlehem hadde uttalt, ble hun fylt av takknemlig fryd og lyse forhåpninger. Simeons ord minnet henne om Jesajas profeti: «En kvist skal skyte fra Isais stubb, et skudd renne opp fra hans røtter. Herrens Ånd skal hvile over ham, Ånden med visdom og forstand, Ånden med råd og styrke, Ånden som gir kunnskap om Herren og frykt for ham .... Rettferd er beltet han har om livet, troskap er beltet om hoftene.» «Det folk som vandrer i mørket, får se et stort lys; over dem som bor i skyggelandet, stråler lyset fram .... For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste.»7 rett

(30)Maria forstod likevel ikke Kristi misjon. Simeon hadde profetert om ham som et lys som skulle opplyse hedningene, og som en herlighet for Israel. Slik hadde englene kunngjort Jesu fødsel som et gledens budskap til alle folk. Gud prøvde å korrigere jødenes begrensede oppfatning av den gjerning Messias skulle utføre. Han ønsket at menneskene ikke bare skulle se på ham som en befrier for Israel, men som verdens frelser. Men det gikk mange år før selv Jesu mor forstod hans misjon. rett

(30)Maria så frem til at Messias skulle regjere på Davids trone, men hun så ikke den lidelsens dåp som måtte til for at den kunne vinnes. Gjennom Simeon blir det åpenbart at Messias ikke kommer til å vandre uhindret gjennom verden. I disse ordene til Maria: «Også gjennom din sjel skal det gå et sverd,» gir Gud en antydning om den kval Jesu mor alt hadde begynt å bære for hans skyld. rett

(31)«Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt,» hadde Simeon uttalt. De som vil reise seg igjen, må først falle. Vi må falle på Klippen og bli knust før Kristus kan løfte oss opp. Selvet må fjernes og stoltheten ydmykes hvis vi ønsker å ha del i det åndelige rike. Jødene ville ikke ta imot den ære som bare kan oppnås ved å ydmyke seg. Derfor ville de ikke ta imot sin gjenløser. Han var et tegn som ble motsagt. rett

(31)«Slik skal mange hjerters tanker komme for dagen.» I lyset fra Jesu liv ble alle hjerters tanker åpenbart, fra Skaperen til mørkets fyrste. Satan har fremstilt Gud som egoistisk og hard, en som krever alt, og som ingenting gir, som for å forherlige seg selv forlanger at hans skapninger skal tjene ham, uten at han selv ofrer noe for deres beste. Men gaven i Kristus er en åpenbaring av Guds eget hjerte. Det vitner om at Guds tanker om oss er «fredstanker og ikke ulykkestanker».8 Det viser at mens Guds avsky for synd er sterk som døden, er hans kjærlighet til synderen sterkere enn døden. Når han har påtatt seg å frelse oss, vil han ikke spare noe, hvor dyrebart det enn er, som er nødvendig for å fullføre det han har satt i verk. rett

(31)Ingen sannhet blir holdt tilbake når den er av betydning for vår frelse, ikke noe nådens under blir forsømt, og ikke noe guddommelig middel blir ubenyttet. Gunst føyes til gunst, gave til gave. Hele himmelens skattkammer er åpent for dem Gud søker å frelse. Etter å ha samlet universets rikdommer og lukket opp for Allmaktens hjelpekilder, legger han alt i Kristi hender og sier: Alt dette er til menneskene. Bruk disse gavene til å overbevise dem om at det ikke finnes noen kjærlighet som er større enn min, hverken på jorden eller i himmelen. De vil finne sin største lykke i å elske meg. rett

(31)Ved Golgatas kors stod kjærlighet og egenkjærlighet ansikt til ansikt. Her åpenbarte de seg helt og fullt. Kristus hadde levd bare for å trøste og velsigne. Ved å ta ham av dage viste Satan hvor ondskapsfull han var i sitt hat mot Gud. Han gjorde det klart at den virkelige hensikt med sitt opprør var å styrte Gud fra tronen og tilintetgjøre ham som åpenbarte Guds kjærlighet. rett

(31)Gjennom Kristi liv og død kommer også menneskenes tanker til syne. Fra krybben til korset var Jesu livet kall til selvfornektelse og til fellesskap i lidelse. Det avslørte menneskenes hensikter. Jesus kom med himmelens sannhet, og alle som lyttet til Den Hellige Ånds stemme, kjente seg tiltrukket av ham. De som dyrket sitt eget jeg, hørte til Satans rike. I den måten menneskene forholdt seg til Kristus på, ville alle vise på hvilken side de stod. Slik avsier hver enkelt dommen over seg selv. rett

(32)Når den endelige dommen finner sted, vil hvert eneste fortapt menneske forstå hvordan de har forkastet sannheten. Korset vil bli fremstilt, og enhver som er blitt forblindet på grunn av overtredelse, vil se det i dets virkelige sammenheng. Overfor synet av Golgata med dets ufattelige offer vil syndere stå fordømt. Hver løgnaktig unnskyldning vil bli feid vekk. Menneskelig frafall vil vise seg i all sin gru. Alle vil innse hva de har valgt. Hvert spørsmål om sannhet og villfarelse i den langvarige strid vil da være klarlagt. I universets bedømmelse vil Gud stå frikjent for skyld i det ondes eksistens. Det vil være godtgjort at de guddommelige påbud ikke er en medvirkende årsak til synd. rett

(32)Det var ingen feil ved Guds herredømme, ingen grunn til misnøye. Når alles tanker en gang skal åpenbares, vil både de trofaste og de som gjorde opprør, samstemmig kunngjøre: «Rettferdige og sanne er dine veier, du folkenes konge. Hvem skulle ikke frykte deg, Herre, og ære ditt navn? ... Dine rettferdige dommer er blitt åpenbare.» Luk 2,21-38 rett

neste kapitel