Skygget av spioner

(339)Mens Jesus oppholdt seg i Jerusalem under løvhyttefesten, ble han hele tiden skygget av spioner. Dag etter dag ble det gjort nye forsøk på å bringe ham til taushet. Prestene og rådsherrene var stadig etter ham for å lokke ham i en felle. De la planer om å bruke vold for å stanse ham. Men dette var ikke alt. De ønsket å ydmyke denne galileiske læreren overfor folket. rett

(339)Første dag han viste seg under høytiden, kom rådsherrene til ham og forlangte å få vite hva slags myndighet han hadde til å lære folket. De ønsket å vende oppmerksomheten bort fra ham selv til spørsmålet om hans rett til å undervise, og dermed til deres egen betydning og myndighet. rett

(339)Ordduell med de skriftlærde
«Min lære er ikke min egen,» sa Jesus, «den er fra ham som har sendt meg. Den som vil gjøre hans vilje, skal kjenne om læren er av Gud, eller om jeg har den fra meg selv.» Jesus imøtegikk ikke disse spissfindige kritikernes spørsmål med å svare på kritikken, men han åpnet for sannheter som var av avgjørende betydning for deres frelse. Han sa at det å oppfatte og anerkjenne sannheten avhenger mindre av forstanden enn av sinnet. Sannheten må mottas i hjertet. Den krever å bli respektert av viljen. Hvis forstandsevner var nok for å kunne ta stilling til sannheten, ville ikke stolthet være noen hindring for å kunne ta imot den. Men den kan bare mottas gjennom nådens verk i hjertet og er avhengig av at vi er villige til å gi avkall på enhver synd som Guds Ånd avslører. rett

(340)Uansett hvilke fortrinn mennesker har til å tilegne seg kunnskap om sannheten, vil det vise seg ikke å være til noen nytte uten at den enkelte åpner sitt hjerte for å ta imot den. Hver for seg må de samvittighetsfullt oppgi enhver vane og praksis som er i strid med dens grunnprinsipper. For dem som slik overgir seg til Gud, og som har et ærlig ønske om å kjenne hans vilje og etterleve den, vil sannheten åpenbare seg som en Guds kraft til frelse. De vil være i stand til å skjelne mellom dem som taler på Guds vegne, og dem som bare taler for seg selv. Fariseerne hadde ikke stilt seg på Guds side for å lyde ham. De var ikke opptatt av å kjenne sannheten, men etter å finne en eller annen unnskyldning for å unngå den. Kristus påviste at det var grunnen til at de ikke forstod hans undervisning. rett

(340)Han gav dem nå en prøve på hvordan den sanne lærer kunne skjelnes fra den falske: «Den som taler ut fra seg selv, søker sin egen ære. Men den som søker ære for ham som har sendt ham, taler sant, og det er ikke urett i ham.» Den som søker sin egen ære, taler bare for seg selv. Egenkjærlighetens ånd røper hvor den stammer fra. Men Kristus søkte Guds ære. Han talte Guds ord. Dette var beviset på den myndighet han hadde som sannhetens forkynner. rett

(340)Jesus gav rabbinerne et bevis på sin guddom ved å vise at han så hva som bodde i dem. Helt siden helbredelsen ved Betesda hadde de lagt planer om å drepe ham. Dermed brøt de selv den loven de utgav seg for å holde. «Har ikke Moses gitt dere loven?» sa han. «Men ingen av dere holder loven. Hvorfor ønsker dere da å drepe meg?» rett

(340)Som ved et lynglimt åpenbarte dette den fordervelsens avgrunn som rabbinerne holdt på å falle i. Et øyeblikk ble de rasende. De innså at de var i konflikt med Den Allmektige. Men de ville ikke la seg advare. For å kunne opprettholde sin innflytelse blant folk, måtte deres morderiske planer holdes skjult. Derfor unnvek de spørsmålet. «Du er besatt,» svarte de, «hvem et det som vil drepe deg? De insinuerte at Jesu underfulle gjerninger skyldtes en ond ånd. rett

(340)Jesus tok ikke hensyn til en slik antydning. Han påviste at helbredelsen ved Betesda var i samsvar med loven om sabbaten, og at den var berettiget ifølge jødenes egen fortolkning av den. Han sa: «Moses har gitt dere omskjærelsen, ... og dere omskjærer, selv om det er sabbat.» Etter loven skulle hvert barn omskjæres på den åttende dagen. Hvis dette tidspunktet falt på en sabbat, måtte handlingen utføres på den dagen. Hvor meget mer måtte det ikke være i samsvar med lovens ånd å gjøre «hele mannen frisk på en sabbat»! Og han kom med denne oppfordring: «Døm ikke etter det dere ser, men døm rettferdig!» rett

(340)Rådsherrene ble tause, og mange av folket utbrøt: «Er ikke dette han som de vil drepe? Og nå står han og taler åpenlyst, og de sier ikke noe til ham. Kanskje rådsherrene virkelig er kommet til at han er Messias?» rett

(341)Hat og intriger
Mange av Kristi tilhørere som bodde i Jerusalem, og som ikke var uvitende om rådsherrenes intriger mot ham, følte seg dratt til ham med en uimotståelig makt. De ble overbevist om at han var Guds Sønn. Men Satan stod ferdig til å så tvil, og veien var beredt ved deres egne feilaktige forestillinger om Messias og hans komme. Det var en alminnelig oppfatning at Kristus skulle bli født i Betlehem, men at han etter en tid ville forsvinne. Når han så kom til syne annen gang, ville ingen vite hvor han kom fra. Mange mente at Messias ikke ville ha noe naturlig slektskapsforhold til menneskeheten. Og fordi Jesus fra Nasaret ikke svarte til den populære oppfatning om den herlighet Messias skulle ha, var det mange som tenkte: «Vi vet jo hvor denne mannen kommer fra. Når Messias kommer, skal ingen vite hvor han er fra.» rett

(341)Mens de på denne måten vaklet mellom tvil og tro, tok Jesus opp den tanken de var kommet med, og svarte: «Dere kjenner meg og vet hvor jeg kommer fra. Men jeg er ikke kommet av meg selv, og han som har sendt meg, er troverdig. Ham kjenner dere ikke.» De gjorde krav på å ha et visst kjennskap til hvordan Kristi opprinnelse skulle være, men de var fullstendig uvitende om den. Hvis de hadde levd i samsvar med Guds vilje, ville de ha kjent hans Sønn når han åpenbarte seg for dem. rett

(341)Tilhørerne kunne ikke unngå å forstå hva Jesus mente. Det var en tydelig gjentagelse av det han hadde hevdet i nærvær av Det høye råd mange måneder tidligere, da han erklærte at han var Guds Sønn. Slik som rådsherrene den gangen prøvde å rydde ham av veien, prøvde de nå å gripe ham. Men de ble hindret av en usynlig makt som satte en grense for deres raseri ved å si: Så langt kan dere komme, men ikke lenger! rett

(341)Blant folket var det mange som trodde på ham, og de sa: «Når Messias kommer, skal han da gjøre flere tegn enn denne mannen har gjort?» Fariseerne som med uro holdt øye med begivenhetenes gang, fanget opp de uttrykk av sympati som hørtes i folkemengden. De skyndte seg av sted til øversteprestene og la planer om å gripe ham. Men de bestemte seg for å ta ham når han var alene, for de våget ikke å gripe ham i folkets påsyn. Igjen gjorde Jesus det klart at han kunne lese deres hensikter. «Ennå en liten stund er jeg hos dere,» sa han, «så går jeg til ham som har sendt meg. Dere skal søke meg, men ikke finne meg, for der jeg er, dit kan dere ikke komme.» Snart ville han finne et tilfluktssted utenfor rekkevidden av deres forakt og hat. Han ville dra til Faderen for igjen å bli den som englene tilbad. Og dit kunne hans mordere aldri komme. rett

(341)Hånlig sa rabbinerne: «Hvor vil han dra hen, siden vi ikke skal finne ham? Vil han kanskje reise ut til våre landsmenn blant grekerne og preke for grekere?» Lite drømte de spissfindige rabbinerne om at de med disse spottende ord gav en skildring av Kristi misjon. Hele dagen hadde han rakt ut sine hender til et ulydig og gjenstridig folk. Men han ville bli funnet av dem som ikke søkte ham, og åpenbare seg for dem som ikke spurte etter ham. 1 rett

(341)Mange som var overbevist om at Jesus var Guds Sønn, ble ført vill av prestenes og rabbinernes falske tankegang. Disse lærerne hadde på en virkningsfull måte gjengitt profetiene om Messias, slik han ville regjere som konge «på Sion-fjellet og i Jerusalem» og vise «sin herlighet for sine eldste». «Han skal herske fra hav til hav, fra Storelven og til jordens ender.»2 rett

(342)På en foraktelig måte sammenlignet de den herlighet som skildres her, med Jesu ydmyke holdning. Ordene i profetenes budskaper ble fordreid på en slik måte at de syntes å støtte villfarelsen. Hvis folk i oppriktighet selv hadde gransket Ordet, ville de ikke ha blitt villedet. Jesaja kap. 61 vitner om at Kristus skulle gjøre nettopp den gjerning han utførte. Kap. 53 viser til hans forkastelse og lidelse i verden. Og kap. 59 beskriver prestenes og rabbinernes holdning. rett

(342)Gud tvinger ikke mennesker til å gi slipp på sin vantro. Foran seg har de lys og mørke, sannhet og villfarelse. De må selv avgjøre hva de vil ta imot. Menneskesinnet er utrustet med evne til å skjelne mellom rett og galt. Gud vil at menneskene ikke skal foreta impulsavgjørelser, men bestemme seg på grunnlag av bevisenes vekt, idet de omhyggelig sammenligner skriftsted med skriftsted. Hadde jødene lagt sin fordom til side og sammenlignet de skrevne profetier med de faktiske forhold som karakteriserte Jesu liv, ville de ha oppfattet harmonien mellom profetiene og den oppfyllelse de fikk i den beskjedne galileerens liv og tjeneste. rett

(342)Mange i dag blir bedratt på samme måte som jødene ble. Lærere i religion leser Bibelen i lyset av sin egen forståelse og sine tradisjoner. Folk gransker ikke selv så de kan bedømme hva som er sannhet. De gir avkall på sin dømmekraft og overlater sin sjel til sine ledere. Forkynnelse og undervisning i det som hører Guds ord til, er de midler han har bestemt for å spre lyset. Men vi må prøve all lære med Den hellige skrift. Hver den som under bønn vil granske, med ønsket om å kjenne sannheten for å være lydig mot den, vil få guddommelig lys, og vil også forstå. «Den som vil gjøre hans vilje, skal kjenne om læren er av Gud.» rett

(342)«Aldri har noe menneske talt slik»
Dem som prestene og rådsherrene hadde sendt for å gripe Jesus, drog tilbake på den siste dag i høytiden uten ham. Harmfullt ble de spurt: «Hvorfor har dere ikke ført ham hit?» Høytidelig alvor preget dem da de svarte: «Aldri har noe menneske talt slik som denne mannen.» rett

(342)Så forherdet som de var, ble de likevel bløtgjort ved det han sa. Mens han talte i tempelforgården, var de i nærheten for å fange opp et eller annet som kunne brukes mot ham. Men mens de lyttet, glemte de helt hvorfor de var sendt ut. De stod der som tryllebundet. Kristus åpenbarte seg for deres indre blikk, og de så det som prestene og rådsherrene ikke ville se: det menneskelige overstrømmet av guddommelig herlighet. Da de vendte tilbake, ble de møtt med spørsmålet: «Hvorfor har dere ikke ført ham hit?» Men de var fylt av det de hadde sett, og var så sterkt påvirket av hans ord at de bare kunne svare: «Aldri har noe menneske talt slik som denne mannen.» rett

(343)Da prestene og rådsherrene første gang stod overfor Kristus, følte de den samme overbevisning. De ble dypt grepet, og den samme tanken tvang seg inn på dem: «Aldri har noe menneske talt slik som denne mannen.» Men de undertrykte Den Hellige Ånds overbevisning. Rasende over at tilmed de som skulle håndheve loven, kom inn under den forhatte galileers innflytelse, ropte de: «Er dere også ført vill? Har kanskje noen av rådsherre ne trodd på ham? Eller noen av fariseerne? Men denne hopen som ikke kjenner loven - forbannet er den!» rett

(343)De som sannhetens budskap blir talt til, spør sjelden: Er det sant? men: hvem er det som sier det? Mange mennesker bedømmer budskapet etter hvor mange som tar imot det. Og fremdeles lyder spørsmålet: rett

(343)Har noen av de lærde eller de religiøse ledere trodd det? Mennesker er ikke mer velvillig stemt overfor virkelig gudsfrykt nå enn de var på Kristi tid. De er like oppsatt på å søke de jordiske goder som den gang, men på bekostning av de evige verdier. Det er ikke noe argument mot sannheten at ikke mengden står klar til å ta imot den, eller at ikke verdens store eller endog de religiøse ledere anerkjenner den. rett

(343)Nikodemus forsvarer Jesus
Igjen begynte prestene og rådsherrene å legge planer om å gripe Jesus. Det ble hevdet at dersom han fikk beholde friheten lenger, ville han trekke folket bort fra deres rettmessige ledere. Den eneste sikre fremgangsmåten var straks å bringe ham til taushet. Nikodemus uttalte: «Vår lov dømmer vel ikke en mann før han er blitt forhørt, og en vet hva han har gjort?» Det ble helt stille i forsamlingen. Det Nikodemus sa, rammet deres samvittighet. De kunne ikke dømme en mann uten å ha forhørt ham. rett

(343)Men det var ikke bare av den grunn de stolte rådsherrer forholdt seg tause mens de stirret på ham som hadde våget å tale for det som var rett. De var overrasket og ergerlige over at et av deres egne medlemmer var blitt så påvirket av Jesus at han forsvarte ham. Da de kom seg igjen etter forskrekkelsen, sa de til Nikodemus med bitende ironi: «Er kanskje du også fra Galilea? ... Gransk etter, og du vil finne at ingen profet kommer fra Galilea!» rett

(343)Protesten resulterte likevel i at rådsforhandlingene ble stanset. Rådsherrene var ikke i stand til å gjennomføre sin hensikt og fordømme Jesus uten å forhøre ham. De hadde tapt i denne omgang. Så gikk de hjem hver til sitt, og Jesus gikk ut til Oljeberget. rett

(343)Jesus og den foraktede kvinnen
Jesus vendte seg bort fra uroen og forvirringen i byen, fra den ivrige folkemassen og de forræderske rådsherrene og gikk ut til de fredfulle olivenlundene der han kunne være alene med Gud. Men tidlig om morgenen vendte han tilbake til templet. Da folk samlet seg omkring ham, satte han seg ned og underviste dem. rett

(343)Snart ble han avbrutt. En flokk fariseere og skriftlærde nærmet seg. De slepte med seg en skrekkslagen kvinne som de med skarpe, hissige stemmer anklaget for å ha overtrådt det sjuende bud. De skjøv henne frem foran Jesus og sa med hyklersk aktelse: «I loven har Moses påbudt at slike kvinner skal steines. Hva sier så du?» rett

(344)Den aktelse som de gav inntrykk av overfor Jesus, dekket over en utspekulert plan om å ødelegge ham. De hadde grepet denne anledningen til å sikre seg ilt han ble dømt, fordi de mente at hvilken avgjørelse han enn traff, ville de finne grunn til å anklage ham. Om han frikjente kvinnen, kunne han bli anklaget for å vise forakt for Moseloven. Hvis han erklærte henne skyldig til å dø, kunne han anklages for romerne som en som tiltok seg en myndighet som bare tilkom dem. rett

(344)Et øyeblikk betraktet Jesus dette opptrinnet - den skjelvende kvinnen i all hennes skam, de høye geistlige med ansikter som vitnet om hardhet og at de var blottet endog for menneskelig medfølelse. Hans rene, flekkfrie vesen vek tilbake for det som utspant seg foran ham. Han visste godt hva hensikten var med å sette dette i scene. Han leste deres indre og kjente karakteren og livshistorien hos hver enkelt av dem. Disse mennene som betraktet seg som rettferdighetens voktere, hadde forført sitt offer til synd for å kunne legge en snare for Jesus. Uten å vise at han hadde hørt spørsmålet, bøyde han seg ned og skrev i sanden. rett

(344)Anklagerne ble utålmodige over den måten han trakk det hele ut på, og hans tilsynelatende likegyldighet. De kom nærmere og prøvde å provosere ham til å ta stilling til saken. Med øynene fulgte de Jesu øyne, og da deres blikk falt på jorden ved føttene hans, forandret ansiktsuttrykkene seg. Der så de skrevet de skjulte syndene i deres eget liv. De som så på, la merke til den plutselige forandring av ansiktsuttrykkene, og de trengte seg frem for å se hva som hadde vakt en slik bestyrtelse og skam. rett

(344)Tross alle sine påstander om ærbødighet for loven satte disse rabbinere seg ut over dens krav ved sin anklage mot kvinnen. Det var ektemannens plikt å ta affære, og de skyldige parter skulle straffes likt. Anklagerne handlet helt ulovlig. Men Jesus møtte dem på deres egen grunn. Loven foreskrev at når noen skulle straffes med døden, skulle vitnene i saken være de første til å kaste en stein. Jesus reiste seg, festet blikket på de renkefulle eldste og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» Så bøyde han seg ned og fortsatte å skrive i sanden. rett

(344)Han hadde ikke tilsidesatt loven som ble gitt ved Moses. Heller ikke hadde han krenket Roms autoritet. Anklagerne hadde lidd nederlag. Nå da kappen av påtatt hellighet var revet av dem, stod de der skyldige og dømt overfor den guddommelige renhet. De skalv ved tanken på at de skjulte forbrytelsene i deres eget liv skulle bli lagt åpent frem for folkemengden. En etter en listet de seg vekk med bøyd hode og med blikket mot jorden. Så lot de kvinnen være tilbake hos den barmhjertige frelser. rett

(346)Jesus reiste seg opp, så på kvinnen og sa: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!» Kvinnen hadde stått foran Jesus sammenkrøpet av frykt. Da han sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne,» lød det for henne som en dødsdom. Hun våget ikke å se opp på Jesus, men ventet i taushet på sin dom. Med forbauselse så hun at hennes anklagere gikk bort målløse og forvirret. Så lød disse håpefulle ord i hennes ører: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer fra nå av!» Hennes hjerte smeltet, og hun kastet seg ned foran Jesus og gav hulkende uttrykk for sin takknemlige kjærlighet, og med bitre tårer bekjente hun sin synd. rett

(346)For henne ble dette begynnelsen til et nytt liv, et liv i renhet og fred som var helliget til tjeneste for Gud. Ved å løfte opp denne falne kvinnen utførte Jesus et større mirakel enn å helbrede den verste fysiske sykdom. Han helbredet den åndelige sykdommen som fører til evig død. Denne angerfulle kvinnen ble en av hans mest trofaste etterfølgere. Med selvoppofrende kjærlighet og hengivenhet gjengjeldte hun hans tilgivende barmhjertighet. rett

(346)I denne handling, da han tilgav denne kvinnen og oppmuntret henne til å leve et bedre liv, stråler Jesu karakter frem i skjønnheten av den fullkomne rettferdighet. Samtidig som han ikke pynter på synden eller gjør skyldfølelsen mindre, prøver han ikke å fordømme, men å frelse. Verden hadde bare forakt og hån til overs for denne feilende kvinnen, men Jesus talte trøst og håp. Han, den syndfrie, føler medynk med henne som hadde syndet, og han rekker henne en hjelpende hånd. Mens de hyklerske fariseerne fordømmer, sier Jesus til henne: «Gå bort, og synd ikke mer fra nå av.» rett

(346)Den som vender seg bort fra dem som feiler, og overlater dem til uhindret å fortsette på veien som fører nedover, er ikke en Kristi etterfølger. De som er fremst når det gjelder å fordømme andre, og er ivrige for at de skal stå til rette, er ofte mer skyldige enn dem. Mennesker avskyr synderen, men elsker synden. Jesus avskyr synden, men elsker synderen. Dette vil prege alle som følger ham. Kristelig kjærlighet er sen til å dømme, men snar til å oppdage anger. Den er parat til å tilgi og oppmuntre og til å lede medmennesker inn på hellighetens sti og hjelpe dem til å holde stø kurs. Joh 7,16-36.40-53; 8,1-11 rett

neste kapitel