| Slektenes Håp kapitel 51. Fra side 247. Fra side 463 i den engelske utgave. |
(247)Jesus talte igjen til dem og sa: «Jeg er verdens lys: Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» rett (247)Da Jesus sa dette, var han i den tempelforgården som særlig hadde tilknytning til tjenesten i forbindelse med løvhyttefesten. Midt i denne forgården stod to høye master med store lampeholdere. Etter kveldsofferet ble alle lampene tent, og de kastet sitt lys ut over Jerusalem. Denne seremonien var til minne om lysstøtten som veiledet Israel i ørkenen, og den ble også betraktet som et symbol som pekte frem til Messias' komme. Om kvelden når lampene ble tent, var denne forgården skueplass for fryd og glede. Prestene i templet og folkets rådsherrer, menn i gråhåret alder, tok del i festdansen til lyden av instrumentalmusikk og levittenes sang. rett (247)Ved å opplyse Jerusalem på denne måten gav folk uttrykk for sitt håp om at Messias skulle komme og la sitt lys skinne over Israel. Men for Jesus hadde dette en videre betydning. Likesom de strålende tempellampene lyste opp alt omkring dem, opplyser Kristus verdens mørke. Han er kilden til åndelig lys. Likevel var dette symbolet ufullkomment. Det store lyset som han selv hadde satt på himmelen, var en sannere fremstilling av herligheten av hans egen misjon. rett (247)Lyskilden (247)En av dem som lyttet til dette, lot det lenge etter gjenlyde i dette opphøyde skriftordet: «I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det.» «Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.»1 rett (348)Lenge etter at Jesus var faret opp til himmelen, skrev også Peter under Guds Ånds ledelse og husket det symbolet Jesus hadde brukt: «Derfor står også profetordet desto fastere for oss. Dette ord bør dere ha for øye, for det er lik en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen gryr og morgenstjernen går opp i deres hjerter.»2 rett (348)Når Gud åpenbarte seg for sitt folk, hadde lyset alltid vært et symbol på hans nærvær. Ved det skapende ord i begynnelsen hadde lyset skint ut av mørket. Lyset hadde vært innhyllet i skystøtten om dagen og i ildstøtten om natten og hadde ledet Israels veldige folkeskarer. Lyset flammet i fryktinngytende velde og glans omkring Herren på Sinai-fjellet. Det var lys over soningsstedet i møteteltet. Salomos tempel var fylt med lys da det ble innviet. Lys strålte over Betlehems høyder da englene forkynte frelsens budskap til gjeterne som holdt vakt om natten. rett (348)Gud er lys, og i ordene: «Jeg er verdens lys», erklærte Jesus at han var ett med Gud og i slekt med hele menneskeheten. Det var han som i begynnelsen sa: «Det bli lys i mørket.»3 Han er solens, månens og stjernenes lys. Han var det åndelige lys som i symboler, forbilder og profetier hadde skint over Israel. Men lyset var ikke gitt til jødefolket alene. Slik som solstrålene trenger igjennom til jordens fjerneste avkroker, skinner lyset fra «rettferds sol» på hvert eneste menneske. rett (348)Han var «det sanne lys, som lyser for hvert menneske», og det «kom nå til verden». Verden har hatt sine store lærere, mennesker med betydelige evner og som var store forskere. Det de har sagt, har stimulert tenkningen og åpnet opp umåtelige felter av kunnskap. Disse menneskene er blitt hedret som sin slekts veiledere og velgjørere. Men det finnes en som står høyere enn de gjør. «Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn.» «Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Faderens favn, han har vist oss hvem han er.»4 rett (348)Vi kan etterspore rekken av verdens store lærere sa langt tilbake som beretningen om menneskeheten går, men lyset var før dem. Slik som månen og stjernene i solsystemet skinner ved at de reflekterer lyset fra solen, gjenspeiler verdens store tenkere - så langt som deres lære er sann - strålene fra «rettferds sol». Hvert tenkningens gullkorn og hvert glimt av intelligens kommer fra ham som er verdens lys. rett (348)I våre dager hører vi mye om høyere utdanning. Den virkelige høyere utdanning er den som blir meddelt av ham, og «i ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede». «I ham var liv, og livet var menneskenes lys.»5 «Den som følger meg,» sa Jesus, «skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» rett (348)I ordene: «Jeg er verdens lys» kunngjorde Jesus at han var Messias. I templet som Jesus nå underviste i, hadde den aldrende Simeon talt om ham som «et lys som blir til åpenbaring for hedningene og til ære for ditt folk Israel».6 Her anvendte han en profeti på Kristus som hele Israel kjente godt til. rett (349)Ved profeten Jesaja hadde Den Hellige Ånd forkynt: «Det er ikke nok at du er min tjener som skal reise opp igjen Jakobs stammer og føre de bevarte av Israel tilbake. Jeg gjør deg til et lys for folkeslag, så min frelse kan nå til jordens ende.» 7 Det var en alminnelig oppfatning at denne profetien talte om Messias. Og da Jesus sa: «Jeg er verdens lys,» kunne folk ikke unngå å forstå at han gjorde krav på å være ham som løftet gjaldt. rett (349)Sannheten som frigjør (349)Men på spørsmålet: «Hvem er du?» svarte Jesus: «Nettopp det jeg sier dere.» Det som var blitt åpenbart i hans ord, ble også åpenbart i hans natur. Han var legemliggjørelsen av de sannheter han lærte. Videre sa han: «Jeg gjør ikke noe av meg selv, men taler slik Faderen har lært meg. Og han som har sendt meg, er med meg. Han har ikke latt meg være alene, for jeg gjør alltid det som er etter hans gode vilje.» Han gjorde ikke noe forsøk på å bevise sitt krav på å være Messias, men påviste at han var ett med Gud. Hadde deres sinn vært åpent for Guds kjærlighet, ville de ha tatt imot Jesus. rett (349)Blant hans tilhørere var det mange som i tro ble dratt til ham. Til dem sa han: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» rett (349)Dette tok fariseerne som en fornærmelse. De så bort fra at nasjonen lenge hadde vært under fremmed åk, og utbrøt i harme: «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært noens treller. Hvordan kan du da si at vi skal bli fri?» Jesus så på disse personene som var slaver under sitt hat, og som pønsket på hevn, og svarte bedrøvet: «Sannelig, sannelig, det sier jeg dere: Den som gjør synd, er syndens trell.» De levde i den verste form for trelldom, for de var behersket av ondskapens makt. rett (349)Hver den som nekter å overgi seg til Gud, er under kontroll av en annen makt. Han er ikke sin egen. Han kan snakke om frihet, men han er i det usleste slaveri. Han får ikke se skjønnheten i det som er sannhet; for sinnet kontrolleres av Satan. Mens han smigrer seg med at han bare retter seg etter sin egen dømmekraft, er det mørkets fyrste han lyder. Kristus kom for å frigjøre menneskene fra de lenker som bandt dem til trelldom under synden. «Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.» «For Åndens lov som gir liv, har i Kristus Jesus gjort meg fri fra syndens og dødens lov.»8 rett (350)I gjenløsningens verk finnes det ingen tvang. Ingen ytre makt blir brukt. Under Guds Ånds innflytelse overlates det til mennesket selv fritt å velge hvem det vil tjene. I den forandring som foregår når et menneske overgir seg til Jesus, finnes den høyeste grad av frihet. Det er menneskets egen handling å avvise synd. Det er sant at vi ikke selv har noen kraft til å frigjøre oss fra Satans herredømme. Men når vi ønsker å bli frigjort fra synden, og i vår store nød roper etter en kraft som er utenfor og over oss selv, blir sjelskreftene gjennomtrengt av Den Hellige Ånds kraft, og vi vil rette oss etter Guds vilje. rett (350)Det eneste vilkår som muliggjør menneskenes frihet, er at de blir ett med Kristus. «Sannheten skal gjøre dere fri,» og Jesus er sannheten. Synden kan bare herske når den får svekket sinnet og ødelagt sjelens frihet. Å gi seg inn under Guds vilje betyr gjenopprettelse av en selv - til menneskets sanne ære og verdighet. Guds lov som vi forplikter oss på, er «frihetens lov».9 rett (350)Abrahams ætt (350)Dette prinsippet gjelder like meget et spørsmål som lenge har voldt uro i kristenheten - spørsmålet om apostolisk suksesjon. Å nedstamme fra Abraham ble ikke bevist ut fra navn eller ættetavle, men ved karakterlikhet. På samme måte hviler den apostoliske suksesjon ikke på overføring av kirkelig autoritet, men på et åndelig slektskap. Det sanne bevis på apostolisk suksesjon er et liv påvirket av apostlenes ånd. Det er troen på og forkynnelsen av det de trodde og lærte. Det er dette som gjør mennesker til etterkommere av dem som først var evangeliets lærere. rett (350)Jesus benektet at jødene var Abrahams ætt. Han sa: «Dere gjør som deres egen far.» Med spott svarte de: «Vi er ikke født i hor. Vi har en far, det er Gud.» Dette var en hentydning til omstendighetene ved Jesu fødsel, og var tenkt som et angrep på Kristus i nærvær av dem som hadde begynt å tro på ham. Han tok ikke noe hensyn til denne usle insinuasjon, men sa: «Var Gud deres far, da hadde dere elsket meg. For jeg er utgått fra Gud.» rett (350)Deres gjerninger vitnet om det slektskap de hadde med ham som var en løgner og morder. «Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre det deres far ønsker. Han har vært en morder fra begynnelsen og står ikke i sannheten; det finnes ikke sannhet i ham .... Men jeg sier sannheten, og derfor tror dere meg ikke.» rett (351)Den kjensgjerning at Jesus forkynte sannheten, og det med overbevisning, var grunnen til at jødenes ledere ikke tok imot ham. Det var sannheten som var til anstøt for disse selvrettferdige mennene. Sannheten fordømte deres lære og liv og var derfor uvelkommen. De ville heller lukke øynene for sannheten enn å ydmyke seg og innrømme at de hadde tatt feil. De elsket ikke sannheten, og ønsket ikke å ha noe med den å gjøre. rett (351)Kristus vitner om sin guddommelighet (351)At jødene ikke ville ta imot Kristus, selv om de ikke kunne finne noen synd hos ham, viste at de selv ikke hadde noen forbindelse med Gud. De anerkjente ikke hans røst i budskapet hans Sønn brakte. De ville avsi dom over Kristus, men ved å forkaste ham uttalte de dommen over seg selv. «Den som er av Gud, hører Guds ord,» sa Jesus. «Dere hører ikke, for dere er ikke av Gud.» rett (351)Dette gjelder til alle tider. En person som driver med spissfindigheter og kritikk, og som søker etter noe å tvile på i Guds ord, mener på den måten å legge for dagen selvstendighet i tenkning og åndelig skarpsindighet. Han mener at han kan sitte til doms over Bibelen, mens han i virkeligheten dømmer seg selv. Han viser klart at han er ute av stand til å verdsette sannheten som har sin rot i himmelen og som omspenner evigheten. Når han står overfor Guds rettferdighets mektige fjell, kjenner han ingen ærefrykt. Han har det travelt med å jakte etter ubetydeligheter. På den måten røper han en snever jordisk innstilling og et sinn som hurtig mister evnen til å vise aktelse for Gud. rett (351)Den som har følt den guddommelige berøring, vil søke etter det som vil øke kunnskapen om Gud, det som vil foredle og høyne karakteren. Likesom blomsten vender seg mot solen, så dens klare stråler får fremkalle de vakre fargeskjær, vil sinnet vende seg mot «rettferds sol» for at himmelens lys må foredle karakteren med den pryd som finnes i Kristi natur. rett (351)Jesus fortsatte med å tegne en skarp motsetning mellom jødenes holdning og den som Abraham inntok: «Deres far Abraham jublet over å skulle oppleve min dag. Han fikk oppleve den og frydet seg.» rett (352)Abraham hadde hatt et sterkt ønske om å få se den frelser som var lovt. Han bad inderlig om at han før sin død måtte få se Messias. Og han så ham. Han fikk et overnaturlig lys, og han anerkjente Kristi guddommelige natur. Han så hans dag og gledet seg. Han fikk se Guds offer for synd. Et bilde på dette offer opplevde han i sin egen erfaring. Han fikk dette pålegg: «Ta Isak, din eneste sønn, som du er så glad i, ... og ofre ham som brennoffer.» På offeralteret la han løftets sønn, den som alle hans forhåpninger var rettet mot. Idet han ventet der ved siden av alteret med kniven løftet for å lyde Gud, hørte han en røst fra himmelen som sa: «Legg ikke hånd på gutten, og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke engang sparte din eneste sønn for meg.»11 rett (352)Abraham ble utsatt for denne fryktelige ildprøven for at han skulle få oppleve Kristi dag og danne seg en forestilling om Guds store kjærlighet til verden, en kjærlighet så stor at han gav sin enbårne Sønn til å lide den skjendigste død for å kunne løfte verden opp fra dens nedverdigelse. rett (352)Gud gav Abraham den mest opphøyde undervisning som et dødelig menneske noen gang har fått. Han fikk svar på sin bønn om å få se Kristus før han døde. Han så Kristus; han så alt det som et dødelig menneske kan tåle å se, og leve. Ved å gi seg fullt og helt til Gud, var han i stand til å fatte det synet han fikk om Kristus. Han fikk se at ved å gi sin enbårne Sønn for å frelse syndere fra evig fortapelse, gav Gud et større offer enn mennesker noensinne kunne gjøre. rett (352)Abrahams erfaring gav svar på spørsmålet: «Hva skal jeg ha med når jeg trer fram for Herren og bøyer meg for Gud i det høye? Skal jeg komme til ham med brennoffer, bære fram års gamle kalver? Bryr Herren seg om tusener av værer, titusener av oljebekker? Skal jeg ofre min førstefødte for min synd, min livsfrukt for min overtredelse?» Abrahams uttalelse: «Gud vil nok selv se seg ut et offerlam, gutten min», 12 og at Gud sørget for et offer i stedet for Isak, var uttrykk for at ikke noe menneske kunne gjøre soning for seg selv. Det hedenske offersystemet var helt uakseptabelt for Gud. Ingen far skulle ofre sin sønn eller datter" som syndoffer. Guds Sønn alene kan bære verdens skyld. rett (352)Gjennom sin egen lidelse ble Abraham satt i stand til å se Kristi misjon og offertjeneste. Men Israel ville ikke forstå det som var så uvelkomment for deres stolthet. De som hørte på Jesus, kunne ikke se noen dypere betydning i hans omtale av Abraham. Fariseerne så bare en ny anledning til å kritisere. De reagerte med et hånlig smil som om de anså det for opplagt at han helt var gått fra vettet: «Du er ennå ikke femti år og har sett Abraham?» . rett (352)Med høytidelig verdighet svarte Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, er jeg.» rett (352)Det ble stille i den veldige forsamlingen. Denne rabbi fra Galilea hadde gjort krav på eierrett til det navnet på Gud som var meddelt Moses som uttrykk for Guds evige nærvær. Han hadde sagt om seg selv at han var den selveksisterende, han som Israel hadde fått løfte om. «Han har sitt opphav i gammel tid, han er fra eldgamle dager.»13 rett (353)Igjen ropte prestene og rabbinerne opp om at Jesus var en gudsbespotter. Hans påstand om å være ett med Gud hadde tidligere hisset dem opp til å ville drepe ham, og noen få måneder senere sa de rett ut: «For noen god gjerning steiner vi deg ikke, men for gudsbespottelse: Du som er et menneske, gjør deg til Gud.» Fordi han var Guds Sønn og åpent erklærte det, var de oppsatt på å rydde ham av veien. Mange av folket som holdt med prestene og rabbinerne, tok nå opp steiner for å kaste på ham. «Men Jesus skjulte seg for dem og forlot templet.» Lyset skinte i mørket, «men mørket tok ikke imot det».14 rett (353)Synd og lidelse (353)Blant jødene var det en alminnelig oppfatning at synd blir straffet i dette livet. Enhver lidelse ble betraktet som straff for en eller annen forseelse enten av personen selv eller av foreldrene. Det er sant at all lidelse skyldes overtredelse av Guds lov, men denne sannhet var blitt forvansket. Satan, som er opphavet til synden og alle dens følger, hadde fått menneskene til å betrakte sykdom og død som noe Gud sendte som en vilkårlig straff på grunn av synd. Den som ble rammet av en eller annen lidelse eller ulykke, måtte i tillegg bære den byrde å bli sett på som en stor synder. rett (353)Slik var veien beredt for jødene til å forkaste Jesus. Han som tok på seg «våre sykdommer» og bar «våre smerter», ble av jødene betraktet som «slått av Gud og plaget». Og de ville ikke se på ham. 15 rett (353)Gud hadde gitt en undervisning i den hensikt å forhindre dette. Jobs historie viste at det er Satan som påfører lidelse, men Guds hensikt er at også dette skal tjene til det gode. Men Israel forstod ikke undervisningen. Den samme feil som Gud irettesatte Jobs venner for, ble nå gjentatt av jødene da de forkastet Kristus. rett (353)Disiplene delte jødenes tro på forholdet mellom synd og lidelse. Idet Jesus rettet på deres feiloppfatning, forklarte han ikke årsaken til mannens lidelse. Men han fortalte dem hva utfallet ville bli - at Guds gjerninger ville bli åpenbart. «Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys.» rett (353)Etter å ha salvet øynene til den blinde mannen, sendte han ham til Siloa-dammen for å vaske seg. Og mannen kunne se. Slik besvarte Jesus disiplenes spørsmål på en praktisk måte, slik han pleide gjøre med spørsmål som ble stilt av nysgjerrighet. Det var ikke disiplenes sak å drøfte hvem som hadde syndet eller ikke syndet. Det var nok for dem å forstå Guds kraft og miskunnhet når han gav den blinde syn. Selvsagt fantes det ikke noen helbredende kraft i deigen av leire eller i dammen som den blinde mannen ble sendt til for å vaske seg. Kraften var i Kristus. rett (353)Fariseerne kunne ikke annet enn bli forundret over helbredelsen. Likevel ble de mer fylt med hat enn noen gang før. For miraklet var blitt utført på sabbatsdagen. rett (354)Den blindfødte blir kryssforhørt (354)Så førte de ham frem for fariseernes råd. Igjen ble mannen spurt hvordan han hadde fått synet. Og svaret lød: «Han la en deig på øynene mine, jeg vasket meg, og nå ser jeg.» Noen av fariseerne sa da: «Denne mannen er ikke fra Gud, siden han ikke holder sabbaten.» Fariseerne håpet å få det til at Jesus var en synder og derfor ikke var Messias. De visste ikke at han som hadde helbredet den blinde mannen, var sabbatens opphavsmann og kjente alle dens forpliktelser. De lot til å ha stor nidkjærhet for helligholdelsen av sabbaten. Likevel planla de mord nettopp på denne dagen. Mange ble sterkt grepet da de hørte om dette miraklet. De var overbevist om at han som hadde åpnet øynene til den blinde mannen, var mer enn et alminnelig menneske. Som svar på beskyldningen om at Jesus var en synder fordi han ikke holdt sabbaten, sa de: «Hvordan kan en syndig mann gjøre slike tegn som han?» rett (354)På ny henvendte rabbinerne seg til mannen som var født blind: «Hva mener du om ham, siden han har åpnet øynene dine?» Han svarte: «Han er en profet.» Fariseerne påstod nå at han ikke var født blind, og derfor ikke hadde fått synet. De tilkalte foreldrene hans og spurte dem: «Er dette deres sønn, han dere sier er født blind?» Der var mannen selv som erklærte at han hadde vært blind, og at han nå kunne se. Men fariseerne ville heller benekte det de selv kunne bekrefte med sine sanser, enn innrømme at de tok feil. Slik makt er det i fordom, og slik kan fariseisk rettferdighet forvrenge faktiske forhold. rett (354)Fariseerne hadde bare en utvei tilbake, det var å skremme mannens foreldre. Tilsynelatende oppriktig spurte de: «Hvordan er det så gått til at han kan se?» Foreldrene var redde for å kompromittere seg selv, for det var blitt hevdet at hver den som bekjente at Jesus var Messias, skulle «utstøtes av synagogen», Det vil si: være utelukket fra synagogen i tretti dager. I løpet av den tiden kunne ikke noe barn i familien bli omskåret, og det måtte ikke holdes sørgeklage om noen av dem døde. En slik dom ble betraktet som en stor ulykke, og hvis den ikke førte til anger, ville det følge en langt strengere straff. rett (355)Det store under som var blitt utført for sønnen til disse foreldrene, hadde overbevist dem. Likevel svarte de: «Vi vet at dette er vår sønn, og at han er født blind. Men hvordan det er gått til at han nå kan se, vet vi ikke, og heller ikke hvem som har åpnet øynene hans. Spør ham selv, han er gammel nok til å svare for seg.» Slik førte de hele ansvaret over på sønnen, for de våget ikke å bekjenne Kristus. rett (355)Det dilemma fariseerne var i, spørsmålene de stilte, deres fordom og at de nektet å tro på de faktiske forhold i denne saken, åpnet øynene hos folkemengden, særlig blant vanlige mennesker. Jesus hadde ofte utført mirakler på åpen gate, og hans gjerninger var alltid av en slik art at de lindret lidelser. Spørsmålet oppstod derfor hos mange: Ville Gud gjøre slike mektige gjerninger gjennom en bedrager som fariseerne påstod at Jesus var? Striden holdt på å bli svært alvorlig på begge sider. rett (355)Fariseerne innså at de var i ferd med å gi publisitet til de gjerninger Jesus utførte. De kunne ikke benekte miraklet. Mannen som hadde vært blind, var fylt av glede og takknemlighet. Han så alt det forunderlige i naturen og frydet seg over jordens og himmelens prakt, og han snakket fritt om det han hadde opplevd. Men igjen prøvde de å få ham til å tie. De sa til ham: «Gi Gud ære og tilstå! Vi vet at denne mannen er en synder.» Med andre ord: Si ikke en gang til at denne mannen gav deg synet. Det er Gud som har gjort det! rett (355)Den blindfødte mannen svarte: «Om han er en synder, det vet jeg ikke. Men en ting vet jeg: Jeg var blind, og nå ser jeg.» rett (355)Så spurte de igjen: «Hva gjorde han med deg, hvordan åpnet han øynene dine?» De forsøkte å forvirre ham med mange ord for å få ham til å tro at han var blitt narret. Satan og de onde englene var på fariseernes side. De forente sine krefter og sin list med menneskers fornuftsgrunner for å motvirke Kristi innflytelse. De sløvet den overbevisning som holdt på å feste seg i manges sinn. Guds engler var også til stede for å styrke mannen som hadde fått syn. rett (355)Fariseerne var ikke klar over at de hadde å gjøre med noen annen enn den ulærde mannen som var født blind. De kjente ikke ham som de var i strid med. Guddommelig lys strålte inn i sinnet hos denne mannen. Mens disse hyklerne prøvde å få ham til å tvile, hjalp Gud ham med kraftfulle og direkte svar for å vise at han ikke lot seg fange. Han svarte: «Jeg har jo allerede sagt det, og dere ville ikke høre på meg .... Hvorfor vil dere høre det nå igjen? Vil kanskje dere også bli hans disipler?» De skjelte ham ut og sa: «Du er hans disippel, vi er disipler av Moses. Vi vet at Gud har talt til Moses, men vi vet ikke hvor denne mannen er fra.» rett (356)Jesus visste hvilken ildprøve mannen gikk igjennom, og han gav ham en nåde og evne til å tale slik at han kunne bli et vitne for Kristus. Han svarte fariseerne med ord som var en skarp irettesettelse av dem som spurte. De gav seg ut for å være fortolkere av Den hellige skrift og folkets religiøse veiledere. Men her var det en som utførte mirakler, og de innrømmet at de ikke visste hvor han hadde sin makt fra. Heller ikke kjente de hans karakter og det han hevdet å være. Mannen sa: «Det er da merkelig at dere ikke vet hvor han er fra, enda han har åpnet øynene mine. Vi vet at Gud ikke hører på syndere, men bare på den som er gudfryktig og gjør hans vilje. Så lenge verden har bestått, er det uhørt at noen har åpnet øynene på en blindfødt. Var ikke denne mannen fra Gud, kunne han ingen ting gjøre.» rett (356)Mannen hadde møtt sine utfordrere på deres eget felt. Hans resonnement var ugjendrivelig. Fariseerne var forbauset og tidde, trollbundet av hans skarpe, avgjorte uttalelser. Et øyeblikk stod de tause. Med truende miner samlet prestene og rabbinerne kappene om seg som om de var redde for å bli smittet ved å komme i berøring med ham. De ristet støvet av føttene og slynget fordømmelser og trusler mot ham: «Du er født som en synder tvers igjennom, og du vil belære oss?» Så bannlyste de ham og kastet ham ut av synagogen. rett (356)«Til dom er jeg kommet» (356)For første gang så han sin redningsmann inn i ansiktet. Da de stod for rådsforsamlingen, hadde han sett hvor bekymret og forvirret foreldrene var blitt, og han hadde sett de truende ansiktene til rabbinerne. Nå så han inn i Jesu elskelige og fredfulle ansikt. Det hadde kostet ham mye at han hadde anerkjent ham som en representant for Guds makt. Nå fikk han en høyere åpenbaring. rett (356)Da Jesus spurte: «Tror du på Menneskesønnen?» svarte den blindfødte med å spørre: «Hvem er han, Herre, så jeg kan tro på ham?» Jesus svarte: «Du har sett ham, det er han som snakker med deg.» Mannen kastet seg ned for Jesus og tilbad ham. Han hadde ikke bare fått sitt naturlige syn, men forstandens øyne var også blitt åpnet. Jesus var blitt åpenbart for ham, og han tok imot ham som sendt av Gud. rett (356)En gruppe fariseere hadde samlet seg i nærheten. Synet av dem fikk Jesus til å tenke på den konflikt som alltid følger av hans ord og gjerninger. Han sa: «Til dom er jeg kommet til denne verden, så de som ikke ser, skal bli seende, og de som ser skal bli blinde.» Han var kommet for å åpne de blindes øyne og for å gi lys til dem som sitter i mørke. Han hadde sagt om seg selv at han var verdens lys. Og det mirakel han nettopp hadde utført, var et vitnesbyrd om hans misjon. De som så Jesus da han kom, fikk en mer fullstendig åpenbaring av det guddommelige nærvær enn verden noensinne hadde hatt. Kunnskapen om Gud ble åpenbart mer fullkomment. Men nettopp i denne åpenbaring ble det avsagt dom over mennesker. Deres karakter ble prøvd, deres skjebne avgjort. rett (357)Den åpenbaring av guddoms makt som hadde gitt den blinde mannen både naturlig og åndelig syn, hadde etterlatt fariseerne i et enda dypere mørke. Noen av dem følte at Kristi ord gjaldt dem, og spurte: «Vi er kanskje også blinde?» Jesus svarte: «Var dere blinde, hadde dere ingen skyld.» Hvis Gud hadde gjort det umulig for dem å se sannheten, ville deres uvitenhet ikke medføre noen skyld. «Men nå sier dere at dere er seende.» De mente at de var i stand til å se, men de forkastet det eneste middel som kunne gi dem syn. rett (357)Kristus kom med ubegrenset hjelp til alle som erkjente sin trang. Men fariseerne ville ikke innrømme at de hadde noe behov. De nektet å komme til Kristus. Derfor ble de etterlatt i sin blindhet - en blindhet som de selv hadde skylden for. Jesus sa: «Derfor er og blir dere skyldige.» Joh 8, 12-59; 9 rett |