På vei til Jerusalem

(364)Da det nærmet seg slutten på Kristi gjerning, skjedde det en forandring i hans måte å arbeide på. Inntil da hadde han prøvd å unngå uro og offentlig oppmerksomhet. Han hadde avslått folkets hyllest og hadde hurtig dratt fra sted til sted når begeistringen for ham syntes å komme ut av kontroll. Om og om igjen hadde han gitt påbud om at ingen måtte fortelle at han var Kristus. rett

(364)Ved løvhyttefesten hadde reisen til Jerusalem foregått hurtig og hemmelig. Da brødrene hans tilskyndet ham til å stå frem offentlig som Messias, hadde han svart: «Min tid er ennå ikke kommet.» 1 Han drog til Jerusalem uten at noen la merke til det, og kom uanmeldt inn i byen uten å bli hyllet av folkemengden. Men slik var det ikke da han reiste siste gang. Han hadde forlatt Jerusalem for en tid på grunn av prestenes og rabbinernes ondskap. Men nå drog han tilbake på den mest åpenlyse måten. Han tok en vei som førte ham innom mange steder, og hans ankomst ble kunngjort på en måte som aldri før hadde skjedd. Han var på vei til skueplassen for sitt store offer, og folkets oppmerksomhet måtte nå bli rettet mot det som skulle skje. rett

(364)«Likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal også Menneskesønnen løftes opp.»2 På samme måte som hele Israels oppmerksomhet var blitt vendt mot slangen som var løftet opp, og som var symbolet på at de skulle bli helbredet, måtte nå alles øyne bli vendt mot Kristus, det offer som brakte frelse til den fortapte verden. rett

(364)Det var en falsk forestilling om Messias' gjerning og en manglende tro på Jesu guddommelige natur som fikk brødrene hans til å oppfordre ham til å stå offentlig frem for folket ved løvhyttefesten. Ut fra en lignende holdning ville disiplene nå ha hindret ham i å dra til Jerusalem. De husket det han hadde sagt om hva som skulle skje med ham der. De kjente til de religiøse ledernes fiendskap, og de ville gjerne ha rådet Mesteren fra å reise dit. rett

(365)Onde makter prøver å hindre ham
Det var bittert for Jesus å måtte trosse disiplenes frykt, skuffelse og vantro. Det var tungt å lede dem frem mot den smerte og fortvilelse som ventet dem i Jerusalem. Og Satan stod klar til å trenge inn på Menneskesønnen med sine fristelser. Hvorfor skulle han nå dra til Jerusalem, til den visse død? Overalt omkring ham var det noen som hungret etter livets brød. Alle steder var det lidende mennesker som ventet på hans helbredende ord. Den gjerning som skulle utføres ved evangeliet, var bare så vidt begynt. Dessuten stod han i sin tidlige manndoms fulle kraft. Hvorfor ikke dra ut på de store verdensfelter med sitt nådebudskap og med sin helbredende kraft? Hvorfor ikke unne seg selv den lykke å gi lys og glede til millioner av mennesker som lever i mørke og sorg? Hvorfor skulle han overlate innhøstingen til disiplene som var så svake i troen, så sløve til å forstå og så sene til å handle? Hvorfor gå døden i møte nå og etterlate seg et arbeid i dets spede begynnelse? rett

(365)Den fienden som i ødemarken hadde stått ansikt til ansikt med Kristus, angrep ham nå med heftige og listige fristelser. Hadde Jesus gitt etter et eneste øyeblikk, og hadde han endret sin kurs på det minste punkt for å frelse seg selv, ville Satans redskaper ha seiret, og verden ville ha vært fortapt. rett

(365)Men Jesus vendte «sitt ansikt mot Jerusalem». Faderens vilje var den eneste lov i hans liv. Da han som gutt var med i templet, sa han til Maria: «Skjønte dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» I Kana, da Maria ville at han skulle åpenbare sin undergjørende kraft, svarte han: «Min time er ennå ikke kommet.»3 Han svarte brødrene sine på samme måte da de oppfordret ham til å dra opp til høytiden. rett

(365)I Guds store plan var timen fastsatt da han skulle ofre seg selv for menneskenes synd, og den timen var snart inne. Han ville ikke svikte eller vakle. Hans skritt er nå vendt mot Jerusalem hvor fienden lenge har sammensverget seg for å ta hans liv. Nå vil han frivillig gi det. Med fast forsett går han mot forfølgelse, fornektelse, fordømmelse og død. rett

(365)Samaritanerne avviser ham
«Han sendte bud foran seg, og de drog av sted og gikk inn i en samaritansk landsby for å skaffe ham husly.» Men folket nektet å ta imot ham fordi han var på vei til Jerusalem. De oppfattet det slik at Jesus dermed viste at han foretrakk jødene som de hatet intenst og bittert. Hvis han var kommet for å gjenreise templet og gudstjenesten på Garisim-fjellet, ville de tatt imot ham med glede. Men han var på vei til Jerusalem. Derfor ville de ikke vise ham gjestfrihet. Lite ante de at de avviste himmelens beste gave. Jesus innbød mennesker til å ta imot ham. Han bad om tjenester fra dem, så han kunne komme nær dem og gi dem de rikeste velsignelser. Hver gunst som ble vist ham, gjengjeldte han med stadig mer nåde. Men samaritanerne gikk glipp av alt dette på grunn av sin fordom og fanatisme. rett

(366)Jakob og Johannes, som Jesus hadde sendt ut, ble sterkt irritert over den krenkelse som deres Herre ble utsatt for. De var harme fordi han ble behandlet på en så simpel måte av samaritanerne som han hedret ved sitt nærvær. De hadde nylig vært sammen med ham på Forklarelsens berg og hadde sett at han ble herliggjort av Gud og æret av Moses og Elia. De syntes at denne åpenbare vanære fra samaritanerne ikke kunne forbigås uten en ettertrykkelig straff. rett

(366)Da de kom tilbake til Jesus, fortalte de hva folket hadde sagt, og at de til og med hadde nektet å gi ham husly for natten. De mente at det var gjort en stor urett mot ham. Langt borte så de Karmel-fjellet der Elia hadde slått i hjel de falske profetene. Og så sa de: «Vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem, slik som Elia gjorde? De ble forbauset da de så at deres forslag smertet Jesus. Enda mer overrasket ble de da de hørte hans irettesettelse: «Dere vet ikke hva ånd dere er av. For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.» Så gikk han til en annen landsby. rett

(366)Det hører ikke med til Kristi misjon å tvinge mennesker til å ta imot ham. Det er Satan og de som drives av hans ånd, som prøver å tvinge samvittigheten. Under påskudd av nidkjærhet for rettferdighetens sak vil mennesker som står i forbund med onde engler, påføre sine medmennesker lidelse for å omvende dem til sin egen oppfatning av kristentroen. Men Jesus viser alltid barmhjertighet og prøver alltid å vinne ved å vise kjærlighet. Han kan ikke la noen rival få adgang til vår sjel eller godta noen delt tjeneste. Han ønsker bare frivillig tjeneste, en villig overgivelse av hjertet når kjærligheten er den tvingende kraft. Det finnes ikke noe mer avgjørende bevis for at vi beherskes av Satans ånd, enn tilbøyelighet til å ville skade og ødelegge dem som ikke verdsetter det vi gjør, eller som handler i strid med våre oppfatninger. rett

(366)Hvert eneste menneske er Guds eiendom både med legeme, sjel og ånd. Kristus døde for å frelse alle. Ikke noe kan være mer anstøtelig for Gud enn at mennesker på grunn av religiøs fanatisme bringer lidelse over dem som er kjøpt med Jesu blod. rett

(366)«Han brøt opp derfra og kom til Judea og til landet på østsiden av Jordan. Igjen drog folk i flokk og følge til ham, og han lærte dem som han pleide.»4 rett

(366)En betydelig del av de siste måneder av Kristi virksomhet ble tilbrakt i Perea. Denne provinsen lå på østsiden av Jordan, tvers overfor Judea. Her fulgte folkemengden ham hvor han gikk, på samme måte som under hans tidligere virksomhet i Galilea. Her gjentok han mye av den undervisning han før hadde gitt. rett

(367)Sytti utsendinger
Slik han hadde sendt ut de tolv, pekte han nå ut sytti andre og sendte dem ut foran seg, to og to, til hver by og hvert sted som han selv skulle besøke. Disse hadde vært sammen med ham en tid for å bli opplært til gjerningen. Da de tolv ble sendt ut på sin første særskilte misjon, var det andre disipler som fulgte Jesus på hans ferd gjennom Galilea. På den måten hadde de fordelen av å kunne være i Jesu umiddelbare nærhet og få del i hans direkte, personlige undervisning. Nå skulle også denne større gruppen dra ut på en særskilt misjon. rett

(367)De pålegg han gav de sytti, var noe i likhet med dem han hadde gitt de tolv. Men befalingen til de tolv om ikke å gå inn i noen av hedningenes eller samaritanernes byer ble ikke gitt til de sytti. Selv om Kristus nettopp var blitt avvist av samaritanerne, var hans kjærlighet til dem uendret. Da de sytti gikk ut i hans navn, besøkte de aller først byene i Samaria. rett

(367)Jesu eget besøk til Samaria, og senere hans rosende omtale av den gode samaritan, den takknemlige glede hos den spedalske, også en samaritan, den eneste av de ti som vendte tilbake for å takke Jesus - alt dette var av stor betydning for disiplene. Lærdommen i dette sank dypt i deres sinn. I sin befaling til dem kort før sin himmelfart nevnte han Samaria sammen med Jerusalem og Judea som de steder hvor de først skulle forkynne evangeliet. Hans undervisning hadde satt dem i stand til å utføre dette oppdraget. rett

(367)Da de drog til Samaria i Mesterens navn, fant de at folk var beredt til å ta imot dem. Samaritanerne hadde hørt om Kristi anerkjennende omtale og om hans barmhjertighetsgjerninger mot personer av deres nasjonalitet. De innså at på tross av deres uhøflige behandling av ham, hadde han bare kjærlige tanker overfor dem, og det vant deres hengivenhet. Etter Jesu himmelfart tok de med glede imot hans utsendinger, og disiplene fikk en rik høst blant dem som hadde vært deres bitreste fiender. «Han skal ikke bryte et knekket rør og ikke slokke en rykende veke. Med troskap skal han føre retten ut.» «Og til hans navn skal folkeslagene sette sitt håp.» 5 rett

(367)Da Jesus sendte ut de sytti, påla han dem likesom han hadde pålagt de tolv, at de ikke skulle trenge seg inn der hvor de var uvelkomne. «Når dere kommer inn i en by, og de ikke vil ta imot dere, så gå ut på gatene og si: «Selv støvet vi har fått på føttene i byen deres, skal dere ha; vi børster det av oss. Men det skal dere vite: Guds rike er kommet nær. »» De skulle ikke gjøre dette på grunn av uvilje eller såret stolthet, men for å vise hvor alvorlig det er å avvise Herrens budskap eller hans budbærere. Å forkaste Herrens tjenere er å forkaste Kristus selv. rett

(367)Jesus føyde til: «På dommens dag skal Sodoma slippe lettere enn den byen.» Så gikk hans tanker tilbake til byene i Galilea der han hadde arbeidet så mye. Med dyp sorg utbrøt han: «Ve deg, Korasin! Ve deg, Betsaida! Dersom de mektige gjerninger som er gjort hos dere, hadde skjedd i Tyrus og Sidon, ville de for lenge siden ha vendt om og kledd seg i sekk og aske. Men Tyrus og Sidon skal slippe lettere i dommen enn dere. Og du Kapernaum, du som vil opphøyes like til himmelen, til dødsriket skal du støtes ned!» rett

(368)Disse travle byene omkring Gennesaretsjøen hadde fått åpent tilbud om himmelens rikeste velsignelser. Dag etter dag hadde livets fyrste gått ut og inn blant dem. Guds herlighet som profeter og konger hadde lengtet etter å se, hadde skint på de folkeskarer som hadde trengt seg sammen omkring Jesus hvor han stod og gikk. Likevel hadde de forkastet den himmelske gaven. rett

(368)Under skinn av stor klokskap hadde rabbinerne advart folk mot å godta det som denne nye læreren fremholdt, for hans teorier og handlinger var i strid med fedrenes tro. Folk festet lit til det som prestene og fariseerne lærte, i stedet for selv å prøve å forstå Guds ord. De æret prestene og rådsherrene i stedet for å ære Gud, og de forkastet sannheten for å kunne holde sine egne vedtekter. Mange var blitt påvirket og var nesten overbevist. Men de handlet ikke etter sin overbevisning og gjorde ikke felles sak med Kristus. Satan kom med sine fristelser inntil lyset syntes å være mørke. Slik var det mange som forkastet det som ville ha vært til frelse for dem. rett

(368)Det sannferdige vitne sier: «Se, jeg står for døren og banker.»6 Hver advarsel, irettesettelse og formaning i Guds ord eller ved hans budbærere er en banking på hjertets dør. Det er Jesu stemme, og han ber om å få komme inn. Hver gang han banker på uten at vi akter på det, svekkes lysten til å lukke opp. Hvis Den Hellige Ånds påvirkning ikke blir påaktet i dag, vil den ikke bli så sterk i morgen. Sinnet blir mindre mottagelig, og glir etter hvert over i en farlig ubevissthet om hvor kort livet er, og om storheten av den evighet som er på den andre siden. Om vi blir domfelt på dommens dag, vil det ikke skyldes at vi har tatt feil, men at vi har forsømt de himmelsendte anledninger til å lære hva som er sannhet. rett

(368)I likhet med apostlene hadde også de sytti fått en overnaturlig utrustning som en besegling av sin misjon. Da de hadde fullført oppdraget, kom de glade tilbake og sa: «Herre, til og med de onde ånder adlyder oss når vi nevner ditt navn!» Jesus svarte: «Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn.» rett

(368)En slagen fiende
Fortidens og fremtidens begivenheter ble rullet opp for Jesu sinn. Han så Lucifer da han først ble fjernet fra himmelen. Han så fremover til det som skulle inntreffe i forbindelse med hans egen sjelekval når bedragerens natur skulle bli avslørt i alle verdeners påsyn. Han hørte ropet: «Det er fullbrakt!» Dette ropet ville kunngjøre at gjenløsningen av den tapte menneskehet var sikret for evig, og at himmelen for all fremtid skulle være gardert mot de anklager, fristelser og krav som Satan stod for. rett

(368)Jesus så frem til den siste store dagen bakenfor Golgatas kors med dets sjelekval og skam, når høvdingen over luftens makter går sin undergang i møte på den jorden som så lenge har vært skjemt av hans opprør. Jesus så at det ondes verk tok slutt for alltid, og at Guds fred fylte himmelen og jorden. rett

(369)Fra nå av skulle Kristi etterfølgere betrakte Satan som en overvunnet fiende. På korset skulle Jesus vinne seieren for dem, den seier som han ønsket at de skulle ta imot som sin egen. «Ja, jeg har gitt dere makt til å trå slanger og skorpioner under fot og makt over alt fiendens velde, og ingenting skal skade dere.» . rett

(369)Den Hellige Ånds allmektige kraft er ethvert angrende menneskes forsvar. Kristus vil ikke tillate at en eneste som med anger og i tro har gjort krav på hans beskyttelse, skal komme under fiendens makt. Jesus står ved siden av sine når de blir fristet og prøvd. Hos ham kan det ikke forekomme at noe slår feil, at noe går tapt eller er umulig og gir nederlag. Alt makter vi i ham som gjør oss sterke. Når fristelser og prøver kommer, så vent ikke på at alle vanskeligheter skal bli fjernet. Vend blikket mot Jesus. Han hjelper deg. rett

(369)Det finnes kristne som tenker altfor mye på Satans makt og snakker altfor mye om den. De tenker på sin motstander, de ber med tanke på ham, de snakker om ham, og han ser større og større ut i deres innbilning. Det er sant at Satan er et mektig vesen, men Gud være lovet for at vi har en mektig frelser som drev den onde ut fra himmelen. Satan er tilfreds når vi overdriver hans makt. Hvorfor ikke heller snakke om Jesus? Hvorfor ikke opphøye hans makt og hans kjærlighet? rett

(369)Løftets regnbue som omspenner tronen i det høye, er et evig vitnesbyrd om at «så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv». Den vitner for universet om at Gud aldri vil svikte sitt folk i dets kamp mot det onde. Den er en forsikring om styrke og beskyttelse så lenge Guds egen trone består. rett

(369)Jesus føyde til: «Gled dere ikke over at åndene lyder dere, men gled dere over at dere har fått navnene skrevet i himmelen.» Gled dere ikke over at dere er i besittelse av makt, for at dere ikke skal tape av syne deres avhengighet av Gud. Vær forsiktige med å la selvtilfredshet komme inn, så dere arbeider i egen styrke i stedet for i Mesterens ånd og kraft. rett

(369)Vårt ego er alltid parat til å tilskrive seg æren hvis arbeidet viser fremgang på en eller annen måte. Selvet blir smigret og hovmodig, og andre mennesker får ikke inntrykk av at det er Gud som er alt i alle. Apostelen Paulus sier: «Når jeg er svak, da er jeg sterk.»7 Når vi forstår vår egen svakhet, lærer vi å stole på en makt utenfor oss selv. rett

(369)Ikke noe kan gripe hjertet så sterkt som en stadig erkjennelse av vårt ansvar overfor Gud. Ikke noe når så fullstendig ned til de dypeste motiver for vår oppførsel som erkjennelsen av Kristi tilgivende kjærlighet. Vi må komme i nær berøring med Gud. Da vil vi bli gjennomtrengt av hans Hellige Ånd som setter oss i stand til å komme i kontakt med våre medmennesker. Fryd dere derfor over at dere gjennom Kristus har fått samfunn med Gud og er medlemmer av den himmelske familie. rett

(369)Når dere løfter blikket høyere enn til dere selv, vil dere til enhver tid forstå den menneskelige svakhet. Jo mindre dere dyrker selvet, desto mer avgjort og helhjertet vil deres oppfatning av Kristi storhet bli. Jo mer inderlig dere forener dere med kilden til lys og kraft, desto mer lys vil skinne på dere, og desto større kraft vil dere få til å virke for Gud. rett

(370)Gled dere over at dere er ett med Gud, ett med Kristus og med hele den himmelske familie! rett

(370)Mens de sytti lyttet til Kristi ord, innprentet Den Hellige Ånd levende realiteter i deres sinn og skrev sannheten inn på hjertets tavler. Selv om de var omgitt av store folkeskarer, var det som om de var alene med Gud. rett

(370)De enfoldige forstår
Da Jesus forstod at de var grepet av stundens alvor, «jublet han i Den Hellige Ånd og sa: Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for kloke og forstandige, men åpenbart det for enfoldige. Ja, Far, for dette var din gode vilje. Alt har min Far overgitt til meg. Ingen vet hvem Sønnen er uten Faderen, og ingen vet hvem Faderen er uten Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for». rett

(370)De personer som var æret i verden, de såkalte store og kloke med all deres oppskrytte visdom, kunne ikke fatte Kristi natur. De bedømte ham etter hans ytre og ut fra den ydmykelse han måtte gjennomgå som menneske. Men til fiskere og tollere ble det gitt å kunne se Den Usynlige. Selv disiplene oppnådde ikke å forstå alt det Jesus gjerne ville åpenbare for dem. Men etter som de overgav seg til Den Hellige Ånds kraft, ble deres sinn opplyst. De var klar over at den mektige Gud var iblant dem, kledd i menneskelighet. Jesus jublet over at selv om de vise og forstandige ikke hadde denne kunnskap, var den blitt åpenbart for disse uanselige menn. rett

(370)Når han hadde fremholdt skriftene i Det gamle testamente og påvist at de talte om ham selv og hans soningsverk, var disiplene ofte blitt vakt opp av hans Ånd og løftet inn i en himmelsk atmosfære. De hadde en klarere forståelse av de åndelige sannheter som profetene hadde talt om, enn disse selv hadde hatt. Heretter ville de lese Det gamle testamentes skrifter som en ny åpenbaring fra Gud, ikke som læresetninger fra de skriftlærde og fariseerne, eller uttalelser av vismenn som nå var døde, men som nye åpenbaringer fra Gud. De så ham som verden ikke kan ta imot, «for verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham; han blir hos dere og skal være i dere».8 rett

(370)Den eneste måten vi kan oppnå en mer fullstendig forståelse av sannheten på, er ved å bevare hjertet følsomt og behersket av Kristi Ånd. Sinnet må bli renset for forfengelighet og hovmod og befridd for alt som har hatt makten over det, og Kristus må sitte på hjertets trone. Menneskelig kunnskap er for begrenset til å kunne fatte forsoningen. Frelsesplanen er så vidtrekkende at filosofien ikke kan forklare den. Den vil for alltid være et mysterium som selv den mest dypsindige fornuft ikke kan utforske. Frelsen kan ikke forklares, men den kan erkjennes ved erfaring. Bare den som innser sin egen syndighet, kan oppfatte Kristi herlighet. rett

(371)Det som Kristus fremholdt mens han langsomt, vandret videre på sin vei fra Galilea til Jerusalem, var spekket med verdifull undervisning. Folk lyttet begjærlig til ham. I Perea som i Galilea var innbyggerne mindre behersket av jødenes religiøse fanatisme enn i Judea, og Jesu undervisning fant gjenklang hos dem. rett

(371)Jesus benytter billedspråk
I løpet av disse siste måneder av Kristi virksomhet fremholdt han mange av sine lignelser. Prestene og rabbinerne forfulgte ham med stadig økende bitterhet, og sine advarsler til dem kledde han i symboler. De kunne ikke misforstå meningen. Likevel fant de ikke noe i hans uttalelser som kunne gi rett til å anklage ham. Den selvtilfredse bønnen i lignelsen om fariseeren og tolleren: «Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker,» stod i skarp kontrast til den angerfulle tollerens bønn: «Gud, vær meg synder nådig!» Slik irettesatte Jesus jødenes hykleri. I lignelsene om det ufruktbare fikentreet og den store nattverden forutsa han den ulykke som snart skulle ramme den ubotferdige nasjonen. De som hånlig hadde avslått innbydelsen til evangeliets gjestebud, hørte hans advarende ord: «Det sier jeg dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få være med i mitt gjestebud.»9 rett

(371)Den undervisning disiplene fikk, var ytterst verdifull. Lignelsene om den påtrengende enken og om vennen som bad om brød midt på natten, gav ny kraft til hans undervisning: «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere.» Ofte ble deres vaklende tro styrket ved minnet om hva Kristus hadde sagt: «Skulle så ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem? Jeg sier dere: Han skal sørge for at de får sin rett, og det snart.» 10 rett

(371)Kristus gjentok den vakre lignelsen om sauen som hadde gått seg bort. Og han utvidet innholdet i den ved å fortelle om den tapte sølvmynten og den bortkomne sønnen. Den gangen kunne ikke disiplene fullt ut fatte den fulle betydning av dette. Men etter at Den Hellige Ånd var utgytt, da de så hvordan hedningene ble samlet inn og at jødene ble misunnelige og harme, forstod de bedre lignelsen om den bortkomne sønnen, og de kunne fatte den glede som Kristus gav uttrykk for: «Nå skal vi holde fest og være glade.» «For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.» 11 rett

(371)Da de drog ut i Mesterens navn og møtte skam, fattigdom og forfølgelse, styrket de seg ofte ved å gjenta det pålegg han gav på denne siste reisen: «Vær ikke redd, du lille hjord! For det er deres Fars gode vilje å gi dere riket. Selg det dere eier, og gi pengene til de fattige. Skaff dere punger som ikke slites ut, og en uforgjengelig skatt i himmelen, hvor tyver ikke kommer til, og møll ikke ødelegger. For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.» Luk 9,51-56; 10,1-24 rett

neste kapitel