Guds rike - hvor finnes det?

(379)Noen av fariseerne hadde kommet til Jesus og ville vite når Guds rike skulle komme. Det var nå gått mer enn tre år siden døperen Johannes forkynte det budskapet som hadde lydt som basunklang gjennom landet: «Himmelriket er nær.»1 Likevel så disse fariseerne ikke noe tegn på at riket skulle opprettes. Mange av dem som forkastet Johannes, og som hele tiden hadde gjort motstand mot Jesus, kom nå med hentydninger om at hans misjon hadde slått feil. rett

(379)Jesus svarte: «Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Ingen vil kunne si: Se her er det, eller: Der er det. For Guds rike er iblant dere.» Guds rike begynner i hjertet. Se ikke hit eller dit etter en jordisk makt som skal manifestere seg og markere at det er kommet! rett

(379)Så vendte han seg til disiplene og sa: «Det kommer en tid da dere skal lengte etter å få se en av Menneskesønnens dager, men ikke få oppleve det.» Dere står i fare for ikke å oppdage storheten i min misjon, fordi den ikke er knyttet til noen form for verdslig prakt og stas. Dere fatter ikke hvilken umåtelig forrett dere har. Iblant dere har dere ham som er menneskenes lys og liv, selv om han nå er innhyllet i et menneskes skikkelse. De dager vil komme da dere med lengsel vil se tilbake på de anledninger dere nå har til å være sammen med Guds Sønn og snakke med ham. rett

(379)På grunn av selviskhet og en jordisk innstilling kunne ikke engang Jesu disipler fatte den åndelige herlighet som han prøvde å åpenbare for dem. Det var først etter at Jesus hadde fart opp til sin Far, og etter at Den Hellige Ånd var blitt utgytt over de troende, at disiplene fullt ut kunne sette pris på Kristi karakter og misjon. rett

(379)Etter at de var blitt døpt med Den Hellige Ånds dåp, begynte de å bli klar over at de hadde vært i nærheten av ham som er selve herlighetens Herre. Som Kristi ord dukket opp i deres minne, ble deres sinn åpnet til å fatte profetiene og forstå de mirakler han hadde utført. De gjennomlevde likesom på ny de underfulle ting ved hans liv. Det var som om de våknet opp av en drøm. De skjønte nå at «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet». rett

(380)Kristus hadde virkelig kommet fra Gud til en syndig verden for å frelse Adams falne sønner og døtre. I egne øyne var disiplene nå av langt mindre betydning enn før de ble klar over dette. De ble aldri trette av å minne hverandre om hans ord og gjerninger. Hans lære, som de bare dunkelt hadde forstått, var nå som en ny åpenbaring. Guds ord ble som en ny bok for dem. rett

(380)Etter som disiplene gransket profetiene som vitnet om Kristus, ble de ført inn i samfunn med Guddommen. De ble undervist av ham som var fart opp til himmelen for å fullbyrde den gjerning han hadde begynt på jorden, og de erkjente at i ham fantes en kunnskap som ikke noe menneske kunne fatte uten guddommelig hjelp. rett

(380)Disiplene behøvde hjelp fra ham som konger, profeter og rettferdige menn hadde talt om. Med forbauselse leste de igjen og igjen de profetiske skildringer av Kristi natur og gjerning. De hadde hatt en tåket forståelse av de profetiske skrifter, og de hadde vært sene til å tilegne seg de store sannheter som vitnet om Kristus. rett

(380)Når de tenkte tilbake på hans fornedrelse, slik han levde som et menneske blant mennesker, hadde de ikke forstått hemmeligheten med hans inkarnasjon. De hadde ikke fattet hans dobbeltsidige natur. Øynene deres ble holdt igjen slik at de ikke fullt ut oppdaget det guddommelige i det menneskelige. Men etter at de var blitt opplyst av Den Hellige Ånd, lengtet de etter å møte ham igjen og kunne sette seg ved hans føtter. De ønsket at de kunne gå til ham og få ham til å forklare skriftord som de ikke forstod. Hvor oppmerksomt ville de ikke da lytte til hans ord! Hva hadde Kristus ment da han sa: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå.»3 Hvor ivrige de nå var til å vite det alt sammen! De sørget over at deres tro hadde vært svak, at de var kommet så helt til kort i sine forestillinger, og at de hadde sviktet når det gjaldt å fatte virkeligheten. rett

(380)En budbærer var blitt sendt fra Gud for å forkynne Kristi komme. Han skulle gjøre jødefolket og verden oppmerksom på hans misjon, slik at menneskene kunne forberede seg til å ta imot ham. Ham som Johannes hadde brakt bud om, hadde vært iblant dem i mer enn tretti år uten at de virkelig hadde kjent ham som den Gud hadde sendt. rett

(380)Disiplene fikk samvittighetsnag fordi de hadde latt den rådende vantro få gjennomsyre deres meninger og omtåke deres forstand. Lyset hadde skint i den mørke verden, og de hadde ikke oppfattet hvor strålene kom fra. De spurte seg selv hvorfor de hadde opptrådt på en måte som hadde gjort det nødvendig for Jesus å irettesette dem. Ofte gjentok de samtalene med dem, og sa: Hvorfor tillot vi jordiske hensyn og prestenes og rabbinernes motstand å forvirre våre sanser, så vi ikke fattet at en som var større enn Moses, var iblant oss, og at en som var visere enn Salomo, underviste oss? Hvor sløve vi var til å høre, og hvor vaklende når det gjaldt å forstå! rett

(381)Tomas ville ikke tro før han hadde stukket fingeren sin i det såret som de romerske soldatene hadde påført Jesus. Peter fornektet ham da han ble ydmyket og forkastet. Disse smertefulle minner stod for dem klare og detaljerte. De hadde vært sammen med ham, men de hadde ikke kjent eller anerkjent ham. Hvor rystet de ble i sitt innerste over alt dette når de nå ble klar over sin vantro! rett

(381)Da prestene og rådsherrene sluttet seg sammen mot Kristi etterfølgere som ble ført frem for Rådet og kastet i fengsel, frydet de seg over «at de var funnet verdige til å bli vanæret for Jesu navns skyld».4 De gledet seg over å kunne bevise overfor mennesker og engler at de vedkjente seg Kristi herlighet og valgte å følge ham, selv om det skulle koste dem alt. rett

(381)Det er like sant nå som i apostlenes dager at uten Guds Ånds lys kan et menneske slik det er i seg selv, ikke se og oppfatte Kristi herlighet. Sannheten og Guds verk blir ikke verdsatt av en verdsligsinnet kristenhet som går på akkord. Mesterens etterfølgere vil ikke gå på makelighetens veier der de kan oppnå jordisk ære og blir likedannet med verden. De er mye lenger fremme på slitets, ydmykelsens og skammens stier, fremst i kampen mot «makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet».5 I dag likesom på Kristi tid blir de misforstått, klandret og undertrykt av prester og fariseere. rett

(381)Guds rike kommer ikke med ytre glans og prakt. Evangeliet om Guds nåde som bærer preg av selvfornektelse, kan aldri være i harmoni med verden. De to motvirker hverandre. «Slik et menneske er i seg selv, tar det ikke imot det som hører Guds Ånd til. For ham er det uforstand, og han kan ikke fatte det; det kan bare bedømmes på åndelig vis.»6 rett

(381)I den religiøse verden i dag finnes det mange som mener at de arbeider for å opprette Kristi rike som et jordisk og timelig herredømme. De ønsker å gjøre Jesus til hersker over verdens nasjoner, i rettssaler og på slagmarken, i nasjonalforsamlinger, på slott og torg. De forventer at han skal herske gjennom lovverket som iverksettes ved hjelp av menneskelig myndighet. Ettersom Kristus ikke er her i egen person, vil de selv påta seg å handle i hans sted og fullbyrde hans rikes lover. rett

(381)Jødene på Kristi tid ønsket å opprette et slikt rike. De ville ha tatt imot Jesus hvis han hadde vært villig til å opprette en jordisk stat, innføre det de mente var Guds lover, og gjøre dem selv til fortolkere av hans vilje og redskaper for hans autoritet. Men han sa: «Mitt rike er ikke av denne verden.»? Han ville ikke ta imot en jordisk trone. rett

(381)Det styresett Jesus levde under, var korrupt og trykkende. Overalt forekom skrikende misbruk - utpressing, intoleranse, mishandling og grusomhet. Likevel forsøkte han ikke å gjennomføre samfunnsmessige reformer. Ikke angrep han nasjonale misbruk, og han fordømte heller ikke landets fiender eller grep inn overfor makthavernes myndighet. Han som var vårt eksempel, holdt seg på avstand fra jordiske myndigheter, ikke fordi han var likegyldig overfor menneskelig elendighet, men fordi botemidlet ikke bare bestod i menneskelige tiltak. For å ha virkning må helbredelsen nå frem til hvert enkelt menneske og skape fornyelse av hjertet. rett

(382)Kristi rike blir ikke opprettet ved rettsavgjørelser, i komiteer eller lovgivende forsamlinger. Heller ikke skjer det ved støtte og beskyttelse fra verdens stormenn, men ved at Kristi natur plantes inn i menneskene ved Den Hellige Ånd. «Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn - de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke ved menneskers vilje og ikke ved manns vilje, men av Gud.»8 Her er den eneste kraft som kan løfte menneskeheten. Det menneskelige middel for å kunne gjennomføre dette er å lære å handle etter Guds ord. rett

(382)Da apostelen Paulus begynte sin virksomhet i Korint, den folkerike, velstående og ugudelige byen som var blitt fordervet av heden skapets mangfoldige laster, sa han: «Jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet.» Da han senere skrev til noen av dem som var blitt fordervet av de motbydeligste synder, kunne han si: «Slik var noen av dere en gang. Men nå er dere blitt vasket rene, dere er blitt helliget, ja, rettferdige for Gud i Herren Jesu Kristi navn og ved vår Guds And.» «Jeg takker alltid Gud for dere, for den nåde han har gitt dere i Kristus Jesus.»9 rett

(382)Som tilfellet var på Kristi tid, blir Guds rikes gjerning heller ikke nå utført av dem som krever støtte og anerkjennelse hos jordiske makthavere og av menneskelige lover, men av dem som i hans navn fremholder de åndelige sannheter som vil utvirke den erfaring som Paulus hadde: «Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.» Likesom Paulus vil de da arbeide for menneskenes beste. Han skrev: «Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er som om Gud selv formaner gjennom oss: Vi ber dere på Kristi vegne, la dere forsone med Gud!» Luk 17,20-22 rett

neste kapitel