| Slektenes Håp kapitel 58. Fra side 392. Fra side 524 i den engelske utgave. |
(392)En av de mest trofaste blant Jesu disipler var Lasarus fra Betania. Fra første gang de traff hverandre, hadde hans tro på Jesus vært sterk. Hans kjærlighet til ham var dyp, og Jesus elsket ham høyt. Det var for Lasarus at Jesus utførte sitt største mirakel. Jesus velsignet alle som kom til ham for å få hjelp. Han elsker hele menneskeheten, men til noen er han knyttet med særlig sterke bånd i et fint vennskapsforhold. Han var knyttet til familien i Betania med sterk hengivenhet, og for den ene av dem utførte han sin mest underfulle gjerning. rett (392)Hos venner i Betania (392)Jesus satte pris på et fredfullt hjem og interesserte samtalepartnere. Han lengtet etter menneskelig vennlighet, oppmerksomhet og hengivenhet. De som tok imot den himmelske undervisning som han alltid var rede til å gi, ble rikt velsignet. Når folkemengden fulgte ham ute på de åpne markene, levendegjorde han det skjønne som fantes i naturens verden. Han prøvde å få folk til å fatte hvordan Gud oppholder verden. Han gjorde sine tilhørere oppmerksom på duggen som daler så mildt, på regnskurene som sakte faller, og på det strålende solskinnet som gode og onde får like mye del i. rett (393)Dette gjorde han for at de skulle sette pris på Guds godhet og gavmildhet. Men folkeskarene var sene til å forstå. I hjemmet i Betania fant Jesus hvile fra de besværlige konflikter han stod overfor i sin daglige gjerning. Her kunne han formidle Guds tale for en takknemlig krets. I disse private samtalene utfoldet han det som han ikke fant å ville fortelle en blandet folkemengde. Han behøvde ikke å tale i lignelser til sine venner. rett (393)Når Jesus underviste, var Maria en ærbødig og hengiven tilhører. Ved en viss anledning mens Marta var ivrig opptatt av å gjøre i stand et måltid, gikk hun bort til Jesus og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.» Dette skjedde under Jesu første besøk i Betania. Sammen med disiplene hadde han nettopp foretatt den slitsomme turen til fots fra Jeriko. Marta var opptatt med å gjøre alt så godt som mulig for dem, og ivrig som hun var, glemte hun å vise høflighet mot sin gjest. Jesus svarte henne vennlig og tålmodig: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.» I sitt sinn gjemte Maria disse dyrebare ordene. De betydde mer for henne enn de kosteligste juveler. rett (393)Det ene nødvendige som Marta behøvde, var et mildt, gudhengitt sinn og en dypere lengsel etter kunnskap om det fremtidige, udødelige liv, og det som er nødvendig for åndelig vekst. Hun trengte å være mindre opptatt av de ting som forgår, og mer av det som skal vare evig. Jesus ville lære sine etterfølgere å gripe enhver anledning til å oppnå den kunnskap som ville gjøre dem vise til frelse: Kristi sak trenger samvittighetsfulle, energiske arbeidere. Det er et stort virkefelt for slike som Marta med deres iver for aktivt misjonsarbeid. Men sammen med Maria bør de først finne sin plass ved Jesu føtter. Flid, punktlighet og energi må bli helliget ved Kristi nåde. Da vil livet bli en uovervinnelig kraft til det gode. rett (393)Lasarus blir syk, og dør (393)Med engstelse ventet de på å høre fra Jesus. Så lenge det enda fantes livsgnist hos deres bror, bad de og ventet på at Jesus skulle komme. Budbæreren kom tilbake uten ham, men han hadde en beskjed med til dem: «Denne sykdommen betyr ikke døden.» De klynget seg til håpet om at Lasarus ville leve. ømt og kjærlig prøvde de å gi håp og oppmuntring til ham som led og var nesten livløs. Da Lasarus døde, ble de bittert skuffet. Likevel fikk de erfare at Kristi nåde holdt dem oppe. Dette holdt dem fra å gi uttrykk for noen bebreidelse overfor ham. rett (394)Da Jesus fikk melding om dette, syntes disiplene at han reagerte på en kjølig måte. Han viste ikke en slik sorg som de hadde ventet av ham. Han så på dem og sa: «Denne sykdommen betyr ikke døden. Den er til Guds ære; den skal vise Guds Sønns herlighet.» Enda i to dager ble han der på stedet. Disiplene skjønte ikke dette. De tenkte på den trøst han kunne ha gitt den hardt prøvede familien. De var klar over hvor mye denne familien i Betania betydde for Jesus, og det overrasket dem at han ikke reagerte på det sørgelige budskapet: «Han som du er så glad i, er syk.» rett (394)I de to dagene som gikk, så det ut som om Jesus ikke tenkte mer på meldingen han hadde fått, for han snakket ikke om Lasarus. Disiplene tenkte på døperen Johannes, Jesu forløper. De hadde undret seg over at Jesus, som hadde makt til å utføre store mirakler, hadde tillatt at Johannes skulle vansmekte i et fengsel og lide en voldsom død. Hvorfor reddet han ikke Johannes når han hadde en slik makt? Dette var noe fariseerne ofte spurte om, og som de fremholdt som et ugjendrivelig bevis mot Jesu krav om å være Guds Sønn. Jesus hadde varslet disiplene om prøver, savn og forfølgelse. Ville han svikte dem når prøven kom? Noen begynte å lure på om de hadde tatt feil av hans misjon. Alle var dypt urolige. rett (394)Etter å ha ventet i to dager sa Jesus til disiplene: «La oss dra tilbake til Judea.» De undret seg over hvorfor Jesus hadde ventet i to dager hvis han ville dra til Judea. Men engstelsen for ham og for seg selv var det som nå først og fremst opptok dem. De kunne ikke se noe annet enn fare i det han nå stod i begrep med å gjøre. «Rabbi,» sa de, «nylig prøvde jødene å steine deg, og nå drar du dit igjen?» Jesus svarte: «Har ikke dagen tolv timer?» Han ville de skulle vite at han var under sin Fars ledelse. Så lenge jeg gjør hans vilje, er jeg trygg for mitt liv. De tolv timene i min dag er ennå ikke slutt. Jeg har kommet til den siste rest av min dag, men så lenge den ennå varer, er jeg trygg. rett (394)Han fortsatte med å si: «Den som vandrer om dagen, snubler ikke, for han ser lyset i denne verden.» Den som gjør Guds vilje og går på den stien som Gud har merket opp, kan ikke snuble og falle. Lyset fra Guds veiledende Ånd gir ham en klar forståelse av det som er hans plikt, og leder ham på den rette veien inntil hans gjerning er slutt. «Men den som vandrer om natten, han snubler, fordi han ikke har lys i seg.» Den som går på en vei han selv har valgt, der Gud ikke har kalt ham til å gå, vil snuble. For ham er dagen blitt til natt. Hvor han enn er, er han ikke trygg. rett (395)Da han hadde sagt dette, sa han til dem: «Vår venn Lasarus er sovnet inn, men jeg skal gå og vekke ham.» «Vår venn Lasarus er sovnet inn.» Hvor rørende er ikke disse ordene, hvor fulle av medfølelse! Ved tanken på den fare Mesteren utsatte seg for ved å dra til Jerusalem, hadde disiplene nesten glemt den sørgende familien i Betania. Men Jesus hadde ikke glemt dem. Disiplene følte seg irettesatt. De var skuffet fordi Jesus ikke straks reagerte på meldingen. De var fristet til å tenke at han ikke hadde den ømme kjærlighet til Lasarus og søstrene hans som de hadde tenkt seg. Ellers ville han ha skyndt seg tilbake sammen med budbæreren. Men ordene: «Vår venn Lasarus er sovnet inn», vekket de riktige følelser i deres sinn. De ble overbevist om at Jesus ikke hadde glemt sine sørgende venner. rett (395)Da sa disiplene: «Herre, hvis han er sovnet, blir han nok frisk.» Jesus mente at han var død, men de trodde han snakket om vanlig søvn. Jesus fremstiller døden som en søvn for sine troende barn. Deres liv er skjult med Kristus i Gud. De som dør, vil sove i ham inntil den siste basunen lyder. rett (395)Jesus kommer til Betania (395)Disiplene undret seg da Jesus sa: «Lasarus er død. Og for deres skyld er jeg glad for at jeg ikke var der.» Hadde han med vilje holdt seg borte fra hjemmet til sine lidende venner? Tilsynelatende ble Maria, Marta og den døende Lasarus overlatt til seg selv. Men de var ikke alene. Jesus så alt som foregikk, og etter at Lasarus var død, ble de sorgfulle søstrene holdt oppe ved hans nåde. Jesus var vitne til sorgen og fortvilelsen mens deres bror kjempet mot sin sterke fiende, døden. Han følte hver kval og smerte da han sa til disiplene: «Lasarus er død.» Men han hadde ikke bare vennene i Betania å tenke på. Han måtte også undervise disiplene. De skulle være hans stedfortredere i verden slik at Faderens velsignelse kunne nå ut til alle. For deres skyld tillot han Lasarus å dø. Hvis han hadde helbredet ham og gitt ham helsen tilbake, ville det mirakel som er det mest avgjørende vitnesbyrd om hans guddommelige natur, ikke blitt utført. rett (396)Hadde Kristus vært i sykerommet, ville Lasarus ikke ha dødd, for da ville ikke Satan hatt noen makt over ham. Døden kunne ikke ha rettet sin pil mot Lasarus når livgiveren var til stede. Derfor holdt Kristus seg borte. Han tillot fienden å utøve sin makt så han kunne drive ham tilbake som en beseiret fiende. Han tillot at Lasarus kom inn under dødens herredømme, og de sørgende søstre så at deres bror ble lagt i graven. Kristus visste at når de så på brorens døde ansikt, ville deres tro på Jesus bli satt på en hard prøve. Men han visste også at på grunn av den kampen de nå gjennomlevde, ville deres tro stråle frem med langt større kraft. Han led med dem i hver sorgens kval de måtte holde ut. Han elsket dem ikke noe mindre fordi han lot dem vente. Men han visste at en seier skulle sikres både for dem, for Lasarus, for ham selv og for disiplene. rett (396)«For deres skyld, ... så dere kan tro.» Alle som strekker seg mot Gud for å være under hans ledelse, vil oppleve at i det øyeblikket motløsheten er størst, er hjelpen nærmest. Med takknemlighet vil de se tilbake på den del av veien som var aller mørkest. «Herren vet altså å utfri de gudfryktige.»1 Fra enhver fristelse og enhver prøve vil han føre dem ut med en fastere tro og en rikere erfaring. rett (396)Når Jesus drøyde med å komme til Lasarus, var det også med tanke på dem som ikke hadde tatt imot ham. Han drøyde for å kunne gi sitt trassige og vantro folk enda et bevis på at han virkelig var «oppstandelsen og livet», ved å reise Lasarus opp fra dødens søvn. Han ville nødig gi opp alt håp for folket, de stakkars villfarne får av Israels hus. Hans hjerte var i ferd med å bli knust når han tenkte på hvor forherdet de var. I sin miskunn ville han gi dem enda et vitnesbyrd om at han var gjenoppretteren, den eneste som kunne bringe liv og udødelighet frem i lyset. Dette skulle være et bevis som prestene ikke kunne mistolke. Derfor drøyde han med å dra til Betania. Da han reiste Lasarus opp fra de døde, utførte han det største av alle sine mirakler. Dette var Guds segl på hans gjerning og hans krav på guddommelighet. rett (396)På veien til Betania hjalp Jesus de syke og trengende slik som han pleide. Da han nådde frem til byen, sendte han bud til de to søstrene med beskjed om at han var kommet. Han gikk ikke straks inn i huset, men ventet på et stille sted ved veikanten. Alt det ytre oppstuss som jødene satte i verk når venner eller slektninger døde, var ikke etter Jesu ønske. Han hørte jammeren fra betalte sørgekoner, og han ønsket ikke å møte søstrene midt i denne forvirringen. Blant de sørgende var det også noen slektninger. En del av dem hadde ansvarsfulle posisjoner i Jerusalem. Noen av dem var blant Jesu bitreste fiender, og han visste om deres hensikter. Derfor gav han seg ikke straks til kjenne. rett (396)Meldingen ble gitt til Marta på en så diskret måte at ingen andre i rommet hørte det. Maria var så fordypet i sin sorg at hun ikke hørte det som ble sagt. Marta reiste seg straks. og gikk ut for å møte Herren. Maria tenkte at hun var gått ut til det stedet hvor Lasarus var gravlagt. Derfor ble hun sittende stille med sin sorg uten noen høylytt klage. rett (397)«Jeg er oppstandelsen og livet» (397)Med menneskelig og guddommelig medynk så Jesus inn i hennes sorgfulle og forgremmede ansikt. Marta hadde ikke lyst til å fortelle om det som var skjedd. Alt kom til uttrykk i disse gripende ord: «Herre, hadde du vært her, var min bror ikke død.» Men da hun så inn i det medfølende ansiktet hans, føyde hun til: «Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» rett (397)Jesus oppmuntret hennes tro ved å si: «Din bror skal stå opp.» Dette svaret var ikke ment å gi håp om en øyeblikkelig forandring. Han fikk Marta til å tenke lenger enn til at hennes bror skulle få tilbake livet her i tiden, og rettet hennes oppmerksomhet frem mot de rettferdiges oppstandelse. Dette gjorde han for at hun i Lasarus' oppstandelse skulle få et pant på at alle rettferdige skulle oppstå, og en forsikring om at det ville skje ved Kristi makt. rett (397)Marta svarte: «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag.» rett (397)Jesus prøver fremdeles å lede hennes tro i den riktige retning, og sier: «Jeg er oppstandelsen og livet.» I Kristus er selve kilden til liv. Han har ikke lånt det, ikke fått det. «Den som har Sønnen, eier livet.»2 Kristi guddom er den troendes sikkerhet for selv å oppnå evig liv. Jesus sa: «Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» rett (397)Kristus ser her frem til sitt annet komme. Da skal de rettferdige døde stå opp uforgjengelige, og de rettferdige som lever, skal bli forvandlet og tatt til himmelen uten å se døden. Det mirakel Kristus var i ferd med å utføre ved å reise Lasarus opp fra de døde, ville være et symbol på de rettferdige dødes oppstandelse. Ved sitt ord og sine gjerninger erklærte han at han selv var oppstandelsens herre. Han som selv snart skulle dø på korset, stod der som gravens seierherre med dødens nøkler og hevdet sin rett og makt til å gi evig liv. rett (397)Da Jesus spurte: «Tror du dette?» svarte Marta: «Ja, Herre, jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.» Hun fattet ikke hele betydningen av Jesu ord. Men hun bekjente sin tro på hans guddom og sin tillit til at han var i stand til å utføre hva han enn måtte ønske å gjøre. rett (397)Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i all stillhet på sin søster Maria og sa til henne: «Mesteren er her og spør etter deg.» Hun sa det så stille som mulig, for prestene og rådsherrene var parat til å gripe Jesus så snart en anledning bød seg. Ropene fra sørgekonene gjorde at hennes ord ikke ble hørt. rett (398)Ved Lasarus' grav (398)Da Jesus så at både hun og alle jødene som fulgte henne, gråt, ble han opprørt og rystet. Han leste tankene hos alle som var til stede, og visste at det som så ut til å være et uttrykk for sorg, hos mange av dem bare var hykleri. Han så at noen som lot som om de sørget, om kort tid ville legge planer for å drepe ikke bare ham som gjorde de store miraklene, men også ham som skulle bli reist opp fra de døde. Kristus kunne ha blottstilt deres påtatte sorg, men han la bånd på sin rettferdige harme. Det han med full rett kunne ha sagt, tidde han med av hensyn til henne som sørget og som knelte ved føttene hans, hun som virkelig trodde på ham. rett (398)«Hvor har dere lagt ham?» spurte Jesus. «Herre, kom og se,» svarte de. Sammen gikk de bort til graven. Det var sorg å se overalt. Lasarus hadde vært svært avholdt, og søstrene hans gråt sårt over ham. De som hadde vært hans venner, kunne heller ikke holde tårene tilbake. De gråt sammen med de sørgende søstre. Det var tanken på denne menneskelige ulykke og at disse nedtrykte vennene kunne sørge over den døde mens verdens frelser stod ved siden av dem, som gjorde at «Jesus gråt». Selv om han var Guds Sønn, hadde han tatt på seg menneskelig natur, og han ble rørt av menneskers sorg. Lidelse vekker alltid medlidenhet i hans ømme, medynksfulle hjerte. Han gråter med dem som gråter, og gleder seg med de glade. rett (398)Det var ikke bare på grunn av medlidenhet med Maria og Marta at Jesus gråt. Hans tårer var uttrykk for en sorg som var så mye større enn menneskers sorg som himmelen er høyere enn jorden. Kristus gråt ikke over Lasarus, for snart skulle han kalle ham frem fra graven. Han gråt fordi mange av dem som nå sørget over Lasarus, snart ville legge planer om å drepe ham som var oppstandelsen og livet. Men de vantro jødene var slett ikke i stand til å forstå hvorfor han gråt. rett (398)Noen av dem som ikke kunne se en dypere årsak til hans sorg enn de ytre forhold ved det som fant sted, sa stille: «Se, hvor han holdt av ham.» Andre, som prøvde å så vantroens frø i hjertene hos dem som var til stede, sa spottende: «Kunne ikke han som har åpnet øynene på den blinde, også gjort at denne mannen ikke var død?» Hvis Kristus hadde makt til å redde Lasarus, hvorfor hadde han så tillatt at han døde? rett (399)Med profetisk blikk så Jesus fariseernes og saddukeernes fiendskap. Han visste at de la planer om å drepe ham. Han visste at noen av dem som tilsynelatende var så vennlige, snart ville stenge håpets dør og himmelens port for seg selv. Ved hans ydmykelse og korsfestelse ville teppet ganske snart gå opp for en scene som ville resultere i at Jerusalem ble ødelagt. og da ville ingen klage over de døde. Den gjengjeldelsen som ville ramme Jerusalem, så han levende for seg. Han så Jerusalem kringsatt av romerske krigshærer, og at mange som nå gråt over Lasarus; ville dø under beleiringen av byen. De ville dø uten håp. rett (399)Det var ikke bare på grunn av det syn Jesus så fremfor seg at han gråt. Vekten av tidsaldrenes sorg hvilte på ham. Han så de forferdelige virkninger av å overtre Guds lov. Han så at kampen mellom godt og ondt hadde pågått uten stans gjennom verdens historie helt fra den tid da Abel døde. Når han skuet inn i fremtiden, så han lidelse og sorg, tårer og død som ville bli menneskenes lodd. Menneskehetens smerte til alle tider og i alle land skar ham i hjertet. Ulykkene som ville ramme den syndige menneskeslekten, lå tungt på ham. Tårene brøt frem fordi han lengtet etter å lindre all deres nød. rett (399)«Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven.» Lasarus var blitt lagt i en hule i fjellet, og en stor stein var plassert foran inngangen. «Ta steinen bort!» sa Jesus. Marta, som tenkte at han bare ville se den døde gjorde innvendinger. Hun sa at han hadde ligget i graven i fire dager, og at forråtnelsen alt var begynt. Dette, som ble sagt før Lasarus ble vekket opp, gjorde det umulig for Kristi fiender å si at det hadde skjedd et bedrag. rett (399)Tidligere hadde fariseerne spredt falske utsagn om de mest vidunderlige åpenbaringer av Guds-makt. Da Kristus reiste opp Jairus' datter. sa han: «Barnet er ikke død; hun sover.»3 Da hun bare hadde vært syk en kort tid og ble reist opp igjen like etter at hun døde hadde fariseerne erklært at hun ikke hadde vært død, og at Jesus selv hadde sagt at hun bare sov. De hadde forsøkt å få det til å se ut som om han ikke kunne helbrede sykdom, at hans mirakler var falskt spill. Men i dette tilfellet kunne ingen benekte at Lasarus var død. rett (399)Jesus oppvekker Lasarus (399)Jesus irettesatte Marta. Men det han sa, ble uttalt med den største mildhet: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?» Hvorfor skulle du tvile på min makt? Hvorfor komme med innvendinger mot mine påbud? Du har mitt ord. Hvis du vil tro, skal du få se Guds herlighet. Det som etter sin natur er umulig, kan ikke hindre Den Allmektige i å gjøre sin gjerning. Skepsis og vantro er ikke ydmykhet. Ubetinget tro på Kristi ord, det er sann ydmykhet, sann selvovergivelse. rett (400)«Ta steinen bort!» Jesus kunne ha befalt den å flytte seg, og den ville ha lystret ordre. Han kunne ha pålagt englene som stod like ved siden av ham, å gjøre det. På hans befaling ville usynlige hender ha fjernet steinen. Men det var mennesker som skulle fjerne den. Slik ville Jesus vise at det menneskelige element må samarbeide med Guddommen. Guddomsmakten skal ikke påta seg det som mennesker selv kan gjøre. Gud fritar ikke menneskene for å gjøre deres del. Han styrker dem og samarbeider med dem når de bruker de evner og krefter de har fått. rett (400)Befalingen blir etterkommet. Steinen blir rullet bort. Alt foregår åpent og med hensikt. Alle får anledning til å se at det ikke er noe fusk med i spillet. Der ligger Lasarus' legeme i fjellhulen, kaldt og stille i døden. Sørgeskaren blir taus. Forbauset og med spent forventning står forsamlingen omkring graven mens den venter på hva som nå vil skje. rett (400)Rolig står Jesus foran graven. Alle som er til stede, er preget av et hellig alvor. Jesus går nærmere bort til gravåpningen. Idet han løfter blikket mot himmelen, sier han: «Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg.» Kort tid i forveien hadde hans fiender anklaget ham for gudsbespottelse. De hadde også tatt opp steiner for å kaste på ham, fordi han gjorde krav på å være Guds Sønn. De beskyldte ham for å utføre mirakler ved Satans kraft. Men her hevder Kristus at Gud er hans Far, og med fullkommen tillit erklærer han at han er Guds Sønn. rett (400)I alt det Jesus gjorde, samarbeidet han med sin Far. Han hadde alltid vært påpasselig med å gjøre det klart at han ikke arbeidet av seg selv. Det var ved tro og bønn han utførte sine mirakler. Han ville at alle skulle vite om hans forhold til sin Far. «Far,» sa han, «jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg visste at du alltid hører meg. Men jeg sier dette for folkets skyld som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.» Her skulle disiplene og folket få det mest overbevisende vitnesbyrd om det forhold som eksisterte mellom ham og Gud. De skulle få se at det Kristus hevdet, ikke var et bedrag. rett (400)Så ropte han høyt: «Lasarus, kom ut!» Hans røst, klar og inntrengende, når inn til den døde. Idet han taler, stråler det guddommelige gjennom det menneskelige. I ansiktet hans, som er opplyst av Guds herlighet, ser folket forsikringen om hans makt. Hvert blikk er som fastnaglet til gravåpningen. Hvert øre er innstilt på å oppfange den svakeste lyd. Med dyp og angstfull oppmerksomhet venter alle på denne prøven på Kristi guddom. Dette vil enten være et håndgripelig bevis på hans krav om å være Guds Sønn, eller tilintetgjøre håpet for alltid. rett (400)Noe rører seg i den tause graven, og han som var død, står i gravåpningen. Hans bevegelser blir hindret av likklærne som han ble lagt til hvile i, og Jesus sier til de målløse tilskuerne: «Løs ham, og la ham gå.» Igjen får de se at mennesket skal samarbeide med Gud. Mennesker skal arbeide for mennesker. Lasarus blir frigjort for likklærne og står foran forsamlingen, ikke uttært av sykdom og med vaklende lemmer, men som en mann i sin beste alder og i sin fulle manndomskraft. øynene stråler av klokskap og av kjærlighet til Jesus. I tilbedelse kaster han seg ned for ham. rett (402)Tilskuerne er først målløse av forbauselse. Så følger en ubeskrivelig scene av fryd og takksigelse. Søstrene får broren tilbake i live som en gave fra Gud. Med gledestårer uttrykker de sin takk til Jesus. Men mens bror, søstre og venner fryder seg over denne gjenforening, trekker Jesus seg tilbake. Når de ser etter livgiveren, er han borte. Luk 10,38-42; Joh 11,1-44 rett |