I gjestebud hos fariseeren Simon

(416)Simon fra Betania ble regnet som en av Jesu disipler. Han var en av de få fariseerne som åpent var blant hans etterfølgere. Han anerkjente Jesus som en lærer og håpet at han var Messias, men han hadde ikke tatt imot ham som frelser. Hans karakter var ikke blitt forvandlet, og hans grunnholdning var uendret. rett

(416)Simon var blitt helbredet for spedalskhet, og det var dette som drog ham til Jesus. Han ville gjerne vise sin takknemlighet, og da Jesus siste gang var i Betania, gjorde Simon derfor et gjestebud for ham og disiplene hans. Mange av jødene var til stede ved gjestebudet. På denne tiden var det mye uro og spenning i Jerusalem. Jesus og hans virksomhet vakte større oppmerksomhet enn noen gang tidligere. De som var kommet til gjestebudet, la nøye merke til hva han foretok seg, noen av dem med uvennlige øyne. rett

(416)Jesus hadde kommet til Betania seks dager før påske, og slik som han pleide, hadde han gått hjem til Lasarus for å få litt ro og hvile. Folk som drog forbi på vei til Jerusalem, kunngjorde der de kom at Jesus var på vei til byen, og at han ville være sabbaten over i Betania, Det var stor begeistring blant folk. Mange strømmet til Betania. Noen kom av sympati for Jesus, andre av nysgjerrighet etter å se ham som var blitt vekket opp fra de døde. rett

(416)Mange ventet å høre at Lasarus skulle fortelle om det han hadde opplevd mens han var død, og de var overrasket over at han ikke fortalte noe. Men han hadde ikke noe å fortelle. Det inspirerte ord sier: «De døde vet slett ingen ting .... Deres kjærlighet, hat og misunnelse er det slutt med for lenge siden.»1 Men Lasarus hadde et vidunderlig vitnesbyrd å bære frem når det gjaldt Kristi gjerning. Det var derfor han var blitt vekket opp fra de døde. Med forvissning og kraft forkynte han at Jesus var Guds Sønn. rett

(417)Prestenes sammensvergelse
Det som ble fortalt i Jerusalem av dem som hadde reist gjennom Betania, økte spenningen. Folk var ivrige etter å se og høre Jesus. Overalt spurte folk om Lasarus ville komme sammen med ham til Jerusalem, og om profeten ville bli kronet til konge under påskehøytiden. Prestene og rådsherrene var klar over at deres makt over folket stadig avtok. Og deres hat mot Jesus ble stadig mer bittert. De kunne knapt vente på anledningen til å få ryddet ham av veien for bestandig. Etter som tiden gikk, begynte de å føle seg usikre på om han i det hele tatt kom til Jerusalem. De husket hvor ofte han hadde forpurret deres mordplaner, og de fryktet for at han nå hadde gjennomskuet deres hensikter, og at han ville holde seg borte. De hadde vanskelig for å skjule sin engstelse, og spurte hverandre: «Hva tror dere? Kommer han ikke til festen?» rett

(417)En del prester og fariseere ble kalt sammen for å drøfte saken. Etter at Lasarus hadde oppstått, var folkets sympati så helt på Jesu side at det ville være farlig å gripe ham åpenlyst. Derfor bestemte jødenes ledere seg for å ta ham hemmelig og la rettergangen foregå så stille som mulig. De håpet at når domfellelsen ble kjent, ville den lunefulle folkeopinionen vende seg til deres fordel. rett

(417)Slik hadde de tenkt å rydde Jesus av veien. Men prestene og rabbinerne visste at de ikke kunne være sikre så lenge Lasarus levde. At det fantes et menneske som hadde ligget fire dager i graven, og som var blitt reist opp igjen ved et ord fra Jesus, ville før eller senere føre til en reaksjon. Folket ville hevne seg på sine ledere, om de tok livet av en som kunne gjøre et slikt mirakel. Det høye råd besluttet derfor at også Lasarus måtte dø. Så langt kan misunnelse og fordom føre sine slaver. Hatet og vantroen hos de jødiske ledere hadde tiltatt slik at de til og med ville ta livet av en mann som Allmakten hadde reddet fra graven. rett

(417)Maria salver Jesu føtter
Mens denne sammensvergelsen fant sted i Jerusalem, ble Jesus og hans venner innbudt til gjestebud hos Simon. Under måltidet satt Jesus ved siden av Simon som han hadde helbredet for en motbydelig sykdom. Ved den andre siden hadde han Lasarus som han hadde vakt opp fra de døde. Marta vartet opp ved bordet, mens Maria lyttet ivrig til hvert ord han sa. rett

(417)I sin barmhjertighet hadde Jesus tilgitt Marias synder, han hadde kalt hennes kjære bror frem fra graven, og hennes hjerte strømmet over av takknemlighet. Hun hadde hørt at Jesus hadde talt om sin forestående død, og i sin dype kjærlighet og sorg lengtet hun etter å vise hvor høyt hun æret ham. Med stor personlig oppofrelse hadde hun kjøpt en alabastkrukke med «ekte, kostbar nardussalve» til å salve hans legeme med. Men nå var det mange som sa at han snart skulle bli kronet til konge. Hennes sorg ble forvandlet til glede, og hun var ivrig etter å være den første til å ære sin Herre. Hun slo i stykker krukken med salve og helte innholdet ut over Jesu hode og føtter. Gråtende la hun seg på kne foran Jesus, mens tåtene hennes vætet føttene hans, og hun tørket dem med det lange, fyldige håret. rett

(418)Judas viser ansikt
Maria hadde prøvd å unngå oppmerksomhet. Det hun gjorde, kunne kanskje ha skjedd uten at noen la merke til det. Men salveduften fylte rommet så alle ble oppmerksomme på hva som hadde skjedd. Judas så på denne handlingen med stort mishag. I stedet for å vente og høre hva Jesus ville si om saken, begynte han å hviske sin beklagelse til alle i nærheten, og bebreidet Jesus fordi han tillot en slik ødselhet. På en underfundig måte kom han med antydninger som var egnet til å vekke misnøye. rett

(418)Judas tok seg av disiplenes penge saker. I hemmelighet hadde han tatt av pengene til eget bruk, slik at beholdningen ble redusert til et minimum. Han var ivrig etter å få tak i alt han kunne komme over. Ofte ble noen av pengene brukt til hjelp for de fattige. Når noe ble kjøpt som Judas mente ikke var nødvendig, kunne han si: Hvorfor denne ødselhet? Hvorfor ble ikke prisen for dette lagt i posen og brukt til de fattige? rett

(418)Det Maria nå gjorde, var en så åpenbar motsetning til hans selviskhet at det var til skam for ham. Han prøvde derfor som vanlig å komme med et verdig motiv for sine innvendinger mot hennes gave. Henvendt til disiplene spurte han: «Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?» Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Judas hadde ikke noen omtanke for de fattige. Hvis Marias salve var blitt solgt, og beløpet overlatt til ham å forvalte, ville de fattige ikke fått noe godt av det. rett

(418)Judas hadde høye tanker om sine lederevner. Han mente at han hadde langt bedre forstand på pengesaker enn de andre disiplene. Og han hadde fått dem til å mene det samme. Han hadde vunnet deres tillit og hadde en sterk innflytelse over dem. De hadde latt seg narre av hans angivelige omsorg for de fattige. Hans listige antydninger fikk dem derfor til å se med mistillit på Marias hengivenhet. En hviskende mumling spredte seg rundt bordet: «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne jo vært solgt for mange penger til hjelp for de fattige.» rett

(420)«Hun gjorde det hun kunne»
Maria hørte disse kritiske bemerkninger. Hjertet skalv i henne. Hun var redd for at søsteren ville klandre henne for ødselhet. Kanskje også Mesteren ville syntes hun hadde vært ubetenksom! Hun var nettopp i ferd med å liste seg bort uten å si et ord til unnskyldning, da hun hørte at Jesus sa: «La henne være! Hvorfor plager dere henne?» Han så at hun var forlegen og ulykkelig, og han visste at i denne tjenerhandling hadde hun vist sin takknemlighet for at hennes synder var tilgitt, og det han sa, gjorde henne godt. Han hevet stemmen så den overdøvet mumlingen fra kritikerne, og sa: «Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, og dere kan gjøre vel mot dem så ofte dere vil; men meg har dere ikke alltid. Hun gjorde det hun kunne, og salvet på forhånd mitt legeme til gravferden.» rett

(420)Denne velluktende gaven som Maria hadde tenkt å salve Jesu døde legeme med, øste hun ut over ham mens han enda var i live. Ved gravferden kunne duften bare ha fylt gravhulen. Nå gledet den ham med sin forsikring om hennes troskap og kjærlighet. Josef fra Arimatea og Nikodemus tilbød ikke sin kjærlighetsgave mens Jesus var i live. Sorgfulle kom de med kostbare oljer til hans døde legeme. Og kvinnene som hadde med seg salve til graven, oppdaget at deres ærend var forgjeves, for han var oppstått. Men Maria, som øste sin kjærlighet ut over Jesus mens han var klar over hennes hengivenhet, salvet ham til hans gravferd. Da han var omgitt av mørke under sin store prøve, hadde han med seg minnet om denne handling, et pant på den kjærlighet som hans gjenløste vil vise ham i all evighet. rett

(420)Mange bringer kostbare gaver til de døde. Når de står ved det døde legemet, er det lett å si mange kjærlige ord. Ømhet, påskjønnelse og hengivenhet blir ødslet på en som hverken ser eller hører. Hvis alle disse ordene var blitt uttalt mens den som var trett og nedtrykt, virkelig trengte dem, mens øret kunne høre og hjertet kunne føle, ville deres vellukt ha vært til stor gagn og glede. rett

(420)Den knuste alabastkrukken - et Kristus-symbol
Maria forstod ikke den virkelige betydningen av sin kjærlighetshandling. Hun kunne ikke forsvare seg mot dem som anklaget henne. Hun kunne ikke forklare hvorfor hun hadde valgt denne anledningen til å salve Jesus. Den Hellige Ånd hadde tilskyndet henne, og hun var lydig. Med sitt usynlige nærvær taler Ånden til sinn og sjel og påvirker hjertet til å handle. Den handler på egne vegne. rett

(420)Jesus fortalte Maria hvor mye hennes handling betydde, og på den måten gav han henne mer enn han selv hadde fått. «Da hun helte denne salven ut over mitt legeme,» sa han, «salvet hun meg til min gravferd.» Likesom alabastkrukken ble knust og fylte hele huset med sin duft, skulle Kristus dø, og hans legeme knuses. Men han skulle oppstå fra graven, og duften av hans liv ville fylle jorden. «Kristus elsket oss og gav seg selv for oss som en offergave, et velluktende offer for Gud.»2 rett

(420)Jesus sa videre: «Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.» Fremtiden lå åpen for Jesu blikk, og han talte med overbevisning om sitt evangelium. Det skulle forkynnes overalt i verden. Så langt evangeliet nådde, ville Marias gave spre sin duft, og mennesker ville bli velsignet gjennom hennes spontane handling. Riker ville oppstå og gå til grunne, og herskeres og erobreres navn ville bli glemt. Men det denne kvinnen gjorde, ville bli udødeliggjort i bibelhistorien. Så lenge tiden varer, vil den knuste alabastkrukken fortelle om Guds overstrømmende kjærlighet til en fallen slekt. rett

(421)Marias handling stod i skarp kontrast til det som Judas var i ferd med å gjøre. Jesus kunne ha gitt ham en alvorlig lærepenge som ville sådd kritikkens frø og spredt onde tanker i disiplenes sinn. Det ville vært rettferdig om anklageren selv ble anklaget. Han som leser hvert eneste menneskes motiver og forstår enhver handling, kunne ha åpenbart de mørke kapitler i Judas' liv for alle som var til stede ved gjestebudet. Hulheten i forræderens påskudd, som han hadde brukt som utgangspunkt for det han sa, kunne blitt avslørt. I stedet for å ha omsorg for de fattige, tok han fra dem de pengene som var bestemt til hjelp for dem. Hans undertrykkelse av enker, foreldreløse og trengende kunne ha utløst sterk motvilje mot ham. Men hvis Jesus hadde avslørt Judas, ville det ha blitt angitt som årsak til hans forræderi. Selv om Judas ble beskyldt for å være tyv, ville han ha vunnet sympati endog blant disiplene. Jesus kritiserte ham ikke, og unngikk dermed å gjøre noe som kunne unnskylde hans forræderi. rett

(421)Det blikket Jesus rettet mot Judas, overbeviste Judas om at Jesus hadde gjennomskuet hans hykleri og kjente hans ynkelige, usle karakter. Da Jesus roste Marias handling som var blitt så sterkt fordømt, irettesatte han Judas. Før dette hadde Jesus aldri irettesatt ham direkte. Nå gnagde kritikken i Judas, og han bestemte seg for å ta hevn. Fra kveldsmåltidet gikk han direkte til øversteprestens embetsbolig. Der fant han Rådet samlet, og han tilbød å forråde Jesus. rett

(421)Judas tar hevn
Prestene ble overbegeistret. Disse lederne i Israel hadde anledning til å ta imot Kristus som sin frelser uten penger og uten betaling. Men de avviste den kostelige gaven som ble tilbudt med den mest inntrengende kjærlighet og mildhet. De nektet å ta imot frelsen som er mer verd enn gull, og kjøpte sin Herre for tretti sølvmynter. rett

(421)Judas hadde gitt seg griskheten i vold inntil den fikk makten over hvert eneste godt trekk i hans natur. Han var arg på grunn av den gaven Jesus hadde fått. Misunnelsen brant i hans indre over at Jesus skulle ta imot en gave som hadde passet for en jordisk konge. Han forrådte sin Herre for en sum som var langt mindre enn det krukken med salve kostet. rett

(421)Disiplene var ikke slik som Judas. De elsket Jesus. Men de verdsatte ikke hans opphøyde natur på den riktige måten. Hadde de fattet hva Jesus hadde gjort for dem, ville de ha følt at ikke noe av det han hadde mottatt, var bortkastet. Vismennene fra Østen, som visste så lite om Jesus, hadde vist en klarere forståelse av den ære som tilkom ham. De hadde med seg dyrebare gaver til ham, og de bøyde seg og hyllet ham da han bare var et lite barn, svøpt og lagt i en krybbe. rett

(421)Verdien av ekte vennlighet
Kristus verdsetter velmente høflighetshandlinger. Når noen gjorde ham en tjeneste, velsignet han vedkommende med himmelsk elskverdighet. rett

(422)Han sa ikke nei til den enkleste blomst som et barn hadde plukket og ville gi ham. Han tok imot gaver fra barn og velsignet giverne, og deres navn skrev han i livets bok. Marias salving av Jesus blir nevnt i Bibelen som noe som utmerker henne. Kjærlighetsgjerninger og ærefrykt for Jesus vitner om at vi tror på ham som Guds Sønn. Som et vitnesbyrd om en kvinnes troskap mot Kristus, nevner Paulus, inspirert av Den Hellige Ånd, at hun ville ha «vasket de kristnes føtter, ha gitt hjelp til dem som er i nød, og i det hele ha lagt vinn på å gjøre godt».3 rett

(422)Jesus gledet seg over Marias oppriktige ønske om å gjøre sin Herres vilje. Han godtok den rene hengivenhet som hans disipler hverken kunne eller ville forstå. Det ønsket Maria hadde om å tjene sin Herre på denne måten, var av større verdi for ham enn all verdens kostelige salver, fordi det gav uttrykk for hvordan hun verdsatte verdens frelser. Det var Kristi kjærlighet som drev henne. Storheten i Kristi karakter fylte hennes sjel. Salven var et symbol på giverens hjertelag. Det var et synlig uttrykk for en kjærlighet som strømmet fra himmelske kilder inntil den fløt over. rett

(422)Marias handlemåte var nettopp det disiplene trengte for å forstå at Jesus gjerne ville de skulle gi uttrykk for sin kjærlighet til ham. Han hadde vært alt for dem, og de kunne ikke skjønne at han snart skulle bli tatt fra dem, og at de ikke ville kunne vise ham noe tegn på takknemlighet for hans store kjærlighet. At Kristus levde som menneske, borte fra himmelen, medførte en ensomhet som disiplene aldri skjønte eller verdsatte slik de burde ha gjort. Det gjorde ham ofte sorgfull at disiplene ikke viste den oppofrelse de burde. Han visste at dersom de var under innflytelse av de himmelske engler som var hos ham, ville de også skjønne at ingen oppofrelse var for stor når det gjaldt å gi uttrykk for hjertets åndelige hengivenhet. rett

(422)Senere ble de klar over hvor mye de kunne ha gjort for Jesus som uttrykk for sin inderlige takknemlighet og kjærlighet mens de var sammen med ham. Da Jesus ikke lenger var hos dem, følte de seg virkelig som sauer uten hyrde. Da begynte de å innse hvordan de kunne ha vist ham en hengivenhet som ville ha gledet ham. De klandret ikke lenger Maria, men seg selv. Om de bare kunne tatt tilbake uttalelsen om at de fattige var mer verdige til Marias gave enn Jesus! Irettesettelsen føltes bitter da de tok Herrens brutte legeme ned fra korset. rett

(422)Alt i en gave
Den samme mangel ser vi tydelig i verden i dag. Bare få verdsetter alt det Kristus er for dem. Hvis de gjorde det, ville de vise den samme store kjærlighet som Maria viste, og salven ville bli gitt i rikt mål. Den kostelige salven ville ikke bli betraktet som bortkastet. Ikke noe ville syntes for kostbart å gi til Kristus. Ingen selvfornektelse eller selvoppofrelse ville være for stor for hans skyld. rett

(423)Det harmfulle utbrudd: «Hva skal denne sløsingen være godt for?» var en levende påminnelse for Kristus om det største offer som noen gang er gitt - ham selv som gave til soning for en fortapt verden. Herren ville være så offervillig mot menneskene at det ikke kunne sies at han kunne ofret mer. Ved å gi Jesus, gav Gud hele himmelen. Fra et menneskelig synspunkt var et slikt offer en meningsløs ødselhet. For mennesketanken er hele frelsesplanen en sløsing med nådens ressurser. Overalt blir vi møtt med selvfornektelse og helhjertet oppofrelse. Med god grunn kan englene i himmelen se med forbauselse på menneskene som nekter å bli høynet og beriket av den grenseløse kjærlighet som kommer til uttrykk i Kristus. De har virkelig grunn til å utbryte: Hva skal denne store ødselhet være til? rett

(423)Men soningen for en fortapt verden måtte være ubegrenset, mer enn rikelig og fullstendig. Kristi offer var så over all måte raust at det skulle nå ut til hvert eneste menneske som Gud har skapt. Det kunne ikke begrenses til bare å nå ut til dem som ville ta imot den store gaven. Ikke alle mennesker blir frelst. Likevel er frelsesplanen ingen ødselhet, selv om den ikke utretter alt det den omfatter. Den er fullt tilstrekkelig og mer enn det. rett

(423)Simon gir rom for tvil
Simon, som var vert, var blitt påvirket av kritikken fra Judas i forbindelse med Marias' gave, og han ble forbauset over den måten Jesus tok dette på. Det virket støtende på hans stolthet som fariseer, for han visste at mange av gjestene betraktet Jesus med mistillit og mishag. Simon tenkte med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.» rett

(423)Ved å helbrede Simon for spedalskhet hadde Jesus reddet ham fra å være levende død. Men nå stilte Simon seg spørrende til om Jesus var profet eller ikke. Fordi Jesus tillot denne kvinnen å nærme seg ham, og ikke avviste henne for de store synder som ble betraktet som utilgivelige, og fordi han ikke gjorde oppmerksom på at han visste at hun hadde syndet, var Simon fristet til å tro at Jesus ikke var profet. Han tenkte at han ikke visste noe om denne kvinnen som var så fri i sin opptreden, for ellers ville han ikke tillate henne å røre ved ham. rett

(423)Det var Simons uvitenhet om Gud og om Kristus som fikk ham til å tenke som han gjorde. Han skjønte ikke at Guds Sønn måtte handle slik som Gud, med medfølelse, ømhet og barmhjertighet. Simon unnlot å ta hensyn til Marias angerfulle handling. At hun kysset Jesu føtter og salvet dem, gjorde ham forbitret. Han mente at hvis Jesus var profet, ville han vite hvem som var syndere, og irettesette dem. rett

(424)En rystende erkjennelse
Jesus svarte på hans hemmelige tanker: «Simon, '" jeg har noe å si deg .... To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, ettergav han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» Simon svarte: «Den han ettergav mest, tenker jeg.» «Du har rett,» sa Jesus. rett

(424)På samme måte som Natan gjorde overfor David, gav Jesus denne mannen en lærepenge i form av en lignelse. Han lot sin vert felle dommen over seg selv. Den kvinnen som Simon nå foraktet, hadde han selv forledet til synd. Han hadde gjort en stor urett mot henne. De to skyldnere i lignelsen var en fremstilling av Simon og kvinnen. Jesus hadde ikke til hensikt å fremheve hvem av de to som var mest skyldig, for begge hadde en takknemlighetsgjeld som ingen av dem kunne betale. Simon betraktet seg som mer rettferdig enn Maria, men Jesus ville at han skulle forstå hvor stor hans skyld i virkeligheten var. Han ville vise ham at hans synd var større enn hennes. Den var så mye større som en gjeld på fem hundre denarer er større enn en på femti. rett

(424)Nå begynte Simon å se annerledes på seg selv. Han så hvordan han som var mer enn en profet, så på Maria. Han så at Kristus med sitt profetiske blikk leste hennes hjerte som var fylt av kjærlighet og gudsfrykt, og han ble skamfull da han innså at han stod overfor en som var høyt hevet over ham selv. rett

(424)Jesus fortsatte med å si: «Da jeg kom inn i ditt hus, gav du meg ikke vann til føttene, men hun vætte dem med sine tårer og tørket dem med sitt hår. Du gav meg ikke. noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse mine føtter.» Jesus regnet opp de anledninger Simon hadde hatt til å vise kjærlighet til sin Herre, og hvor mye han verdsatte det som var blitt gjort for ham. Tydelig, men likevel med finfølelse, forsikret Jesus sine disipler at det gjør ham vondt når hans barn forsømmer å vise takknemlighet i ord og kjærlige handlinger. rett

(424)Han som gransker hjertene, kunne lese motivene som lå til grunn for Marias handling. Han så også den holdning som tilskyndet Simon til å uttale seg slik som han gjorde. «Ser du denne kvinnen?» sa han til ham. Hun er en synder. «Hun har fått sine mange synder tilgitt, derfor viser hun så stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» rett

(424)Simons kulde og forsømmelse overfor Jesus viste hvor lite han verdsatte den barmhjertighet han hadde mottatt. Han hadde ment at han viste Jesus ære ved å innby ham til sitt hjem. Men nå så han seg slik som han virkelig var. Mens han tenkte at han gjennomskuet sin gjest, var det gjesten som gjennomskuet ham. Han så hvor riktig Kristi bedømmelse av ham var. Hans gudsfrykt hadde hatt preg av fariseisme. Han hadde foraktet Jesu medlidenhet, og hadde ikke anerkjent ham som Guds representant. Mens Maria var en tilgitt synder, var han en synder som ikke hadde fått tilgivelse. Den strenge rettferdighetsregel som han ønsket å måle henne med, hadde felt dom over ham selv. rett

(425)Simon var rørt over Jesu vennlighet ved at han ikke åpent hadde irettesatt ham overfor gjestene. Han var ikke blitt behandlet slik som han gjerne så at Maria skulle bli behandlet. Han skjønte at Jesus ikke ville avsløre hans skyld overfor andre, men ved å fremstille saken i dens tette lys prøvde Jesus å overbevise ham, og ved sin medfølende vennlighet ville han mildne hans sinn. Streng fordømmelse ville ha forherdet Simon så han ikke angret, men en tålmodig formaning overbeviste ham om hans feil. Han så hvilken stor gjeld han hadde til sin Herre. Han ble ydmyket, og han vendte om. Den stolte fariseer ble en beskjeden, selvoppofrende disippel. rett

(425)Den som meget tilgis, elsker meget
Maria hadde vært betraktet som en stor synder, men Jesus kjente til de forhold som hadde formet hennes liv. Han kunne ha slokt hver gnist av håp i hennes sinn, men han gjorde ikke det. Det var han som hadde løftet henne opp fra fortvilelse og fra å gå helt til grunne. Sju ganger hadde hun hørt ham true de onde ånder som behersket hennes hjerte og sinn. Hun hadde hørt ham bønnfalle sin Far for hennes skyld. Hun visste hvor anstøtelig synden var for hans uplettede renhet, og i hans kraft hadde hun seiret. rett

(425)Hennes tilfelle så håpløst ut i menneskers øyne, men Jesus så at Maria hadde muligheter til det gode. Han så de bedre trekk i hennes karakter. Gjennom frelsesplanen har menneskene fått store muligheter, og i Maria skulle disse muligheter bli virkeliggjort. Ved hans nåde fikk hun del i guddommelig natur. Hun hadde falt i synd, og hennes sinn hadde vært et bosted for demoner. Likevel kom hun meget nær Jesus i samfunn og tjeneste. Det var Maria som satt ved hans føtter og lærte av ham. Det var Maria som helte den kostelige salvingsoljen over hodet hans og vætet føttene hans med sine tårer. Maria stod ved siden av korset, og hun fulgte ham til graven. Maria var den første ved graven etter oppstandelsen. Hun var den første som forkynte at Jesus var stått opp. rett

(425)Jesus kjenner hvert enkelt menneskes forhold. Du kan si: Jeg er syndig, svært syndig. Det er du kanskje også. Men jo verre du er, desto mer behøver du Jesus. Han viser ingen gråtende og angrende synder bort. Han forteller ikke til noen alt det han kunne åpenbare, men han sier til hver engstelig sjel at de skal fatte mot. Uten å kreve noe til gjengjeld vil han tilgi alle som kommer til ham for å få forlatelse og begynne et nytt liv. rett

(425)Kristus kunne pålegge himmelens engler å øse hans vredesskåler ut over verden og utrydde dem som forkaster Gud. Han kunne utslette denne mørke flekken av sitt univers. Men han gjør ikke det. Han står i dag ved røkelsesalteret og bærer frem for Gud de bønner som kommer fra dem som ber om hans hjelp. rett

(426)Dem som vender seg til Jesus for å få beskyttelse, vil han verne mot anklage fra onde tunger. Hverken mennesker eller onde engler kan føre klagemål mot dem. Kristus forener dem med sin egen guddommeligmenneskelige natur. De står ved siden av ham som bar våre synder, i det lyset som strømmer ut fra Guds trone. «Hvem kan anklage dem som Gud har utvalgt? Gud er den som frikjenner, hvem kan da fordømme? Kristus Jesus døde, ja, mer enn det, han stod opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han går i forbønn for oss.» Matt 26,6-13; Mark 14,3-11; Luk 7,36-50; Joh 11,55-57; 12,1-11 rett

neste kapitel