| Slektenes Håp kapitel 63. Fra side 427. Fra side 569 i den engelske utgave. |
(427)«Rop høyt av glede, Sions datter, bryt ut i jubel, Jerusalem! Se, din konge kommer til deg. Rettferdig er han, og seier er gitt ham; ydmyk er han og rir på et esel, på den unge eselfolen.»1 rett (427)Fem hundre år før Kristi fødsel forutsa profeten Sakarja at Israels konge skulle komme. Denne profetien er nå i ferd med å bli oppfylt. Han som så lenge har avvist kongelige æresbevisninger, kommer nå til Jerusalem som løftets arving til Davids trone. rett (427)Det var på den første dag i uken at Kristus holdt sitt triumferende inntog i Jerusalem. Folkeskarer som hadde strømmet til for å se ham i Betania, fulgte nå med, ivrige etter å være vitne til den mottagelsen han skulle få. Mange mennesker var på vei til byen for å feire påsken, og de sluttet seg til mengden som fulgte Jesus. Hele naturen syntes å fryde seg. Trærne var kledd i grønt, og blomstene fylte luften med sin fine duft. Nytt liv og ny glede oppildnet folket. Håpet om det nye riket spirte frem på ny. rett (427)Jesus hadde til hensikt å ri inn i Jerusalem og hadde sendt to av disiplene for å skaffe ham et esel med føll. Da Jesus ble født, var han avhengig av gjestfrihet fra fremmede. Krybben han lå i, var et lånt sted hvor han kunne hvile. Selv om dyrene på de tusen fjell tilhører ham, er han også nå avhengig av vennlighet fra en fremmed for å få et dyr han kan bruke under sitt kongelige inntog i byen. Igjen blir hans guddommelighet åpenbart, og det tilmed i de minste detaljer i den instruks han gav disiplene i forbindelse med det ærend de skulle utføre. Oppfordringen «Herren har bruk for dem», ble straks imøtekommet slik som Jesus hadde sagt på forhånd. Han valgte å gjøre bruk av folen som aldri noe menneske hadde sittet på. I glad begeistring la disiplene klærne sine på dyret og lot Mesteren sette seg på det. rett (427)Hittil hadde Jesus alltid reist til fots, og til å begynne med hadde disiplene undret seg over at han nå valgte å ri. Men håpet lyste opp i dem ved den frydefulle tanken at han nå var i ferd med å holde sitt inntog i hovedstaden, bli utropt til konge og hevde sin kongelige makt. rett (428)Mens de var på vei for å utføre sitt ærend, fortalte de Jesu venner om sine strålende forventninger. Spenningen spredte seg overalt, og folkets forventninger nådde sitt høydepunkt. rett (428)Ridende på eselryggen (428)Folkemengden var overbevist om at frigjørelsens time var kommet. I fantasien så de at de romerske hærer ble drevet bort fra Jerusalem, og at Israel enda en gang skulle bli en uavhengig nasjon. Alle var lykkelige og begeistret. Folk ivret om kapp for å hylle ham. De kunne ikke vise frem noen ytre pomp og prakt, men tilbad ham med glede i sinnet. De var ikke i stand til å gi ham kostbare gaver, men de bredte klærne sine ut som et teppe på veien foran ham, og de strødde løvrike kvister fra oliventrær og palmer på veien. De kunne ikke gå med kongelige faner i spissen for triumftoget, men de skar ned brede palmegrener, naturens seiers symbol, og svingte dem med kraftige jubel- og hosianna-rop. rett (428)Etter hvert som de drog frem, ble folkemengden stadig mer tallrik på grunn av dem som hadde hørt om Jesus, og som skyndte seg av sted for å slutte seg til prosesjonen. Tilskuere blandet seg hele tiden med mengden, og spurte: Hvem er dette? Hva skal alt dette oppstyret bety? Alle hadde hørt om Jesus og ventet at han skulle dra til Jerusalem. Men de visste at han hittil hadde satt seg imot alle anstrengelser for å sette ham på tronen, og ble derfor svært forbauset over å høre at det var ham. De undret seg over hva som kunne være årsak til denne forandringen hos ham som hadde erklært at hans rike ikke var av denne verden. rett (428)Deres undrende spørsmål blir overdøvet av et seiersrop. Igjen og igjen blir det gjentatt av den begeistrede folkemengden. Folk langt borte tar del i hyllesten, og ekkoet lyder fra fjellene og dalene omkring. Og nå slutter også grupper fra Jerusalem seg til opptoget. Fra de mange som er samlet for å overvære påsken, går tusener frem for å by Jesus velkommen. De hilser ham med palmegrener og et brus av hellig sang. Prestene i templet blåser i basunene til kveldens gudstjeneste. Men det er få som reagerer. Rådsherrene blir skremt og sier til hverandre: «All verden renner etter ham.» rett (429)Aldri før hadde Jesus tillatt en slik demonstrasjon. Han forutså klart hva følgen ville bli. Dette ville føre ham til korset. Men det var på denne måten han ønsket å fremstille seg offentlig som gjenløseren. Han ville gjøre folk oppmerksom på det offer som skulle være kronen på hans misjon til en fallen verden. Mens folk var samlet i Jerusalem for å feire påsken, skulle han som var det egentlige påskelam, frivillig utlevere seg selv som et sonoffer. rett (429)Gjennom alle følgende tidsaldrer ville det være nødvendig for hans menighet å gjøre hans død for verdens synd til gjenstand for ettertanke og studium. Hver kjensgjerning i denne forbindelse skulle bli så klart bekreftet at det ikke var rom for tvil. Derfor var det nødvendig at hele folket nå fikk øynene sine rettet mot ham. De begivenheter som inntraff forut for hans store offer, måtte være av en slik art at de ledet folks oppmerksomhet til ham selv som offerlammet. Etter en slik hendelse som den som fant sted i forbindelse med hans inntog i Jerusalem, ville alles øyne følge ham når han hurtig nærmet seg de avsluttende begivenheter. rett (429)Det som hendte i forbindelse med Jesu triumf tog, ville være noe alle snakket om, og alles tanker ville dreie seg om ham. Etter korsfestelsen ville mange huske disse begivenheter i forbindelse med hans domfellelse og død. Dette ville få dem til å granske profetiene, og de ville bli overbevist om at Jesus virkelig var Messias. I alle land ville tallet på dem som kom til troen, bli mangedoblet. rett (429)I denne eneste triumfscene i sitt liv kunne Kristi inntog ha blitt eskortert av himmelske engler og kunngjort med Guds basun. Men en slik demonstrasjon ville ha vært i strid med hensikten med hans misjon og med den lov som preget hans liv. Han fortsatte det samme ydmyke liv som var blitt hans lodd. Han måtte bære menneskeslektens byrde inntil han gav sitt liv for at verden skulle få leve. rett (429)Disiplene syntes at denne dagen var den største i deres liv. Men den ville vært overskygget av mørke skyer hvis de hadde visst at dette jubelopptog bare var et forspill til Jesu lidelse og død. Selv om han igjen og igjen hadde forsikret dem om at han skulle ofres, hadde de i øyeblikkets glede og seiers fryd glemt hans sorgfulle ord. De så frem til hans fremgangsrike herskerrolle på Davids trone. rett (429)Nye grupper sluttet seg stadig til opptoget. Med få unntak ble alle revet med av den glade stemning, og bidrog til å forsterke de hosiannarop som lød og gjenlød fra høydedrag til høydedrag og fra dal til dal. Ustanselig lød ropene: «Hosianna, Davids sønn! Velsignet være han som kommer, i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!» rett (430)Aldri før hadde verden sett et slikt seiersopptog. Det lignet ikke et opptog av verdens berømte erobrere. I denne prosesjonen var det ikke noe følge av sorgfulle fanger som var trofeer og tegn på kongelig tapperhet. Men Kristus var omgitt av de herlige trofeer som var uttrykk for hans kjærlighetsgjerninger blant syndige mennesker. De fangene han hadde reddet fra Satans makt, var der og priste Gud for sin utfrielse. De blinde som hadde fått sitt syn, gikk forrest i toget. De stumme som nå hadde løste tunger, var de som ropte høyest. De vanføre som han hadde helbredet, hoppet av glede. De var også de mest ivrige til å bryte av palmegrener og svinge dem foran ham. Enker og foreldreløse barn priste Jesu navn for hans barmhjertighetsgjerninger mot dem. De spedalske som han hadde helbredet, spredte ut sine smittefrie klær på veien og hyllet ham som ærens konge. De som han hadde kalt ut fra dødens søvn, var også med i folkemengden. Lasarus, som kort tid i forveien hadde ligget død i graven, frydet seg nå i sin manndoms fulle kraft. Det var han som ledet det dyret Kristus red på. rett (430)Fariseerne føler sin maktstilling truet (430)Dette triumf toget var etter Guds egen plan. Det var forutsagt av profeten, og mennesker hadde ingen makt til å sette Guds forsett til side. Hvis menneskene hadde forsømt å virkeliggjøre hans plan, ville han gitt røst til de livløse steinene, og de ville ha hyllet hans Sønn og prist ham. Da fariseerne tause trakk seg tilbake, ble Sakarjas ord gjentatt av hundrevis av stemmer: «Rop høyt av glede, Sions datter, bryt ut i jubel, Jerusalem! Se, din konge kommer til deg. Rettferdig er han, og seier er gitt ham; ydmyk er han og rir på et esel, på den unge eselfolen.» rett (430)Da prosesjonen var kommet frem til bergskråningen på vei ned mot byen, stanset Jesus, og hele følget gjorde det samme. Foran dem lå Jerusalem i sin glans, i øyeblikket badet i lyset av solen som var i ferd med å gå ned. Alles blikk festet seg ved templet. I imponerende prakt hevet det seg over alt annet. Det var som om det pekte mot himmelen for å vise folket til den eneste sanne og levende Gud. Templet hadde lenge vært nasjonens stolthet og ære. Også romerne var stolte av dets prakt. En konge som romerne hadde innsatt, hadde gått sammen med jødene i å ombygge og utsmykke det, og den romerske keiseren hadde gitt rike gaver til det. Dets styrke, prakt og storslagenhet hadde gjort det til et av verdens underverker. rett (430)Mens solnedgangen spredte sitt gylne fargeskjær over himmelen, ble tempelveggenes rene, hvite marmor opplyst av strålene, og søylene med de gullbelagte overdelene funklet i lysglansen. Fra høydedraget der Jesus og følget hans stod, så templet ut som et massivt byggverk av snø, med innfatninger av gylne spir. rett (432)Ved inngangen til templet var det en vinranke i gull og sølv med grønne blad og veldige drueklaser utført av de mest fremragende kunstnere. Motivet fremstilte Israel som et fruktbart vintre. Gullet, sølvet og det grønne var satt sammen med sjelden smak og utsøkt faglig dyktighet. Grasiøst slynget det seg omkring de hvite, glinsende søylene, mens skinnende slyngtråder snodde seg rundt de gylne utsmykninger. I prakten fra solnedgangen lyste det hele med en herlighet som var som om den skulle vært lånt fra himmelen. rett (432)Jesus gråter over Jerusalem (432)For et syn dette er for engler! Deres kjære høvding i fortvilt sorg! For et syn for den glade folkemengden som med jubelrop og svaiende palmegrener fulgte ham til den herlige byen hvor de i sin glade uforstand håpet at han nå skulle herske. rett (432)Jesus gråt også ved graven til Lasarus. Det var i guddommelig sorg og medlidenhet med menneskelig smerte. Men denne plutselige sorg var som en klagetone i et seierskor. Midt under en jubelscene der alle hyllet Israels konge, gråt han. Det var ikke gledestårer, men tårer og sukk som skyldtes en angst som han ikke kunne holde tilbake. Folkemengden ble plutselig grepet av tungsinn. Deres hyllest døde bort. Mange gråt av deltagelse med ham i en sorg de ikke kunne fatte. rett (432)Jesus gråt ikke på grunn av det han selv skulle lide. Getsemane var like foran ham, der redselen av et stort mørke snart ville overvelde ham. Innenfor synsfeltet var også Fåreporten som offerdyrene i århundrer var blitt ført gjennom. Denne porten skulle snart åpnes for ham som ofringen av alle disse dyrene hadde pekt frem til, han som skulle gi sitt liv for verdens synd. Like i nærheten var også Golgata, skueplassen for den sjelekval som snart ville komme. Likevel var det ikke på grunn av disse påminnelser om hans grufulle død at han gråt og stønnet av sjeleangst. rett (432)Sorgen gjaldt ikke ham selv. Tanken på hans egen angst skremte ikke denne edle, selvoppofrende personen. Det var synet av Jerusalem som skar Jesus i hjertet, byen som hadde forkastet Guds Sønn og ringeaktet hans kjærlighet, som nektet å la seg overbevise av hans mektige undergjerninger, og som stod i begrep med å ta hans liv. Han så den situasjon byen var i, og den skyld som tynget den når den forkastet sin gjenløser. Og han så hva den kunne ha vært hvis den hadde tatt imot ham som var den eneste som kunne lege dens sår. Han var kommet for å frelse den. Hvordan kunne han så gi den opp? rett (433)Israel hadde vært et privilegert folk. Gud hadde gjort deres tempel til sin bolig. «Det reiser seg fagert, en fryd for hele jorden.»2 Der fantes beretningen om Kristi beskyttende omsorg og ømme kjærlighet i mer enn tusen år - en slik kjærlighet som en far har til sitt eneste barn. I dette tempel hadde profetene forkynt sine alvorsfulle advarsler. Der var røkelseskarene blitt svingt mens røkelsen, blandet med de tilbedendes bønner, hadde steget opp til Gud. Der var blodet av dyr blitt utgytt, et forbilde på Kristi blod. Der hadde Gud åpenbart sin herlighet over soningsstedet. Der hadde prestene gjort tjeneste, og praktutfoldelsen i symbolene og seremoniene hadde pågått gjennom tidene. Men nå skulle alt dette ta slutt. rett (433)Jerusalems skjebnetime (433)Hvis Jerusalems innbyggere hadde visst det som var deres forrett å kunne vite, og hadde aktet på det lyset som himmelen hadde sendt, kunne byen stått frem i sin prakt og velstand som rikenes dronning og fri i kraft av sin gudgitte styrke. Ingen soldater ville stått ved dens porter, ingen romerske faner ville ha vaiet på dens murer. Den lykkelige skjebne som Jerusalem ville vært velsignet med, om byen hadde tatt imot sin frelser, steg opp for Guds Sønn. Han så at den kunne ha blitt helbredet for sin sykdom, utfridd fra trelldom og grunnfestet som verdens mektige hovedstad. Fra dens murer ville fredens duer ha fart ut til alle nasjoner. Den ville ha blitt verdens strålende diadem. rett (433)Men det strålende bildet av hva Jerusalem kunne ha blitt, svinner bort for Kristi blikk. Han er klar over byens situasjon under det romerske åk, under Guds mishag - dømt til å lide gjengjeldelsens dom. Jesus fortsetter sin avbrutte veklage: «Men nå er det skjult for dine øyne. Det skal komme dager da dine fiender kaster en voll opp omkring deg, omringer deg og trenger inn på deg fra alle kanter og slår deg og dine innbyggere til jorden. Det skal ikke bli stein tilbake på stein i deg, fordi du ikke forstod at tiden var kommet da Herren gjestet deg.» rett (433)Kristus kom for å frelse Jerusalem og alle som bodde der. Men fariseernes stolthet, hykleri, avindsyke og ondskap hadde hindret ham fra å fullføre sitt forsett. Han visste om den fryktelige gjengjeldelse som ville ramme den dødsdømte byen. Han så Jerusalem kringsatt av krigshærer. De beleirede innbyggerne ble drevet til sult og død. Mødre spiste sine egne barn, mens både foreldre og barn snappet den siste matbit fra hverandre. Sultens kvaler berøvet dem all naturlig hengivenhet overfor hverandre. rett (434)Han så at jødenes stahet, slik den kom til syne ved at de forkastet hans frelse, også ville få dem til å nekte å overgi seg til invasjonshæren. Han så at Golgata, der han skulle bli korsfestet, var dekket med kors så tett som trærne i en skog. Han så de ulykkelige innbyggerne som ble torturert på pinebenken og da de ble korsfestet. De skjønne palassene var ødelagt. Templet lå i ruiner, og av de massive murene skulle det ikke bli stein tilbake på stein. Byen selv ble pløyd til en åker. Det var derfor ikke underlig at Jesus gråt i angst og kval over det fryktelige synet. rett (434)Jerusalem hadde vært hans hjertebarn. Som en ømhjertet far sørger over sin villfarne sønn, gråt Jesus over den kjære byen. Hvordan skal jeg kunne oppgi deg? Hvordan skal jeg kunne se deg gå til grunne? Må jeg la deg fare så du kan fylle ditt ugudelighets beger? Et menneske er så verdifullt at verdener blir uten betydning sammenlignet med det. Men her skulle et helt folk gå til grunne! Når den dalende solen ikke lenger var synlig på himmelen, ville Jerusalems nådedag være slutt. rett (434)Mens prosesjonen stod der på toppen av Oljeberget, var det enda ikke for sent for Jerusalem å vende om. Barmhjertighetens engel var da i ferd med å stige ned fra den gylne tronen og gi plass for rettferdighet og dommen som ventet. Men i barmhjertighet og kjærlighet gikk Jesus enda i forbønn for Jerusalem som hadde hånet hans nåde, foraktet hans advarsler, og som nå holdt på å flekke sine hender med hans blod. Hvis Jerusalem bare ville vende om, var det enda ikke for sent. rett (434)Mens de siste stråler fra den dalende solen fremdeles opplyste både tempel, tårn og spir, ville kanskje en eller annen god engel lede byen inn i Kristi kjærlighet og avverge dens dom? Vakre, vanhellige by som hadde steinet profetene, forkastet Guds Sønn og ved sin ubotferdighet låst seg fast i trelldommens lenker - din nådedag er nesten slutt! rett (434)Likevel taler Guds Ånd fremdeles til Jerusalem. Før dagen er slutt, lyder enda et vitnesbyrd om Kristus. Det høres en røst av vitner som svar på kallet fra fortidens profeter. Hvis Jerusalem vil høre kallet, hvis byen vil ta imot ham som nå går inn gjennom dens porter, kan den ennå bli reddet. rett (434)Til Jerusalem i kongelig prosesjon (434)Adam vil fortelle dere: Det er kvinnens ætt som skal knuse slangens hode. Spør Abraham, og han vil si dere: Det er Melkisedek, Salems konge, Fredsfyrsten.Jakob vil fortelle: Han er Sjilo av Juda stamme. Jesaja vil utbryte: «Immanuel», «Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste».Jeremia vil fortelle dere: Davids Spire, «Herren, vår rettferdighet». rett (435)Daniel vil si: Han er Messias. |