| Slektenes Håp kapitel 64. Fra side 436. Fra side 580 i den engelske utgave. |
(436)Kristi triumf tog inn i Jerusalem var et dunkelt forbilde på hans komme i himmelens skyer med kraft og herlighet under englenes seierssang og de helliges jubel. Da skal Kristi ord til prestene og fariseerne bli oppfylt: «Heretter skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som kommer, i Herrens navn!»1 rett (436)I et profetisk syn fikk Sakarja se den endelige seiersdagen. Han så også dommen over dem som hadde forkastet Kristus da han kom første gang: «Da skal de se på meg, på ham som de har gjennomboret, og sørge over ham likesom en sørger over sin eneste sønn, og klage bittert over ham likesom en holder klage over den førstefødte.»2 Alt dette forutså Jesus da han så ut over byen og gråt over den. I Jerusalems undergang så han den endelige tilintetgjørelse av det folket som var skyldig i Guds Sønns blod. rett (436)Disiplene så hvordan jødene hatet Kristus, men ikke hva det ville føre til. De oppfattet enda ikke den virkelige tilstand som Israel var i, og heller ikke den gjengjeldelse som ville komme over Jerusalem. Dette åpenbarte Jesus for dem ved en betydningsfull, praktisk undervisning. rett (436)Det siste kall til Jerusalem hadde vært forgjeves. Prestene og rådsherrene hadde hørt fortidens profetiske røst bli gjentatt av folkemengden som svar på spørsmålet: «Hvem er dette?» Men de tok ikke imot det som inspirert tale. I sinne, men like fullt med forbauselse prøvde de å få folket til å tie. Romerske tjenestemenn var til stede i mengden, og overfor dem anklaget de ham som opprørsleder. De fremstilte det som om han var i ferd med å innta templet og regjere som konge i Jerusalem. rett (436)Jesu rolige stemme dempet ståket av den støyende mengden. Han erklærte igjen at han ikke var kommet for å opprette et jordisk rike. Han skulle snart fare opp til sin Far, og hans anklagere ville ikke få se ham mer før han kom tilbake i herlighet. Da ville de anerkjenne ham, men det ville være for sent til at de kunne bli frelst. Jesus uttalte dette med sorg i stemmen og med en sjelden kraft. rett (437)De romerske tjenestemennene ble tause og stille. Selv om de var fremmede for guddommelig påvirkning, følte de seg nå så grepet som aldri før. I Jesu rolige ansikt, som var preget av høytidelig alvor, så de kjærlighet, velvilje og stille verdighet. De følte seg dratt til ham på en måte som de ikke selv forstod. I stedet for å arrestere Jesus var de mer innstilt på å hylle ham. Henvendt til prestene og rådsherrene la de ansvaret på dem for å ha skapt oppstyret. Ergerlige over nederlaget vendte disse lederne seg til folket med sine klagemål, mens de i sinne begynte å krangle seg imellom. rett (437)Imens hadde Jesus ubemerket innfunnet seg i templet. Alt var rolig, for det som hadde hendt på Oljeberget, hadde samlet folket der. En kort stund ble Jesus stående ved templet og betrakte det med sorgfullt blikk. Så gikk han bort sammen med disiplene og drog tilbake til Betania. Da folk lette etter ham for å utrope ham til konge, kunne de ikke finne ham. rett (437)Det fruktløse fikentreet (437)Det var ikke tiden for modne fikener unntatt på visse steder. I fjellbygden omkring Jerusalem kunne det med rette sies: «Det var ikke tiden for fikener.» Men i den hagen Jesus kom til, var det ett tre som syntes å være forut for alle de andre. Det var alt dekket med løv. På fikentreet viser frukten seg før bladene springer ut. Dette treet som var fullt av blad, så derfor lovende ut. Det var som et tre med moden frukt. Men det så bare slik ut. Da Jesus undersøkte treet, fra den nederste grenen til den øverste kvisten, fant han «ikke annet enn blad». Det var en hel del prangende løvverk, men ikke noe mer. rett (437)Jesus uttalte en forbannelse over treet. «Aldri mer skal noen spise frukt av deg,» sa han. Da han og disiplene neste morgen igjen var på vei mot byen, la de merke til de ødelagte grenene og bladene som hang ned. «Rabbi, se!» sa Peter, «fikentreet som du forbannet, er visnet.» rett (437)Kristi handling da han forbannet fikentreet, forbauset disiplene. Den virket så ulik hans vanlige handlemåte. De hadde ofte hørt ham si at han ikke var kommet for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. De husket at han hadde sagt: «Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.»3 Hans undergjerninger var gjort for å gjenopprette, aldri for å ødelegge. Disiplene hadde kjent ham bare som gjenoppretteren og helbrederen. Denne handlingen var noe helt for seg selv. Hva var hensikten med den? spurte de. rett (437)Gud «vil gjerne vise miskunn». «Så sant jeg lever, sier Herren Gud, jeg vil ikke at den ugudelige skal dø.» Å ødelegge og fordømme er for ham en «underlig» gjerning.4 Men det er av kjærlighet og miskunn han løfter fremtidens slør og viser menneskene hvor syndens vei vil føre dem. rett (438)Et talende symbol (438)Jødene skilte seg tydelig ut fra alle andre folkeslag ved å hevde sin troskap mot Gud. Han hadde favorisert dem på en spesiell måte, og de mente at de var mer rettferdige enn alle andre folk. Men de var blitt fordervet på grunn av kjærlighet til verden, og grådige etter vinning. De skrøt av sin kunnskap, men de var uvitende om Guds krav og var fulle av hykleri. Lik det ufruktbare treet løftet de sine prangende grener høyt. De var frodige å se til og vakre for øyet, men de gav «ikke annet enn blad». Den jødiske religion med sitt praktfulle tempel, sine hellige altere, sine mitra-kledde prester og inntrykksfulle seremonier, var nok et vakkert syn. Men den manglet ydmykhet, kjærlighet og velvilje mot andre. rett (438)Alle trærne i frukthagen var uten frukt. Men de bladløse trærne skapte ingen forventning og var ikke årsak til noen skuffelse. Disse trærne var en fremstilling av hedningefolkene. De var like blottet for gudsfrykt som jødene var. Men de gav seg heller ikke ut for å tjene Gud. De kom ikke med skrytende påstander om at de var så gode. De var blinde overfor Guds gjerninger og veier. For dem var fikentiden enda ikke kommet. De ventet fremdeles på en dag som ville gi dem lys og håp. Jødene, som hadde fått større velsignelser frå Gud, ble holdt ansvarlige for sitt misbruk av disse gavene. De fortrinn de roste seg av, økte bare deres skyld. rett (438)Jesus var sulten da han gikk bort til fikentreet for å finne noe å spise. Slik hadde han også kommet til Israel. Han hungret etter å finne rettferdighetens frukt hos dem. Han hadde øst ut sine gaver over dem, så de skulle bære frukt til velsignelse for verden. De hadde fått alle tenkelige muligheter og privilegier. Til gjengjeld ønsket han deres sympati og samarbeid i nådens verk. Han lengtet etter å se selvoppofrelse, medfølelse og iver for Gud, og en dyp, inderlig lengsel etter medmenneskers frelse. Hadde de holdt Guds lov, ville de ha gjort det samme uselviske arbeid som Kristus utførte. Men kjærligheten til Gud og mennesker ble formørket av stolthet og selvgodhet. De ruinerte seg selv ved å nekte å tjene andre. De sannhetens skatter som Gud hadde betrodd dem, gav de ikke videre til verden. I det ufruktbare fikentreet kunne de ha lest både sin synd og straffen for den. rett (438)Fikentreet visnet som følge av Kristi forbannelse. Det stod der i sin fordømte tilstand, atskilt fra de andre trær, opptørket fra roten av. Det var et bilde på hvordan jøde folket ville bli når Guds nåde ble tatt fra dem. Fordi jødene nektet å bringe velsignelsen til andre, kunne de ikke lenger få den selv. «Når ulykken kommer, Israel, hvem skal hjelpe deg da?»5 rett (439)Denne advarselen gjelder til alle tider. At Kristus forbannet det treet som han selv hadde skapt, er en advarsel til alle menigheter og til alle kristne. Ingen kan leve ut Guds lov uten å tjene andre. Men det er mange som ikke lever i samsvar med Kristi barmhjertige, uselviske liv. rett (439)Mange som mener om seg selv at de er utmerkede kristne, forstår ikke hva tjenesten for Gud består i. De planlegger og studerer for å behage seg selv. De handler bare ut fra selviske interesser. Tiden har bare verdi for dem i den utstrekning de kan bruke den til å berike seg selv. Dette er deres hensikt med alt i livet. De tjener ikke andre, men bare seg selv. Gud skapte dem til å leve i en verden der det må utføres uselvisk tjeneste. Han ville at de skulle hjelpe sine medmennesker på enhver mulig måte. Men selvet antar slike dimensjoner at de ikke ser noe annet. De har ikke nærkontakt med sine medmennesker. rett (439)De som på denne måten lever for seg selv, ligner fikentreet som så ut til å ha så mye å by på, men var uten frukt. De følger gudsdyrkelsens former; men uten anger eller tro. De gir seg ut for å ha aktelse for Guds lov, men lydigheten mangler. De taler, men handler ikke. I dommen over fikentreet viser Jesus klart hvor avskyelig han syntes denne tomme bekjennelsen er. Han sier at den som synder åpenlyst, er mindre skyldig enn den som bekjenner seg til å tjene Gud, men som ikke bærer frukt til hans ære. rett (439)Lignelsen om fikentreet (439)I lignelsen ble det ikke fortalt noe om resultatet av gartnerens arbeid. Det avhang av folket som Jesus talte til. Jødene var et symbol på det fruktløse treet, og det var deres sak å avgjøre sin egen skjebne. De hadde fått hvert fortrinn som himmelen kunne gi dem. Men de særlige velsignelser de fikk, ble til ingen nytte for dem. Kristi handling da han forbannet det ufruktbare fikentreet, viste resultatet. De hadde bestemt sin egen ødeleggelse. rett (439)I mer enn tusen år hadde jødene misbrukt Guds barmhjertighet og nedkalt hans straffedommer over seg. De hadde forkastet hans advarsler og drept hans profeter. Folket på Kristi tid gjorde seg medansvarlig for disse synder ved å gå i samme spor. Deres skyld var at de vraket den nåde og de advarsler de mottok. De lenker som nasjonen hadde smidd gjennom århundrer, var folk på Kristi tid i ferd med å legge på seg selv. rett (440)I hver tidsalder får menneskene sin dag med lys og privilegier, en prøvetid da de kan forsone seg med Gud. Men denne nådetiden har en grense. Barmhjertigheten kan tale den skyldiges sak i årevis og bli ringeaktet og forkastet. Men det kommer en tid da det skjer for siste gang. Hjertet blir så forherdet at det ikke lenger lar seg påvirke av Guds Ånd. Da vil den milde, overtalende stemmen ikke lenger lyde for synderen. Da kommer det ikke flere formaninger og advarsler. rett (440)Den dagen var kommet for Jerusalem. Jesus gråt i angst over byen som var dømt, men han kunne ikke redde den. Han hadde brukt alt som var av hjelpemidler. Ved å forkaste Guds Ånds advarsler hadde Israel vraket det eneste middel som kunne hjulpet dem. Ingen annen makt kunne utfri dem. rett (440)Den jødiske nasjon - til lærdom og advarsel (440)I vår generasjon er det mange som går i de samme spor som de vantro jøder. De har vært vitne til åpenbaringen av Guds kraft. Den Hellige Ånd har talt til dem, men de klamrer seg til sin motstand og vantro. Gud sender dem advarsler og formaninger, men de er ikke villige til å innrømme sin villfarelse, og de forkaster hans budskap og hans sendebud. Nettopp de midler han benytter for å redde dem, blir en anstøtsstein for dem. rett (440)Det frafalne Israel hatet Guds profeter fordi de brakte dets skjulte synder for dagen. Kong Akab betraktet Elia som sin fiende fordi Elia med troskap irettesatte ham for hans hemmelige synder. Slik vil Kristi tjenere som påtaler synd, også i dag bli møtt med hån og avvisning. Bibelens sannhet, som er Kristi religion, kjemper mot en sterk strøm av moralsk urenhet. Fordommen er enda sterkere hos menneskene nå enn på Kristi tid. Kristus oppfylte ikke menneskenes forventninger. Hans liv var en irettesettelse av deres synder, og derfor forkastet de ham. Slik harmonerer heller ikke sannheten i Guds ord med menneskenes skikker i dag og deres naturlige tilbøyeligheter, og tusener forkaster lyset. rett (440)Mennesker som blir tilskyndet av Satan, fremmer tvil om Guds ord og velger å følge sin egen uavhengige dømmekraft. De velger mørket fremfor lyset, men de gjør det med fare for seg selv. De som kritiserte Kristi ord, fant stadig større grunn til kritikk, inntil de vendte seg bort fra sannheten og livet. Slik er det også nå, Gud har ikke til hensikt å fjerne enhver innvending som det naturlige menneske kan fremføre mot hans sannhet. For dem som avviser de dyrebare lysstrålene som ville opplyse mørket, vil hemmelighetene i Guds ord alltid fortsette å være hemmeligheter. Sannheten er skjult for dem. De går i blinde og vet ikke om ødeleggelsen som venter dem. rett (441)Fra toppen av Oljeberget så Kristus ut over verden og ned gjennom alle tidsaldrer. Hans ord passer på hvert eneste menneske som ringeakter Guds inntrengende kall. Han taler til deg i dag, du som forakter hans kjærlighet. «Om også du på denne dagen hadde forstått hva som tjener til fred!»7 Kristus feller bitre tårer for deg som ingen tårer har å felle for deg selv. Den skjebnesvangre hardhjertethet som førte fariseerne i fordervelse, kommer til syne i dag. Hvert vitnesbyrd om Guds nåde, hver stråle av guddommelig lys, vil enten smelte og bløtgjøre sjelen eller befeste den i håpløs ubotferdighet. rett (441)Kristus forutså at Jerusalem fortsatt ville være forherdet og ubotferdig. Likevel var folket der selv skyld i sin synd og i følgene av nåden som de forkastet. Slik vil det være for hvert eneste menneske som går i samme spor. Herren sier: «Når ulykken kommer, Israel, hvem skal hjelpe deg da?» «Lytt du jord! Nå fører jeg ulykke over dette folket, en frukt av deres onde tanker. For de lyttet ikke til mine ord og ringeaktet min lov.» Mark 11,11-14.20.21; Matt 21,17-19 rett |