| Slektenes Håp kapitel 65. Fra side 442. Fra side 589 i den engelske utgave. |
(442)Ved begynnelsen av sin virksomhet hadde Jesus drevet ut dem som gjorde templet urent med sin vanhellige trafikk. Hans strenge, guddommelige opptreden hadde slått de renkefulle handelsmenn ene med skrekk. Ved slutten av sin misjon kom han igjen til templet og fant at det fremdeles ble vanhelliget. Tilstanden var til og med verre enn tidligere. Den ytre tempelforgården lignet en veldig oppsamlingsplass for kveg. Rauting og breking og klirring av penger ble blandet med lyden av hissig krangel blant dem som handlet. Midt i alt dette hørtes stemmer fra menn i hellige embeter. Templets høye geistlige var selvopptatt med å kjøpe og selge og med å veksle penger. Så fullstendig var de behersket av pengebegjær at de i Guds øyne ikke var bedre enn tyver. rett (442)Meningsløse ofringer (442)Jesus så på de uskyldige offerdyrene og la merke til hvordan jødene hadde gjort disse store sammenkomster til en skueplass for blodsutgytelse og grusomhet. I stedet for ydmykt å angre sin synd hadde de mangedoblet tallet på offerdyr, som om Gud kunne æres ved en slik hjerteløs tjeneste. Ved egenkjærlighet og griskhet hadde prestene og rådsherrene forherdet seg. De samme symboler som pekte til Guds lam, hadde de gjort til midler for å skaffe seg vinning. I folkets øyne var derfor det hellige ved offertjenesten i stor grad blitt ødelagt. Jesus ble grepet av harme. Han visste at hans blod snart skulle bli utgytt for verdens synd. Han visste også at prestene og de eldste ville verdsette det like lite som tilfellet var med dyrenes blod som de lot flyte ustanselig. rett (443)Gjennom profetene hadde Kristus talt mot disse skikkene. Samuel hadde sagt: «Bryr Herren seg om brennoffer og slaktoffer som han bryr seg om lydighet mot Herrens ord? Nei, lydighet er bedre enn slaktoffer, og villighet bedre enn fett av værer.» Jesaja som i profetisk syn hadde sett jødenes frafall, tiltalte dem som høvdinger av Sodoma og Gomorra: «Lytt til Herrens ord, dere Sodoma-høvdinger! Hør på vår Guds lov, du Gomorra-folk! Hva skal jeg med alle slaktofrene som dere bærer fram? sier Herren. Jeg er mett av brennofferværer og av fett fra gjøkalver. Blodet av okser og lam og bukker bryr jeg meg ikke om. Når dere kommer fram for mitt åsyn, hvem krever da av dere at dere tråkker ned mine tempelgårder?» «Vask dere, gjør dere rene! Få de onde gjerningene bort fra mine øyne! Hold opp med å gjøre ondt, lær å gjøre det gode! Legg vinn på det som rett er, før voldsmannen på den rette vei, hjelp den farløse til hans rett og ta dere av enkers sak!» l rett (443)Jesu fullmakt (443)Igjen så Jesu gjennomtrengende blikk ut over tempel forgården som var blitt vanhelliget. Alles øyne var vendt mot ham. Prester og rådsherrer, fariseere og hedninger så med forbauselse og ærefrykt på ham som stod foran dem i himmelsk majestet. Det guddommelige strålte frem gjennom det menneskelige og gav ham en verdighet og herlighet som han aldri før hadde vist. De som stod nærmest, trakk seg så langt tilbake som det var mulig på grunn av folkemengden. Med unntak av noen få av hans disipler stod Kristus alene. Det var helt stille. rett (443)Den dype stillheten var nesten ikke til å holde ut. Jesus talte med en kraft som fikk forsamlingen til å svaie som i en mektig storm: «Det står skrevet: Mitt hus skal være et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule.» Røsten lød som en basun gjennom templet. Det harmfulle uttrykket i ansiktet hans var som en fortærende ild. Med myndighet befalte han: «Bort med dette!»2 rett (443)Tre år tidligere hadde templets ledere skammet seg over sin flukt på grunn av Jesu befaling. Siden hadde de undret seg over sin frykt og sin absolutte lydighet overfor en enkel og beskjeden mann. De hadde ansett det for umulig at deres uverdige nederlag kunne gjenta seg. Likevel var de nå mer skrekkslagne enn tidligere og hadde større hastverk med å etterkomme Jesu befaling. Ingen våget å tvile på hans myndighet. Prester og handelsmenn flyktet bort fra ham mens de jaget kveget foran seg. rett (444)På veien fra templet møtte de en flokk som kom med sine syke og spurte etter den store helbrederen. Det som de flyktende menneskene fortalte, gjorde at noen av dem drog tilbake. De var redde for å møte en som var så mektig at han bare med sitt blikk jaget prestene og rådsherrene bort. Men mange banet seg vei gjennom flokken av dem som skyndte seg av sted. De var ivrige etter å nå frem til ham som var deres eneste håp. Da folkemengden flyktet bort fra templet, var det mange som ble igjen. De nye som kom, sluttet seg til dem. Igjen var tempelforgården full av syke og døende, og enda en gang gav Jesus dem hjelp. rett (444)Barnas hyllingsrop (444)Lyden av disse glade stemmene, som ingen prøvde å holde tilbake, forarget templets ledere. De gjorde tiltak for å stoppe slike demonstrasjoner. De fremholdt at Guds hus ble vanhelliget av barna som løp barbent omkring og ropte av fryd. Da det gikk opp for dem at deres ord ikke gjorde noe inntrykk på folk, sa de til Jesus: «Hører du hva de sier?» Jesus svarte: «Ja, men har dere aldri lest: Du har latt småbarn og spedbarn synge din pris.» Profetien hadde forutsagt at Jesus skulle utropes til konge, og dette måtte oppfylles. Prestene og rådsherrene i Israel nektet å forkynne hans ære. Gud påvirket da barna til å være hans vitner. Hadde barnas stemmer vært tause, ville selve søylene i templet ha forkynt Kristi pris. rett (444)Fariseerne ble fullstendig forvirret og ute av seg. En som de ikke kunne skremme, hadde kontrollen. Jesus hadde inntatt sin posisjon som templets vokter. Aldri før hadde han påtatt seg en slik kongelig myndighet. Aldri før hadde hans ord og gjerninger hatt så stor makt. Han hadde utført underfulle gjerninger i hele Jerusalem, men aldri tidligere på en så høytidelig og inntrykksfull måte. Prestene og rådsherrene våget ikke å vise ham åpent fiendskap i nærvær av folket som hadde vært vitne til hans undergjerninger. Selv om hans svar hadde gjort dem både rasende og skamfulle, var de ute av stand til å utrette mer den dagen. rett (446)Neste morgen overveide Det høye råd igjen hvilken fremgangsmåte de skulle følge overfor Jesus. Tre år tidligere hadde de forlangt å få et tegn på at han var Messias. Siden den gang hadde han gjort mektige gjerninger overalt i landet. Han hadde helbredet de syke, mettet tusener av mennesker på en mirakuløs måte, gått på vannet og stillet den opprørte sjøen med sitt ord. Gang på gang hadde han lest menneskenes tanker som en åpen bok. Han hadde drevet ut onde ånder og oppreist døde. Rådsherrene hadde fått bevis for at han var Messias. De besluttet nå at de ikke ville kreve noe tegn på hans myndighet, men ville lokke ut av ham en eller annen innrømmelse eller uttalelse som de kunne dømme ham for. rett (446)De prøvde å fange ham i ord (446)Prestene skjønte at de var i en knipe som ingen spissfindigheter kunne få dem ut av. Hvis de sa at Johannes-dåpen var fra himmelen, ville deres inkonsekvens være åpenbar, og Jesus ville si: «Hvorfor trodde dere ham da ikke?» Johannes hadde vitnet om Jesus: «Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd!»4 Hvis prestene trodde Johannes' vitnesbyrd, hvordan kunne de da nekte at Jesus var Messias? Hvis de gav uttrykk for det de virkelig trodde, at Johannes' virksomhet var menneskeverk, ville de pådra seg en storm av harme, for folk trodde at Johannes var profet. rett (446)Med spent oppmerksomhet ventet folkemengden på avgjørelsen. De visste at prestene hadde sagt at de godtok Johannes' virksomhet, og de ventet at de uten tvil ville innrømme at Gud hadde sendt ham. Men etter å ha konferert i hemmelighet, bestemte de seg for at de ikke ville blottstille seg selv. Mens de på hyklersk måte påberopte seg at de ikke kjente til dette, svarte de: «Vi vet ikke.» Da sa han til dem: «Så sier heller ikke jeg dere med hvilken myndighet jeg gjør dette.» rett (446)Skriftlærde, prester og rådsherrer ble alle sammen tause. Forvirret og skuffet ble de stående med senket blikk og torde ikke trenge inn på Jesus med flere spørsmål. Ved sin feighet og rådvillhet hadde de i stor grad forspilt sin respekt hos folket. De mange som var til stede, moret seg over å se hvordan disse stolte, selvrettferdige mennene ble beseiret. rett (447)Alt det Jesus sa og gjorde, var betydningsfullt, og etter hans korsfestelse og himmelfart ville innflytelsen av dette merkes i stadig stigende grad. Mange av dem som med spenning hadde ventet på utfallet av Jesu spørsmål, og som til sist skulle bli hans disipler, følte sin første dragning til ham ved det han uttalte denne begivenhetsrike dagen. Det som foregikk i tempel forgården, skulle aldri viskes ut av deres sinn. rett (447)Kontrasten mellom Jesus og øversteprestene mens de snakket sammen, var påfallende. Den stolte og fremtredende geistlige embetsmannen i templet var kledd i en praktfull og kostbar drakt. På hodet hadde han en funklende tiara. Hans holdning var majestetisk. Håret og det lange, bølgende skjegget var sølvhvitt av alder. Hans opptreden skapte ærefrykt hos dem som så ham. Foran denne ærverdige personen stod himmelens konge, uten pryd eller ytre prakt. Klærne hadde merker etter reisen, og ansiktet var blekt og bar preg av langvarig sorg. Likevel uttrykte det en verdighet og godhet som stod i merkverdig motsetning til øversteprestens hovmod og selvtilfredshet og den atmosfære av harme som omgav ham. Mange av dem som var vitne til Jesu ord og gjerninger i templet, bevarte minnet om ham som en Guds profet. Men etter hvert som folkestemningen snudde til fordel for Jesus, tiltok prestenes hat mot ham. På en klok måte hadde Jesus unngått de snarer som ble lagt for ham. Det var et ytterligere bevis på hans guddommelighet, men det gav bare deres harme ny næring. rett (447)Lignelsen om de to brødre (447)«Hva mener dere om dette: En mann hadde to sønner. Han gikk til den ene og sa: Min sønn, i dag skal du gå og arbeide i vingården. Nei, jeg vil ikke, svarte han. Men senere angret han og gikk. Faren gikk så til den andre og bad ham om det samme. Han svarte: Ja, herre. Men han gikk ikke. Hvem av disse to gjorde det faren ville?» rett (447)Dette plutselige spørsmålet gjorde at hans tilhørere ikke var på vakt. De hadde fulgt nøye med i lignelsen og svarte øyeblikkelig: «Den første.» Jesus så rolig på dem og sa strengt og alvorlig: «Sannelig, jeg sier dere: rett (447)Tollere og skjøger kommer før inn i Guds rike enn dere. For da Johannes kom til dere på rettferds vei, trodde dere ham ikke. Men tollere og skjøger, de trodde ham. Dere så det, men likevel angret dere ikke, slik at dere trodde på ham.» rett (448)Prestene og rådsherrene kunne ikke unngå å gi et korrekt svar på spørsmålet fra Jesus. Slik fikk han vite at de foretrakk den første sønnen. Denne sønnen var en fremstilling av tollerne, dem som fariseerne foraktet og hatet. Tollerne hadde vært grovt umoralske. De hadde virkelig overtrådt Guds lov, og i sitt liv hadde de lagt for dagen en absolutt motstand mot hans krav. De hadde vært utakknemlige og vanhellige. Da de fikk beskjed om å gå og arbeide i vingården, avslo de med forakt. Men da Johannes kom og forkynte omvendelse og dåp, tok tollerne imot hans budskap og ble døpt. rett (448)Den andre sønnen var en fremstilling av de jødiske lederne. Noen av fariseerne hadde vendt om og tatt imot Johannes' dåp, men makthaverne ville ikke innrømme at han var sendt av Gud. Hans advarsler og irettesettelser førte ikke til noen reformasjon hos dem. De «lot seg ikke døpe av ham og viste Guds plan fra seg».5 De ringeaktet hans budskap. Prestene og rådsherrene gav seg ut for å være lydige, men var i virkeligheten ulydige. I likhet med den andre sønnen sa de ja da de ble kalt. Men de gikk ikke. De hadde en høy bekjennelse når det gjaldt fromhet, og påstod at de holdt Guds lov, men viste bare en falsk lydighet. Fariseerne anklaget og fordømte tollerne som vantro. Men ved sin tro og sine gjerninger viste de at de kom før inn i himmelriket enn de selvrettferdige som hadde fått stort lys, men som ikke handlet i samsvar med sin bekjennelse. rett (448)Forpakterne og arvingen (448)«Hør en annen lignelse,» sa Jesus. «En husbond plantet en vingård og satte opp et gjerde rundt den, gravde ut en vinpresse i den og bygde et vakttårn. Så forpaktet han vingården bort til noen vindyrkere og reiste ut av landet. Da det led mot frukttiden, sendte han sine tjenere til forpakterne for å få avlingen sin. Men de grep tjenerne og slo en av dem, drepte en annen og steinet en tredje. Han sendte da ut andre tjenere, flere enn første gangen, men de gjorde det samme med dem. Til slutt sendte han sin sønn til dem, for han tenkte: Min sønn vil de ha respekt for. Men da vindyrkerne fikk se sønnen, sa de til hverandre: Der har vi arvingen. Kom, la oss slå ham i hjel, så blir arven vår. Dermed grep de ham, kastet ham ut av vingården og slo ham i hjel. Når så vingårdens herre kommer, hva skal han da gjøre med disse vindyrkerne?» rett (448)Jesus talte til alt folket som var til stede, men prestene og rådsherrene svarte: «Disse onde menn skal han gi en ond død og forpakte vingården bort til andre som gir ham frukten i rett tid.» rett (448)De som talte, hadde fra først av ikke oppfattet hvem lignelsen siktet til. Nå innså de at de hadde uttalt dommen over seg selv. Husbonden i lignelsen var et bilde på Gud. Vingården var den jødiske nasjon, og gjerdet var Guds lov som var deres vern. Tårnet var et symbol på templet. Vingårdens herre hadde gjort alt som var nødvendig for at vingården skulle ha de beste forutsetninger. rett (449)«Hva var det mer å gjøre med hagen som jeg ikke alt hadde gjort?» sa han. Dette var en fremstilling av Guds utrettelige omsorg for Israel. Slik som vindyrkerne skulle yte en viss del av vinhøsten til husbonden, skulle Guds folk ære ham ved et liv som svarte til deres hellige privilegier. Men likesom vindyrkerne drepte tjenerne som husbonden sendte for å hente frukten, hadde jødene slått i hjel profetene som Gud sendte for å kalle dem til omvendelse. Den ene budbærer etter den andre var blitt drept. rett (449)Så langt kunne det ikke være noen tvil om hvem lignelsen siktet til. Og i det som fulgte, var dette ikke mindre tydelig. I den sønnen som vingårdens herre til sist sendte til sine ulydige tjenere, og som de grep og slo i hjel, så prestene og rådsherrene et tydelig bilde på Jesus og den truende skjebne som ventet ham. De var alt i ferd med å legge planer om å slå i hjel ham som Faderen hadde sendt til dem som et siste kall. Gjengjeldelsen som kom over de utakknemlige vindyrkerne, var et bilde på dommen over dem som ville overgi Kristus til døden. rett (449)Hjørnesteinen som ble vraket (449)Denne profetien hadde jødene ofte gjentatt i synagogen med tanke på Messias' komme. Kristus var hjørnesteinen i den jødiske samfunnsordning og i hele frelsesplanen. Denne hovedhjørnesteinen var det at de jødiske byggmestere, Israels prester og rådsherrer, nå var i ferd med å forkaste. Jesus rettet deres oppmerksomhet til de profetier som ville vise dem den fare de var i. Med alle midler han hadde til rådighet, prøvde han å gjøre klart for dem hva de egentlig var i ferd med å gjøre. rett (449)Det han sa, hadde også en annen hensikt. Da Jesus spurte: «Når så vingårdens herre kommer, hva skal han da gjøre med disse vindyrkerne?» gikk han ut fra at fariseerne ville svare slik de gjorde. Han ville at de skulle felle dommen over seg selv. Hans advarsler, som ikke kunne vekke dem til omvendelse, ville besegle deres dom, og han ville de skulle innse at de selv var skyld i den skjebnen som rammet dem. Han ville vise dem Guds rettferdighet når han tok fra dem deres nasjonale privilegier. Dette var alt begynt, og før det hele var over, ville ikke bare templet og byen bli ødelagt, men hele jødefolket ville bli spredt. rett (449)Tilhørerne oppfattet advarselen. Men på tross av den dom prestene og rådsherrene selv hadde avsagt, var de ferdige til å fylle ut resten av bildet ved å si: «Der har vi arvingen. Kom, la oss slå ham i hjel.» «De ville gjerne ha grepet ham, men de var redde for folkemengden,» for den offentlige stemning var på Kristi side. rett (450)Da Jesus siterte profetien om steinen som ble forkastet, hentydet han til en faktisk hendelse i Israels historie. Det var i forbindelse med byggingen av det første templet. Den hadde en særskilt anvendelse i tiden for Kristi første komme og burde ha talt med særlig styrke til jødene. Men den har også noe å lære oss. rett (450)Da Salomos tempel ble oppført, ble de veldige steinene til murene og grunnvollen gjort helt ferdige ute i steinbruddet. Da de ble brakt til byggeplassen, skulle det ikke brukes noe redskap. Arbeidsfolkene skulle bare få dem riktig plassert. En stein av uvanlig størrelse og form var brakt frem for å brukes i grunnmuren. Men de som arbeidet på bygget, kunne ikke finne plass til den og ville ikke ta imot den. Den var til bry for dem slik den lå ubrukt og var i veien. rett (450)Lenge var den bare en vraket stein. Men da byggelaget kom så langt at de skulle fullføre hjørnet, lette de lenge for å finne en stein som var stor og sterk nok og hadde den riktige form så den passet på det bestemte stedet. Den måtte også kunne bære den veldige tyngden som skulle hvile på den. Hvis de gjorde et uheldig valg, ville hele bygningens sikkerhet være i fare. De måtte finne en stein som kunne tåle påvirkningen av sol, frost og uvær. rett (450)Flere steiner ble fra tid til annen valgt ut, men under presset av den umåtelige tyngden var de gått i stykker. Andre bestod ikke prøven fordi de ikke tålte de plutselige klimatiske forandringer. Men til slutt ble de oppmerksomme på den steinen som så lenge hadde vært vraket. Den hadde vært utsatt for sol og uvær, uten at det viste seg den minste sprekk. rett (450)Bygningsmennene undersøkte steinen. Den hadde bestått hver eneste prøve unntatt en. Hvis den tålte den krevende vektprøven, bestemte de seg for å godta den som hjørnestein. Prøven ble gjort, og steinen ble godkjent. Da den ble brakt bort til stedet der den skulle ligge, viste det seg at den passet helt nøyaktig. I et profetisk syn hadde Jesaja fått se at denne steinen var et symbol på Kristus. rett (450)Han sier: «Herren, Allhærs Gud, ham skal dere holde hellig. Ham skal dere frykte, og ham skal dere skjelve for. Han skal være en helligdom, en snublestein og en klippe til fall for begge Israels riker, en snare og en felle for dem som bor i Jerusalem. Mange blant dem skal snuble, de skal falle og slå seg fordervet, gå i snaren og bli fanget.» I det profetiske synet blir Jesaja ført ned til tiden for Kristi første komme. Han får se at Kristus må utholde de prøver som behandlingen av hovedhjørnesteinen i Salomos tempel var et symbol på. «Derfor, så sier Herren vår Gud: Se, jeg legger en grunnstein på Sion, en velprøvd stein, en dyrebar, grunnfast hjørnestein. Den som tror, har ingen hast.»7 rett (451)I sin grenseløse visdom valgte Gud ut hjørnesteinen og la den selv til rette. Han kalte den en «grunnfast hjørnestein». På den kan hele verden legge sine byrder og sorger. Den kan bære dem alle. I fullkommen trygghet kan menneskene bygge på den. Kristus er en «velprøvd stein». Han skuffer aldri dem som stoler på ham. Han har gjennomgått enhver prøve. Han har båret vekten av Adams og alle hans etterkommeres skyld, og han har mer enn seiret over det ondes makter. Han har båret de byrder som enhver angrende synder har lagt på ham. I Kristus har den skyldige funnet lindring. Han er en grunnfast hjørnestein. Alle som støtter seg til ham, hviler trygt og sikkert. rett (451)I Jesajas profeti sies det at Kristus er både «en velprøvd stein» og «en snublestein». Inspirert av Den Hellige Ånd viser apostelen Peter klart hvem Kristus er en hjørnestein for og hvem han er en snublestein for. rett (451)«Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud. Vær selv levende steiner som bygges opp til et åndelig tempel! Bli et hellig presteskap, og bær fram åndelige offer som Gud gjerne tar imot, ved Jesus Kristus. For det heter i Skriften: Se, jeg legger på Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar; den som tror på ham, skal ikke bli til skamme. Altså blir den til ære for dere som tror. Men for dem som ikke tror, er den stein bygningsmennene vraket, blitt til hjørnestein, ja, en snublestein og en klippe til fall. Fordi de ikke tror på Ordet, snubler de - det var de bestemt til.»8 rett (451)For dem som tror, er Kristus den sikre grunnvoll. Det er disse som faller på klippen og slår seg. Her tales det om lydighet mot Kristus og tro på ham. Å falle på klippen og bli knust vil si at vi gir avkall på vår selvrettferdighet og går til Kristus med et barns ydmykhet. Vi angrer våre overtredelser og tror på hans tilgivende kjærlighet. Slik er det også at vi i tro og lydighet bygger på Kristus som vår grunnvoll. rett (451)På denne levende steinen kan både jøder og hedninger bygge. Det er den eneste grunnvoll vi trygt kan bygge på. Den er stor nok til alle, og sterk nok til å bære hele verdens vekt og byrde. Ved å forene seg med Kristus som er den levende steinen, vil alle som bygger på denne grunnvollen, bli «levende steiner». rett (451)Mange blir hogd til, prydet og smykket ved egne anstrengelser. Men de kan ikke bli «levende steiner» fordi de ikke er forbundet med Kristus. Uten denne forbindelsen kan ikke noe menneske bli frelst. Uten at Kristi liv er i oss, kan vi ikke stå imot fristelsens stormer. Vår evige sikkerhet beror på om vi bygger på den sikre grunnvoll. Mange bygger i dag på en grunnvoll som ikke er blitt prøvd. Når regnet faller, stormen raser og flommen kommer, vil huset falle fordi det ikke er grunnlagt på den evige klippen, hovedhjørnesteinen Jesus Kristus. rett (451)For dem som er ulydige og derfor snubler mot Ordet, er Kristus en snublestein. Men «den steinen bygningsmennene vraket», er blitt «hjørnestein». I likhet med den steinen som ble vraket, hadde Kristus under sin misjon på jorden måttet tåle å bli tilsidesatt og utskjelt. «Han var ringeaktet, forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom, en foraktet mann ... , vi regnet ham ikke for noe.» Men tiden var nær da han skulle bli herliggjort. Ved oppstandelsen fra de døde ble han «innsatt som Guds mektige Sønn».9 Ved sitt annet komme vil han bli åpenbart som himmelens og jordens Herre. De som nå var i ferd med å korsfeste ham, vil anerkjenne hans storhet. I universets påsyn vil den steinen som ble vraket, bli hovedhjørnestein. rett (452)«Men den som steinen faller på, skal bli knust.» Det folket som forkastet Kristus, skulle snart se at byen og nasjonen ble ødelagt. Deres herlighet skulle bli knust og spredt som støvet for vinden. Hva var det som tilintetgjorde jødene? Det var den klippen som ville ha vært deres sikkerhet, om de hadde bygd på den. Den var Guds godhet som de foraktet, rettferdigheten som de vraket, og barmhjertigheten som de ringeaktet. Mennesker satte seg opp mot Gud, og alt som ville vært til frelse for dem, ble til ødeleggelse. Alt det Gud hadde bestemt til liv, viste seg å være til død. rett (452)Jerusalems ødeleggelse var et resultat av at jødene korsfestet Kristus. Blodet som rant på Golgata, var det lodd på vektskålen som voldte deres undergang som Guds utvalgte folk. Slik vil det bli på den siste store dagen, da de som har forkastet Guds nåde, vil få sin dom. Kristus, deres snublestein, vil da vise seg for dem som et hevnens fjell. Hans herlighet, som er liv for de rettferdige, vil være en fortærende ild for de ugudelige. Synderen vil gå til grunne fordi han forkastet kjærligheten og foraktet nåden. rett (452)Ved mange illustrasjoner og gjentatte advarsler viste Jesus hva resultatet ville bli av at jødene forkastet Guds Sønn. Ved dette talte han til alle mennesker gjennom alle tider som nekter å ta imot ham som sin frelser. Hver eneste advarsel er til dem. Templet som ble vanhelliget, den ulydige sønnen, de troløse vindyrkerne og de uverdige bygningsmennene har alle sin motpart i enhver synders erfaring. Hvis han ikke vender om, vil den dommen som de bærer bud om, også ramme ham. Matt 21,12-16.23-46; Mark 11,15-19.27-33; 12,1-12; Luk 19,45-48; 20,1-19 rett |