| Slektenes Håp kapitel 71. Fra side 487. Fra side 642 i den engelske utgave. |
(487)I en sal ovenpå i en bolig i Jerusalem satt Jesus til bords sammen med disiplene. De var kommet sammen for å feire påsken. Jesus ønsket å holde denne høytiden alene med de tolv. Han visste at hans time var kommet. Han var selv det sanne påskelam. På den dagen da påskemåltidet ble holdt og lammet spist, skulle han selv ofres. Det var like før han skulle tømme vredens beger. Snart måtte han ta imot den siste, lidelsesfylte dåp. Han hadde bare noen få timer igjen, og dem ville han benytte til gagn for sine kjære disipler. rett (487)Jesus hadde levd hele sitt liv i uselvisk tjeneste, «ikke ... for å la seg tjene, men for selv å tjene».1 Det var dette han ville undervise om. Men enda hadde ikke disiplene lært dette. Ved dette siste påskemåltidet gjentok han det han hadde lært dem, og han gjorde det ved en symbolsk handling som for alltid preget det i deres sinn og hjerte. rett (487)Samtalene mellom Jesus og disiplene var vanligvis preget av stille glede, og var høyt skattet av dem alle. Påskemåltidene hadde vært noe helt spesielt. Men denne gangen var det noe som trykket Jesus. Noe tungt hvilte på ham, og det var en skygge over ansiktet hans. Da han møtte disiplene på salen, merket de at det var noe som lå veldig tungt på ham. Selv om de ikke kjente årsaken til dette, følte de med ham i hans smerte. rett (487)Sammen for siste gang (488)Kristus visste at tiden var kommet da han skulle forlate verden og gå til sin Far. Likesom han hadde elsket sine egne som var i verden, elsket han dem inntil enden. Han var nå i korsets skygge, og smerten pinte ham. Han visste at alle ville forlate ham i den stund da han ble forrådt, og at han ville dø på den mest ydmykende måte som forbrytere kunne bli utsatt for. Han kjente til utakknemligheten og grusomheten hos dem han var kommet for å frelse. Han visste hvor stort det offer var som han måtte gi, og at det for mange ville være forgjeves. rett (488)Når han nå visste om alt det han gikk i møte, ville det være naturlig om han var blitt overveldet av tanken på sin egen ydmykelse og lidelse. Men han så på de tolv som hadde vært med ham, som sine egne, disse som ville bli etterlatt for å kjempe i verden etter at hans skam, sorg og smerte var over. Hans tanker om hva han selv måtte lide var alltid knyttet til disiplene. Han tenkte ikke på seg selv. Hans omsorg for dem var det som først og fremst opptok ham. rett (488)Denne siste kvelden sammen med disiplene hadde Jesus mye å si til dem. Hvis de hadde vært forberedt på å ta imot det han lengtet etter å si dem, ville de blitt spart for den hjerteknusende sjelekval, for skuffelse og vantro. Men Jesus så at de ikke kunne tåle det han hadde å si. Når han så inn i ansiktene deres, døde advarselens og trøstens ord på leppene hans. Det var helt stille en stund. Det var som om Jesus ventet på noe. Disiplene var ille til mote. Det var som om den medfølelse og ømhet som Kristi smerte hadde fremkalt, var i ferd med å forsvinne. Hans sorgfulle ord om hans egen lidelse hadde gjort lite inntrykk. De blikk de sendte hverandre, fortalte om misunnelse og strid. rett (488)Strid om status (488)Den bønnen Jakob og Johannes kom med, om å få sitte på høyre og venstre side av Kristi trone, hadde vakt forbitrelse hos de andre. At de to brødrene kunne driste seg til å be om de høyeste posisjoner, ergret de ti disiplene i den grad at det truet med innbyrdes splittelse. De følte at de ble uriktig bedømt, og at deres troskap og evner ikke ble påskjønnet. Judas var den som gikk hardest ut mot Jakob og Johannes. rett (488)Da disiplene kom inn i salen der de skulle holde måltid, hadde de harmfulle følelser overfor hverandre. Judas trengte seg frem nærmest Jesus på hans venstre side. Johannes var på den høyre. Hvis det fantes noen plass som var den fornemste, var Judas bestemt på at den skulle han ha, og den plassen, mente de, måtte være nærmest Kristus. Men Judas var en forræder. rett (489)Det hadde også oppstått et annet stridsspørsmål. Ved et festmåltid var det skikk og bruk at en tjener vasket gjestenes føtter, og ved denne anledningen var de vanlige forberedelser gjort. Vannkrukke, fat og håndkle var på plass, klart til fotvaskingen. Men det var ingen tjener til stede. Derfor var det disiplenes plikt å utføre denne handlingen. Men hver av disiplene gav etter for sin sårede stolthet og bestemte seg for at han ikke ville påta seg tjenerens rolle. Alle syntes å være uberørte og likegyldige som om det ikke angikk dem. De lot som om de var helt uvitende om at det var noe de burde gjøre. Ved sin taushet nektet de å ydmyke seg. rett (489)Jesus vasker disiplenes føtter (489)Det var ikke noe som tydet på at disiplene ville tjene hverandre. Jesus ventet en stund for å se hva de ville gjøre. Så reiste han seg fra bordet. Han tok av seg kappen, for den ville ha hindret ham i å bevege seg fritt. Så tok han et linklede og bandt det om seg. Med forbauselse og interesse så disiplene på dette og ventet i taushet på hva som videre ville skje. «Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørker dem med linkledet som han hadde rundt livet.» Denne handlingen åpnet øynene deres. Bitter skam og ydmykelse fylte dem. De forstod den usagte irettesettelsen, og de så seg selv i et helt nytt lys. rett (489)Slik gav Kristus uttrykk for sin kjærlighet til disiplene. Deres egenkjærlige innstilling fylte ham med sorg. Men han innlot seg ikke i noen diskusjon med dem om deres vanskeligheter. I stedet gav han dem et eksempel som de aldri ville glemme. Hans kjærlighet til dem lot seg ikke forstyrre eller slokke. Han visste at Faderen hadde gitt alt i hans hender, og at han kom fra Gud og vendte tilbake til Gud. Han var fullstendig klar over sin guddommelighet. Men han hadde lagt til side sin kongekrone og sin kongelige drakt og tatt på seg en tjeners rolle. En av de siste handlinger i hans liv på jorden var å gjøre tjenerens gjerning. rett (489)Før påsken hadde Judas for andre gang hatt en sammenkomst med prestene og de skriftlærde og hadde inngått en avtale om å overgi Jesus til dem. Likevel var han etterpå igjen sammen med disiplene som om han var helt uskyldig og var interessert i å være med og gjøre i stand til festmåltidet. Disiplene visste ikke noe om de hensikter Judas hadde. Bare Jesus kunne lese hans hemmelighet. Likevel avslørte han ham ikke. Jesus lengtet etter å vinne ham. Han følte en like stor byrde for ham som han følte for Jerusalem da han gråt over den dødsdømte byen. I sitt hjerte ropte han: «Hvordan kan jeg oppgi deg?» rett (490)Judas merket denne kjærlighetens tvingende makt. Da han kjente Jesu hender som vasket føttene hans og tørket dem med linkledet, følte han igjen og igjen hvordan hjertet skalv under trangen til der på stedet å bekjenne sin synd. Men han ville ikke ydmyke seg. Han forherdet seg og ville ikke angre. De gamle impulser, som for et kort øyeblikk var trengt tilbake, fikk igjen makt over ham. rett (490)Judas følte seg støtt over at Jesus vasket disiplenes føtter. Hvis Jesus kunne ydmyke seg på en slik måte, kunne han ikke være Israels konge. Alt håp om verdslig ære i et jordisk rike var tilintetgjort. Judas slo seg til ro med tanken på at det ikke var noe å vinne ved å følge Jesus. Etter å ha sett hvordan han nedverdiget seg selv, slik han oppfattet det, ble han styrket i sitt forsett om å fornekte ham og innrømme at han var blitt lurt. Han var besatt av en ond ånd og bestemte seg til å fullføre det han hadde gått med på - å forråde sin Herre. rett (490)Da Judas valgte sin plass ved bordet, hadde han prøvd å skaffe seg førsteplassen, og som tjener tok Jesus seg først av ham. Johannes, som Judas hadde følt så mye bitterhet mot, måtte vente helt til slutt. Men Johannes tok ikke dette som et uttrykk for kritikk eller nedvurdering. rett (490)Mens disiplene nøye fulgte med det Jesus gjorde, ble de dypt grepet. Da turen kom til Peter, utbrøt han med forbauselse: «Herre, vasker du mine føtter?» Den fornedrelse Jesus viste, knuste hans hjerte. Han var skamfull ved tanken på at det ikke var en av disiplene som utførte denne tjenesten. Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» Peter kunne ikke holde ut å se at hans Herre, som han trodde var Guds Sønn, utførte en tjeners gjerning. Hele hans sjel protesterte mot denne ydmykelsen. Han fattet ikke at det var derfor Kristus kom til verden. Kraftig og bestemt utbrøt han: «Aldri skal du vaske mine føtter!» rett (490)Med høytidelig alvor sa Jesus til Peter: «Hvis jeg ikke vasker deg, har vi ikke lenger noe sammen.» Den tjenesten Peter avslo, var et forbilde på en høyere form for renselse. Jesus var kommet for å vaske hjertet hans rent for synd. Når Peter nektet Jesus å vaske føttene hans, avviste han den indre renselsen som var innbefattet i den ytre. I virkeligheten forsmådde han sin Herre. Det er ikke ydmykende for Mesteren at vi lar ham arbeide for å rense oss. Den sanneste form for ydmykhet består i at vi i takknemlighet tar imot alt han gjør til vårt beste, og at vi oppriktig tjener Kristus. rett (490)Da Peter hørte ordene: «Hvis jeg ikke vasker deg, har vi ikke lenger noe sammen,» oppgav han sin stolthet og egenvilje. Han kunne ikke holde ut tanken på å bli skilt fra Jesus. Det ville ha betydd døden for ham. Da utbrøt Peter: «Herre, vask ikke bare føttene, men også hendene og hodet!» Jesus svarte: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene.» rett (491)Disse ordene innbefatter mer enn kroppslig renhet. Kristus taler fremdeles om den indre renselse som den ytre er et eksempel på. Den som hadde badet, var ren. Men føtter i sandaler ble fort støvet og behøvde å bli vasket igjen. Slik var Peter og hans medbrødre blitt vasket i den store kilden som var åpnet mot synd og urenhet. Jesus anerkjente dem som sine. Men fristelse hadde ført dem ut i det onde, og de behøvde stadig hans rensende nåde. rett (491)Da Jesus bandt linkledet om seg for å vaske støvet av føttene deres, ønsket han nettopp ved denne handling å vaske bort uenigheten, misunnelsen og stoltheten hos dem. Dette var langt viktigere enn å vaske de støvete føttene. Med den innstilling de da hadde, var ingen av dem skikket til samfunn med Kristus. Før de selv var blitt ydmyke og kjærlige, var de ikke beredt til å ta del i påskemåltidet eller i den minnetjeneste Kristus var i ferd med å innstifte. Hjertene måtte bli renset. rett (491)Stolthet og selviskhet skaper uenighet og bitterhet, men alt dette fjernet Jesus da han vasket føttene deres. Deres følelser ble forandret. Når Jesus så på dem, kunne han si: «Dere er rene.» Nå var de forent i kjærlighet til hverandre, og de var blitt ydmyke og lærvillige. Med unntak av Judas var hver av dem villig til å la en annen få den høyeste plassen. Nå kunne de med et ydmykt sinn ta imot Kristi ord. rett (491)I likhet med Peter og hans frender er også vi blitt renset i Kristi blod. Men ved kontakt med det onde blir hjertet ofte urent. Vi må komme til Kristus og få del i hans rensende nåde. Peter prøvde å hindre at de skitne føttene hans skulle komme i berøring med hendene til hans Herre og mester. Men hvor ofte bringer vi ikke vårt syndige, urene hjerte i forbindelse med Kristi hjerte! Hvilken sorg og smerte påfører vi ham ikke med vår onde natur, forfengelighet og stolthet! Likevel må vi gå til ham med all vår svakhet og urenhet. Bare han kan vaske oss rene. Vi er ikke beredt til samfunn med ham uten at vi er blitt renset ved hans fortjeneste. rett (491)Jesus sa til disiplene: «Dere er rene - men ikke alle.» Han hadde vasket føttene til Judas, men hjertet var ikke blitt overgitt til ham. Det var ikke renset. Judas hadde ikke overgitt seg til Kristus. rett (491)Eksempel på ydmykhet (491)Jesus ville at disiplene skulle forstå at selv om han hadde vasket føttene deres, reduserte dette på ingen måte hans verdighet. «Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det.» Fordi han stod så uendelig mye høyere enn dem, ble denne handlingen så storslagen og betydningsfull. Ingen var så opphøyd som Kristus. Likevel utførte han den mest uanselige tjeneste. Han gav oss et eksempel på ydmykhet for at ikke hans folk skulle bli villedet av den egoisme som finnes i det naturlige hjerte, og som blir styrket ved å tjene selvet. rett (492)Jesus ville ikke overlate denne viktige saken til mennesker. Han anså den for å være så betydningsfull at han selv, som var lik Gud, opptrådte som tjener for sine disipler. Mens de trettet seg imellom om den fornemste plassen, bøyde han som de kalte herre, seg ned for å vaske føttene deres. Han som hvert kne skal bøye seg for, og som englene anser det for en ære å tjene, han vasket forræderens føtter. rett (492)I liv og lære har Kristus gitt et fullkomment eksempel på den uselviske tjeneste som har sitt opphav i Gud. Gud lever ikke for seg selv. Ved å skape verden, og ved å oppholde alle ting, er han hele tiden i tjeneste for andre. «Han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over dem som gjør rett og dem som gjør urett.»2 Dette ideal for tjeneste har Gud overgitt til sin Sønn. Jesus skulle være den fremste blant mennesker, for at han ved sitt eksempel skulle vise hva det betyr å tjene. Hele hans liv var under tjenestens lov. Han tjente alle og hjalp alle. Slik etterlevde han Guds lov, og ved sitt eksempel viste han hvordan vi skal etterleve den. rett (492)Igjen og igjen hadde Jesus forsøkt å stadfeste dette prinsippet blant disiplene. Da Jakob og Johannes kom og bad om å bli de fremste, sa han: «Den som vil være stor blant dere, skal være de andres tjener.»3 I mitt rike er det ikke plass for noen forrang og overhøyhet. Den eneste storhet er ydmykhetens storhet. Den eneste utmerkelse består i å være til tjeneste for andre. rett (492)Da Jesus hadde vasket disiplenes føtter, sa han: «Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.» Med disse ordene innskjerpet han ikke bare nødvendigheten av å vise gjestfrihet. Det betydde mer enn bare å vaske gjestenes føtter for å fjerne støvet etter reisen. Han innstiftet her en hellig tjeneste. Ved vår Herres handling ble denne ydmykhetens seremoni gjort til en hellig anordning. Disiplene skulle overholde den for at de alltid skulle bevare minnet om hans lære om ydmykhet og tjeneste. rett (492)Denne handlingen innstiftet Kristus som en forberedelse for den hellige nattverd. Når stolthet, uenighet og en kamp om å være den største får næring, kan hjertet ikke komme i samfunn med Kristus. Da er vi ikke beredt til å få del i samfunnet med hans legeme og blod. Derfor var det at Jesus sørget for at minnet om hans ydmykelse skulle feires først. rett (492)Når menigheten skal feire denne anordning, bør de huske disse ord av livets og herlighetens herre: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, så må også dere vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn sin herre, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. Nå vet dere dette. Om dere også gjør det, priser jeg dere lykkelige.» rett (493)Mennesket er tilbøyelig til å akte seg selv høyere enn sin neste, arbeide til egen fordel og søke den høyeste plassen. Dette fører ofte til ond mistanke og en bitter innstilling. Hensikten med denne anordning forut for Herrens nattverd, er å fjerne disse misforståelser, frigjøre menneskene fra selviskhet, få dem ned fra selvopphøyelsens stylter til en hjertets ydmykhet som får dem til å tjene sin neste. rett (493)Den hellige vokteren fra himmelen er til stede ved denne handling for å gjøre den til en stund med selvransakelse, overbevisning om synd og en velsignet forvissning om syndenes forlatelse. Kristus er til stede med hele sin nåde for å endre tankestrømmen som har beveget seg i egenkjærlighetens baner. Den Hellige Ånd vekker følsomheten hos dem som følger sin Herres eksempel. rett (493)Når vi minnes Kristi ydmykelse for oss, blir tanke knyttet til tanke. Minner dukker opp, minner om Guds store godhet og om jordiske venners gunst og vennlighet. Glemte velsignelser, misbrukt barmhjertighet og ringeaktet godhet gjenkalles i erindringen. Bitterhetens røtter som har fortrengt kjærlighetens dyrebare plante, kommer for dagen. Karaktermangler, pliktforsømmelser, utakknemlighet mot Gud og kulde mot våre medmennesker kommer frem i erindringen. Vi ser synden i det lys som Gud ser den. Det er ikke selvtilfredshetens tanker som opptar oss, men en skånselløs selvransakelse og ydmykelse. Sinnet blir styrket til å bryte ned enhver skranke som har forårsaket uvennskap. Det blir slutt på onde tanker og ondt snakk. Synder blir bekjent og tilgitt. Kristi betvingende nåde trenger inn i sjelen, og Kristi kjærlighet knytter hjertene sammen i en velsignet enhet. rett (493)Når vi slik får del i den undervisning som den forberedende tjenesten gir, vekkes ønsket om en høyere grad av åndelig liv. Dette ønsket vil det guddommelige vitnet oppfylle. Sinnet løftes opp. Vi kan ta del i nattverden med visshet om syndenes forlatelse. Kristi rettferdighets solskinn vil fylle sinnets haller og sjelens tempel. Vi ser «Guds lam, som bærer verdens synd».4 rett (493)For dem som tar imot innholdet i denne handling, kan den aldri bare bli en seremoni. Dens stadige undervisning vil være: «Tjen hverandre i kjærlighet.»5 Da Jesus vasket disiplenes føtter, var det et vitnesbyrd om at han ville utføre hvilken som helst tjeneste, hvor uanselig den enn måtte være, som ville gjøre dem til hans medarvinger av de evige skatter i Guds rike. Når hans disipler utfører den samme handling, forplikter de seg på lignende måte til å tjene sine medmennesker. rett (493)Når som helst denne anordning blir feiret på den riktige måten, kommer Guds barn inn i et hellig slektskapsforhold for å hjelpe og være til velsignelse for hverandre. De forplikter seg til at livet skal være helliget til uselvisk tjeneste, ikke bare for hverandre. Deres virkefelt er like omfattende som Mesterens var. Verden er full av mennesker som behøver vår tjeneste. Overalt finnes det mennesker som er fattige, hjelpeløse og uvitende. De som har hatt samfunn med Kristus i «salen ovenpå», vil gå ut for å tjene slik som han gjorde. rett (494)Jesus, som alle tjente, kom for å bli alles tjener. Fordi han tjente alle, vil han igjen bli tjent og æret av alle. De som ønsker å få del i hans guddommelige egenskaper, og dele gleden med ham ved å se mennesker frelst, må følge hans eksempel på uselvisk tjeneste. rett (494)Alt dette var innbefattet i Jesu ord: «Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.» Dette var hensikten med den tjenesten han innstiftet. Han sier: «Nå vet dere dette» - det som var hensikten med denne undervisningen. «Om dere også gjør det, priser jeg dere lykkelige.» Luk 22,7-18.24; Joh 13,1-17 rett |