| Slektenes Håp kapitel 73. Fra side 503. Fra side 662 i den engelske utgave. |
(503)Jesus så på disiplene med guddommelig kjærlighet og med den ømmeste medfølelse da han sa: «Nå ble Menneskesønnen forherliget, og Gud ble forherliget ved ham.» Judas hadde forlatt salen, og Jesus var alene med de elleve. Han ville gjerne snakke om at han snart måtte forlate dem. Men før han gjorde det, pekte han på den store hensikten med sin misjon. Det var dette han alltid hadde klart for seg. Han frydet seg over at all hans ydmykelse og lidelse ville herliggjøre Faderens navn. Det var til dette han først rettet disiplenes tanker. rett (503)Så sier han, idet han tiltaler dem på den ømmeste og mest fortrolige måten: «Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere: Dere skal søke meg, men det jeg sa til jødene, sier jeg nå igjen til dere: Dit jeg går, kan dere ikke komme.» rett (503)Disiplene kunne ikke glede seg da de hørte dette. Frykt kom over dem, og de trengte seg nær til Jesus. Deres mester og Herre, deres avholdte lærer og venn, han var kjærere for dem enn selve livet. Hos ham hadde de søkt hjelp i alle vanskeligheter, og trøst i sine sorger og skuffelser. Nå skulle han forlate denne ensomme og avhengige lille gruppen. Mørke forutanelser fylte dem. rett (503)Men Jesu ord var fulle av håp. Han visste at fienden ville angripe dem, og at Satans list lykkes best overfor dem som er nedtrykt av vanskeligheter. Derfor ledet han dem fra «det synlige» til «det usynlige». I Han vendte tankene deres bort fra den jordiske utlendighet til det himmelske hjem. rett (503)Om å kjenne Gud gjennom Kristus (504)Det var for deres skyld jeg kom til verden. Jeg arbeider til beste for dere. Når jeg går bort, vil jeg fortsatt arbeide ivrig for dere. Jeg kom til verden for å åpenbare meg for dere, så dere kunne tro. Nå går jeg til Faderen for å samarbeide med ham på deres vegne. Hensikten med at Kristus drog bort, var den motsatte av det disiplene fryktet. Det betydde ikke en endelig atskillelse. Han ville gjøre i stand et sted for dem, så han kunne komme tilbake og ta dem til seg. Mens han bygget boliger til dem, skulle de bygge en karakter i likhet med den guddommelige. rett (504)Disiplene var fremdeles i villrede. Tomas, som stadig var plaget av tvil, uttalte: «Herre, vi vet ikke hvor du går hen. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg. Hadde dere kjent meg, da hadde dere også kjent min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.» rett (504)Det er ikke mange veier til himmelen. Den enkelte kan ikke velge sin egen vei. Kristus sier: «Jeg er veien .... Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» Siden evangeliet første gang ble forkynt, da det i Eden ble uttalt at kvinnens ætt skulle knuse slangens hode, var Kristus blitt opphøyd som veien, sannheten og livet. Han var veien da Adam levde, og da Abel kom frem for Gud med blodet av lammet som var slaktet, det som var et bilde på gjenløserens blod. Kristus var veien til frelse for patriarker og profeter. Han er den eneste veien som gir oss adgang til Gud. rett (504)«Hadde dere kjent meg, da hadde dere også kjent min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.» Men enda forstod disiplene det ikke. «Herre, vis oss Faderen,» utbrøt Filip, «og det er nok for oss.» rett (504)Jesus var forbauset over hvor sløv Filip var til å fatte dette, og han spurte med smertefull undring: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge?» Er det mulig at du ikke ser Faderen i de gjerninger han gjør gjennom meg? Tror du ikke at jeg kom for å vitne om Faderen? «Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen?» «Den som har sett meg, har sett Faderen.» . rett (504)Kristus opphørte ikke å være Gud da han ble menneske. Selv om han fornedret seg selv til å bli menneske, var Guddommen fremdeles noe som var hans eget. Kristus var den eneste som kunne fremstille Faderen for menneskene, og dette hadde disiplene vært vitne til i mer enn tre år. rett (504)«Tro meg når jeg sier at jeg er i Faderen og Faderen i meg. Om ikke annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.» Deres tro kunne hvile trygt på det vitnesbyrd som Kristi gjerninger hadde gitt, og som ikke noe menneske av seg selv hadde kunnet gjøre. Kristi gjerninger vitnet om hans guddommelighet. Gjennom ham var Faderen blitt åpenbart. rett (504)Hvis disiplene trodde på denne levende forbindelsen mellom Faderen og Sønnen, ville deres tro ikke svikte når de så Kristi lidelse og død for å frelse den fortapte verden. Kristus prøvde å føre dem ut av den svake trostilstand de var i. Han ville lede dem inn i den erfaring de ville få om de virkelig kunne fatte hva han var - Gud i menneskeskikkelse. Han ville at de skulle innse at deres tro måtte lede opp til Gud og være forankret der. Hvor alvorlig og utholdende prøvde ikke vår medfølende frelser å forberede disiplene på den storm av fristelser som snart ville bryte løs over dem! Han ville at de skulle være skjult med ham i Gud. rett (505)Mens Kristus talte, lyste Guds herlighet fra ansiktet hans. Alle som var der, følte en hellig ærefrykt mens de med henført oppmerksomhet lyttet til ham. De ble mer avgjort dratt til ham. Og etter som de kom nærmere Kristus i større kjærlighet, kom de også nærmere hverandre. De følte at himmelen var ganske nær, og at det de lyttet til, var et budskap fra deres himmelske Far. rett (505)Grenseløse muligheter (505)«Ja, han skal gjøre større gjerninger enn dem, for nå går jeg til Faderen.» Med dette mente han ikke at disiplenes gjerning ville være mer opphøyet enn hans, men den ville nå videre ut. Han hentydet ikke bare til mirakler, men til alt som ville finne sted under Den Hellige Ånds virksomhet. rett (505)Etter Jesu himmelfart ble disiplene klar over at hans løfte ble oppfylt. Det som skjedde i forbindelse med Kristi korsfestelse, oppstandelse og himmelfart, var levende realiteter for dem. De så at profetiene var blitt bokstavelig oppfylt. De gransket Den Hellige skrift og tok imot dens undervisning med en tro og forvissning som var ukjent tidligere. De visste at den guddommelige læreren var alt det han hadde gjort krav på å være. Når de fortalte om sine erfaringer og opphøyde Guds kjærlighet, ble menneskene bløtgjort og beseiret, og mange trodde på Jesus. rett (505)Kristi løfte til disiplene er et løfte til hans menighet helt til tidens slutt. Det var ikke Guds hensikt at hans underfulle plan for å frelse menneskene bare skulle ha ubetydelige resultater. De som vil ta fatt på arbeidet, må ikke stole på det de selv kan utføre, men på hva Gud kan gjøre for og gjennom dem, og de vil uten tvil få se at hans løfte blir oppfylt. «Han skal gjøre større gjerninger enn dem, for nå går jeg til Faderen.» rett (506)Enda hadde. disiplene ikke kjennskap til Jesu ubegrensede hjelpemidler og makt. Han sa til dem: «Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn.» Han forklarte at hemmeligheten til fremgang ville være å be om styrke og nåde i hans navn. Han ville være til stede hos Faderen og gå i forbønn for dem. Den bønnen som blir bedt i ydmykhet, legger han frem som sitt eget ønske på vegne av den som ber. Hver oppriktig bønn blir hørt i himmelen. Den er kanskje ikke uttrykt på en flytende måte, men hvis hjertet er med i den, vil den stige opp til helligdommen hvor Jesus gjør tjeneste. Han vil bringe den frem for Faderen uten et eneste klosset, stammende ord, men skjønn og velluktende av hans egen fullkommenhets røkelse. rett (506)Bønn i Jesu navn (506)Kristus påla disiplene å be «i mitt navn». Hans etterfølgere skal stå overfor Gud i Jesu navn. På grunn av verdien av det offer som ble brakt for dem, har de verdi i Herrens øyne. På grunn av Kristi rettferdighet som blir tilregnet, blir de betraktet som dyrebare. For Kristi skyld tilgir Gud dem som frykter ham. Han ser ikke synderens usselhet i dem, men en likhet med sin Sønn, han som de tror på. rett (506)Det skuffer Herren når hans folk verdsetter seg selv lavt. Han vil at hans utvalgte arvinger skal verdsette seg selv i samsvar med den pris han har betalt for dem. Gud ville gjerne eie dem, ellers ville han ikke ha sendt sin Sønn i et oppdrag som kostet så mye, for å gjenløse dem. Han har bruk for dem, og han ser gjerne at de stiller de aller største forventninger til ham, slik at de kan herliggjøre hans navn. De kan forvente store ting hvis de stoler på hans løfter. rett (506)Men det betyr mye å be i Jesu navn. Det betyr at vi må ta imot hans karakter, vise hans sinnelag og gjøre hans gjerninger. Hans løfte er gitt på betingelse. «Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud.» Han frelser mennesker, ikke i synd, men fra synd. Og de som elsker ham, vil vise sin kjærlighet ved å være lydige. rett (506)All sann lydighet kommer fra hjertet. Slik var det for Kristus. Hvis vi samtykker, vil han identifisere seg med våre tanker og mål. Han vil i en slik grad påvirke vårt sinn til samsvar med sin vilje, at når vi lyder ham, følger vi bare våre egne impulser. Viljen, som er renset og helliget, vil finne sin høyeste glede i å tjene ham. Når vi kjenner Gud slik det er vår forrett å kjenne ham, vil vi leve i uavbrutt lydighet. Ved å verdsette Kristi karakter og ved samfunn med Gud vil synden bli avskyelig for oss. rett (506)Likesom Kristus i sin menneskelighet etterlevde Guds lov, vil vi kunne gjøre det hvis vi vil gripe fatt i ham for å få kraft. Men vi skal ikke legge ansvaret for vår plikt over på andre og vente at de skal si oss hva vi skal gjøre. Når det gjelder å søke råd, kan vi ikke være avhengige av mennesker. Herren vil undervise oss om vår plikt like så villig som han vil undervise andre. Hvis vi kommer til ham i tro, vil han tale sine hemmeligheter til oss personlig. Vårt hjerte vil ofte brenne i oss når han kommer nær for å samtale med oss, slik han gjorde med Enok. rett (507)De som bestemmer seg for ikke på noen måte å gjøre noe som mishager Gud, kan legge sin sak frem for ham, og de vil få vite nettopp hvilken vei de skal følge. De vil ikke bare få visdom, men også kraft. De vil få kraft til å lyde og tjene slik som Kristus har lovt. Alt som Kristus fikk del i, alt som kunne avhjelpe det falne menneskes behov, ble gitt til ham som er menneskehetens hode og stedfortreder. «Og det vi ber om, får vi av ham, fordi vi holder hans bud og gjør det som er etter hans gode vilje.»2 rett (507)Kristi stedfortredere (507)Ånden hadde vært i verden forut for dette. Helt fra begynnelsen av gjenløsningsverket hadde den virket på menneskene. Mens Kristus var på jorden, hadde disiplene ikke ønsket noen annen hjelper. De ville ikke føle sitt behov for Ånden før Jesus ikke lenger var personlig blant dem. Da ville den komme. rett (507)Den Hellige Ånd er Kristi stedfortreder, men uten menneskelig personlighet og uavhengig av den. Fordi Kristus hadde menneskeskikkelse, kunne han ikke personlig være alle steder. Derfor var det til deres beste at han skulle gå til Faderen og sende Ånden til å være hans etterfølger på jorden. Da ville ingen ha noen fordel av hvor de oppholdt seg eller av deres personlige kontakt med Kristus. Ved Ånden ville han være tilgjengelig for alle. Da ville han være dem nærmere enn om han ikke hadde fart opp til himmelen. rett (507)«Den som elsker meg, skal elskes av min Far. Også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.» Jesus visste alt om disiplenes fremtid. Han så at en av dem ble ført til skafottet og en annen til korset, en i landflyktighet mellom øde fjell ute på havet, og andre til forfølgelse og død. Han oppmuntret dem med løftet om at han ville være hos dem i enhver prøve. Dette løftet har ikke mistet noe av sin kraft. rett (507)Herren vet alt om sine trofaste tjenere som er i fengsel for hans skyld, eller som er forvist til øde øyer. Han trøster dem med sitt eget nærvær. Når den troende for sannhetens skyld blir stilt frem for urettferdige domstoler, står Kristus ved siden av ham. Alle beskyldninger som rammer ham, rammer også Kristus. Igjen og igjen blir Kristus dømt i sine disiplers skikkelse. Når en blir innesperret bak fengselsmurer, oppliver han sinnet med sin kjærlighet. Når en lider døden for hans skyld, sier Kristus: «Jeg er ... den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet og har nøklene til døden og dødsriket.»3 Det livet som ofres for meg, blir bevart til evig herlighet. rett (508)Til alle tider og på alle steder, i alle sorger og under alle lidelser, når utsiktene syntes mørke og fremtiden problemfylt, og når vi føler oss hjelpeløse og ensomme, vil talsmannen bli sendt som svar på troens bønn. Forholdene kan skille oss fra enhver jordisk venn, men ingen forhold og ingen avstand kan skille oss fra den himmelske talsmann. Hvor vi enn er, og hvor vi går, er han alltid ved vår side for å støtte, hjelpe og oppmuntre oss. rett (508)Hva Den Hellige Ånd gjør (508)Disiplene skulle vitne om Kristi liv og gjerning. Gjennom deres ord skulle han tale til alle folk på jorden. Men hans ydmykelse og død skulle påføre dem stor prøve og skuffelse. For at deres tale etter denne erfaring skulle være nøyaktig, lovte Jesus at talsmannen skulle «minne dere om alt det jeg har sagt dere». rett (508)«Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til den fulle sannhet. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører og kunngjøre det som skal komme. Han skal forherlige meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere.» rett (508)Jesus hadde gitt disiplene innblikk i et sannhetsfelt av umåtelig størrelse. Men det var ytterst vanskelig for dem å holde hans undervisning atskilt fra de skriftlærdes og fariseernes vedtekter og regelverk. De var blitt opplært til å godta rabbinernes lære som Guds røst, og fremdeles hadde disse en viss makt over deres sinn og satte preg på deres oppfatninger. Jordiske forestillinger og timelige ting hadde fortsatt stor plass i deres tenkning. De forstod ikke Kristi rikes åndelige natur, selv om han så ofte hadde forklart det for dem. Deres sinn var blitt forvirret. De oppfattet ikke den store verdi som fantes i de Den Hellige skrifts ord som Jesus fremholdt. rett (508)Mye av hans undervisning syntes nesten å være spilt på dem. Han så at de ikke fikk tak i den riktige betydning av hans ord. Av medlidenhet lovte han at Den Hellige Ånd skulle minne dem om det han hadde sagt. Han hadde også unnlatt å si mange ting som disiplene ikke kunne fatte. Ånden skulle gi dem innsyn også i dette. Ånden skulle skjerpe deres forstand slik at de kunne verdsette himmelske ting. «Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til den fulle sannhet.» rett (509)Talsmannen kalles «sannhetens Ånd». Hans gjerning er å forklare og forfekte sannheten. Han tar først bolig i hjertet som sannhetens Ånd. Slik blir han trøsteren. Det er trøst og fred i sannheten, men det finnes ingen virkelig fred og trøst i det som ikke er sant. Gjennom falske teorier og tradisjoner får Satan makt over sinnet. Ved å vise menneskene til falske normer, misdanner han karakteren. Gjennom Guds ord taler Den Hellige Ånd og innprenter sannheten på sinnet. Slik avslører han villfarelse og fordriver den fra sinnet. Det er ved sannhetens Ånd som virker gjennom Guds ord, at Kristus vinner sitt utvalgte folk for seg selv. rett (509)Ved å klargjøre Den Hellige Ånds tjenestegjerning for disiplene prøvde Jesus å inspirere dem med den glede og det håp som inspirerte ham selv. Han frydet seg over den rikelige hjelp han hadde skaffet til veie for sin menighet. Den Hellige Ånd var den største av alle gaver han kunne be sin Far om, for å styrke og glede sitt folk. rett (509)Ånden skulle gis som en gjenfødende kraft, og uten den ville Kristi offer ha vært forgjeves. Det ondes makt hadde tiltatt i århundrer, og menneskenes underkastelse under dette djevelske fangenskap var forbausende. Synden kunne bare bli motstått og overvunnet ved den mektige hjelp fra den tredje person i Guddommen som ikke ville komme i begrenset styrke, men i en fylde av guddommelig kraft. Ånden iverksetter det som verdens gjenløser har utrettet. Hjertet blir renset ved Ånden. Ved Ånden får den troende del i guddommelig natur. Kristus har gitt sin Ånd som en guddommelig kraft til å overvinne alle nedarvede og utviklede tilbøyeligheter til det onde, og til å prege sin menighet med sin egen karakter. rett (509)Jesus sa om Ånden: «Han skal forherlige meg.» Jesus kom for å herliggjøre Faderen ved å åpenbare hans kjærlighet. Slik skulle Ånden herliggjøre Kristus ved å åpenbare hans nåde for verden. Guds eget bilde skal gjenskapes i mennesker. Guds ære og Kristi ære er knyttet til fullkommengjøringen av hans folks karakter. rett (509)«Og når han (sannhetens Ånd) kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva som er synd, rett og dom.» Det vil være forgjeves å forkynne Ordet uten Den Hellige Ånds stadige nærvær og hjelp. Dette er den eneste virkningsfulle lærer når det gjelder guddommelig sannhet. Bare når Ånden formidler sannheten til hjertet, vil den vekke samvittigheten og forvandle livet. rett (509)Man kan kanskje være i stand til å fremholde Guds ord etter bokstaven og være vel kjent med alle dets pålegg og løfter. Men hvis ikke Den Hellige Ånd sørger for at sannheten når hjertet, vil ingen falle på klippen og bli knust. Ingen form for utdanning, ingen fortrinn, hvor store de enn måtte være, kan gjøre noen til en lysspreder uten at Guds Ånd virker med. rett (509)Arbeidet med å så sannhetens sæd vil ikke ha fremgang uten at såkornet vekkes til live av dugg fra himmelen. Før en eneste av bøkene i Det nye testamente var skrevet, før en eneste evangelisk preken var blitt holdt etter Kristi himmelfart, kom Den Hellige Ånd over de bedende apostler. Da uttalte deres fiender: Dere har «spredt læren deres over hele Jerusalem». rett (510)Kristus har lovt sin menighet Den Hellige Ånds gave. Dette løftet gjelder oss like mye som det gjaldt de første disiplene. Men i likhet med ethvert annet løfte er det gitt på betingelser: Mange gir seg ut for å tro Herrens løfte. De taler om Kristus og om Den Hellige Ånd, men det er til ingen nytte for dem. De overgir seg ikke fullt ut til å bli veiledet og behersket av Guds kraft. rett (510)Vi kan ikke bruke Den Hellige Ånd. Det er Ånden som må bruke oss. Gjennom Ånden virker Gud i sitt folk «både å ville og å gjøre etter hans gode vilje».6 Men mange vil ikke bøye seg for dette. De vil bestemme over seg selv. Dette er grunnen til at de ikke får den himmelske gaven. Ånden gis bare til dem som ydmykt venter på Gud og er våkne for hans ledelse og nåde. Gud venter at de skal be om og ta imot hans kraft. Denne velsignelsen er blitt lovt. Når vi i tro gjør krav på den, bringer den alle andre velsignelser med seg. Den blir tildelt i samsvar med Kristi nådes rikdom. Han er rede til å utruste hvert menneske etter dets evne til å ta imot. rett (510)I sin tale til disiplene gjorde Jesus ingen sørgmodig hentydning til sine egne lidelser og sin død. Hans siste gave til dem var et fredens testamente. «Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.» rett (510)Før de forlot salen i Jerusalem, ledet Jesus sine disipler i en lovsang. Stemmen lød ikke som en sørgmodig klagesang. Det var påskesalmens frydefulle melodi som hørtes: «Lovsyng Herren, alle folkeslag, pris ham, alle stammer! For hans miskunn mot oss er stor. Herrens trofasthet varer evig.»7 rett (510)Mot Getsemane (510)Disiplene lyttet med sorg og undring. De mintes hvordan mange ble forarget og vendte seg bort fra Jesus da han i synagogen i Kapernaum talte om seg selv som livets brød. Men de tolv hadde ikke vist seg troløse. Den gangen hadde Peter, som talte på vegne av de andre, gitt uttrykk for sin troskap mot Kristus. Da hadde Jesus sagt: «Har jeg ikke utvalgt dere tolv? Og en av dere er en djevel.»9 Under nattverden sa Jesus at en av de tolv skulle forråde ham, og at Peter ville fornekte ham. Men nå innbefattet han dem alle. rett (511)Nå høres Peters stemme mens han protesterer voldsomt: «Om så alle vender seg fra deg, skal ikke jeg gjøre det.» Oppe på salen hadde han uttalt: «Jeg vil gi livet mitt for deg.» Jesus hadde advart ham om at han samme natt ville fornekte sin frelser. Nå gjentok han advarselen: «Sannelig, jeg sier deg: I denne natt, før hanen galer to ganger, skal du fornekte meg tre ganger.» Men Peter forsikret med enda større iver: «Om jeg så skal dø meg deg, vil jeg ikke fornekte deg!» Det samme sa de alle. 10 I sin selvtillit benektet de den gjentatte uttalelsen fra ham som visste alt. De var uforberedt for prøven. Når fristelsen kom over dem, ville de forstå hvor svake de egentlig var. rett (511)Da Peter sa at han ville følge sin Herre i fengsel og død, mente han hvert ord han sa. Men han kjente ikke seg selv. Skjult i hans hjerte fantes det dårlige egenskaper som omstendighetene ville blåse liv i. Hvis han ikke ble klar over den fare han var i, ville dette føre til hans evige undergang. Jesus så hos ham en selvopptatthet og en selvsikkerhet som ville være større enn hans kjærlighet til Kristus. I hans erfaring var det kommet frem mye svakhet, ubeseiret synd, likegyldighet, et vanhellig temperament og tankeløshet når det gjaldt å begi seg inn på fristelsens grunn. rett (511)Jesu alvorlige advarsel var et kall til hjerteransakelse. Peter trengte å ha mistillit til seg selv og en sterkere tro på Kristus. Hvis han i ydmykhet hadde tatt imot advarselen, ville han ha bedt hjordens hyrde om å bevare sine får. Da han holdt på å synke ute på Gennesaret-sjøen, ropte han: «Herre, frels meg!» 11 Da rakte Jesus ut hånden og grep fatt i Peters hånd. Dersom han nå hadde ropt til Jesus: «Frels meg fra meg selv!» ville han blitt bevart. Men Peter følte at Jesus ikke stolte helt på ham, og det syntes han var ille. Han følte seg fornærmet, og ble bare mer sta i sin selvtillit. rett (511)Jesus er full av medynk med disiplene. Han kan ikke redde dem fra prøven, men han lar dem ikke være uten trøst. Han forsikrer dem om at han skal bryte gravens lenker, og at hans kjærlighet ikke vil svikte. Han sier til dem: «Etter at jeg er oppstått, skal jeg gå i forveien for dere til Galilea.»12 Før de fornektet ham, hadde de forsikring om tilgivelse. Etter hans død og oppstandelse visste de at de var tilgitt og dyrebare for Kristus. rett (511)Vintreet og grenene (511)«Jeg er det sanne vintre,» sier han. I stedet for å velge den grasiøse palmen, det høyreiste sedertre et eller det sterke eiketreet, bruker han vintreet med dets hengende ranker som en fremstilling av seg selv. Palmetreet, sedertreet og eiken står alene. De trenger ingen støtte. Men vintreet slynger seg omkring sprinkelverket og klatrer på den måten mot himmelen. Slik var også Kristus i sin menneskelighet avhengig av guddommelig kraft. «Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv,» sa han. 13 rett (512)«Jeg er det sanne vintre.» Jødene hadde alltid betraktet vintreet som den edleste av alle planter og som et bilde på alt som var kraftfullt, fremragende og fruktbart. Israel var blitt fremstilt som et vintre som Gud hadde plantet i løftets land. Jødene grunnet sitt håp om frelse på at de var av Israels ætt. Men Jesus sa: Jeg er det virkelige vintre. Tro ikke at dere kan få eie livet i Gud og bli arvinger til hans løfte fordi dere hører til Israel. Åndelig liv kan dere bare få av meg. rett (512)«Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen.» På høydedragene i Palestina hadde vår himmelske Far plantet dette gode vintreet, og han var selv vingårdsmannen. Mange ble tiltrukket av dette treet fordi det var så vakkert. De sa at det var av himmelsk opprinnelse. Men for Israels ledere så det ut som et rotskudd av tørr jord. De tok planten, knuste den og tråkket den ned med de vanhellige føttene sine. De ville ødelegge den for alltid. Men den himmelske vingårdsmannen mistet aldri sin plante av syne. Da menneskene mente at nå hadde de utryddet den, tok han den og plantet den igjen på den andre siden av muren. Vinstokken skulle ikke lenger være synlig. Den var skjult for menneskenes simple angrep. Men rankene av vintreet hang ut over muren. De skulle representere vintreet. Gjennom dem kunne podekvister fremdeles bli forent med vintreet. De har båret frukt, og det har vært en vinhøst som er blitt plukket av dem som har gått forbi. rett (512)«Jeg er vintreet, dere er grenene,» sa Jesus til disiplene. Selv om han nå skulle bli tatt fra dem, ville deres åndelige forening med ham være uforandret. Grenens tilknytning til vintreet, sa han, viser det forhold dere skal opprettholde med meg. Kvisten blir podet inn i det levende vintreet. Den vokser seg inn i vinstokken fiber for fiber og åre for åre. Vintreets liv blir grenens liv. Slik får de menneskene som var døde på grunn av sine misgjerninger og synder, liv ved forbindelse med Kristus. Foreningen blir til ved tro på ham som en personlig frelser. Synderen forener sin svakhet med Kristi styrke, sin tomhet med Kristi fylde og sin, skrøpelighet med Kristi makt. Da har han Kristi sinn. Kristi menneskelighet har rørt ved vår menneskelighet, og vår menneskelighet har rørt ved det guddommelige. Slik får mennesket ved Den Hellige Ånd del i guddommelig natur. Mennesket blir akseptert gjennom Jesus. rett (512)Når denne forening med Kristus en gang er kommet i stand, må den holdes ved like. Kristus sa: «Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg.» Dette er ikke noen tilfeldig berøring, ikke en av- og -på forbindelse. Grenen blir en del av det levende vintreet. Det foregår en uhindret og ubrutt formidling av liv, styrke og fruktbarhet fra roten til grenene. Grenen kan ikke leve atskilt fra vintreet, like lite kan dere leve atskilt fra meg, sa Jesus. Det liv dere har mottatt fra meg, kan bare bli bevart ved et stadig samfunn med meg. Uten meg kan dere ikke vinne over en eneste synd eller stå imot en eneste fristelse. rett (513)«Bli i meg, så blir jeg i dere.» Å bli i Kristus betyr stadig å ta imot hans Ånd. Det er et liv i uforbeholden overgivelse til hans tjeneste. Det må hele tiden være en åpen forbindelse mellom mennesket og Gud. Grenen på vintreet må stadig hente sevje fra det levende vintreet. Slik må vi klynge oss til Jesus og ved tro ta imot fra ham hans egen karakters styrke og fullkommenhet. rett (513)Roten sender næring gjennom grenen til den ytterste kvisten. På lignende måte formidler Kristus en strøm av åndelig styrke til enhver som tror. Så lenge sjelen er forent med Kristus, er det ingen fare for at den skal visne eller svinne bort. rett (513)Vintreets liv vil vise seg i den herlige frukten som finnes på grenene. «Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer mye frukt, men uten meg kan dere intet gjøre.» Når vi lever i tro på Guds Sønn, vil Åndens frukt vise seg i vårt liv. Det vil ikke mangle en eneste. rett (513)«Min Far er vingårdsmannen. Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar han bort.» Selv om podekvisten tilsynelatende er forent med vintreet, er det kanskje ikke noen levende forbindelse. Da vil det heller ikke være noen vekst eller frukt. Slik kan det også være en tilsynelatende forbindelse med Kristus uten noen virkelig forening med ham ved tro. rett (513)En religiøs bekjennelse gir mennesker adgang til menigheten. Men karakter og vandel, viser om de har forbindelse med Kristus. Hvis de ikke bærer frukt, er de falske grener. At de er skilt fra Kristus, medfører ruin like fullstendig som det som fremstilles ved grenen som er død. Jesus sier: «Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en gren og visner. Og grenene samles sammen og kastes på ilden, og de brenner.» rett (513)«Hver gren som bærer frukt, renser han så den skal bære mer.» Av de utvalgte tolv som hadde fulgt Jesus, var en i ferd med å bli kastet ut som en vissen gren. De øvrige skulle smake gartnerknivens bitre prøver. Ømt og alvorlig forklarte Jesus hva vingårdsmannen hadde i sinne. Beskjæringen vil være smertefull, men det er Gud som fører kniven. Han arbeider ikke skjødesløst eller likegyldig. Noen grener kryper langs jorden. De må kuttes løs fra de ting som slyngtrådene fester seg til. De må strekke seg opp mot himmelen og finne sin støtte hos Gud. Det overflødige løvverket som trekker livskraften bort fra frukten, må skjæres bort. Hvis grenene står for tett, må noen fjernes for å åpne opp for de legende stråler fra «rettferds sol». Vingårdsmannen skjærer bort villskudd og skadelige utvekster så fruktkvaliteten skal bli bedre og mer rikelig. rett (514)Et nytt bud (514)Det store ønske som Jesus gav uttrykk for under denne siste sammenkomsten med disiplene, var at de måtte elske hverandre slik han hadde elsket dem. Dette gjentok han gang på gang. Igjen og igjen sa han: «Dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre.» Hans aller første påbud da han var sammen med dem oppe på salen, lød slik: «Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.» rett (514)For disiplene var dette budet nytt. De hadde ikke elsket hverandre slik som Kristus elsket dem. Han så at en ny innstilling og nye impulser måtte beherske dem. De måtte følge nye prinsipper. Gjennom hans liv og død skulle de få en helt ny forståelse av hva kjærlighet var. Budet om å elske hverandre fikk ny mening i lyset av at han ofret seg selv. rett (514)Hele nådens verk utgjør en eneste uavbrutt kjærlighetens tjeneste i selvfornektende oppofrelse. Hver time av Kristi liv på jorden fløt Guds kjærlighet ut fra ham i strømmer som ikke kunne holdes tilbake. Alle som er gjennomtrengt av hans sinnelag, vil elske som han elsket. Det samme prinsippet som drev Kristus, vil være drivkraften i all deres omgang med hverandre. rett (514)Denne kjærligheten er beviset på at de er hans disipler. «Har dere kjærlighet til hverandre,» sa Jesus, «da skal alle kunne se at dere er mine disipler.» Når mennesker knyttes sammen, ikke av tvang eller egeninteresse, men av kjærlighet, viser de at en innflytelse som overgår all menneskelig innflytelse, virker i dem. Der hvor denne enhet finnes, er den et vitnesbyrd om at Guds bilde er i ferd med å bli gjenopprettet i mennesket, at et nytt livsprinsipp er blitt plantet inn. Det viser at det finnes en kraft i den guddommelige natur som kan stå imot det ondes overnaturlige krefter, og at Guds nåde undertvinger den selviskhet som bor i det naturlige hjerte. rett (514)Når denne kjærligheten åpenbares i menigheten, vil den egge Satan til vrede. Det var ikke noen lett vei Kristus anviste disiplene. «Hvis verden hater dere,» sa han, «skal dere vite at den har hatet meg først. Hadde dere vært av verden, hadde verden elsket sitt eget. Men dere er ikke av verden; jeg har jo utvalgt dere fra verden. Derfor hater verden dere. Husk at jeg sa: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere. Har de holdt fast på mitt ord, vil de også holde fast på deres. Alt dette vil de gjøre mot dere for mitt navns skyld, for de kjenner ikke ham som har sendt meg.» Evangeliet skal fremmes ved offensiv kamp på tross av motstand, fare, lidelse og tap. Men de som utfører denne gjerning, følger bare i Mesterens spor. rett (515)Han levde for å frelse (515)Jesus satte sin lit til disse ordene, og han lot ikke Satan få noen fordel. Da han skulle ta de siste skritt på ydmykelsens vei, og den dypeste sorg holdt på å omslutte ham, sa han til disiplene: «Denne verdens fyrste kommer. Han har ingen rett over meg.» «Denne verdens fyrste er dømt.» «Nå skal denne verdens fyrste kastes ut.» 16 rett (515)Med profetisk blikk så Kristus de begivenheter som skulle finne sted i hans siste store kamp. Han visste at når han kom til å rope ut: «Det er fullbrakt!» ville hele himmelen bryte ut i jubel. Hans øre fanget inn musikken i det fjerne og seiersropene i de himmelske saler. Han visste at da ville dødsklokkene ringe over Satans rike, og Kristi navn ville bli kunngjort i hele universet. rett (515)Jesus frydet seg over at han kunne gjøre mer for sine etterfølgere enn de kunne be om eller tenke seg. Han talte med overbevisning fordi han visste at en kunngjøring var utgått fra Den Allmektige før verden ble til. Han visste at sannheten, utrustet med Den Hellige Ånds allmakt, ville seire i kampen mot det onde, og at den blodflekkede fanen ville vaie seierrikt over hans etterfølgere. Han visste at hans trofaste disiplers liv ville bli likesom hans: en serie uavbrutte seire. Det ville ikke se slik ut mens de var her, men bli anerkjent slik i evigheten. rett (515)«Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!» Kristus sviktet ikke. Heller ikke ble han motløs. Hans etterfølgere skal vise en tro som er av det samme utholdende slaget. De skal leve som han levde og arbeide som han arbeidet, for de setter sin lit til ham som den store mester. De må eie mot, energi og utholdenhet. rett (516)Selv om det som kan syntes umulig, stenger veien for dem, skal de ved hans nåde gå fremover. Selv om de kan møte tilsynelatende umulige hindringer, blir de oppfordret til å overvinne dem. De skal ikke fortvile over noe, men håpe på alt. Med sin uforlignelige kjærlighets gylne kjede har Kristus knyttet dem til Guds trone. Han vil at den største kraften i universet, den som strømmer ut fra Allmaktens kilde, skal tilhøre dem. De skal ha kraft til å stå imot det onde. Det er kraft som hverken jorden, døden eller dødsriket kan mestre, en kraft som setter dem i stand til å seire slik som Kristus seiret. rett (516)Kristus vil at himmelens orden, himmelens styresett og himmelens guddommelige harmoni skal komme til syne i hans menighet på jorden. På den måten blir han herliggjort i sitt folk. Gjennom dem vil «rettferds sol» skinne med ufordunklet glans i verden. rett (516)Kristus har gitt sin menighet rike muligheter for at han med renter kan få igjen stor herlighet fra dem som er hans gjenløste, kjøpte eiendom. Han har utrustet sitt folk med evner og velsignelser så de kan åpenbare hans egen makt som er mer enn tilstrekkelig. Utstyrt med Kristi rettferdighet er menigheten hans forrådshus, der hans barmhjertighets, nådes og kjærlighets rikdommer skal bli synlig for alle. Kristus ser på sitt folk i dets renhet og fullkommenhet som en lønn for sin ydmykelse og som en forøkelse av sin herlighet. Han er det store midtpunkt som all herlighet stråler ut fra. rett (516)Med sterke, håpefulle ord avsluttet Jesus sin undervisning. Så øste han ut sin sjels byrde i bønn for disiplene. Han løftet blikket mot himmelen og sa: «Far, timen er kommet. La din Sønn bli forherliget, så Sønnen kan forherlige deg. For du har gitt ham makt over alt som heter menneske, for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham. Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.» rett (516)Kristus hadde fullført den gjerningen han hadde fått å utføre. Han hadde herliggjort Gud på jorden og hadde åpenbart Faderen. Han hadde utvalgt dem som skulle fortsette hans gjerning blant menneskene. Og han sa: «Jeg er forherliget gjennom dem. Jeg blir ikke lenger i verden, men de er i verden, og jeg går til deg. Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navn du har gitt meg, så de kan være ett, likesom vi er ett.» «Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg. Jeg ber at de alle må være ett, ... jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da vil verden skjønne at du har sendt meg, og at du har elsket dem, slik du har elsket meg.» rett (516)Med ord av en som har guddommelig myndighet overgir Kristus på denne måten sin utvalgte menighet i Faderens varetekt. Som en innvidd øversteprest går han i forbønn for sitt folk. Som en trofast hyrde samler han sin hjord i Den Allmektiges skygge på det sikre tilfluktsstedet. Han står foran den siste kampen mot Satan, og han er klar til å møte ham. Joh 13,31-38; 14-17 rett |