Getsemane

(517)Sammen med disiplene gikk Jesus langsomt på veien til Getsemane-hagen. Stor og full skinte påskemånen fra en skyfri himmel. I byen med de mange pilegrimsteltene var alt stille og rolig. rett

(517)Bøyd under all verdens synd
Jesus hadde hatt en alvorlig samtale med disiplene og hadde undervist dem om mange ting. Men da han nærmet seg Getsemane, ble han merkverdig taus. Han hadde ofte vært på dette stedet for å kunne være i stille ettertanke og bønn. Men aldri før hadde han vært så sorgtung som denne natten da han skulle kjempe sin siste kamp. Gjennom hele sitt liv på jorden hadde han vært i Guds nærhet. Når han kom i konflikt med mennesker som var inspirert av Satans ånd, kunne han si: «Han som har sendt meg, er med meg. Han har ikke latt meg være alene, for jeg gjør alltid det som er etter hans gode vilje.»1 Men nå så det ut som han var blitt utestengt fra Guds nærhet som holdt ham oppe. Nå ble han regnet blant overtredere. Han måtte bære skylden for den falne menneskehet. All vår synd måtte legges på ham som selv var uten synd. Så fryktelig er synden for ham, og så tung er byrden av skyld han må bære, at han blir fristet til å frykte for at den for alltid vil lukke ham ute fra Faderens kjærlighet. Under følelsen av hvor forferdelig Guds vrede er overfor overtredelse, utbryter han: «Min sjel er tynget til døden av sorg.» rett

(517)Som de nærmet seg hagen, la disiplene merke til den forandring som skjedde med Mesteren. Aldri før hadde de sett ham så sorgtung og taus. Etter hvert som han gikk videre, ble han stadig mer sorgfull. Likevel våget de ikke å spørre ham om grunnen. Han vaklet som om han holdt på å falle. Da de nådde frem til hagen, så disiplene seg ivrig om etter stedet der han pleide å være alene for å hvile. Hvert eneste skritt han nå tok, var besværlig. Han stønnet høyt som om han led under presset av en forferdelig byrde. De som var med ham, måtte støtte ham to ganger, ellers ville han ha falt om. rett

(518)Ved inngangen til hagen etterlot Jesus alle disiplene unntatt tre, og påla dem å be for seg selv og for ham. Sammen med Peter, Jakob og Johannes gikk han bort til et mer ensomt sted. Disse tre disiplene var Jesu mest fortrolige venner. De hadde sett hans herlighet på Forklarelsens berg. De hadde sett Moses og Elia i samtale med ham, og de hadde hørt røsten fra himmelen. rett

(518)I sin siste store kamp ønsket Jesus nå å ha dem i nærheten. Ofte hadde de tilbrakt natten sammen med ham på dette stedet. Etter at de hadde våket og bedt en stund, pleide de sove uforstyrret et lite stykke fra ham. De sov til han vekket dem om morgenen for en ny dags virksomhet. Men nå ønsket han at de skulle tilbringe natten sammen med ham i bønn. Likevel kunne han ikke holde ut tanken på at de skulle være vitne til den sjeleangst han måtte gjennomgå. «Bli her og våk med meg,» sa han. rett

(518)Den første bønnekampen
Jesus gikk et lite stykke bort fra dem, men ikke lenger enn at de både kunne se og høre ham. Der falt han utstrakt til jorden. Han følte at synden ville skille ham fra hans Far. Avgrunnen var så bred, så svart og så dyp at den fikk ham til å gyse. Han måtte ikke gjøre bruk av sin guddomsmakt for å unngå denne sjeleangsten. Som menneske måtte han lide følgene av menneskets synd, og 'han måtte holde ut Guds vrede overfor overtredelse. rett

(518)Jesus var nå i en situasjon helt forskjellig fra den han tidligere hadde vært i. Hans lidelser kan best beskrives med profetens ord: «Sverd, våkn opp mot min hyrde, mot mannen som står meg nær, lyder ordet fra Herren, Allhærs Gud.»2 Som stedfortreder og borgsmann for det syndige menneske led han under Guds rettferdighet. Han så hva rettferdighet betydde. Hittil hadde han vært i forbønn for andre. Nå lengtet han etter selv å ha en forbeder. rett

(518)Da Jesus følte at hans enhet med Faderen ble brutt, fryktet han for at han i sin menneskelige natur ikke ville være i stand til å holde ut kampen mot mørkets makter. Under fristelsen i ødemarken sto menneskeslektens skjebne på spill. Den gangen var det Kristus som seiret. Nå var fristeren kommet for å kjempe den siste fryktelige kampen. Dette hadde han forberedt seg på i de tre årene Jesus hadde vært i virksomhet. Alt stod på spill for ham. Hvis han led nederlag her, var det forbi med hans håp om å skaffe seg herredømmet. Verdens riker ville til sist tilfalle Kristus. Han selv ville bli overvunnet og styrtet. Men hvis Kristus kunne overvinnes, ville jorden bli Satans rike, og menneskeslekten ville for alltid være i hans makt. Når Kristus tenkte på hva stridens utfall kunne bli, ble han fylt med redsel for å bli skilt fra Gud. Satan sa til ham at hvis han gikk i borgen for en syndig verden, ville atskillelsen bli evig. Han ville bli ett med Satans rike, og ville aldri mer bli ett med Gud. rett

(519)Hva ville han kunne oppnå ved å ofre seg slik? Hvor håpløs syntes ikke menneskenes skyld og utakknemlighet! Satan malte situasjonen i de aller mørkeste farger: Det folket som gjør krav på å stå over alle andre når det gjelder materielle og åndelige fortrinn, har forkastet deg. De prøver å ødelegge deg som er grunnvollen, midtpunktet og seglet på de løfter som er gitt dem som et utvalgt folk. En av dine egne disipler, som har lyttet til din undervisning og vært en av de fremste i gjerningen, vil forråde deg. En av de ivrigste disiplene vil fornekte deg. Og alle vil forlate deg! rett

(519)Tanken på dette fylte Kristus med avsky. At dem han hadde påtatt seg å frelse, og som han elsket så høyt, skulle gjøre felles sak med Satan, skar ham i hjertet. Kampen var fryktelig. Den kunne bare ses i forhold til den skyld som hvilte på nasjonen, på anklagerne og forræderen, og skylden hos hele den verden som ligger i det onde. Menneskenes synder lå tungt på Kristus, og følelsen av Guds vrede mot synden holdt på å knuse ham. rett

(519)Betrakt ham når han tenker på den prisen han må betale for menneskenes frelse. I sin sjelekval klynger han seg til den kalde jorden som for å unngå å bli dratt lenger bort fra Gud. Nattens kjølige dugg faller på ham der han ligger utstrakt på jorden, men han enser det ikke. Fra de bleke leppene lyder det bitre ropet: «Min Far! Er det mulig, så la dette beger gå meg forbi.» Men selv nå føyer han til: «Ikke som jeg vil, bare som du vil.» rett

(519)Disiplene sov
Menneskehjertet lengter etter medfølelse når det lider. Denne lengsel følte Kristus i sitt innerste. Han kom til disiplene i den ytterste sjeleangst og med en brennende lengsel etter å høre noen trøstens ord fra dem som han så ofte hadde velsignet og trøstet og hadde skjermet i sorg og nød. Han som alltid hadde hatt medfølende ord å si til dem, led nå under en overmenneskelig angst. Han lengtet etter å vite at de bad for ham og for seg selv. Hvor mørk tok ikke syndens ondskap seg ut! Fryktelig var fristelsen til å la menneskene bære følgene av sin egen skyld, mens han stod uskyldig overfor Gud. Kunne han bare vite at disiplene forstod og satte pris på dette, ville det ha styrket ham. rett

(519)Med smertefull anstrengelse reiste han seg opp. Så vaklet han bort til det stedet hvor han hadde etterlatt disiplene. Men han fant dem sovende. Hadde han funnet dem i bønn, ville han følt det som en lindring. Hadde de søkt tilflukt i Gud for at ikke Satans krefter skulle få overhånd over dem, ville han ha blitt trøstet ved deres faste tro. Men de hadde ikke gitt akt på den gjentatte advarselen: «Våk og be!» Til å begynne med hadde de vært bekymret over å se at deres Herre, som vanligvis var så rolig og verdig, kjempet med en sorg som for dem var helt ufattelig. De hadde bedt da de hørte de smertefulle ropene. De mente ikke å svikte ham, men de var som lammet av døsighet. Den kunne de ha ristet av seg hvis de hadde fortsatt med å trenge inn på Gud i bønn. De innså ikke hvor nødvendig det var å våke og be inderlig til Gud for å kunne stå imot fristelsen. rett

(520)Like før Jesus drog av sted til hagen, hadde han sagt til disiplene: «l natt kommer dere alle til å vende dere bort fra meg.» De hadde gitt ham den sterkeste forsikring om at de ville følge ham både i fengsel og død. Og Peter som hadde så stor tiltro til seg selv, føyde til: «Om så alle vender seg fra deg, skal ikke jeg gjøre det.»3 Disiplene stolte på seg selv. De hadde ikke festet blikket på sin mektige hjelper, slik han hadde bedt dem å gjøre. Da Jesus mest behøvde deres medfølelse og bønner, sovnet de. Til og med Peter sov. rett

(520)Johannes, den disippelen som hadde lent seg mot Jesu bryst, han sov også. Den kjærlighet Johannes hadde for sin mester, burde holdt ham våken. Hans inderlige bønner burde ha blandet seg med Jesu bønner i denne stund av overveldende sorg. Jesus hadde tilbrakt hele netter i bønn for disiplene, om at deres tro ikke måtte svikte. Hvis han nå hadde spurt Jakob og Johannes som han en gang tidligere hadde gjort: «Kan dere drikke det beger jeg skal drikke?»4 ville de ikke ha våget å svare: «Det kan vi.» . rett

(520)Jesu stemme vekket disiplene, men de kunne nesten ikke kjenne ham fordi ansiktet var så forandret av smerte. Til Peter sa han: «Simon, du sover? Klarte du ikke å våke en eneste time? Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men menneskenaturen er svak.» Disiplenes svakhet vakte Jesu medlidenhet. Han fryktet for at de ikke ville være i stand til å holde ut den prøven som ville komme over dem når han ble forrådt og måtte dø. Han bebreidet dem ikke, men sa: «Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse.» Selv i sin dype angst prøvde han å unnskylde deres svakhet. «Ånden er villig,» sa han, «men menneskenaturen er svak.» rett

(520)Den andre bønnekampen
Igjen ble Guds Sønn grepet av en overmenneskelig sjeleangst. Svak og utmattet vaklet han tilbake til det stedet hvor han før hadde kjempet. Lidelsen var enda større enn første gang. Når sjeleangsten kom over ham, falt svetten «som bloddråper til jorden». Sypressene og palmetrærne var de tause vitner til hans angst. Fra de løvrike grenene falt duggen i tunge dråper ned på ham som var slått til jorden. Det var som om naturen gråt fordi dens skaper kjempet alene mot mørkets makter. rett

(522)Kort tid i forveien hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort. Med fast og sikker stemme hadde han sunget sine lovsanger. Han hadde talt ømt og oppmuntrende til disiplene. Nå var timen for mørkets makter kommet. Nå lød stemmen hans i kveldens stillhet, ikke med seiersklang, men fylt av menneskelig kval og angst. Hans ord nådde frem til de søvnige disiplene: «Min Far! Kan ikke dette beger gå meg forbi, men må jeg drikke det, så la din vilje skje.» rett

(522)Den første tanke hos disiplene var straks å gå bort til ham. Men han hadde pålagt dem å bli der for å våke og be. Da Jesus kom til dem, fant han dem fremdeles sovende. Igjen følte han en lengsel etter menneskelig fellesskap, etter å høre noen ord fra disiplene som ville gi lindring og bryte mørkets tryllemakt som holdt på å overmanne ham. Men øynene deres var tunge av søvn, og de visste ikke hva de skulle svare ham. De våknet av at han kom bort til dem. Da så de at ansiktet hans hadde spor av dødsangstens blodsvette. Dette skremte dem, for de forstod ikke hans sjelekval: «Han var verre tilredt enn noen mann og så ikke ut som et menneske.»5 rett

(522)Den tredje bønnekampen
Jesus snudde seg og gikk igjen bort dit hvor han kunne være helt alene. Der falt han til jorden, overveldet av redselen fra det store mørket. Det menneskelige i Guds Sønn skalv i denne prøvens stund. Nå bad han ikke for disiplene, at deres tro ikke måtte svikte. Han bad for sin egen fristede og forpinte sjel. rett

(522)Det fryktelige øyeblikket var kommet - det som skulle avgjøre verdens skjebne. Menneskehetens skjebne lå dirrende i vektskålen. Selv nå kunne Kristus nekte å drikke den kalken som var tilmålt straffskyldige mennesker. Enda var det ikke for sent. Han kunne tørke blodsvetten av pannen og overlate menneskene til å omkomme i sin synd. Han kunne si: La overtrederen få straffen for sin synd, og jeg vil vende tilbake til min Far! rett

(522)Vil Guds Sønn virkelig drikke ydmykelsens og sjeleangstens bitre kalk? Vil den uskyldige lide følgene av syndens forbannelse for å frelse de skyldige? Med skjelvende stemme utbryter han: «Min far! Kan ikke dette beger gå meg forbi, men må jeg drikke det, så la din vilje skje.» rett

(522)Tre ganger har han bedt denne bønnen. Tre ganger har det menneskelige i ham veket tilbake for det siste, avgjørende offer. Men nå dukker menneskeslektens historie opp for verdens gjenløser. Han ser at lovens overtredere må omkomme hvis de blir overlatt til seg selv. Han ser menneskets hjelpeløshet. Han ser syndens makt. En fortapt verdens lidelser og elendighet viser seg for ham. Han ser den skjebne som truer den, og han treffer sin beslutning. Han vil frelse menneskene, hva det enn skal koste ham selv. Han tar imot bloddåpen for at millioner som holder på å gå fortapt, kan få evig liv. Han har forlatt himmelen, der alt er renhet, lykke og herlighet, for å frelse det ene fortapte får, den eneste verden som har falt i synd. Han vil ikke vike unna sin misjon. Han vil bli forsoneren for en slekt som har valgt å synde. Nå er hans bønn bare preget av underkastelse. «Kan ikke dette beger gå meg forbi, men må jeg drikke det, så la din vilje skje.» rett

(523)Etter at traff denne avgjørelsen, falt han som døende til jorden. Hvor var nå disiplene, så de kunne holde hendene sine under hodet til sin avmektige mester, og væte pannen til ham som var «verre tilredt enn noen mann»? Jesus tråkket vinpressen alene, og av folkene var ingen med ham.6 rett

(523)Men Gud led med sin Sønn. Engler var vitne til Kristi sjeleangst. De så sin Herre omsluttet av legioner av demoniske krefter og hvordan han ble trykket ned av en gyselig og hemmelighetsfull redsel. Det var stillhet i himmelen. Ingen harpe ble rørt. Faderen holdt tilbake strålene av lys, kjærlighet og glans fra sin kjære Sønn. Hvis dødelige mennesker kunne ha sett englehærens forbauselse da den i stum smerte betraktet dette, ville de bedre forstått hvor utålelig synden er i hans øyne. rett

(523)Da alt stod på spill
De verdener som ikke var falt i synd, og englene i himmelen, hadde med spent interesse fulgt med etter som striden nærmet seg slutten. Satan og ondskapens makter, den falne engleskaren, fulgte denne store krisen i frelsesplanen med spent oppmerksomhet. Både de gode og de onde makter ventet for å se hvilket svar som ville komme på den bønnen Kristus hadde bedt tre ganger. Engler lengtet etter å bringe lindring til Guds Sønn som led. Men de kunne ikke. Det fantes ingen vei for Guds Sønn til å slippe unna. rett

(523)I denne fryktelige krisen da alt stod på spill, og den hemmelighetsfulle kalken skalv i hånden på ham som led, da åpnet himmelen seg, og et lys strålte frem midt i den mørke og stormfulle krisestunden. Den mektige engelen som står for Guds ansikt, og som hadde overtatt den posisjonen som Satan hadde mistet, kom og stod ved siden av Kristus. Han kom ikke for å ta kalken fra ham, men for å styrke ham til å drikke den, med forsikring om Faderens kjærlighet. Han kom for å gi kraft til ham som bad og som var både guddommelig og menneskelig. Han rettet blikket hans mot den åpne himmelen og fortalte om de mennesker som ville bli frelst som et resultat av hans lidelser. Han forsikret ham om at hans Far var større og mektigere enn Satan, at hans død ville føre til Satans fullstendige nederlag, og at denne verdens riker ville bli gitt til Den Høyestes hellige. Han forsikret ham om at etter all hans plage og sjelenød skulle han se lys og bli tilfreds, for han ville få se mange mennesker frelst for evig. rett

(523)Kristi sjeleangst opphørte ikke, men hans tungsinn og motløshet var borte. Stormen hadde ikke på noen måte avtatt, men han som den var rettet mot, var blitt styrket til å møte den. Han gikk frem, rolig og fattet. En himmelsk fred preget det blodmerkede ansiktet. Han hadde holdt ut det som ikke noe menneske noen gang kunne tåle, for han hadde smakt dødssmerten for hvert eneste menneske. rett

(524)Jesus blir tatt til fange
Disiplene som sov, var plutselig blitt vekket av det lyset som omgav Jesus. De så engelen som bøyde seg over deres Herre som lå utstrakt på jorden. De så at han løftet hans hode til sitt bryst og pekte opp mot himmelen. De hørte stemmen hans som lød som den herligste musikk, og som talte trøstende og håpefulle ord. Det fikk disiplene til å minnes det som hendte på Forklarelsens berg. De husket den herlighet som hadde omgitt Jesus i templet, og Guds røst som hadde talt fra skyen. Nå ble denne samme herlighet igjen åpenbart, og de følte ikke lenger noen frykt for sin mester. Han var under Guds omsorg. En mektig engel var blitt sendt for å beskytte ham. Trette som de er, gir disiplene igjen etter for den merkelige døsighet som overvelder dem. Igjen finner Jesus dem sovende. rett

(524)Sørgmodig ser han på dem og sier: «Dere sover og hviler fremdeles? Stunden er nær da Menneskesønnen skal overgis i synderes hender.» Mens han enda talte, hørte han fottrinnene til pøbelhopen som lette etter ham. Og han sa: «Stå opp, la oss gå! Han som forråder meg, er nær.» rett

(524)Ikke noe spor av den sjelekval Jesus nettopp hadde opplevd, var synlig da han gikk frem for å møte forræderen. Han stod foran disiplene og sa til flokken som nærmet seg: «Hvem leter dere etter?» De svarte: «Jesus fra Nasaret.» «Det er meg,» sa Jesus. Da han sa dette, kom den engelen som nylig hadde hjulpet ham, og stilte seg mellom ham og pøbelhopen. Et guddommelig lys strålte over ansiktet hans, og noe som lignet en due, overskygget ham. Overfor denne guddommelige herlighet kunne drapsmennene ikke holde stand et øyeblikk. De ravet vaklende tilbake. Prestene, de eldste, soldatene og til og med Judas falt til jorden som døde. rett

(524)Engelen trakk seg tilbake, og lyset svant bort. Jesus hadde anledning til å komme seg unna, men han ble hvor han var, rolig og behersket. Lik en som var blitt herliggjort, stod han midt i den forherdede flokken som nå lå hjelpeløs foran ham. Disiplene så på dette, tause av forundring og ærefrykt. rett

(524)Men situasjonen endret seg raskt. Pøbelhopen begynte å trenge seg innpå. De romerske soldatene, prestene og Judas samlet seg omkring Jesus. De syntes å skamme seg over sin svakhet, og fryktet for at han skulle slippe unna. Igjen spurte Jesus: «Hvem leter dere etter?» De hadde fått bevis for at han som stod foran dem, var Guds Sønn, men de ville ikke la seg overbevise. På spørsmålet: «Hvem leter dere etter?» svarte de igjen: «Jesus fra Nasaret.» Jesus sa da: «Jeg har sagt dere at det er meg. Leter dere etter meg, så la disse andre gå!» Og han pekte på disiplene. Han visste hvor svak deres tro var, og han ville verne dem mot fristelser og prøver. For deres skyld var han beredt til å ofre seg selv. rett

(525)Forræderen Judas glemte ikke den rollen han skulle spille. Da pøbelen kom inn i hagen, var det han som viste vei, og øverstepresten fulgte like etter. Judas hadde gitt Jesu forfølgere et tegn og sagt: «Den jeg kysser, han er det. Grip ham!»7 Nå later han som om han ikke har noe med dem å gjøre. Han går helt bort til Jesus og tar ham i hånden som en fortrolig venn. Med ordene: «Vær hilset, rabbi!» kysser han ham gjentatte ganger. Det så ut som om han gråt og følte medlidenhet med Jesus. rett

(525)Jesus sa til ham: «Min venn, gjør det du er kommet for å gjøre.» Stemmen skalv av sorg da han føyde til: «Judas, forråder du Menneskesønnen med et kyss?» Dette burde ha vekket forræderens samvittighet og rørt hans harde hjerte. Men nå var han blottet for æresfølelse, troskap og menneskelig medfølelse. Skamløs og trassig stod han der uten noe som tydet på at han var villig til å gi etter. Han hadde gitt seg i Satans vold, og hadde ingen kraft til å stå ham imot. Jesus avviste ikke forræderens kyss. rett

(525)Pøbelhopen ble dristigere da de så at Judas rørte ved ham som de like før hadde sett herliggjort. Nå grep de fatt i Jesus og begynte å binde de hendene som alltid hadde vært opptatt med å gjøre godt. rett

(525)Disiplene hadde tenkt at Jesus ikke ville gå med på å la seg gripe, for den samme kraften som hadde fått pøbelhopen til å falle til jorden som døde, kunne holdt dem hjelpeløse inntil Jesus og de som var med ham, hadde kommet seg bort. Disiplene ble skuffet og harme da det ble tatt frem tau for å binde hendene til Jesus. Sinnet flammet opp i Peter. Brått drog han sverdet og forsøkte å forsvare Mesteren. Men han greide bare å hogge øret av øversteprestens tjener. Da Jesus så hva som skjedde, gjorde han seg fri, selv om de romerske soldatene holdt ham fast, og han sa: «La være med det!» Så rørte han ved øret som var blitt skadet, og øyeblikkelig ble det legt. «Stikk sverdet på plass igjen,» sa han til Peter. «For den som griper til sverd, skal falle for sverd. Mener du at jeg ikke kan be min Far, og han ville straks sende meg mer enn tolv legioner engler?» En legion i stedet for hver av disiplene! Hvorfor redder han ikke seg selv og oss? tenkte disiplene. Som svar på den tanken de ikke hadde gitt uttrykk for, føyde Jesus til: «Men hvordan skulle da skriftene bli oppfylt, de som sier at dette må skje?» «Skulle jeg ikke drikke det beger Faderen har gitt meg?» rett

(525)De jødiske lederes offisielle verdighet hindret dem ikke fra å ta del i forfølgelsen av Jesus. Å få arrestert ham var altfor viktig til å bli overlatt til underordnede. De utspekulerte prestene og eldste hadde slått seg sammen med tempelvakten og folkehopen som fulgte med Judas til Getsemane. Hvilket selskap å slutte seg til for disse verdige menn - en pøbelflokk som var på jakt etter spenning, og utrustet med alle slags redskaper som om de drev jakt på et villdyr! rett

(525)Jesus snudde seg mot prestene og de eldste og festet sitt forskende blikk på dem. Det han sa, ville de aldri kunne glemme så lenge de levde. Det var som skarpe piler fra Den Allmektige. Med verdighet sa han: «Dere har rykket ut med sverd og stokker for å gripe meg, som om jeg var en røver. Dag etter dag satt jeg og underviste på tempelplassen, men da grep dere meg ikke.» Dere hadde all mulig anledning til å legge hånd på meg, men dere gjorde ingen ting. Natten passer bedre for den gjerning dere gjør. «Dette er deres time, nå er det mørket som rår.» rett

(526)Disiplene ble skrekkslagne da de så at Jesus lot seg grip og binde. De følte seg støtt fordi han lot denne ydmykelsen ramme ham selv og dem. De kunne ikke forstå hvorfor han handlet slik, og de klandret ham for at han gav seg pøbelen i vold. I harme og frykt foreslo Peter at de skulle redde seg selv, og de fulgte hans forslag. «Da forlot alle disiplene ham og flyktet.» Men Jesus hadde på forhånd sagt at de ville forlate ham: «Den tid kommer, ja, den er der nå, da dere skal bli spredt og gå hver til sitt og la meg bli igjen alene. Men jeg er ikke alene, for Faderen er med meg.» Matt 26,36-56; Mark ]4,32-50; Luk 22,39-53; Joh 18,1-12 rett

neste kapitel