| Slektenes Håp kapitel 77. Fra side 547. Fra side 723 i den engelske utgave. |
(547)Fra Herodes til Pilatus (547)Etter at Det høye råd hadde domfelt Jesus, kom de til Pilatus for å få dommen stadfestet og fullbyrdet. Men disse jødiske embetsmenn ville ikke gå inn i den romerske borgen. Ifølge deres seremonilov ville de i så fall bli urene og av den grunn være utelukket fra å ta del i påskefeiringen. Blinde som de var, innså de ikke at deres sinn alt var urent av morderisk hat. De skjønte ikke at Jesus var det virkelige påskelammet, og at den store høytiden hadde mistet sin betydning fordi de hadde forkastet ham. rett (547)Da Jesus ble ført inn i borgen, var det ikke med blide øyne Pilatus så på ham. Den romerske landshøvdingen var i hast blitt kalt ut fra sitt soverom, og han var bestemt på å gjøre jobben unna så raskt som mulig. Han var innstilt på å behandle fangen på en myndig og streng måte. Med en bister mine snudde han seg for å se hva slags mann det var han skulle forhøre, siden han var blitt uroet så tidlig på morgenen. Han visste at det måtte være en som det var om å gjøre for de jødiske myndigheter å få dømt og straffet i en fart. rett (547)Prestene krever dom uten rettergang (547)Den måten Jesus opptrådte på, gjorde et gunstig inntrykk på Pilatus. Det beste i ham ble vakt til live. Han hadde hørt om Jesus og hans gjerninger. rett (548)Hans kone hadde fortalt ham en del om de undergjerninger som profeten fra Galilea hadde utført ved å helbrede syke og vekke opp døde. Nå gjenopplevde han dette som en drøm. Han husket rykter han hadde hørt fra forskjellige kilder. Så han bestemte seg til å kreve at jødene la frem sine anklager mot denne fangen. rett (548)Hvem er denne mannen, og hvorfor har dere kommet hit med ham? spurte han. Hva er det dere anklager ham for? Jødene stod forlegne. De visste at de ikke kunne bevise sine anklager mot Jesus. Derfor ønsket de ikke noen offentlig undersøkelse. De svarte at det var Jesus fra Nasaret, og at han var en bedrager. rett (548)Igjen spurte Pilatus: «Hva er anklagen som dere fremfører mot denne mannen?» Prestene svarte ikke på det han spurte om. Men med ord som viste deres irritasjon, sa de: «Var ikke denne mannen en forbryter, hadde vi ikke overgitt ham til deg.» Når de som utgjør Det høye råd, nasjonens fremste menn, fører frem en person som de anser for å være skyldig til døden, er det da noe behov for å spørre etter en anklage mot ham? De håpet å kunne gi Pilatus inntrykk av deres viktige rolle, og håpet på den måten å få ham til å innvilge deres krav uten altfor mange formaliteter. De var ivrige etter å få dommen stadfestet, for de visste at folket som hadde vært vitne til Kristi undergjerninger, kunne fortelle noe helt annet enn den oppdiktede historien de selv fortalte. rett (548)Prestene tenkte at overfor den svake og vinglete Pilatus ville de lett kunne gjennomføre sine planer. Tidligere hadde han raskt undertegnet dødsdom over personer som de visste ikke fortjente å dø. Etter hans vurdering betydde ikke en fanges liv særlig mye. Om han var skyldig eller ikke, var nærmest likegyldig. Prestene håpet at Pilatus nå ville dømme Jesus til døden uten å foreta noe forhør. Dette bad de om som en gunst i anledning deres store nasjonale høytid. rett (548)Men det var noe hos denne fangen som holdt Pilatus tilbake fra å gjøre dette. Han torde simpelthen ikke. Han skjønte godt prestenes hensikt. Blant annet husket han hvordan Jesus kort tid i forveien hadde vekket opp Lasarus, en mann som hadde vært død i fire dager, og han bestemte seg for at før han undertegnet dødsdommen, ville han vite hva klagemålene mot ham gikk ut på, og om de kunne bevises. rett (548)Hvis den dommen dere har felt, er tilstrekkelig, hvorfor bringer dere da fangen til meg? «Ta ham dere, og døm ham etter deres egen lov!» sa han. Da prestene ble utfordret på denne måten, sa de at de alt hadde avsagt sin dom, men at de måtte ha Pilatus' godkjenning for at deres domsavsigelse skulle være rettskraftig. Hva har dere dømt ham til? spurte Pilatus. Døden! svarte de. Men vi har ikke lov til å henrette noen. De bad Pilatus om å godta deres ord for at Jesus var skyldig, og sørge for at dommen ble fullbyrdet. Ansvaret skulle de bære. rett (548)Pilatus var ikke noen rettferdig og samvittighetsfull dommer. Men selv om han var svak og manglet moralsk styrke, nektet han å etterkomme denne oppfordringen. Han ville ikke dømme Jesus skyldig før det ble lagt frem anklage mot ham. rett (549)Falske anklager (549)Bare noen få dager tidligere hadde fariseerne forsøkt å lokke Jesus i en felle da de spurte: «Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?» Men Jesus hadde avslørt deres hykleri. Romerne som var til stede, hadde vært vitne til intrigemakernes fullstendige nederlag og hvor forvirret de ble da han svarte: «Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.» 1 rett (549)Nå tenkte prestene at de måtte få det til å se ut som om Jesus ved den anledningen hadde uttalt det de håpet han ville gjøre. I sin nød tilkalte de falske vitner som førte klagemål mot ham, og sa: «Vi har funnet at denne mannen fører vårt folk på avveier: Han sier at vi ikke skal betale skatt til keiseren, og gir seg ut for å være Messias, altså konge.» Det var tre anklagepunkter som helt savnet grunnlag. Prestene var klar over dette, men de var villige til å avlegge falsk ed, bare de kunne få det som de ville. rett (549)I forhør hos Pilatus (549)Da Kaifas og de som var med ham, hørte svaret, kalte de Pilatus til vitne på at Jesus hadde innrømmet den forbrytelsen han var anklaget for. Prester, skriftlærde og rådsherrer krevde høyrøstet at han skulle dømmes til døden. Pøbelhopen sluttet seg til dem som ropte, og larmen ble øredøvende. Pilatus ble forvirret. Da han så at Jesus ikke gav sine anklagere noe svar, sa han til ham: «Hører du ikke hva de anklager deg for?» Men Jesus svarte ham ikke på noe av dette. rett (550)Jesus stod bak Pilatus, men synlig for alle på gårdsplassen utenfor. Han hørte skjellsordene, men han svarte ikke et ord på noen av de falske anklagene. Hele hans opptreden vitnet om uskyld. Han stod urokket av de bølger av hat som slo mot ham. Det var som om stormen av raseri som tårnet seg høyere og høyere lik bølgene på opprørt hav, gikk i brott omkring ham, men uten å røre ham. Han stod rolig, men det var en talende taushet. Det var som om et lys skinte ut fra hans indre. rett (550)Gud taler til Pilatus (550)Jesus svarte ikke direkte på spørsmålet. Han visste at Den Hellige Ånd arbeidet med Pilatus, og han gav ham anledning til å erkjenne sin overbevisning. Så sa han: «Sier du dette av deg selv, eller har andre sagt deg det?» Var det prestenes anklager, eller var det et ønske om at Jesus skulle opplyse ham, som gjorde at han spurte? Pilatus forstod hva Jesus mente, men stoltheten våknet i ham. Han ville ikke erkjenne den overbevisning som trengte inn på ham. «Er vel jeg jøde?» sa han. «Ditt eget folk og overprestene har overgitt deg til meg. Hva er det du har gjort?» rett (550)Pilatus hadde hatt sin gylne anledning. Likevel unnlot ikke Jesus å gi ham mer lys. Selv om han ikke svarte direkte på spørsmålet fra Pilatus, uttalte han seg helt klart om sin egen misjon. Han lot Pilatus forstå at han ikke var ute etter en jordisk trone. rett (550)«Mitt rike er ikke av denne verden,» sa han. «Var mitt rike av denne verden, hadde mine menn kjempet for meg, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men mitt rike er ikke herfra.» Pilatus sa til ham: «Så er du da konge?» Jesus svarte: «Jeg er konge. For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.» rett (550)Jesus slo fast at hans ord i seg selv var en nøkkel som ville lukke opp, slik at hemmeligheten ble åpenbart for dem som var beredt til å ta imot den. Ordet hadde i seg en kraft som vitnet til fordel for det. Dette var hemmeligheten til utbredelsen av hans sannhetsrike. Han ønsket at Pilatus skulle forstå at bare hvis han tok imot sannheten, kunne hans fordervede natur bli gjenopprettet. rett (550)Pilatus ønsket å kjenne sannheten, men tankene forvirret ham. Han tok ivrig imot Jesu ord, og han lengtet etter å vite hva som var sannhet, og hvordan han kunne få del i den. «Hva er sannhet?» spurte han. Men han ventet ikke på svar. Larmen utenfor kalte ham tilbake til den aktuelle situasjon. For prestene ropte etter øyeblikkelig handling. Han gikk ut til jødene og erklærte med ettertrykk: «Jeg finner ingen skyld hos denne mannen.» rett (550)Disse ordene fra en hedensk dommer var en bitende kritikk av den troløshet og falskhet som Israels mektigste menn viste ved å anklage Jesus. rett (551)Da prestene og de eldste hørte at Pilatus sa dette, var det ingen grense for deres skuffelse og raseri. De hadde lenge drevet intrigespill og ventet på denne anledningen. Da de så at det var utsikt til at Jesus kunne bli frigitt, var det som om de stod klar til å lynsje ham. De anklaget Pilatus åpenlyst og truet ham med påtale fra den romerske regjering. De beskyldte ham for å nekte å dømme Jesus som de påstod hadde satt seg opp mot keiseren. rett (551)Nå hørtes det sinte stemmer som hevdet at folk ut over landet visste at Jesus hadde oppfordret til opprør. Prestene sa: «Han oppvigler folket med sin lære over Judea; han begynte i Galilea og er kommet hit.» rett (551)Hittil hadde Pilatus ingen tanke om å dømme Jesus. Han visste at jødene anklaget ham på grunn av hat og fordom, og han kjente sin plikt. Rettferdigheten krevde at Jesus øyeblikkelig skulle slippes fri. Men Pilatus fryktet for folkets uvilje. Hvis han nektet å overgi Jesus til dem, ville det bli uroligheter, og det var noe han var redd for å bli konfrontert med. rett (551)Da han hørte at Jesus var fra Galilea, bestemte han seg for å sende ham til Herodes som hersket over den provinsen, og som på den tiden oppholdt seg i Jerusalem. Ved å gjøre dette tenkte Pilatus å legge ansvaret over på Herodes. Han tenkte også at dette var en god anledning til å få ryddet bort en gammel sak som han hadde ligget i klammeri med Herodes om. Og slik ble det. De to ble venner som følge av dommen over Jesus. rett (551)Forhørt av Herodes (551)Likevel ønsket Herodes å få se Jesus. Nå var det en anledning til å redde denne profetens liv. Han håpet for alltid å kunne befri seg for minnet om det blodige hodet som ble brakt til ham på et fat. Han ønsket også å tilfredsstille sin nysgjerrighet, og tenkte at hvis Jesus fikk stilt i utsikt at han kunne bli satt fri, ville han gjøre hva som helst han ble bedt om. rett (552)En stor flokk prester og eldste hadde fulgt med Jesus til Herodes. Da han ble ført inn, slynget disse opphissede geistlige sine beskyldninger mot ham. Men Herodes tok lite hensyn til deres anklager. Han forlangte ro og stillhet fordi han ønsket å spørre Jesus ut. Han befalte at tauet han var bundet med, skulle løses, og klandret samtidig sine fiender for å ha behandlet ham hardhendt. Medfølende så han inn i det rolige ansiktet til verdens gjenløser. Det han leste der, var bare visdom og renhet. I likhet med Pilatus var han overbevist om at Jesus var blitt anklaget på grunn av ondskap og misunnelse. rett (552)Jesus er taus (552)Guds Sønn hadde påtatt seg menneskets natur. Han måtte gjøre slik som mennesker må gjøre under lignende forhold. Derfor ville han ikke utføre noe mirakel for å redde seg selv fra smerte og ydmykelse som et menneske må holde ut når det kommer i en lignende situasjon. rett (552)Herodes lovte at hvis Jesus ville utføre et eller annet mirakel mens han så på, skulle han bli frigitt. De som anklaget Jesus, hadde med egne øyne sett de mektige gjerninger som ble utført ved hans kraft. De hadde hørt hans befaling, og graven gav fra seg sine døde. De hadde sett døde komme frem i lydighet mot hans røst. De ble grepet av frykt for at han nå virkelig skulle utføre et mirakel. Mest av alt var de redde for at han skulle åpenbare sin makt. En slik manifestasjon ville bety et dødsstøt mot deres planer og kanskje koste dem livet. I stor engstelse gikk prestene og rådsherrene igjen sterkt ut mot Jesus med sine anklager. Enda mer høyrøstet erklærte de at han var en forræder og gudsbespotter, og at han utførte sine mirakler ved den kraft han fikk fra Beelsebul, demonenes fyrste. Salen ble full av forvirring mens noen ropte det ene og andre noe annet. rett (552)Herodes' samvittighet var nå langt mindre følsom enn den gangen han skalv av skrekk da Herodias bad om å få døperen Johannes hode. En tid hadde han følt angeren som skarpe stikk i samvittigheten på grunn av sin fryktelige udåd. Men hans moralske oppfatningsevne var blitt mer og mer fordervet på grunn av hans lastefulle liv. Nå var han blitt så forherdet at han til og med kunne skryte av den straffen han hadde påført Johannes fordi Johannes hadde våget å irettesette ham. Nå truet han Jesus og erklærte flere ganger at han hadde makt til å løslate eller dømme ham. Men Jesus lot som om han ikke hørte et ord. rett (552)Herodes ble irritert over denne tausheten. Den syntes å antyde fullstendig likegyldighet overfor hans autoritet. For den innbilske og arrogante kongen ville åpen kritikk ha vært mindre støtende enn å bli oversett på denne måten. Sint som han var, truet han Jesus enda en gang. Men Jesus forholdt seg ubevegelig og taus. rett (553)Kristi gjerning i denne verden bestod ikke i å tilfredsstille tom nysgjerrighet. Han kom for å helbrede dem som har et knust hjerte. Hvis han hadde kunnet si noe for å lege sårene hos en person som var syk av synd, ville han ikke vært taus. Men han hadde ikke noe å si til dem som bare ville tråkke sannheten ned med sine vanhellige føtter. rett (553)Kristus kunne ha sagt noe som ville ha trengt som skarpe piler inn i den forherdede kongens ører. Han kunne slått ham med frykt og beven ved å vise ham all ondskapen i hans liv, og den fryktelige dommen som ventet ham. Men den taushet Kristus viste, var den hardeste irettesettelse han kunne ha gitt. rett (553)Herodes hadde forkastet den sannhet som den største blant profetene hadde talt til ham. Noe annet budskap ville han ikke få. Himmelens konge hadde ikke et ord å si ham. Ørene som alltid hadde vært åpne for menneskers smerte, var lukket for Herodes' befalinger. Øynene som alltid hadde møtt den angrende synder i medfølende og tilgivende kjærlighet, hadde ikke et eneste blikk til overs for Herodes. Leppene som hadde gitt uttrykk for de dypeste sannheter, og som i ømme og inderlige tonelag hadde talt inntrengende til dem som hadde sunket dypest i synd og last, var lukket for den hovmodige kongen som ikke kjente noen trang til en frelser. rett (553)Utsatt for trusler og vold (553)Ikke før var dette uttalt, så stormet folkehopen frem mot Kristus. Lik ville dyr kastet mengden seg over sitt bytte. Jesus ble slept hit og dit, og Herodes gjorde felles sak med pøbelen i å ydmyke Guds Sønn. Hvis ikke de romerske soldatene hadde lagt seg imellom og tvunget den rasende mengden tilbake, ville Jesus blitt revet i stykker. rett (553)«Herodes viste ham sin forakt og gjorde narr av ham sammen med soldatene. Så la han en praktfull kappe om ham.» De romerske soldatene tok del i den grusomme mishandlingen. Jesus ble overøst med alt det disse onde, fordervede soldatene med hjelp av Herodes og de høye jødiske geistlige kunne egge opp til. Likevel sviktet ikke hans guddommelige tålmodighet. rett (554)Kristi forfølgere hadde forsøkt å måle hans karakter med sin egen. De hadde fremstilt ham som en person som var like ussel som de selv var. Men bakenfor alt dette trengte et annet syn seg frem - noe som de en dag vil få se i all dets herlighet. Det var noen som skalv i Kristi nærhet. Mens den gemene hopen gikk frem og hånlig bøyde seg for ham, var det noen blant dem som gikk frem for å gjøre det samme, men de drog seg tause tilbake, fulle av frykt. Herodes følte seg skyldtynget. De siste stråler av barmhjertighetens lys skinte inn i det sinnet som var så forherdet av synd. Han følte at dette ikke var noe vanlig menneske, for det guddommelige brøt frem gjennom det menneskelige. Nettopp i den stund da Kristus var omringet av spottere, ekteskapsbrytere og mordere, følte Herodes at han så en Gud på hans trone. rett (554)Tilbake til Pilatus (554)Pilatus var skuffet og svært misfornøyd. Da jødene kom tilbake med fangen, spurte han utålmodig hva de ville han skulle gjøre. Han minnet dem om at han alt hadde forhørt Jesus og ikke funnet noen skyld hos ham. Han sa at de var kommet med anklager mot Jesus, men at de ikke hadde vært i stand til å bevise en eneste beskyldning. Han hadde sendt Jesus til Herodes, lands fyrsten over Galilea, en av deres eget folk. Han hadde heller ikke funnet noe hos ham som fortjente døden. «Jeg vil derfor la ham piske, og så sette ham fri.» rett (554)Her viste Pilatus sin svakhet. Han hadde erklært at Jesus var uskyldig. Likevel var han villig til å sørge for at han ble pisket for å tilfredsstille hans anklagere. Han ville ofre rettferdigheten for å gjøre innrømmelser overfor folkehopen. Dette brakte ham i en ufordelaktig stilling, Mengden benyttet seg av hans ubesluttsomhet og ropte desto mer etter fangens liv. rett (554)Hvis Pilatus fra først av hadde stått fast og nektet å dømme en mann som han fant uskyldig, ville han ha brutt den skjebnesvangre lenken som skulle holde ham bundet i samvittighetsnag og skyldfølelse så lenge han levde. Hadde han gjennomført det han var overbevist om var rett, ville jødene ikke ha våget å diktere ham. Kristus ville ha blitt overgitt til å dø, men skylden ville ikke kommet til å hvile på Pilatus. Skritt for skritt hadde han gjort vold mot sin samvittighet. Han hadde unnlatt å dømme rettferdig og upartisk, og nå var han nesten hjelpeløs i hendene på prestene og rådsherrene. Hans vakling og ubesluttsomhet viste seg å bli hans bane. rett (554)«Ha ikke noe å gjøre med denne uskyldige mannen!» rett (554)Selv nå ble Pilatus ikke overlatt til å handle i blinde. Et budskap fra Gud advarte ham mot det han var i ferd med å gjøre. Som svar på Jesu bønn hadde en engel fra himmelen besøkt Pilatus' kone, og i en drøm hadde hun sett Jesus og samtalt med ham. rett (555)Pilatus' kone var ikke jøde. Men da hun i drømmen så Jesus, tvilte hun ikke på hans natur og misjon. Hun visste at han var himmelens fyrste. Hun så ham i forhør i rettssalen, og at hendene hans var bundet som på en forbryter. Hun så Herodes og soldatene som utførte sin fryktelige gjerning, og hun hørte prestene og rådsherrene som i misunnelse og hat overøste ham med de voldsomste anklager. Hun hørte ordene: «Vi har en lov, og etter loven er han skyldig til å dø.» Hun så at Pilatus lot dem piske Jesus etter at han hadde erklært: «Jeg finner ingen skyld hos ham.» Hun hørte Pilatus avsi dommen og overgi Jesus til hans mordere. Videre så hun at korset ble reist på Golgata. Hun så jorden innhyllet i mørke og hørte et hemmelighetsfullt rop: «Det er fullbrakt!» rett (555)Enda et annet syn møtte hennes blikk. Hun så Kristus sitte på den store, hvite skyen, mens jorden ravet ute i verdensrommet, og hans mordere flyktet for hans herlighet. Hun våknet med et redselsskrik og skrev øyeblikkelig en advarsel til Pilatus. rett (555)Mens Pilatus nølte og var uviss om hva han skulle gjøre, trengte en budbærer seg frem gjennom mengden og overrakte ham brevet fra hans kone. Der leste han: «Ha ikke noe å gjøre med denne uskyldige mannen! Jeg hadde onde drømmer i natt for hans skyld.» rett (555)Pilatus bleknet. Han var forvirret på grunn av sine egne motstridende følelser. Mens han nølte med å handle, hisset prestene og rådsherrene opp folket enda mer. Han ble tvunget til å gjøre noe. Han kom nå til å tenke på en skikk som kanskje kunne tjene til at Jesus ble løslatt. Det var vanlig under denne høytiden å frigi en eller annen fange som folket ville velge. Denne skikken var et hedensk påfunn. Det fantes ikke fnugg av rettferdighet i den. Men jødene satte stor pris på den. rett (555)De romerske myndigheter hadde på denne tiden en dødsdømt fange som hette Barabbas. Denne mannen hadde påstått at han var Messias. Han hevdet at han hadde myndighet til å innføre et annet system for å få orden på forholdene i verden. Forblindet av Satan påstod han at alt han kunne tilvende seg ved tyveri og ran, tilhørte ham. Ved djevelske virkemidler hadde han gjort forunderlige ting. Han hadde fått tilhengere og egget til opprør mot det romerske styre. Under et dekke av religiøs iver var han en forherdet og desperat kjeltring, oppsatt på opprør og grusomheter. rett (555)Ved å la folket få velge mellom denne mannen og den uskyldige Jesus, tenkte Pilatus at han kunne vekke en viss sans for rettferdighet hos dem. I motsetning til prestene og rådsherrene håpet han å vinne deres sympati for Jesus. Idet han snudde seg mot folkemengden, sa han med stort alvor: «Hvem ønsker dere løslatt, Barabbas eller Jesus, han som kalles Messias?» rett (555)Lik brølet fra ville dyr kom svaret fra folkemengden: Gi oss Barabbas fri! Høyere og høyere lød ropet: Barabbas! Barabbas! Pilatus tenkte at folket kanskje ikke hadde forstått det han hadde sagt. Derfor spurte han: «Vil dere at jeg skal frigi jødenes konge?» Men de ropte igjen: «Ikke ham, men Barabbas!» «Hva skal jeg da gjøre med Jesus, som kalles Messias?» spurte Pilatus. Igjen brølte den sydende mengden som demoner. Og blant dem fantes også virkelige demoner i menneskeskikkelse, og hva annet kunne en vente enn svaret: «Han skal korsfestes!» rett (555)Pilatus var bekymret. Han hadde ikke tenkt at det skulle gå så vidt. rett (556)Han vek tilbake for å overgi en uskyldig mann til den mest vanærende og grusomme død noen kunne få. Etter at brølet av stemmer holdt opp, vendte han seg til folket og sa: «Hva ondt har han gjort?» Men saken var gått for langt til at det nyttet å argumentere. Det de ville ha, var ikke beviser på at Jesus var uskyldig, men at han ble dømt til døden. rett (556)Hånet og ydmyket (556)Utmattet av tretthet og full av sår ble Jesus pisket mens folkemengden så på. Soldatene førte nå Jesus inn i borggården og kalte sammen hele vaktstyrken. De kledde ham i en purpurkappe, flettet en tornekrone og satte den på hodet hans. Så begynte de å hylle ham: «Vær hilset, du jødenes konge!» De spyttet på ham og la seg på kne og hyllet ham. Det hendte også at en hånd i ondskapsfullhet grep fatt i den rørstaven de hadde gitt ham i hånden, og slo til kronen som var satt på hodet hans, så tornene ble drevet inn i tinningene, og blodet dryppet ned over ansiktet. rett (556)Undre dere, himler, og forferdes, du jord! Betrakt undertrykkeren og den som blir undertrykt! En menneskemengde som i avsindig raseri omringer verdens frelser! Hån og spott, og grove, gudsbespottelige eder! Den ufølsomme pøbelen kommer med ytringer om hans ringe byrd og hans beskjedne liv. Hans krav på å være Guds Sønn blir latterliggjort. Den vulgære spøken og de fornærmende hånsord går fra munn til munn. rett (556)Satan ledet den ubarmhjertige pøbelhopen når det gjaldt deres mishandling av Kristus. Han ville om mulig provosere ham til å gjøre gjengjeld, eller få ham til å utføre et mirakel for å utfri seg selv og dermed ødelegge frelsesplanen. En eneste flekk på Kristi liv som menneske, en eneste svikt i å holde ut den forferdelige prøven - og Guds lam ville ikke ha vært et fullkomment offer, og gjenløsningen av menneskene ville vært mislykket. Men han som kunne kalle himmelens hærskarer til hjelp for seg, som ved et glimt av sin guddommelige majestet kunne ha drevet pøbelen bort i redsel, fant seg med fullkommen ro i den groveste hån og mishandling. rett (557)Kristi fiender hadde forlangt et mirakel som bevis på at han var guddommelig. Men de fikk et bevis som var langt større enn noe de hadde bedt om. Likesom grusomheten hos dem som torturerte Kristus, nedverdiget dem til det umenneskelige, til likhet med Satan, slik opphøyde hans ydmykhet og tålsomhet ham over det menneskelige og beviste hans slektskap med Gud. Hans fornedrelse var pantet på hans opphøyelse. De smertens bloddråper som rant fra de forslåtte tinninger nedover ansiktet hans, var pantet på den «gledens olje» han skulle salves med som vår øversteprest.3 rett (557)Satan raste da han så at all den mishandling som ble påført Kristus, ikke hadde tvunget frem den minste klage fra ham. Selv om han hadde tatt på seg menneskets natur, ble han holdt oppe av en guddommelig sjelsstyrke og vek ikke på noe punkt av fra sin Fars vilje. rett (557)Da Pilatus overgav Jesus til å bli pisket og spottet, tenkte han å kunne vekke mengdens medlidenhet. Han håpet at de ville syntes det var straff nok. Han regnet med at selv prestenes hat nå ville være tilfredsstilt. Men jødene var skarpe nok til å oppfatte svakheten ved å straffe en person som var blitt erklært uskyldig. De visste at Pilatus forsøkte å redde fangens liv. Men de var bestemt på at Jesus ikke skulle settes fri. Pilatus lot ham bli pisket for å behage og tilfredsstille oss, tenkte de. Hvis vi presser saken frem til en avgjørelse, skal vi nok få det som vi vil. rett (557)Jesus eller Barabbas (557)Der stod Guds Sønn, kledd i en narrekappe og en tornekrone. Han var avkledd til beltestedet, og på ryggen kunne en se de lange, grusomme stripene som stadig blødde. Ansiktet var flekket til av blod og var merket av utmattelse og smerte. Men aldri hadde det sett vakrere ut enn nå. Jesu fiender så ikke noe som skjemte ansiktet hans. Hvert trekk uttrykte mildhet og resignasjon og viste den ømmeste medynk med hans grusomme fiender. I sin opptreden viste han ingen feig svakhet, men langmodighetens styrke og verdighet. rett (557)Fangen ved siden av ham var en slående motsetning: Hvert trekk i ansiktet til Barabbas forkynte med all tydelighet hvilken forherdet forbryter han var. Alle som så dem, kunne se forskjellen. Noen av tilskuerne gråt. Når de så på Jesus, ble de fylt av medfølelse. Selv prestene og rådsherrene var overbevist om at han var alt det han gjorde krav på å være. rett (557)Ikke alle de romerske soldatene som omringet Kristus, var forherdet. Noen av dem så alvorlig inn i ansiktet hans mens de lette etter noe som kunne tyde på at han var en forbryter eller en farlig person. Nå og da snudde de seg og kastet et foraktelig blikk på Barabbas. Det skulle ikke stor menneskekunnskap til å kjenne ham inn og ut. Så snudde de seg igjen til ham som var anklaget. Med dyp medfølelse så de på den guddommelige personen som led. At Jesus rolig fant seg i alt dette, preget denne hendelsen inn i deres sinn på en slik måte at den aldri kunne viskes ut. De måtte enten anerkjenne ham som Kristus, eller besegle sin egen skjebne ved å forkaste ham. rett (558)Pilatus undret seg over Jesu tålmodighet og at han ikke klaget. Han var ikke i tvil om at synet av denne mannen i motsetning til Barabbas ville vekke jødenes medfølelse. Men han forstod ikke prestenes fanatiske hat til ham som var verdens lys, og som klart hadde påvist deres mørke og villfarelse. De hadde hisset opp pøbelhopen til et vanvittig raseri, og igjen lød det fryktelige ropet fra prestene, rådsherrene og folket: Korsfest! Korsfest! Etter at Pilatus til sist hadde mistet all tålmodighet med deres urimelige grusomhet, ropte han fortvilet: «Korsfest ham dere! Jeg finner ingen skyld hos ham.» rett (558)Selv om den romerske landshøvdingen var vel kjent med grufulle opptrinn, ble han beveget av medfølelse med den lidende fangen som var domfelt og pisket. Pannen var blodig og ryggen hudløs. Likevel opptrådte han med kongelig verdighet. Men prestene erklærte: «Vi har en lov, og etter loven er han skyldig til å dø, fordi han har gjort seg selv til Guds Sønn.» rett (558)Pilatus ble slått av skrekk. Han hadde ikke noen riktig oppfatning av Kristus og hans misjon, men han hadde en uklar tro på Gud og på vesener som stod over menneskene. En tanke som en gang før hadde dukket opp i hans sinn, fikk nå en mer bestemt form. Spørsmålet trengte seg frem hos ham om det kanskje var et guddommelig vesen som stod foran ham, kledd i en purpurkappe til spott og spe og kronet med torner. rett (558)Igjen gikk han inn i borgen og sa til Jesus: «Hvor er du fra?» Men Jesus svarte ikke. Han hadde snakket fritt ut til Pilatus og forklart sin egen misjon som et vitne for sannheten. Pilatus hadde forkastet lyset. Han hadde misbrukt sitt høye embete som dommer ved å ofre sine prinsipper og gi avkall på sin myndighet på grunn av krav fra folkemengden. Jesus hadde ikke mer lys å gi ham. Irritert over hans taushet sa Pilatus hovmodig: «Svarer du meg ikke? .. Vet du ikke at jeg har makt til å gi deg fri og makt til å korsfeste deg?» Jesus svarte: «Du hadde ingen makt over meg dersom den ikke var gitt deg ovenfra. Derfor har han som har utlevert meg til deg, større skyld.» rett (558)Midt under sin intense lidelse og sorg unnskyldte den medynksfulle frelser så langt som mulig den romerske landshøvdingen som overgav ham til å bli korsfestet. Hvilken hendelse dette var å bringe videre til verden ned gjennom alle tider! Hvilket lys det kaster over karakteren til ham som er all jordens dommer! rett (558)«Han som har utlevert meg til deg,» sa Jesus, har «større skyld». Med dette siktet han til Kaifas som var øversteprest og stod som representant for det jødiske folk. De kjente de retningslinjer som de romerske myndigheter måtte følge. De hadde fått lys om profetiene som vitnet om Kristus og om hans lære og mirakler. De jødiske dommerne hadde fått håndfaste beviser på at han som de nå dømte til døden, var guddommelig. Og de ville bli dømt i samsvar med det lyset de hadde fått. rett (560)Den største skylden og det tyngste ansvaret hvilte på dem som hadde de mest ansvarsfulle posisjoner i landet, og som var betrodd de hellige verv som de sviktet på en så skammelig måte. Pilatus, Herodes og de romerske soldatene visste svært lite om Jesus. De mente at prestene og rådsherrene syntes om at de mishandlet ham. De hadde ikke det lyset som jødefolket hadde fått så rikelig av. Hadde soldatene fått dette lyset, ville de ikke ha behandlet Jesus så grusomt som de gjorde. rett (560)«Kongen» eller keiseren (560)«Den som gjør seg selv til konge, setter seg opp mot keiseren.» Dette var å røre ved et ømt punkt hos Pilatus. Den romerske regjering hadde ham under oppsikt, og han visste at en slik rapport ville ødelegge ham helt. Han var klar over at dersom jødene ikke fikk sin vilje, ville deres raseri vende seg mot ham. De ville ikke la noe være ugjort for å få hevn. Foran seg hadde han et eksempel på den hardhet de viste når det gjaldt å ta livet av en som de hatet uten grunn. rett (560)Pilatus satte seg på dommersetet. På ny stilte han Jesus frem for folket og sa: «Se, her står deres konge!» Igjen hørtes det sanseløse ropet: «Bort med ham, bort med ham! Korsfest ham!» Med en stemme som hørtes både fjern og nær, spurte Pilatus: «Skal jeg korsfeste deres konge?» Fra vanhellige, gudsbespottende lepper lød det: «Vi har ingen annen konge enn keiseren.» rett (560)Ved slik å velge en hedensk hersker forlot den jødiske nasjon teokratiet. De hadde forkastet Gud som sin konge. Fra nå av hadde de ingen befrier. De hadde ingen annen konge enn keiseren. Så langt hadde prestene og lærerne ført folket. De var ansvarlige for dette og de fryktelige følgene av det. Nasjonens synd og undergang skyldtes de religiøse lederne. rett (560)Da Pilatus så at han ingen vei kom, og at uroen bare økte, tok han vann og vasket hendene mens mengden så på. Han sa: «Jeg er uskyldig i denne manns blod. Dette blir deres sak.» Med frykt og selvfordømmelse så Pilatus på Jesus. I det store hav av ansikter var Jesu ansikt det eneste fredfulle. Et mildt lys syntes å skinne omkring ho det hans. Pilatus sa til seg selv: Han et en Gud. Vendt mot forsamlingen erklærte han: rett (560)Jeg er ren for hans blod. Ta dere ham og korsfest ham. Men merk dere, prester og rådsherrer: Jeg erklærer ham for å være en rettferdig mann. Må han som han hevder er hans Far, dømme dere og ikke meg for det som skjer i dag! Så sa han til Jesus: Tilgi meg for denne handling. Jeg kan ikke redde deg! Da han igjen hadde sørget for å piske Jesus, overlot han ham til å bli korsfestet. rett (561)Pilatus lengtet etter å sette Jesus fri. Men han innså at han ikke kunne gjøre det og samtidig beholde sin stilling og sin ære. Heller enn å miste sin verdslige makt, valgte han å ofre et uskyldig liv. Hvor mange er det ikke som på lignende måte oppgir sine prinsipper for å unngå tap eller lidelse! Samvittigheten og plikten peker i en retning, mens egeninteressen peker i en annen. Strømmen går sterk i den feilaktige retningen, og den som går på akkord med det onde, blir dratt inn i et tykt mørke av skyld. rett (561)Pilatus gav etter for folkemengdens krav. Fremfor å risikere å miste sin stilling, overgav han Jesus til å bli korsfestet. Men på tross av sine forsiktighetsregler ble han senere rammet nettopp av det han fryktet. Hans verdighet ble tatt fra ham, og han ble avsatt fra sitt høye embete. Pint av samvittighetsnag og såret stolthet tok han sitt eget liv ikke lenge etter korsfestelsen. Slik vil alle som går på akkord med synden, bare oppnå sorg og ruin. «Om mannen mener at veien er rett, kan den likevel ende i døden.» «La hans blod komme over oss og våre barn» rett (561)Da Pilatus erklærte seg uskyldig i Jesu blod, svarte Kaifas trassig: La hans blod komme over oss og våre barn! De fryktelige ordene ble gjentatt av prestene og rådsherrene og lød som et ekko i et umenneskelig brøl fra folkemengden. Hele forsamlingen svarte: «La hans blod komme over oss og våre barn.» rett (561)Israels folk hadde truffet sitt valg. Mens de pekte på Jesus, sa de: «Ikke ham, men Barabbas.» Barabbas, som var en røver og en drapsmann, representerte Satan. Kristus var Guds representant. Han var blitt forkastet. Barabbas var blitt valgt. Og Barabbas skulle de få. Ved å velge slik, tok de imot ham som helt fra begynnelsen var en løgner og en morder. Satan var deres leder. Som et folk ville de nå handle etter hans diktat. De ville gjøre hans gjerninger. Hans herredømme måtte de tåle. Det folket som valgte Barabbas i stedet for Kristus, skulle i all fremtid få kjenne Barabbas' grusomhet. rett (561)Med blikket rettet mot Guds lam som ble slått, ropte jødene: «Hans blod komme over oss og våre barn!» Dette fryktelige ropet nådde opp til Guds trone. Denne dommen, som de uttalte over seg selv, ble skrevet i himmelen. Og bønnen ble hørt. Guds Sønns blod ble en stadig forbannelse over deres barn og barnebarn. rett (561)På en fryktelig måte ble dommen virkeliggjort da Jerusalem ble ødelagt. På forferdelig vis er den blitt manifestert i jødefolkets situasjon i snart to tusen år. En gren er skilt fra vintreet, en død, ufruktbar gren som skal bli samlet opp og brent. Fra land til land verden over, fra århundre til århundre er det død, død i overtredelse og synd! rett (561)Fryktelig vil oppfyllelsen av denne bønnen bli på dommens store dag. Når Kristus kommer til jorden igjen, vil menneskene ikke se ham som en fange omgitt av en pøbelhop. Da vil de se ham som himmelens konge. rett (562)Han vil komme i sin egen herlighet, i sin Fars herlighet og i de hellige englers herlighet. Titusener på titusener og tusener på tusener av engler, de skjønne og seirende Guds sønner som eier en uovertruffen herlighet, vil være med ham på hans ferd. Da skal han sitte på sin herlighets trone, og alle folkeslag skal samles foran ham. rett (562)Da skal hvert øye se ham, også de som har gjennomboret ham. I stedet for en tornekrone vil han bære en herlighetens krone - den ene kronen inni den andre. I stedet for den gamle purpurkappen vil han være kledd i blendende hvite klær, så «ingen som bleker klær her på jorden, kan få dem så hvite». «På kappen hans, ved hoften, står det skrevet et navn: Kongenes Konge og Herrenes Herre.»5 rett (562)De som spottet og slo ham, vil være der. Prestene og rådsherrene vil igjen få se det som hendte i borgen. Hver eneste detalj vil vise seg for dem som om den var skrevet med bokstaver av ild. Da vil de som bad: «Hans blod komme over oss og våre barn», få svaret på sin bønn, og hele verden vil vite og forstå. De vil skjønne hvem og hva de svake og dødelige mennesker har kjempet mot. I forferdelig angst og redsel vil de rope til fjellene og berghamrene: «Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede. For den store dag er kommet, vredens dag, og hvem kan da bli stående?»6 Matt 27,2.11-31; Mark 15,1-20; Luk 23,1-25; Joh 18,28-40; 19,1-16 rett |