Minnerik påske

(46)Minnerik påske
Blant jødene ble tolvårsalderen regnet som overgangen fra barndom til ungdom. Når en hebraisk gutt fylte tolv år, ble han kalt en sønn av loven, men også en sønn av Gud. Han fikk spesiell religionsundervisning, og man ventet at han skulle ta del i de hellige høytider og seremonier. Det var i samsvar med denne skikken at Jesus som gutt var med til Jerusalem i påsken. I likhet med alle andre fromme israelitter drog Josef og Maria hvert år dit opp for å overvære påsken. Da Jesus hadde nådd den alder som krevdes, tok de ham med seg. rett

(46)Jødisk påskefeiring
Det var tre årlige høytider: påsken, pinsen og løvhyttefesten. Da var det pålagt alle menn i Israel å fremstille seg for Herren i Jerusalem. Av disse høytider var påsken den som samlet de fleste besøkende. Mange var til stede fra alle land der det bodde jøder, og fra alle deler av Palestina kom de i flokk og følge. Reisen fra Galilea tok flere dager, og folk sluttet seg sammen i store grupper for å få reisefølge, og også for å ha bedre beskyttelse. Kvinner og eldre menn red på okser eller esler langs de bratte og steinete veiene. De sterke og de unge gikk til fots. rett

(46)Påsken var tidfestet til slutten av mars eller begynnelsen av april. Hele landet stod i flor og gledet seg over fuglesangen. Langs hele veien var det minneverdige steder fra Israels historie, og fedre og mødre fortalte barna om de undergjerninger Gud hadde gjort for sitt folk i tidligere tider. Reisetiden gikk med sang og musikk, og da tårnene i Jerusalem endelig kom til syne, stemte alle i den triumferende strofen: «Nå har vi satt vår fot i dine porter, Jerusalem .... Måtte fred få råde bak dine murer, trygghet i dine borger!»1 rett

(47)Påskefeiringen begynte med den hebraiske nasjonens fødsel. Det var den siste kvelden under trelldommen i Egypt, og det hadde ikke vist seg noe tegn til utfrielse. Da befalte Gud at de skulle gjøre seg klar til øyeblikkelig å dra bort. Han hadde varslet farao om den siste straffedom over egypterne, og han påla hebreerne å samle familiene i sine egne hjem. Blodet av lammet som var slaktet, skulle strykes på dørstolpene. Så skulle de spise lammet, stekt og med usyret brød og bitre urter. «Når dere spiser det,» sa Gud, «må dere ha belte om livet, sko på føttene og stav i hånden, og dere skal spise det i hast! Det er påskehelg for Herren.» Ved midnatt ble alle førstefødte blant egypterne slått i hjel. Da sendte kongen dette budskapet til Israel: «Gjør dere i stand og dra bort fra mitt land .... Gå av sted og hold den gudstjenesten som dere har talt om!» Hebreerne drog ut fra Egypt som et selvstendig folk. Herren hadde befalt at påsken skulle holdes hvert år. Og han sa: «Når barna deres spør hva dette er for en skikk, skal dere svare: Det er påskeoffer til Herren, fordi han gikk forbi israelittenes hus i Egypt da han slo egypterne.»2 Slik skulle denne underfulle befrielsen bli fortalt fra slekt til slekt. rett

(47)Etter påsken fulgte de usyrede brøds høytid i sju dager. På den andre dagen i høytiden ble et bygg nek, førstegrøden av årets avling, brakt frem for Herren. Alle seremoniene i høytiden var forbilder på Kristi gjerning. Israels utfrielse fra Egypt var en praktisk undervisning om gjenløsningen som påsken skulle være et minne om. Lammet som ble slaktet, det usyrede brødet og førstegrøde-neket var symboler på Kristus. rett

(47)Jesus blir klar over symbolikken i offersystemet
For størstedelen av folket på Kristi tid hadde feiringen av denne høytiden utartet til en formsak. Men hva må den ikke ha betydd for Guds Sønn! rett

(47)For første gang så Jesus templet. Han så hvordan de hvitkledde prestene forrettet den høytidelige tjenesten, og han betraktet det blodige offerdyret på alteret. Sammen med de andre som tilbad, bøyde han seg i bønn mens skyen av røkelse steg opp for Gud. Han var vitne til de inntrykksfulle seremoniene i påsketjenesten. Dag for dag så han klarere hva meningen var, for hver handling syntes å ha tilknytning til hans eget liv. Nye impulser våknet i ham. Han var taus og tankefull og så ut til å være opptatt med et stort problem. Hemmeligheten ved hans egen misjon var i ferd med å gå opp for ham. rett

(47)Han gikk i dype tanker på grunn av det han hadde sett, og holdt seg ikke i nærheten av foreldrene, men søkte ensomhet. Da påsketjenesten var slutt, holdt han seg fremdeles i tempelforgården, og da de som hadde vært i Jerusalem for å tilbe, reiste fra byen, ble han tilbake. rett

(47)Ved dette besøket i Jerusalem hadde foreldrene hans ønsket å bringe ham i kontakt med de store lærere i Israel. På ethvert punkt viste han lydighet mot Guds ord, men han rettet seg ikke etter rabbinernes skikker og ritualer. Josef og Maria håpet at han ville vise aktelse for de lærde rabbinere, og at han ville gjøre seg mer flid med å rette seg etter deres krav. Men i templet var Jesus blitt undervist av Gud. Det han hadde tatt imot, begynte han straks å gi videre. rett

(48)På den tiden ble en del av templet brukt som skolerom for religiøs undervisning etter mønster av profetskolene. Hit kom ledende rabbinere sammen med sine elever, og hit kom også Jesus. Han satte seg foran disse alvorlige, lærde mennene og lyttet til deres undervisning. I sin søking etter kunnskap stilte han spørsmål som gjaldt profetiene, og de ting de nettopp hadde vært vitne til og som pekte frem til Messias' komme. rett

(48)Det var tydelig at Jesus tørstet etter større kunnskap om Gud. Spørsmålene hans ledet tanken inn på dype sannheter som lenge var blitt fordunklet, men som var av vital betydning for menneskers frelse. Hvert spørsmål han stilte, viste hvor begrenset og overfladiske disse kloke mennene egentlig var. Likevel fikk de del i guddommelig kunnskap og fikk se sannheten under en ny synsvinkel. Rabbinerne talte om hvordan den jødiske nasjon ville bli opphøyet når Messias kom. Men Jesus fremholdt Jesajas profeti og spurte om betydningen av de skriftsteder som pekte på at Guds lam skulle lide og dø. rett

(48)Nå begynte rabbinerne å spørre ham, og de ble svært forbauset over svarene han gav. Med barnlig beskjedenhet gjentok han Skriftens ord. De fikk en dybde av mening som de lærde mennene aldri hadde forestilt seg. Hvis de sannhetslinjer som han pekte på, var blitt fulgt, ville det ha resultert i en reformasjon i datidens religiøse oppfatning. En dyp interesse for åndelige spørsmål ville blitt vakt, og når Jesus begynte sin gjerning, ville mange ha vært beredt til å ta imot ham. rett

(48)Rabbinerne visste at Jesus ikke hadde gått på deres skoler. Likevel overgikk han dem langt i forståelse av profetiene. Denne forstandige galileiske gutten gav løfte om noe stort. De ønsket å få ham som elev, så han kunne bli en lærer i Israel. De ville gjerne ta seg av hans utdanning, for de mente at en person med slike forutsetninger absolutt burde bli formet av dem. rett

(48)Jesu ord grep dem slik det aldri tidligere hadde skjedd. Gud ønsket å gi lys til disse lærere i Israel, og han gjorde bruk av det eneste middel han kunne nå dem med. Stolte som de var, ville de hånlig ha nektet å innrømme at de kunne ta imot undervisning fra noen. Hvis Jesus hadde opptrådt som om han prøvde å lære dem, ville de med forakt ha avslått å høre på ham. Men de innbilte seg at det var de som underviste ham, eller i det minste prøvde ham når det gjaldt hans kjennskap til Den hellige skrift. Jesu ungdommelige beskjedenhet og behagelige vesen avvæpnet dem i deres fordom. Ubevisst ble deres sinn åpnet for Guds ord, og Den Hellige Ånd talte til dem. rett

(48)De kunne ikke unngå å forstå at deres forventninger om Messias ikke hadde støtte i profetiene. Men de ville ikke oppgi de teoriene som hadde gitt næring til deres ærgjerrighet. De ville ikke innrømme at de hadde misforstått Den hellige skrift som de gjorde krav på å kunne tolke. Fra den ene til den andre lød spørsmålet: Hvor har denne unge gutten sin lærdom fra, han som ikke har fått noen opplæring? Lyset skinte i mørket, men «mørket tok ikke imot det».3 rett

(49)Josef og Maria mister ham av syne
Mens alt dette pågikk, var Josef og Maria i stor forlegenhet og fortvilelse. Da de reiste fra Jerusalem, hadde de mistet kontakten med Jesus, og de visste ikke at han var blitt igjen der. Landet var tett befolket, og karavanene fra Galilea var svært store. Det var mye forvirring da de forlot byen. Underveis var de opptatt av samværet med venner og kjente, og det ble kveld før de la merke til at han var borte. rett

(49)Da de stanset for natten, savnet de hans hjelpsomhet. I den tro at han var med i reisefølget, hadde de ikke følt noen engstelse. Selv om han var så ung, stolte de ubetinget på ham. De ventet at når de trengte det, ville han være klar til å hjelpe dem slik som han alltid hadde gjort. Men nå våknet deres frykt. De lette etter ham i hele reisefølget, men forgjeves. Tanken på hvordan Herodes hadde prøvd å drepe ham da han var liten, gjorde dem redde. Mørke anelser fylte dem, og de bebreidet seg selv bittert. De drog tilbake til Jerusalem og fortsatte å lete. Dagen etter da de gikk omkring blant dem som tilbad i templet, ble de oppmerksomme på en velkjent stemme. De kunne ikke ta feil av den. Ingen annen stemme lignet hans. Den var så oppriktig og alvorlig, og likevel så frisk og klangfull. rett

(49)Jesus aner sitt himmelske opphav
De fant Jesus i rabbinernes skole. Selv om de var glade, kunne de ikke glemme sin sorg og engstelse. Da han var hos dem igjen, sa hans mor med en stemme som bar preg av irettesettelse: «Barnet mitt, hvordan kunne du gjøre dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så engstelige.» rett

(49)«Hvorfor lette dere etter meg?» sa Jesus. «Skjønte dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» Og da de ikke syntes å forstå hva han mente, pekte han opp. I ansiktet hans var det et lys som de undret seg over. Guddommen strålte gjennom det menneskelige. Da de fant ham i templet, lyttet de til hva som foregikk mellom ham og rabbinerne, og hans spørsmål og svar forundret dem. Det han sa, satte i gang tanker som aldri ville bli glemt. rett

(49)Det han spurte om, inneholdt en lærdom i seg selv: «Skjønte dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» Jesus var opptatt med den gjerning som han var kommet til verden for å gjøre. Men Josef og Maria hadde forsømt sin. Gud hadde vist dem stor ære ved å betro sin Sønn til dem. Hellige engler hadde ledet Josef på en slik måte åt Jesu liv kunne bli bevart. Men gjennom en hel dag hadde de vært uten kontakt med ham som de ikke skulle ha glemt et øyeblikk. Og da deres engstelse var over, bebreidet de ikke seg selv, men la skylden på ham. rett

(49)Det var naturlig for Jesu foreldre å betrakte ham som sitt eget barn. Han var sammen med dem hver dag, og hans liv var på mange måter likt andre barns liv, så det var vanskelig for dem å fatte at han var Guds Sønn. Derfor stod de i fare for ikke å verdsette velsignelsen ved å ha verdens gjenløser hos seg. Savnet av ham og den milde tilrettevisningen han gav uttrykk for, hadde til hensikt å vise dem hvilket hellig verv som var betrodd dem. rett

(50)I svaret til sin mor gav Jesus for første gang uttrykk for at han forstod sitt forhold til Gud. Før han ble født, hadde engelen sagt til Maria: «Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs ætt til evig tid.»4 Disse ordene hadde Maria grunnet på. Samtidig som hun trodde at barnet hennes skulle være Israels Messias, fattet hun likevel ikke hans misjon. Nå skjønte hun ikke hva han mente, men hun visste at han hadde frasagt seg slektskap med Josef og hadde erklært at han var Guds Sønn. rett

(50)Et lys i hjemmet
Jesus ignorerte ikke sitt forhold til sine jordiske foreldre. Fra Jerusalem drog han hjem sammen med dem og hjalp dem i deres strev. Hemmeligheten ved sin misjon gjemte han i sitt hjerte, og ventet i ydmykhet på den fastsatte tiden da han skulle begynne sin gjerning. I atten år etter at han først forstod at han var Guds Sønn, vedkjente han seg det bandet som knyttet ham til hjemmet i Nasaret, og han utførte de plikter som hviler på en sønn, en bror, en venn og en samfunnsborger. rett

(50)Etter at Jesus i templet ble klar over sin misjon, holdt han seg unna folkemengden. Han ville gjerne vende tilbake fra Jerusalem i stillhet sammen med dem som kjente til hemmeligheten med hans liv. Ved tjenesten i påskehøytiden ønsket Gud å kalle sitt folk bort fra deres timelige bekymringer og minne dem om sin underfulle gjerning da han fridde dem ut fra Egypt. Han ønsket at de i dette skulle se et løfte om utfrielse fra synd. rett

(50)Likesom blodet av det lammet som var slaktet, beskyttet hjemmene i Israel, skulle Kristi blod frelse dem. Men det kunne bare skje ved at de i tro gjorde hans liv til sitt eget. Den symbolske gudstjenesten hadde bare verdi hvis den rettet menighetens tanker til Kristus som deres personlige frelser. Gud ønsket at de under bønn skulle granske og tenke over Kristi misjon. Men da folkeskarene forlot Jerusalem, ble de så opptatt av reisen og det sosiale samvær, at de glemte gudstjenesten de hadde vært med til. Jesus følte seg ikke hjemme i deres selskap. rett

(50)På reisen hjem fra Jerusalem sammen med Josef og Maria håpet Jesus å få dem til å forstå profetiene om den lidende frelser. Før han døde på Golgata, prøvde han å lindre morens sorg. Nå tenkte han på henne. Maria skulle være vitne til hans siste sjelekval, og Jesus ønsket at hun skulle forstå hans misjon, så hun kunne bli styrket til å holde ut når sverdet en gang skulle trenge gjennom hennes egen sjel. Nå hadde han vært skilt fra henne i tre dager, og med sorg hadde hun lett etter ham overalt. Slik ville han igjen bli borte fra henne i tre dager når han skulle ofres for verdens synd. Og når han så kom ut fra graven, ville hennes sorg igjen bli forvandlet til glede. Men hvor mye lettere kunne hun ikke ha utholdt smerten ved hans død hvis hun hadde forstått de skriftord som han nå prøvde å gjøre henne oppmerksom på! rett

(52)Hvis Josef og Maria hele tiden hadde hatt sinnet vendt mot Gud i ettertanke og bønn, ville de ha forstått den hellige oppgaven de hadde fått, og ville ikke ha mistet Jesus av syne. Ved en dags forsømmelse mistet de ham, men det tok dem tre dagers angstfull leting å finne ham igjen. Slik også med oss. Ved tomt snakk, ond tale eller ved å forsømme bønn kan vi på en dag miste ham av syne. Men det kan ta mange dagers sorgfull leting å finne ham igjen og vinne tilbake den freden vi har mistet. rett

(52)I vårt samvær med hverandre må vi passe på ikke å glemme Jesus og så fortsette uten å merke at han ikke er med oss. Når vi blir opptatt av vanlige ting, slik at vi ikke har tanke for ham som er midtpunktet for vårt håp om evig liv, skiller vi oss fra Jesus og fra de himmelske engler. Disse hellige vesener kan ikke bli der Jesus er uønsket, og hvor hans fravær ikke blir lagt merke til. Det er grunnen til at motløshet så ofte forekommer blant dem som bekjenner seg til å være Kristi etterfølgere. rett

(52)Mange går til religiøse møter og kjenner seg forfrisket og trøstet ved Guds ord. Men når de forsømmer ettertanke, årvåkenhet og bønn, mister de velsignelsen, og de føler seg fattigere enn før. Ofte syntes de at Gud har behandlet dem hardt. De innser ikke at det er deres egen feil. Når de skiller seg fra Jesus, stenger de lyset fra ham ute. rett

(52)Det ville være godt for oss å bruke en time hver dag til å meditere over Kristi liv. I tankelivet burde vi følge hans liv steg for steg, og i fantasien holde fast ved hver begivenhet, særlig de avsluttende scener. Når vi tenker på hans store offer for oss, vil vi få en mer stabil tillit til ham, vår kjærlighet vil fornyes, og vi vil bli mer gjennomtrengt av hans Ånd. Hvis vi ønsker å bli frelst, må vi ved korsets fot lære leksen om botferdighet og ydmykhet. rett

(52)I vår omgang med hverandre kan vi også bli til velsignelse. Hvis vi tilhører Kristus, vil våre inderligste tanker dreie seg om ham. Vi vil gjerne vitne om ham, og når vi samtaler om hans kjærlighet, vil guddommelig innflytelse mildne oss. Når vi betrakter skjønnheten i hans karakter, vil vi bli «forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet». Luk 2,41-51 rett

neste kapitel