| Slektenes Håp kapitel 80. Fra side 584. Fra side 769 i den engelske utgave. |
(584)Endelig hadde Jesus fått hvile. Den lange dagen med vanære og tortur var slutt. Solen var i ferd med å gå ned: Da de siste strålene innvarslet sabbaten, lå Guds Sønn i ro i Josefs grav. Hans gjerning var fullført, og med hendene foldet i fred hvilte han gjennom sabbatsdagens hellige timer. rett (584)I begynnelsen hadde Faderen og Sønnen hvilt på sabbaten etter sin skapergjerning. Da «himmelen og jorden ... med hele sin hær» var fullført, frydet Skaperen og alle de himmelske vesener seg idet de betraktet det herlige synet, «mens alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd».1 rett (584)Nå hvilte Jesus fra sin gjerning som gjenløser, og selv om det var sorg blant dem som kjente ham på jorden, var det glede i himmelen. De himmelske vesener betraktet fremtiden som løfterik og herlig. Et gjenopprettet skaperverk og en gjenløst menneskeslekt som etter å ha overvunnet det onde, aldri mer kunne falle i synd, ville bli følgen av Kristi fullførte verk. Dette kunne Gud og englene se. rett (584)Den dagen da Jesus hvilte, er for alltid knyttet til denne scenen. «Fullkomment er hans verk», og «alt det Gud gjør, varer til evig tid». Når «alt det gjenopprettes som Gud har talt om fra eldgamle dager gjennom sine hellige profeter», vil skapelsens sabbat, den dagen da Jesus lå og hvilte i Josefs grav, fremdeles være en dag til hvile og jubel. Himmelen og jorden vil forene seg i lovprisning når de frelste folkeskarer «på sabbatsdagen fra uke til uke» bøyer seg for Gud og Lammet i frydefull tilbedelse.2 rett (584)De som var vitne til hans død (585)Det var ingen hviskende stemme som uttalte disse ordene. Alles øyne vendte seg for å se hvor de kom fra. Hvem var det som hadde talt? Det var den romerske offiseren. Kristi guddommelige tålmod og hans plutselige død med seiersropet på sine lepper hadde gjort inntrykk på denne hedningen. I det forslåtte og lemlestede legemet som hang på korset, erkjente offiseren at denne personen var Guds Sønn. Han kunne ikke la være å gi uttrykk for sin tro. Slik ble det igjen gitt vitnesbyrd om at vår gjenløser skulle få se lønnen for «all sin møye og sjelenød». På selve Jesu dødsdag hadde tre menn, alle vidt forskjellige, erklært sin tro - offiseren som hadde kommandoen over den romerske vaktstyrken, han som bar Jesu kors, og han som døde på korset ved siden av Jesus. rett (585)Etter som det led lenger ut på kvelden, bredte det seg en uvirkelig, overnaturlig stillhet over Golgata. Mengden spredte seg, og mange drog tilbake til Jerusalem helt annerledes til sinns enn de hadde vært om morgenen. Mange hadde møtt frem av nysgjerrighet, ikke fordi de hatet Kristus. Likevel hadde de trodd på prestenes anklager og betraktet Kristus som en forbryter. Under den opphetede stemningen hadde de sluttet seg til pøbelhopen i dens hån mot Jesus. Men da jorden ble innhyllet i mørke, og de stod der anklaget av sin egen samvittighet; følte de at de hadde gjort seg skyldig i en stor urett. rett (585)Mens dette fryktelige mørket varte, hørtes ingen form for spøk eller spottende latter, og da det igjen forsvant, begav de seg på hjemveien i alvorsfull taushet. De var overbevist om at prestenes anklager var falske, og at Jesus ikke var en bedrager. Noen få uker senere, da Peter talte på pinsefestens dag, var de blant de tusener som vendte om til Kristus. rett (585)Prestene får panikk (585)Ved Kristi fødsel hadde stjernen kjent ham og hadde ledet vismennene til krybben hvor han lå. De himmelske hærskarer hadde kjent ham og hadde sunget hans pris over Betlehems marker. Sjøen hadde kjent hans røst og etterkommet hans befaling. Sykdom og død hadde anerkjent hans myndighet og hadde overlatt sitt bytte til ham. Solen hadde kjent ham, og ved synet av hans dødsangst hadde den skjult sitt lys. Fjellene hadde kjent ham, og klippestykker var blitt rystet i småbiter ved hans rop. Den livløse natur kjente Kristus og gav vitnesbyrd om hans guddom. Men Israels prester og rådsherrer kjente ikke Guds Sønn. rett (586)Likevel kunne prestene og rådsherrene ikke slå seg til ro. De hadde gjennomført sine planer om å rydde Jesus av veien, men de hadde ikke den følelsen av seier som de hadde ventet. Selv i den stunden da de tilsynelatende hadde seiret, var de plaget av tvil om hva som nå ville skje. De hadde hørt ropet: «Det er fullbrakt!» «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!»4 De hadde sett hvordan fjellet revnet, og hadde følt det kraftige jordskjelvet, og de var rastløse og engstelige. rett (586)Prestene og rådsherrene hadde vært misunnelige på Jesus for hans innflytelse over folket mens han levde. De var tilmed misunnelige på ham etter at han var død. De fryktet den døde Kristus langt mer enn de noen gang hadde fryktet den levende Kristus, og de var redde for at folkets oppmerksomhet enda mer skulle bli rettet mot begivenheter i forbindelse med korsfestelsen. De fryktet for følgene av det som var gjort den dagen. For all del ville de ikke at hans legeme skulle bli værende på korset på sabbatsdagen. Nå nærmet sabbaten seg, og det ville krenke dens hellighet å ha de døde hengende på korset. Jødenes ledere brukte dette som påskudd og bad Pilatus om at ofrenes død måtte bli fremskyndet, og at de måtte bli fjernet før solen gikk ned. rett (586)Et knust hjerte (586)Prestene og rådsherrene ble forbauset da de oppdaget at Jesus alt var død. Døden på korset var en langvarig prosess, og det var vanskelig å avgjøre når livet opphørte. Det var uhørt at noen døde før seks timer etter korsfestelsen. Prestene ville være helt sikre på at Jesus virkelig var død, og på deres forslag stakk en soldat et spyd inn i siden hans. Fra såret rant det blod og vann. Alle som var til stede, la merke til dette. rett (586)Johannes omtaler denne hendelsen meget bestemt. Han sier: «En av soldatene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann. Og den som har sett det, han har vitnet om det, og hans vitnesbyrd er sant. Han vet at han taler sant, så også dere skal tro. Dette skjedde for at skriftordet skulle gå i oppfyllelse: Ikke et ben skal brytes på ham. Og et annet skriftord sier: De skal se på ham som de har gjennomboret.»6 rett (586)Etter oppstandelsen satte prestene og rådsherrene ut det rykte at Jesus slett ikke døde på korset. Han bare mistet bevisstheten, og livnet senere opp igjen. Et annet rykte gikk ut på at det som ble lagt i graven, ikke var et virkelig legeme av kjøtt og ben, men bare noe som lignet et legeme. Soldatenes opptreden gjendriver dette falskneriet. De brøt ikke benene hans, fordi han alt var død. For å tilfredsstille prestene stakk de spydet i siden hans. Hvis han fremdeles hadde levd, ville dette spydstikket ha medført øyeblikkelig død. rett (587)Men det var ikke spydstikket og heller ikke lidelsen på korset som var årsaken til at Jesus døde. Hans rop «med høy røst» i dødsøyeblikket, og strømmen av blod og vann som rant fra siden hans, vitnet om at han døde av et brutt og knust hjerte. Det var sjelekvalen som knuste hans hjerte, verdens synd som tok hans liv. rett (587)Jesus blir gravlagt (587)Selv i døden var Jesu legeme meget dyrebart for disiplene. De lengtet etter å gi ham en ærefull gravferd, men de visste ikke hvordan de skulle få det til. Den forbrytelsen Jesus var blitt dømt for, var forræderi mot den romerske stat, og de som ble henrettet for en slik forbrytelse, ble henvist til en gravplass som var avsatt spesielt for slike brottsmenn. Johannes var blitt igjen ved korset sammen med kvinnene fra Galilea. De kunne ikke overlate Jesu legeme til de ufølsomme soldatene og til å bli lagt i en vanærende grav. Likevel kunne de ikke avverge det. De kunne ikke oppnå noen gunst hos de jødiske myndigheter, og de hadde ikke noen innflytelse hos Pilatus. rett (587)I denne kritiske situasjonen fikk disiplene hjelp av Josef fra Arimatea og Nikodemus. Begge var medlemmer av Det høye råd og kjente Pilatus. De var velstående og innflytelsesrike, og de bestemte seg for at Jesus skulle få en ærefull gravferd. rett (587)Josef gikk frimodig til Pilatus og bad om å få Jesu legeme. Nå hørte Pilatus for første gang at Jesus virkelig var død. Han hadde hørt motstridende rykter om det som hadde hendt i forbindelse med korsfestelsen, men med vilje hadde man unnlatt å informere ham om at Jesus var død. Pilatus var blitt advart av prestene og rådsherrene mot bedrag fra Kristi disipler når det gjaldt hans legeme. Da Josef kom med sitt ønske, sendte han derfor bud etter den offiseren som hadde hatt ansvaret ved korset, og fikk sikker beskjed om at Jesus virkelig var død. Av ham fikk han også høre om det som hadde funnet sted på Golgata, noe som bekreftet det Josef hadde fortalt. rett (587)Josef fikk sitt ønske oppfylt. Mens Johannes fremdeles var bekymret for hvordan Jesus skulle bli gravlagt, kom Josef tilbake med Pilatus' ordre om hans legeme. Og Nikodemus hadde med seg en kostbar blanding av myrra og aloe, omkring hundre pund, til å salve ham med. De mest hedrede i hele Jerusalem kunne ikke blitt vist en større aktelse i døden. rett (588)Disiplene ble forbauset over å se at disse rike rådsherrene var like interessert i deres Herres begravelse som de selv var. rett (588)Hverken Josef eller Nikodemus hadde åpenlyst tatt imot Kristus mens han levde. De visste at et slikt skritt ville utelukke dem fra Det høye råd, og de håpet ved sin innflytelse å kunne beskytte ham under rådsforhandlingene. En stund så det ut til at dette skulle lykkes, men da de slu prestene skjønte at de to rådsherrene var gunstig innstilt overfor Kristus, forpurret de deres planer. Mens de var fraværende, ble Jesus dømt og overgitt til å bli korsfestet. Nå da han var død, la de ikke lenger skjul på sin tilknytning til ham. rett (588)Mens disiplene var redde for åpenlyst å tre frem som Jesu etterfølgere, kom Josef og Nikodemus frimodig til hjelp. Den hjelpen disse rike og ansette menn kunne gi, var i høyeste grad påkrevd. De kunne gjøre det som var umulig for disiplene å gjøre for sin døde mester, og deres rikdom og innflytelse beskyttet dem i stor utstrekning mot prestene og rådsherrene. rett (588)Varsomt og ærbødig tok de Jesu legeme ned fra korset. Når de betraktet det forslåtte legemet, lot de medlidenhetens tårer få fritt løp. Josef eide en ny grav som var hogd inn i fjellet. Den hadde han reservert for seg selv, men den lå nær Golgata, og nå gjorde han den i stand for Jesus. Etter at de hadde salvet Jesu legeme og svøpt det varsomt inn i et linlaken, ble han båret til graven. Der rettet de tre disiplene ut de mishandlede lemmene og foldet hendene hans på brystet. rett (588)Kvinnene fra Galilea kom for å se etter at alt var gjort som gjøres kunne for deres kjære Herres døde legeme. De så også at den tunge steinen ble rullet foran åpningen til graven, og visste at Jesus var lagt til hvile. Kvinnene var de siste ved korset og de siste ved Jesu grav. Da tussmørket falt på, stanset Maria Magdalena og den andre Maria enda litt ved sin Herres hvilested, og gråt i sorg over den skjebne som hadde rammet ham som de elsket. «Deretter vendte de tilbake .... På sabbaten holdt de seg i ro som loven krevde.»7 rett (588)En uforglemmelig påskesabbat (590)På sabbaten var tempelforgården full av folk som kom for å tilbe. Øverstepresten som hadde vært til stede på Golgata, var der også, kledd i sin praktfulle embetsdrakt. Prester med hvite turbaner var i full aktivitet med å utføre sine plikter. Men noen av dem som var til stede, kunne ikke slå seg helt til ro da blodet av okser og bukker ble båret frem som offer for synd. De var ikke klar over at forbildet hadde møtt virkeligheten, og at et ufattelig offer var blitt brakt for verdens synd. De visste ikke at den rituelle gudstjenesten ikke lenger hadde noen verdi. Men aldri tidligere hadde de overvært denne handlingen med så motstridende følelser. Basunene, musikkinstrumentene og sangernes stemmer klang like høyt og klart som vanlig. Men en følelse av noe ukjent gjennomtrengte alt. Den ene etter den andre forhørte seg om en merkelig hendelse som hadde funnet sted. rett (590)Hittil hadde Det aller helligste vært omhyggelig voktet så ingen skulle trenge seg inn. Men nå var det åpent så alle kunne se inn. Det tunge forhenget som var laget av rent lin og vakkert tilvirket med gull, skarlagen og purpur, var flerret fra øverst til nederst. Det stedet hvor Gud Herren hadde møtt med øverstepresten for å åpenbare sin herlighet, det som hadde vært Guds hellige audiensrom, lå nå åpent for alles blikk - et sted som Herren ikke lenger anerkjente. Med bange anelser gjorde prestene tjeneste ved alteret. Blottleggelsen av de hellige mysterier som var forbundet med Det aller helligste, fylte dem med frykt for kommende ulykker. rett (590)Mange var sterkt opptatt av tanker som begivenhetene på Golgata hadde vært årsak til. Fra korsfestelsen til oppstandelsen var mange søvnløse øyne stadig opptatt med å granske profetiene. Noen ønsket å forstå den fullstendige betydning av den høytiden de nettopp feiret, mens andre ville finne beviser for at Jesus ikke var den han gav seg ut for å være. Atter andre lette med sorg etter beviser for at han var den sanne Messias. Selv om de gransket med forskjellige motiver, ble alle overbevist om det samme: at profetiene var gått i oppfyllelse i det som hadde skjedd de siste få dagene, og at den korsfestede var verdens gjenløser. Mange som den gangen var med ved påskefeiringen, tok aldri siden del i påskens ritualer. Til og med mange av prestene ble overbevist om Jesu virkelige natur. Deres gransking av profetiene hadde ikke vært forgjeves, og etter oppstandelsen anerkjente de ham som Guds Sønn. rett (590)Da Nikodemus så at Jesus var blitt hengt på korset, husket han det Jesus hadde sagt til ham om natten på Oljeberget: «Likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal også Menneskesønnen løftes opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.»8 Denne sabbaten da Jesus lå i graven, hadde Nikodemus anledning til å tenke etter. Et klarere lys strålte nå inn i hans sinn, og de ordene Jesus hadde talt til ham, var ikke lenger så hemmelighetsfulle. Han følte at han hadde gått glipp av mye fordi han ikke hadde sluttet seg til Jesus mens han levde. Nå tenkte han på ny igjennom det som hadde hendt på Golgata. Jesu forbønn for sine mordere og hans svar på den døende røverens bønn talte til den lærde rådsherren. rett (591)Igjen så han Jesus i hans sjeleangst. Igjen hørte han det siste ropet: «Det er fullbrakt!» som lød lik et seiersrop. På ny så han jorden vakle, himmelen formørkes, forhenget som revnet, fjellet som skalv, og hans tro ble grunnfestet for alltid. Nettopp den begivenheten som ødela håpet hos disiplene, overbeviste Josef og Nikodemus om Jesu, guddom. En fast og urokkelig tro gav dem et mot som overvant deres frykt. rett (591)Aldri før hadde Kristus tiltrukket seg mengdens oppmerksomhet som nå da han var lagt i graven. Slik folk var vant til, kom de med sine syke og lidende til tempelforgården og spurte: Hvem kan fortelle oss noe om Jesus fra Nasaret? Mange hadde kommet langveisfra for å finne ham som hadde helbredet de syke og oppreist de døde. Fra alle kanter hørtes ropet: Hvor er Kristus, han som kan helbrede? De som man mente viste tegn på spedalskhet, ble undersøkt av prestene. Mange fikk høre at mann, kone eller barn ble erklært spedalske og var nødt til å forlate hjemmets trygghet og sine venners omsorg. De måtte advare fremmede med klageropet: «Uren! Uren!» Jesu vennlige hender, som aldri avslo en helbredende berøring av den frastøtende spedalske, lå nå foldet på brystet hans. Leppene som på den sykes inntrengende bønn hadde svart: «Jeg vil, bli ren!» var nå tause. rett (591)Mange henvendte seg til øversteprestene og rådsherrene for å få medfølelse og lindring, men forgjeves. De syntes å være bestemt på å ha den levende Kristus iblant seg igjen. De gav ikke opp, men bad ivrig om å få treffe ham, og de lot seg ikke avvise. Men de ble jaget bort fra tempelforgården, og soldater ble plassert ved portene for å holde tilbake de mange som kom med sine syke og døende og forlangte å komme inn. rett (591)De syke som var kommet for å bli helbredet av Jesus, brøt sammen av skuffelse. Gatene var fulle av sørgende mennesker. De syke holdt på å dø fordi de ikke fikk føle Jesu legende berøring. Leger ble rådspurt, men forgjeves. Ingen kunne helbrede som han som lå i Josefs grav. rett (591)De sykes klagerop gjorde at tusener av mennesker fikk en indre overbevisning om at et stort lys i verden hadde sloknet. Uten Kristus var verden svart og trist. Mange som hadde tatt del i ropet: «Korsfest! Korsfest ham!» forstod nå hvilken ulykke som hadde rammet dem. Nå ville de like ivrig ha ropt: Gi oss Jesus! - om han bare hadde vært i live. rett (591)Da folk fikk vite at prestene hadde overgitt Jesus til å bli henrettet, ble det stilt mange spørsmål i forbindelse med hans død. Enkelthetene ved rettergangen var blitt holdt så hemmelig som mulig. Men i den tiden da han lå i graven, var hans navn på alles lepper, og rykter om den fingerte rettshandlingen og om prestenes og rådsherrenes umenneskelighet ble spredt overalt. Forstandige mennesker henvendte seg til dem og bad om en forklaring på profetiene om Messias i Det gamle testamente. Da de forsøkte å sette sammen et eller annet falskneri som svar, ble folk rasende. De kunne ikke forklare profetiene som handlet om Kristi lidelse og død, og mange av dem som spurte, ble overbevist om at Den Hellige skrift var blitt oppfylt. rett (592)Militærvakt ved graven (592)Judas hadde fortalt om det Jesus hadde sagt til disiplene på den siste reisen til Jerusalem: «Se, vi drar opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til overprestene og de skriftlærde. De skal dømme ham til døden og utlevere ham til hedningene, og han skal bli hånet og pisket og korsfestet. Og den tredje dag skal han oppstå.» 10 Da de hørte dette, spottet de og gjorde narr. Men nå stod det klart for dem at Kristi forutsigelser var blitt oppfylt så langt. Han hadde sagt at han ville stå opp igjen den tredje dagen, og hvem kunne si at ikke også det ville skje? De ville så gjerne bli kvitt disse tankene, men kunne ikke. De trodde og skalv slik som djevelen, deres far. rett (592)Nå da opphisselsen og vanviddet var gått over, ble bildet av Jesus klart og påtrengende i deres sinn. De så ham slik han stod foran sine fiender, rolig og uten å klage, mens han led under deres hån og skjellsord. Alle begivenhetene i forbindelse med rettergangen og korsfestelsen dukket opp i bevisstheten med en overveldende overbevisning om at han var Guds Sønn. De følte at han når som helst kunne stå like foran dem - den anklagede som anklager, den dømte som dommer, og den som var drept, for å kreve rettferdighet ved at hans mordere måtte dø. rett (592)Det var lite hvile for dem å få på sabbaten. Selv om de ikke ville trå over dørterskelen hos en hedning av frykt for å bli urene, holdt de likevel en rådslagning om Jesu legeme. Døden og graven måtte ikke gi slipp på ham som de hadde korsfestet. Derfor gikk overprestene ·og fariseerne sammen til Pilatus og sa: «Herre, vi er kommet til å tenke på hva denne bedrageren sa da han enda levde: Etter tre dager skal jeg oppstå. Gi derfor ordre om å holde vakt ved graven til den tredje dag er over, så ikke disiplene hans skal komme og stjele ham og si til folket at han er stått opp fra de døde. Da ville vi få et nytt bedrag, verre enn det første.» Pilatus svarte: «Her har dere vaktmannskap. Gå så og sørg for vakthold slik dere finner det best.» 11 rett (592)Prestene gav instruks om hvordan graven skulle sikres. En svær stein ble plassert foran åpningen. Tvers over steinen spente de tauverk og festet endene trygt til selve grunnfjellet og forseglet dem med det romerske segl. Steinen kunne ikke flyttes uten at seglet ble brutt. En vaktstyrke på hundre soldater ble så plassert rundt graven for å hindre at noen skulle foreta seg noe med den. Prestene gjorde alt de kunne for å holde Kristi legeme der det var blitt lagt. Han lå l graven som var så sikkert forseglet som om han skulle bli der for alltid. rett (593)Slik var det svake mennesker rådslo og la planer. Lite innså disse morderne hvor nytteløse deres anstrengelser var. Men ved deres handlemåte ble Gud herliggjort. Nettopp de anstrengelser som ble gjort for å hindre Kristi oppstandelse, er de mest overbevisende vitnesbyrd om den. Jo flere soldater de plasserte rundt graven, desto sterkere ville vitnesbyrdet om hans oppstandelse bli. rett (593)Århundrer før Kristi død hadde Den Hellige Ånd forkynt ved salmisten: «Hvorfor er folkeslag i opprør, hvorfor legger folkene unyttige planer? Jordens konger reiser seg, fyrstene rådslår sammen mot Herren og hans salvede: «La oss sprenge deres lenker og kaste repene av oss!» Han som troner i himmelen, ler. Herren spotter dem.»12 Romerske vakter og romerske våpen hadde ikke makt til å holde livets Herre i graven. Utfrielsens time var nær. rett |