Han åpnet dødsrikets porter

(594)Han åpnet dødsrikets porter
Natten til den første dag i uken nærmet seg endelig slutten. Den mørkeste timen like før daggry var kommet. Kristus var fremdeles fange i graven. Den svære steinen var på plass, det romerske seglet var ikke brutt, og vaktsoldatene var på post. Det var også usynlige tilskuere. Skarer av onde engler var samlet omkring stedet. Hadde det vært mulig, ville mørkets fyrste med sin hær av frafalne engler for alltid ha holdt graven forseglet. Men en himmelsk hærskare omringet gravstedet. Mektige engler voktet graven og ventet på å by livets fyrste velkommen. rett

(594)Naturen spiller med
«Med ett kom det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen.» Iført Guds rustning forlot denne engelen de himmelske sfærer. De klare stråler av Guds herlighet dannet en lysbane foran ham. «Han var som lynet å se til, og drakten var hvit som snø. Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde.» rett

(594)Prester og rådsherrer, hvor er kraften hos vaktene deres? Tapre soldater som aldri fryktet for menneskers makt, er nå som fanger som ble tatt uten våpen. Det ansiktet de ser, er ikke en dødelig krigers ansikt. Det er ansiktet til den mektigste i Herrens hær. Denne budbæreren har den posisjon Satan mistet ved sitt fall. Det var han som fra høydedragene rundt Betlehem forkynte Kristi fødsel. Jorden skjelver når han nærmer seg, og mørkets hærskarer flykter. Idet han ruller bort steinen, er det som om himmelen kommer ned til jorden. Soldatene ser at han fjerner gravsteinen som om det var en småstein, og hører at han roper: rett

(594)Guds Sønn, kom ut, din Far kaller deg! De ser at Jesus kommer frem fra graven og hører at han forkynner over det åpne gravstedet: «Jeg er oppstandelsen og livet.» Idet han kommer frem i majestet og herlighet, bøyer englehæren seg dypt i tilbedelse for gjenløseren og byr ham velkommen med lovsang. rett

(595)Et jordskjelv tilkjennegav øyeblikket da Kristus gav sitt liv. Et annet jordskjelv vitnet om at han tok det igjen med seier. Han som hadde overvunnet døden og graven, kom frem fra sitt hvilested som seierherre, mens jorden skalv, lynene blinket og tordenen rullet. Når han kommer igjen, vil han «ryste, ikke bare jorden, men også himmelen». «Jorden raver som en drukken mann og svaier som vaktmannens skur.» «Himmelen rulles sammen som en bokrull,» «elementene skal komme i brann og oppløses, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset». «Men Herren er et vern for sitt folk, en borg for Israels sønner.» l rett

(595)Ved Jesu død hadde soldatene sett at jorden var innhyllet i mørke midt på dagen. Men ved oppstandelsen så de hvordan englenes stråleglans lyste opp natten, og de hørte at himmelens beboere sang med stor fryd og triumf: Du har overvunnet Satan og mørkets makter; du har oppslukt døden til seier! rett

(595)Kristus kom herliggjort ut av graven, og de romerske vaktene så ham. Deres blikk var som fastnaglet til det ansiktet som de nylig hadde hånet og spottet. I den herliggjorte skikkelsen så de den fangen som de hadde sett i domshallen, og som de hadde flettet en tornekrone til. Dette var han som uten å gjøre motstand hadde stått foran Pilatus og Herodes med ryggen opprevet av de grusomme piskeslag. Det var han som var blitt naglet til korset, som prestene og rådsherrene, fulle av selvtilfredshet hadde ristet på hodet av og sagt: «Andre har han frelst, men seg selv kan han ikke frelse!»2 Det var han som var blitt lagt i Josefs nye grav. På himmelens befaling var denne fangen satt fri. Om det ene fjellet var stablet oppå det andre over hans grav, kunne de ikke ha hindret ham fra å komme frem. rett

(595)Skrekkslagne prester og soldater
Ved synet av englene og den herliggjorte frelser falt de romerske vaktsoldatene bevisstløse til jorden. Da det himmelske følge ble borte for deres blikk, reiste de seg, og så fort som deres skjelvende ben kunne bære dem, for de av sted mot porten til hagen. De vaklet av gårde lik berusede personer og skyndte seg inn i byen. Til alle de traff, fortalte de det de hadde opplevd. rett

(595)De var på vei til Pilatus, men det de hadde fortalt, var kommet de jødiske myndigheter for øre. Øversteprestene og rådsherrene sendte bud med beskjed om at de først måtte komme til dem. Disse soldatene var et merkelig syn. Skjelvende av skrekk og likbleke fortalte de om Kristi oppstandelse. De fortalte alt akkurat slik som de hadde sett det. De hadde ikke hatt tid til å tenke på eller si noe annet enn sannheten. Med smerte og forferdelse i stemmen sa de: Det var Guds Sønn som ble korsfestet. Vi hørte at en engel forkynte at han var himmelens majestet og herlighetens konge! rett

(595)Prestene ble likbleke. Kaifas forsøkte å si noe. Leppene beveget seg, men det kom ingen lyd. Soldatene var i ferd med å forlate rådssalen da en stemme stanset dem. Endelig hadde Kaifas fått igjen talens bruk. Vent, vent! sa han. Ikke fortell noen det dere har sett! rett

(596)En løgnrapport ble så gitt til soldatene. «Dere skal si at disiplene hans kom om natten og stjal ham mens dere sov.» Her overlistet prestene seg selv. Hvordan kunne soldatene si at disiplene hadde stjålet hans legeme mens de sov? Hvordan kunne de i så fall vite det? Og hvis det kunne bevises at disiplene hadde stjålet Kristi legeme, ville da ikke prestene vært de første til å fordømme dem? Eller hvis vaktmannskapene hadde sovet ved graven, ville så ikke prestene straks ha anklaget dem for Pilatus? rett

(596)Soldatene ble skrekkslagne ved tanken på at de skulle utsette seg for å bli anklaget for å ha sovet på sin post, en forseelse som ble straffet med døden. Skulle de nå vitne falskt for å bedra folk og dermed sette sitt eget liv i fare? Hadde de ikke stått på sin post hele natten uten blund på øynene? Hvordan kunne de klare seg i et forhør hvis de avla falsk ed, selv om de fikk penger for det? rett

(596)Pilatus
For å avverge det de fryktet for lovte prestene å trygge vaktsoldatenes sikkerhet. De sa at Pilatus like så lite som de selv ønsket at en slik melding skulle komme i omløp. De romerske soldatene solgte sin hederlighet til jødene for penger. De kom til prestene med en høyst oppsiktsvekkende og skremmende opplysning. De gikk ut med en slump penger, og på tungen hadde de en løgnrapport som prestene hadde satt sammen. rett

(596)I mellomtiden fikk Pilatus melding om Kristi oppstandelse. Selv om han var ansvarlig for at Kristus ble sendt i døden, hadde han brydd seg forholdsvis lite om det. Om han enn motvillig hadde avsagt dom over ham, og det med en følelse av medlidenhet, hadde han ikke kjent noe virkelig samvittighetsnag før nå. I redsel stengte han seg inne i sitt hus, fast bestemt på ikke å ta imot noen. Likevel skaffet prestene seg adgang. De fortalte hva de hadde funnet på, og henstilte inntrengende til ham å overse vaktsoldatenes pliktforsømmelse. Før han gav sitt samtykke til dette, utspurte han selv vaktmann skapene i fortrolighet. Av frykt for sin egen sikkerhet våget de ikke å legge skjul på noe, og Pilatus fikk vite alt som hadde funnet sted. Han forfulgte ikke saken videre, men fra da av hadde han ingen fred. rett

(596)Ryktene svirrer
Da Jesus ble lagt i graven, triumferte Satan. Han håpet at Jesus ikke ville ta igjen sitt liv, og han gjorde krav på hans legeme. Han satte sin egen vakt omkring graven for å holde Kristus som fange, og han ble forbitret og harm da englene hans flyktet idet den himmelske budbæreren kom. Da han så at Kristus kom seirende ut av graven, visste han at det betydde slutten på hans eget rike, og at han selv til sist måtte dø. rett

(597)Ved å overgi Kristus til å dø hadde prestene gjort seg selv til Satans redskaper. Nå var de fullstendig i hans makt. De var fanget i en snare som de ikke så noen annen måte å slippe ut av enn ved å fortsette sin kamp mot Kristus. Da de hørte om hans oppstandelse, fryktet de for folkets harme. De følte at deres eget liv var i fare. Deres eneste håp var å bevise at Kristus var en bedrager, ved at de nektet for at han var oppstått. Derfor bestakk de soldatene og sikret seg at Pilatus var taus, og de spredte sin løgnhistorie vidt og bredt. rett

(597)Men det fantes vitner som de ikke kunne få til å tie. Mange hadde hørt det soldatene fortalte om Kristi oppstandelse, og noen av de døde som stod opp sammen med ham, viste seg for mange og erklærte at han var oppstanden. Prestene fikk melding om dette av personer som hadde sett dem som var oppstått, og hørt deres vitnesbyrd. rett

(597)Prestene og rådsherrene gikk i stadig frykt for at de ute på gaten eller hjemme hos seg selv skulle komme til å stå ansikt til ansikt med Kristus. De følte at de ikke var trygge noe sted. Et hvilket som helst stengsel ville være en dårlig beskyttelse overfor Guds Sønn. Dag og natt stod den fryktelige hendelsen i domshallen for dem, da de hadde ropt: «La hans blod komme over oss og våre barn!»3 Aldri ville minnet om dette forsvinne fra deres sinn. Aldri mer ville de kunne sove i fred. rett

(597)Oppreist med Kristus
Da den mektige engelens røst lød: «Din Far kaller deg!» kom Jesus frem fra graven ved det liv som var i ham selv. Nå ble sannheten av det han selv hadde sagt, bevist: «Jeg gir mitt liv for siden å ta det tilbake, ... for jeg har makt til å gi mitt liv og makt til å ta det igjen.» De profetiene som han hadde uttalt til prestene og rådsherrene, ble nå oppfylt: «Riv ned dette templet, og jeg skal reise det opp på tre dager.»4 rett

(597)Over Josefs åpne grav hadde Kristus med seier forkynt: «Jeg er oppstandelsen og livet.» Bare Guddommen kunne uttale disse ordene. Alle skapte vesener lever ved Guds vilje og makt. De er avhengige mottagere av Guds liv. Alle, fra den mektigste seraf til den ringeste skapning, blir oppholdt av ham som er livets kilde. Bare han som er ett med Gud, kunne si: «Jeg har makt til å gi mitt liv og makt til å ta det igjen.» I sin guddommelighet hadde Kristus makt til å bryte dødens lenker. rett

(597)Kristus stod opp fra de døde som førstegrøden av dem som var sovnet inn. Han var oppfyllelsen av det som svinge-kornbandet pekte frem til, og hans oppstandelse inntraff nettopp på den dagen da svinge-kornbandet skulle bæres frem for Herren.5 Denne symbolske seremonien var blitt utført i mer enn tusen år. De første aksene med modent korn ble høstet inn, og når folk drog opp til Jerusalem for å feire påsken, ble kornband fra denne førstegrøden svingt som et takkoffer for Herren. Først måtte seremonien med svinge-kornbandet finne sted, før resten av kornet kunne skjæres og bindes i nek. Det kornbandet som ble innvidd til Gud, var en fremstilling av høstens avling. rett

(598)På lignende måte var Kristus et symbol på den store åndelige innhøstning for Guds rike. Hans oppstandelse er forbildet og garantien for at alle rettferdige døde skal oppstå. «For så sant vi tror at Jesus døde og stod opp, så skal Gud ved Jesus også føre dem som er sovnet inn, fram sammen med ham.» rett

(598)Da Kristus stod opp, førte han også ut mange av gravens fanger. Jordskjelvet da han døde, hadde åpnet disse gravene, og da han stod opp, kom de frem sammen med ham. Det var slike som hadde vært Guds medarbeidere, og som hadde gitt sitt liv for å kunne vitne om sannheten. Nå skulle de være vitner for ham som hadde reist dem opp fra de døde. rett

(598)Under sin virksomhet hadde Jesus vekket døde til liv. Han hadde vekket opp sønnen til enken fra Nain, synagogeforstanderens datter og Lasarus. Men disse ble ikke udødeliggjort. Etter at de hadde stått opp, var de fremdeles underlagt dødens lov. Men de som kom ut av graven ved Kristi oppstandelse, ble oppreist til evig liv. De ble tatt til himmelen sammen med ham som trofeer og tegn på hans seier over døden og graven. Disse er ikke lenger Satans fanger, sa Kristus. Jeg har gjenløst dem. Jeg har ført dem ut fra graven som førstegrøden av min makt, for at de skal være hos meg der hvor jeg er, og aldri mer oppleve sorg og død. rett

(598)De gikk inn i byen, viste seg for mange og forkynte: Kristus er stått opp fra de døde, og vi ble oppreist sammen med ham. Slik ble oppstandelsens hellige sannhet udødeliggjort. De hellige som var oppstått, vitnet om sannheten i ordene: «Dine døde skal bli levende, de døde legemer som tilhører meg.» Deres oppstandelse var et bilde på oppfyllelsen av denne profeti: «Våkn opp og rop av fryd, dere som bor i støvet! For din dugg er en lysende dugg, og jorden gir døde tilbake til livet.» 7 rett

(598)For den troende er Kristus oppstandelsen og livet. I ham er det livet som gikk tapt ved synden, blitt gjenopprettet. For han har liv i seg selv for å gi liv til hvem han vil. Han har fått rett til å gi udødelighet. Det livet han gav som menneske, tar han igjen og gir det til menneskeheten. «Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.» «Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham med vann som veller fram og gir evig liv.» «Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.»8 . rett

(598)For den troende er døden en underordnet sak. Kristus omtaler den som noe som bare har liten betydning. «Den som holder fast på mitt ord, skal aldri i evighet kjenne døden.» For den kristne er døden bare en søvn, et øyeblikk i stillhet og mørke. Livet er skjult med Kristus i Gud, og «når Kristus, vårt liv, åpenbarer seg, da skal også dere åpenbares i herlighet sammen med ham».9 rett

(598)Den røsten som ropte fra korset: «Det er fullbrakt!» ble hørt blant de døde. Den trengte gjennom gravens vegger og oppfordret dem som sov, til å stå opp. Slik vil det bli når Kristi røst skal lyde fra himmelen. Den røsten vil trenge inn i gravene og åpne dem, og de døde i Kristus skal stå opp. rett

(599)Ved Kristi oppstandelse ble bare få graver åpnet. Men ved hans gjenkomst vil alle de dyrebare døde høre hans røst og oppstå til et herlig, udødelig liv. Den samme kraften som reiste Kristus opp fra de døde, vil også oppreise hans menighet og herliggjøre den med ham over alle makter og myndigheter, over alt velde og herredømme og over alle navn som kan nevnes, ikke bare i denne verden, men også i den kommende. Matt 28,2-4,11-15 rett

neste kapitel