| Slektenes Håp kapitel 82. Fra side 600. Fra side 788 i den engelske utgave. |
(600)Kvinnene som hadde stått ved Kristi kors, ventet og våket mens sabbatens timer svant. Meget tidlig den første dag i uken gikk de ut til graven og hadde med seg kostbare salver for å salve Jesu legeme. De tenkte ikke på at han skulle stå opp fra de døde. For dem var håpets sol gått ned, og det var natt i deres sinn. Mens de gikk der, snakket de sammen om Kristi barmhjertighetsgjerninger og hans trøsterike ord. Men de husket ikke at han hadde sagt: «Jeg skal se dere igjen.»1 rett (600)Uten å vite hva som nettopp da fant sted, nærmet de seg hagen og sa mens de gikk: «Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra inngangen til graven?» De visste at de ikke selv kunne fjerne steinen, men de gikk likevel videre. Og se, himmelen ble plutselig opplyst av en stråleglans som ikke kom fra soloppgangen. Jorden skalv. Da så de at den store steinen var veltet til side. Graven var tom. rett (600)Han lever! (600)Mens de oppholdt seg der, fikk de plutselig se at de ikke var alene. rett (600)En ung skikkelse i skinnende klær satt ved graven. Det var den engelen som hadde veltet steinen til side. Han opptrådte i menneskeskikkelse for ikke å skremme disse Jesu venner. Likevel strålte lyset av himmelsk herlighet omkring ham, og kvinnene ble redde. De snudde seg for å flykte, men engelens ord fikk dem til å stanse. «Frykt ikke!» sa han. «Jeg vet at dere søker Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er oppstått, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted til hans disipler og si: Han er stått opp fra de døde.» rett (600)Igjen ser de inn i graven, og igjen får de høre den underfulle nyhet. rett (601)Der inne er det en annen engel i menneskeskikkelse, og han sier: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er oppstått. Husk hva han sa til dere mens han enda var i Galilea: Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han oppstå.» rett (601)Han er oppstått! Han er oppstått! Kvinnene gjentar ordene gang på gang. De har ikke bruk for salvingsoljen. Jesus lever, han er ikke død. Nå husket de at da han talte om sin død, sa han at han skulle stå opp igjen. For en dag dette var for verden! I hast forlot kvinnene graven «med frykt og stor glede, og løp for å fortelle det til disiplene». rett (601)Peter og Johannes «så og trodde» (601)Det var Kristus selv som hadde lagt gravklærne så omhyggelig på plass. Da den mektige engelen kom til graven, var det en annen engel som sluttet seg til ham. Det var han som med sin hærskare hadde holdt vakt over Herrens legeme. Da engelen fra himmelen rullet steinen bort, gikk de andre inn i graven og løste klærne fra Jesu legeme. Men det var Jesus selv som foldet hver del sammen og la dem på plass. For ham som styrer både stjernene og atomene, er ikke noe uvesentlig. Orden og fullkommenhet kan ses i alt hans verk. rett (601)Jesus viser seg for Maria Magdalena (601)Så snudde hun seg og gikk bort fra englene. Det som opptok henne, var å finne noen som kunne fortelle hvor det var blitt av Jesu legeme. Nå hørte hun en annen stemme: «Hvorfor gråter du, kvinne? ... Hvem leter du etter?» Med tårefylte øyne så Maria skikkelsen av en mann. Hun trodde det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» rett (602)Hvis rikmannens grav ble ansett for å være altfor ærefull for Jesus, ville hun selv skaffe et annet sted for ham. Det fantes en grav som ved Jesu egne ord var blitt ledig, den graven hvor Lasarus hadde ligget. Kunne hun ikke legge sin Herre der? Hun følte at å ha omsorg for hans døde legeme ville være en stor trøst i sorgen. rett (602)Men så snakker Jesus til henne med sin egen velkjente stemme: «Maria!» Nå visste hun at det ikke var en fremmed som snakket til henne. Da hun snudde seg, så hun like foran seg den levende Kristus. I sin glede glemte hun at han hadde vært korsfestet. Hun løp mot ham som om hun ville omfavne føttene hans, og utbrøt: «Rabbuni!» Men Jesus løftet hånden og sa: «Rør meg ikke, for jeg er ennå ikke fart opp til Faderen. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg farer opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.» Og Maria gikk av sted til disiplene med det glade budskapet. rett (602)Jesus avslo å ta imot hyllest fra sitt folk før han hadde fått forsikringen om at Faderen hadde godtatt hans offer. Han for opp til himmelen og fikk av Gud selv forsikringen om at hans forsoning for menneskenes synder var tilstrekkelig, og at alle ved hans blod kunne oppnå evig liv. Faderen stadfestet den pakten som var gjort med Kristus, at han ville ta imot angerfulle og lojale mennesker og elske dem like høyt som han elsket sin Sønn. Kristus skulle fullbyrde sin gjerning og oppfylle sitt løfte om å gjøre mennesker kosteligere enn rent gull, mer dyrebare «enn gull fra Ofir».2 All makt i himmel og på jord ble gitt til livets fyrste. Deretter vendte han tilbake til sine etterfølgere i en syndig verden, så han kunne gi dem del i sin makt og herlighet. rett (602)Mens Kristus stilte seg frem for Gud og tok imot gaver til sin menighet, kretset disiplenes tanker seg om den tomme graven, og de sørget og gråt. Den dagen som var en jubelens dag for hele himmelen, var for disiplene en dag med uvisshet, forvirring og rådvillhet. Den vantro de viste overfor det kvinnene fortalte, vitnet om hvor langt ned deres tro var sunket. Nyheten om Kristi oppstandelse var så helt annerledes enn det de hadde sett frem til, at de ikke kunne tro det. Det var for godt til å være sant, mente de. De hadde hørt så mye om saddukeernes teorier at de bare hadde uklare begreper om oppstandelsen. De visste knapt hva oppstandelse fra de døde egentlig betydde. De var ute av stand til å fatte en sannhet med et slikt innhold. rett (602)Gå og fortell disiplene! (604)«Si til hans disipler og til Peter,» sa engelen. Siden Kristi død hadde Peter vært knuget av samvittighetsnag. Det som alltid stod for ham, var hans skammelige fornektelse av Herren, og Jesu kjærlige og smertefulle blikk. Blant alle disiplene hadde Peters smerte vært den bitreste. Det er han som får forsikringen om at hans anger er godtatt og hans synd tilgitt, og han blir nevnt ved navn. rett (604)«Si til hans disipler og til Peter: Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham.» Alle disiplene hadde sviktet Jesus, og innbydelsen til å møte ham igjen innbefatter dem alle. Han har ikke forkastet dem. Da Maria Magdalena fortalte at hun hadde sett Herren, gjentok hun oppfordringen om å møte ham i Galilea. For tredje gang ble budskapet sendt til dem. Etter at Jesus hadde vært hos sin Far, viste han seg for de andre kvinnene og sa: «Vær hilset!» Og de gikk frem og omfavnet føttene hans og tilbad ham. Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.» rett (604)Det første Kristus gjorde etter oppstandelsen var å overbevise disiplene om hans uforminskede hengivenhet og omhu for dem. For å gi dem bevis på at han var deres levende frelser som hadde brutt gravens lenker og ikke lenger kunne holdes i dødens fangenskap, viste han seg for dem igjen og igjen. Han gjorde det også for å vise at han hadde det samme kjærlige sinnelag som da han var hos dem som deres avholdte lærer. Han ville knytte dem enda fastere til seg med kjærlighetens bånd. Derfor sa han: Gå og si til mine brødre at de skal møte meg i Galilea! rett (604)Da disiplene hørte dette tydelige kallet, begynte de å tenke på det Kristus hadde forutsagt om sin oppstandelse. Men selv nå kunne de ikke glede seg. De kunne ikke fri seg fra tvilen og rådvillheten. Ikke engang da kvinnene forsikret at de hadde sett Herren, ville disiplene tro det. De mente det måtte være et synsbedrag. rett (604)Vanskelighetene syntes å tårne seg opp. På den sjette dag i uken så de at deres mester døde. Den første dag i uken etter opplevde de at hans legeme var blitt fjernet, og at de ble anklaget for å ha stjålet og fjernet det for å bedra folket. De var fortvilt med tanke på hvordan de skulle kunne fjerne det falske inntrykket som festet seg hos stadig flere. De fryktet prestenes fiendskap og folkets harme, og lengtet etter at Jesus skulle være hos dem, han som hadde hjulpet dem i alle vanskeligheter. rett (604)Ofte gjentok de ordene: «Og vi som hadde håpet at det var han som skulle utfri Israel!» Ensomme og nedtrykte husket de at han hadde sagt: «Gjør de slik med det grønne tre, hvordan skal det da gå med det tørre?»3 De kom sammen på det øvre rommet, lukket døren og stengte den forsvarlig, for de visste at når som helst kunne de lide samme skjebne som deres kjære lærer. rett (604)Hele denne tiden kunne de ha frydet seg over at Jesus var oppstått. I hagen hadde Maria stått gråtende mens han var like ved siden av henne. Øynene hennes var så blendet av tårer at hun ikke kjente ham igjen. Og disiplene var så tynget av sorg at de ikke trodde englenes budskap eller det Kristus selv hadde sagt. rett (605)Mange handler fremdeles på samme måte som disse disiplene gjorde. Hvor mange gjentar ikke Marias fortvilte rop: «De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» Hvor mange kunne ikke ha funnet trøst i Jesu ord: «Hvorfor gråter du? ... Hvem leter du etter?» Han er like ved siden av dem, men deres tårevåte øyne er ikke i stand til å oppdage ham. Han snakker til dem, men de forstår det ikke. rett (605)Om det bøyde hodet bare ble løftet og øynene åpnet så de kunne se ham, og at ørene kunne lytte til hans røst: «Skynd dere av sted til hans disipler og si: Han er stått opp fra de døde!» Si til dem at de ikke skal se på Josefs nye grav som var lukket med en stor stein og forseglet med det romerske segl. Kristus er ikke der. Se ikke på det tomme gravstedet! Sørg ikke som de som er uten håp og hjelp. Jesus lever! Og fordi han lever, skal vi også leve. La den glade sangen lyde fra takknemlige hjerter og fra lepper som er berørt av hellig ild: Kristus er oppstått! Han lever for å gå i forbønn for oss. Grip dette håpet, for det er som et anker for sjelen, trygt og fast! Tro, og du skal se Guds herlighet. Matt 28,1.5-10; Mark 16,1-8; Luk 24,1-12; Joh 20,1-18 rett |