På veien til Emmaus

(606)Sent om ettermiddagen på oppstandelsesdagen var to av disiplene på vei til Emmaus, en liten landsby om lag tolv kilometer fra Jerusalem. Disse disiplene hadde ingen fremtredende plass, men de var blant dem som trodde på Jesus. De var kommet til byen for å feire påsken, men de var i høy grad forvirret på grunn av de begivenheter som nylig hadde funnet sted. De hadde hørt morgenens nyheter om at Kristi legeme var blitt fjernet fra graven, og også om kvinnene som hadde sett englene og møtt Jesus. rett

(606)De to disiplene var nå på vei hjem for å grunne på dette og for å be. Sørgmodige som de var, fortsatte de sin kveldsvandring. mens de samtalte om det som hadde hendt i forbindelse med rettergangen og korsfestelsen. Aldri før hadde de vært så nedtrykte. Uten håp og uten tro vandret de i skyggen av korset. rett

(606)De var ikke kommet langt før en fremmed mann slo følge med dem, men de var så overveldet av tungsinn og skuffelse at de ikke la så nøye merke til ham. De fortsatte sin samtale og gav uttrykk for sine innerste tanker. De drøftet det som Kristus hadde fremholdt, og som de syntes å være ute av stand til å fatte. rett

(606)Mens de snakket om begivenhetene som hadde funnet sted, lengtet Jesus etter å trøste dem. Han så hvor sorgfulle de var, og forstod de motstridende og forvirrende tanker som fikk dem til å spørre seg selv om denne mannen som fant seg i å bli så ydmyket, virkelig kunne være Kristus? De kunne ikke holde sorgens tårer tilbake. Jesus visste at de var knyttet til ham i kjærlighet, og han lengtet etter å tørke bort tårene deres og fylle dem med fryd og glede. Men først måtte han lære dem noe som de aldri skulle glemme. rett

(607)Han sa til dem: «Hva er det dere går og snakker så ivrig om?» De stanset og så bedrøvet opp. Den ene, som hette Kleopas, svarte: «Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager.» De fortalte ham om sin skuffelse i forbindelse med Mesteren som «var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket. Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham». Med hjerter som var såre av skuffelse, og med skjelvende lepper føyde de til: «Og vi som hadde håpet at det var han som skulle utfri Israel! Men nå har det allerede gått tre dager siden dette hendte.» rett

(607)Det var merkelig at de ikke husket det Jesus hadde sagt, og var klar over at han hadde forutsagt de begivenhetene som hadde funnet sted. De innså ikke at den siste delen av det han hadde forutsagt, ville bli oppfylt like sikkert som den første delen, og at han skulle stå opp igjen den tredje dagen. Det var dette de skulle ha husket. Prestene og rådsherrene glemte det ikke. Neste dag, dagen etter helgaften, gikk overprestene og fariseerne sammen til Pilatus og sa: «Herre, vi er kommet til å tenke på hva denne bedrageren sa da han ennå levde: Etter tre dager skal jeg oppstå.» 1 Men de hadde glemt dette. rett

(607)Da sa han til dem: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» Disiplene undret seg over hvem denne fremmede mannen var, når han på denne måten kunne trenge inn i selve sjelsdypet hos dem og tale med slikt alvor, en slik ømhet og sympati, og var så full av håp. For første gang siden Kristus ble forrådt, begynte de selv å håpe. Gang på gang så de ivrig på ham og tenkte at det han sa, var akkurat slik som Kristus ville ha sagt det. De ble svært forbauset, og hjertet begynte å banke av glad forventning. rett

(607)Kristus begynte med Moses, bibelhistoriens Alfa, og utla for dem det som står om ham i alle skriftene. Hadde han med det samme gitt seg til kjenne for dem, ville de ha vært fullt ut tilfredsstilt, og i sin store glede ville de ikke ha følt trang til noe mer. Men det var nødvendig for dem å forstå det vitnesbyrdet som forbildene og profetiene i Det gamle testamente åpenbarte om ham. Det var dette deres tro måtte være grunnet på. Kristus utførte ikke noe mirakel for å overbevise dem, men det første han gjorde, var å forklare Den Hellige skrift. De hadde oppfattet hans død som slutten på alt håp. Nå viste han ut fra profetene at dette var det absolutt sterkeste bevis som kunne styrke deres tro. rett

(607)I den undervisning Jesus gav disse disiplene, påviste han betydningen av Det gamle testamentes vitnesbyrd om hans misjon. Mange bekjennende kristne i vår tid forkaster Det gamle testamente og hevder at det ikke lenger er til noen nytte. Men dette er ikke i samsvar med det Kristus lærte. Så høyt verdsatte han det, at han en gang sa: «Hører de ikke på Moses og profetene, så lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.»2 rett

(607)Det er Kristus som taler gjennom patriarker og profeter helt fra Adams dager frem til tidens avsluttende begivenheter. Han blir like klart åpenbart i Det gamle testamente som i Det nye. Det er lyset fra den profetiske fortid som på en vakker og tydelig måte fremstiller Kristi liv og den undervisning vi finner i Det nye testamente. Kristi mirakler er et bevis på hans guddom. Men man finner et sterkere bevis på at han er verdens gjenløser når man sammenligner profetiene i Det gamle testamente med det som fortelles i Det nye. rett

(608)Ved å ta utgangspunkt i profetiene gav Kristus disse disiplene en korrekt fremstilling av hva han skulle være som menneske. Den forventning de hadde hatt om en Messias som skulle overta sin trone og sin kongemakt i samsvar med menneskers ønsker, hadde vært villedende. Den ville være en hindring for en riktig forståelse av at han skulle stige ned fra den høyeste til den laveste posisjon som noen kunne ha. Han ønsket at disiplenes begreper på alle måter skulle være rene og sanne. Det var nødvendig at de i størst mulig grad forstod den lidelsens kalk han måtte drikke. rett

(608)Han viste dem at den fryktelige kampen som de enda ikke kunne fatte, var oppfyllelsen av den pakt som ble gjort før verdens grunnvoll var lagt. Kristus måtte dø slik som enhver lovovertreder må dø hvis han fortsetter i synd. Alt dette måtte skje. Det skulle likevel ikke ende i nederlag, men med en herlig og evig seier. Jesus fortalte dem at alt måtte gjøres for å frelse verden fra synd. Med iver og utholdenhet måtte hans etterfølgere leve som han levde, og arbeide som han arbeidet. rett

(608)Slik samtalte Kristus med disiplene og åpnet deres sinn så de kunne forstå Den Hellige skrift. De var slitne, men det hindret ikke samtalen. Jesus uttalte ord fulle av liv og forsikring. Men enda var øynene deres ikke åpnet. Da han fortalte dem hvordan Jerusalem skulle bli ødelagt, så de med sorg ut over den dødsdømte byen. Men enda ante de ikke hvem de hadde følge med. De hadde ingen anelse om at han som de samtalte om, gikk ved siden av dem, for Kristus omtalte seg selv som om han var en annen person. De tenkte at han var en av dem som hadde vært til stede ved den store høytiden, og som nå var på vei hjem. rett

(608)Han gikk like forsiktig som de gjorde, der veien var steinet og ujevn. Av og til stanset han sammen med dem for å ta en liten hvil. Slik fortsatte de langs den berglendte veien mens han gikk ved siden av dem, han som snart skulle innta sin plass ved Guds høyre hånd, og som kunne si: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord.»3 rett

(608)Mens de var underveis, gikk solen ned, og før de nådde frem dit de skulle, hadde de som var ute på åkrene, sluttet arbeidet for dagen. Da de to disiplene skulle til å gå inn i huset der de bodde, lot det til at den fremmede ville gå videre. Men disiplene følte at det var noe som drog dem til ham. De hungret etter å høre mer av det han hadde å si. «Bli hos oss!» sa de. Det lot ikke til at han tok imot innbydelsen, men de bad ham inntrengende og sa: «Det lir mot kveld, og dagen heller.» Kristus gav etter for deres ønske, og han gikk «med inn og ble hos dem». Hvis disiplene ikke hadde bedt ham så inntrengende, ville de ikke ha fått vite at han var deres oppstandne Herre. rett

(608)Kristus tvinger seg aldri inn på noen. Han interesserer seg for dem som trenger ham. Med glede vil han gå inn i det fattigste hjem og oppmuntre de mest uanselige og beskjedne. Men hvis mennesker er for likeglade til å tenke på den himmelske gjesten eller be ham om å bli hos dem, går han videre. Slik er det mange som lider et stort tap. De kjenner ikke Kristus mer enn disiplene gjorde da han gikk sammen med dem på veien. rett

(609)Den enkle kveldsmaten som består av brød, er snart gjort i stand. Den blir satt frem for gjesten som har satt seg ved enden av bordet. Nå rekker han ut hendene for å velsigne maten. Disiplene farer sammen av forbauselse. Han rekker ut hendene nøyaktig på samme måte som deres mester pleide å gjøre. De ser nøyere etter. Og der! De kan se naglemerkene i hendene hans! Begge utbryter samtidig: Det er Herren Jesus! Han er stått opp fra de døde! rett

(609)De er i ferd med å kaste seg ned for ham og tilbe. Men han er blitt usynlig for dem. De ser på den plassen hvor han satt, han som nylig hadde ligget i graven. Og de sier til hverandre: «Brant ikke våre hjerter i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?» rett

(609)Med denne herlige nyheten å bringe kan de ikke bli sittende og snakke. Tretthet og sult er borte. De forlater maten urørt, og fulle av glede bryter de straks opp og begir seg ut på den samme veien som de var kommet. De skynder seg av sted for å fortelle dette til disiplene i byen. rett

(609)På enkelte steder er veien utrygg, men de klatrer over de bratte kneikene og glir på de glatte fjellrabbene. De ser ikke og vet ikke at de blir beskyttet av ham som har gått veien sammen med dem. Med vandringsstaven i hånden jager de fremover og ønsker bare at det kunne skje enda fortere. De kommer bort fra stien, men finner den igjen. Somme tider løper de, og noen ganger snubler de mens de skynder seg videre med sin usynlige ledsager tett ved siden av seg hele veien. rett

(609)Natten er mørk, men «rettferds sol» skinner på dem. Hjertet i dem banker av fryd. Det er som om de er i en ny verden. Kristus er en levende frelser. De sørger ikke lenger over ham som en som er død. Gang på gang gjentar de: Kristus er oppstått! Det er dette budskapet de har med til dem som sørger. De må fortelle dem den underfulle erfaringen om vandringen til Emmaus. De må fortelle hvem det var som slo følge med dem på veien. De bringer det mest storslagne budskap som noen gang er gitt til verden, et gledens budskap som slektenes håp for tid og evighet bygger på. Luk 24,13-33 rett

neste kapitel