Fra tvil til tro

(610)Når de to disiplene kommer frem til Jerusalem, går de inn gjennom Østporten, som ved festlige anledninger holdes åpen om natten. Husene ligger mørke og stille. rett

(610)Nattevandrerne kommer seg frem gjennom de trange gatene ved hjelp av lyset fra månen som går opp. De går opp på salen ovenpå der Jesus tilbrakte noen timer den siste kvelden før han døde, for de vet at de kan finne de andre disiplene der. Selv om det er sent, vet de at disiplene likevel ikke kan sove før de har fått visshet for hva som er skjedd med Herrens legeme. De finner døren til salen forsvarlig stengt, og de banker på for å komme inn, men det kommer ikke noe svar. Alt er stille. Så sier de hvem de er. Døren blir forsiktig åpnet, og en annen, en usynlig, går inn sammen med dem. Så blir døren låst for å holde spioner ute. rett

(610)Jesus viser seg for disiplene
De to disiplene finner at de andre er opprømt og fulle av undring. Alle bryter ut i takk og pris og sier: «Herren er virkelig oppstått og har vist seg for Simon.» De to, som er andpustne fordi de har hatt slik hast med å komme frem, forteller nå den gledelige erfaringen om hvordan Jesus har vist seg for dem. De er nettopp ferdige, og noen sier at de ikke kan tro det, for det er altfor godt til å være sant. Plutselig står en annen person foran dem. Hvert øye er festet på den fremmede. Ingen har banket på for å komme inn. Ingen har hørt noe fottrinn. Disiplene er forskrekket og undrer seg på hva dette betyr. Så hører de en stemme som ikke kan tilhøre noen annen enn Mesteren. Klart og tydelig lyder ordene: «Fred være med dere!» rett

(610)De ble forskrekket og redde, for de trodde at de så en ånd. Men han sa til dem: «Hvorfor er dere forferdet, og hvorfor lar dere tvilen stige opp i dere? Se på mine hender og mine føtter; det er meg. Ta på meg og se! En ånd har da ikke kjøtt og ben, som dere ser at jeg har.» Dermed viste han dem hendene og føttene sine. rett

(611)De så hendene og føttene med merker etter de grufulle naglene, og de kjente igjen stemmen hans, som ikke var lik noen annen de tidligere hadde hørt. Men enda kunne de ikke tro for bare glede og undring. Da spurte han: «Har dere noe å spise?» De gav ham et stykke stekt fisk, og han tok det og spiste mens de så på. «Disiplene ble glade da de så Herren.» Tro og glede kom i stedet for vantro. Med følelser som ikke kunne uttrykkes med ord, erkjente de nå at Jesus var oppstått. rett

(611)Da Jesus ble født, hadde engelen kunngjort: «Fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!» Og nå, første gang han viste seg for disiplene etter sin oppstandelse, hilste han dem med de velsignede ord: «Fred være med dere!» Jesus er alltid beredt til å tale fred til mennesker som er tynget av tvil og frykt. Han venter på at vi skal åpne hjertets dør for ham og si: Bli hos oss! Han sier: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.» 1 rett

(611)Jesu oppstandelse var et forbilde på den endelige oppstandelse av alle som sover i ham. Ansiktet til den oppstandne frelser, hans måte å være på og tale på, alt var vel kjent for disiplene. Likesom Jesus stod opp fra de døde, skal de som er sovnet inn i ham, stå opp igjen. Vi skal kjenne våre venner slik som disiplene kjente Jesus. De kan ha vært misdannet, syke eller funksjonshemmet i dette liv som er underlagt døden. Men de står opp fullkommen friske og velskapte. Likevel vil de bevare sin identitet helt og fullt i sine herliggjorte legemer. «Da skal jeg forstå fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.»2 I det ansiktet som stråler av lyset fra Jesu ansikt, skal vi kjenne igjen trekkene hos dem vi elsker. rett

(611)Disiplenes misjonsoppdrag
Da Jesus møttes med disiplene, minnet han dem om det han hadde talt til dem før han døde, at alt som var skrevet om ham i Moseloven, hos profetene og i Salmene, måtte oppfylles. Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene, og sa til dem: «Slik står det skrevet: Kristus skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette.» rett

(611)Disiplene begynte å forstå arten og omfanget av den misjon de skulle utføre. De underfulle sannheter Kristus hadde betrodd dem, skulle de kunngjøre for verden. Begivenhetene i hans liv, hans død og oppstandelse, profetiene som kunngjorde disse begivenhetene, helligheten av Guds lov, frelsesplanens hemmeligheter, Jesu makt til å tilgi synd - alt dette skulle de være vitner om, og gjøre det kjent for verden. De skulle forkynne fredens og frelsens evangelium ved omvendelse og ved Kristi makt. «Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den Hellige Ånd. Dersom dere tilgir noen deres synder, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt. »» rett

(612)Den Hellige Ånd hadde enda ikke manifestert seg i sin fylde, for Kristus var enda ikke herliggjort. Denne mer fullstendige utgytelse av Ånden fant ikke sted før etter Kristi himmelfart. Disiplene kunne ikke oppfylle oppdraget om å forkynne evangeliet for verden før de hadde tatt imot Ånden. Men den ble nå gitt i en særskilt hensikt. Før disiplene kunne utføre sine plikter i forbindelse med menigheten, gav Kristus dem Den Hellige Ånd idet han åndet på dem. Han betrodde dem et høyhellig verv, og ønsket å gjøre det klart for dem at denne gjerningen ikke kunne utføres uten Guds Ånd. rett

(612)Den Hellige Ånd gir sjelen liv. Å formidle Ånden er å formidle Kristi liv. Det gjør at mottageren blir gjennomtrengt av Kristi egenskaper. Bare de som på den måten er blitt undervist av Gud, de som opplever Åndens virksomhet i sitt indre, og som i sitt eget liv åpenbarer Kristi liv, kan være representanter som gjør tjeneste til gagn for menigheten. rett

(612)«Dersom dere tilgir noen deres synder, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt.» Kristus gir ikke her frihet for noe menneske til å dømme andre. I bergprekenen forbød han slikt. Bare Gud kan gjøre det. Men på menigheten som organisasjon legger han et ansvar for de enkelte medlemmer. Overfor dem som faller i synd, har menigheten plikt til å advare, undervise og om mulig gjenopprette. «Overbevis, tal strengt, tal trøst!» sier Herren. «Gi ikke opp når du lærer dem.»3 rett

(612)Dere skal handle med troskap og fasthet overfor enhver overtreder. Advar hvert menneske som er i fare. Ingen må bedra seg selv. Kall synden med dens rette navn. Fremhold hva Gud har sagt om løgn, sabbatsbrudd, tyveri, avgudsdyrkelse og ethvert annet onde. «De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike.»4 Hvis de turer frem i synd, vil den dom dere har avsagt ifølge Guds ord, bli felt over dem i himmelen. Ved å velge å synde fornekter de Kristus. Da må menigheten vise at den ikke godkjenner deres handlinger, ellers vanærer den selv sin Herre. Den må si det samme om synd som Gud sier om den. Den må behandle synd slik som Gud har anvist. Da vil dens beslutning bli stadfestet i himmelen. Den som forkaster menighetens myndighet, forkaster Kristi egen myndighet. rett

(612)Men bildet har også en lysere side. «Dersom dere tilgir noen deres synder, da er de tilgitt.» Denne tanken må være den første og den fremste. I arbeidet for dem som feiler, må hvert øye være vendt mot Kristus. Hyrdene må ha omsorg for den hjord som Herren tar seg av. De må tale til de feilende om Kristi tilgivende nåde. De må oppmuntre synderen til å vende om og tro på ham som kan tilgi. På grunnlag av Guds ords autoritet må de si: «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.» Alle som vender om, har denne forsikring: «Herren skal igjen vise barmhjertighet mot oss og trå våre misgjerninger under fot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp.»5 rett

(612)Med takknemlighet må menigheten godkjenne synderens omvendelse. Den som angrer, må bli ført ut av vantroens mørke og inn i troens og rettferdighetens lys. Han må legge sin skjelvende hånd i Jesu kjærlige hånd. En slik tilgivelse blir stadfestet i himmelen. rett

(614)Bare på den måten har menigheten makt til å meddele frikjennelse for synderen. Syndstilgivelse kan bare skje ved det som Kristus har gjort for oss. Ikke noe menneske og ingen gruppe mennesker har fått makt til å fri sjelen for skyld. Kristus påla disiplene å forkynne syndenes forlatelse i hans navn blant alle folkeslag. Men selv fikk de ingen myndighet til å ta bort en eneste flekk av synd. Jesu navn er det eneste vi kan bli frelst ved, «for i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved».6 rett

(614)Tvileren Tomas
Da Jesus først møttes med disiplene på salen i Jerusalem, var Tomas ikke sammen med dem. Han hørte det de andre fortalte og fikk rikelig med beviser for at Jesus var stått opp fra de døde. Men hans sinn var fylt av mørke og vantro. Da han hørte at de andre disiplene fortalte om hvordan den oppstandne frelser hadde åpenbart seg, tjente det bare til å gjøre ham enda mer fortvilt. Hvis Jesus virkelig var stått opp fra de døde, kunne det ikke lenger være noe håp om et bokstavelig, jordisk rike. Det såret også hans forfengelighet å tenke på at Jesus skulle vise seg for alle disiplene unntatt ham. Han hadde bestemt seg for at han ikke ville tro, og i en hel uke ruget han over den triste situasjonen. Den så bare desto mørkere ut sammenlignet med håpet og troen hos de andre disiplene. rett

(614)I denne tiden uttalte han gang på gang: «Dersom jeg ikke får se naglemerket i hendene hans og får legge fingeren i det og stikke hånden i hans side, vil jeg ikke tro.» Han ville ikke se med de andres øyne eller ha en tro som var avhengig av deres utsagn. Han elsket sin Herre inderlig, men han hadde latt misunnelse og vantro få makten i sinn og hjerte. rett

(614)Flere av disiplene gjorde nå den velkjente salen ovenpå til sitt midlertidige hjem, og om kvelden var alle unntatt Tomas samlet der. En kveld bestemte Tomas seg for å være sammen med de andre. På tross av sin vantro hadde han et svakt håp om at de gode nyhetene var sanne. Mens disiplene hadde sitt kveldsmåltid, snakket de om de bevisene Kristus hadde gitt i profetiene. Da kom Jesus mens dørene var lukket; han stod midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» rett

(614)Så snudde Jesus seg mot Tomas og sa: «Kom med fingeren din, og se mine hender, og kom med hånden, og stikk den i min side. Vær ikke vantro, men troende!» Dette viste at han kjente til det Tomas tenkte og det han hadde sagt. Den tvilende disippelen visste at ingen av de andre hadde sett Jesus på en uke. De kunne derfor ikke ha fortalt ham om hans vantro. Han gjenkjente ham som stod der foran ham, som sin Herre. Noe ytterligere bevis ønsket han ikke. Hjertet banket av glede mens han kastet seg ned for Jesus og ropte: «Min Herre og min Gud!» rett

(615)Jesus godtok hans innrømmelse, men gav ham denne milde irettesettelsen: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser og likevel tror.» Jesus ville satt større pris på den tro Tomas hadde, hvis han hadde vært villig til å godta det de andre disiplene hadde sagt. Dersom verden i dag skulle gjøre det samme som Tomas, ville ingen tro til frelse. Alle som tar imot Kristus, må gjøre det på grunn av vitnesbyrd fra andre. rett

(615)Mange som gir etter for tvil, unnskylder seg med at hvis de hadde de bevisene som Tomas hadde fra sine trosfeller, ville de tro. De tenker ikke over at de ikke bare har disse bevisene, men langt mer. Mange som i likhet med Tomas venter på at all årsak til tvil skal bli fjernet, vil aldri få sine ønsker oppfylt. Gradvis blir de mer og mer fastlåst i sin vantro. De som lærer seg selv opp til å se på de mørke sidene, og som murrer og klager, vet ikke hva de gjør. De sår tvilens frø, og de vil komme til å høste tvilens frukt. Når den tiden kommer da tro og tillit er mest påkrevd, vil mange oppdage at de er ute av stand til å håpe og tro. rett

(615)Ved sin handlemåte overfor Tomas gav Jesus sine etterfølgere noe å tenke på. Hans eksempel viser hvordan vi bør opptre overfor dem som er svake i troen, og som gir plass for tvil. Jesus øste ikke bebreidelser ut over Tomas, og heller ikke innlot han seg i noen slags ordstrid med ham. Han åpenbarte seg selv for tvileren. rett

(615)Tomas hadde vært høyst urimelig ved å diktere betingelsene for å tro. Men Jesus brøt ned alle disse skrankene ved sin storsinnede kjærlighet og hensynsfullhet. Vantro overvinnes sjelden ved ordstrid. Den blir snarere ansporet til selvforsvar og finner stadig ny støtte og nye unnskyldninger. Men når Jesus i sin kjærlighet blir åpenbart som den korsfestede frelser, vil det fra mange som før var uvillige, lyde den samme erkjennelse som Tomas kom til: «Min Herre og min Gud!» Luk 24,33-48; Joh 20,19-29 rett

neste kapitel