| Slektenes Håp kapitel 85. Fra side 616. Fra side 809 i den engelske utgave. |
(616)Jesus hadde avtalt å møte disiplene i Galilea, og så snart påskeuken var slutt, drog de dit. Hvis de hadde vært borte fra Jerusalem under høytiden, ville det ha blitt tolket som motvilje og kjetteri. Derfor ble de til den var slutt. Men etterpå vendte de med glede hjemover for å møte Kristus slik som han hadde sagt. rett (616)På kjente steder (616)En stor del av tiden hadde Jesus tilbrakt i nærheten av Gennesaretsjøen. Da disiplene kom sammen på et sted hvor det var lite sannsynlig at noen ville forstyrre dem, var de omgitt av minner om ham og hans undergjerninger. På denne sjøen hadde han vandret på bølgene for å redde dem da de var i fare, og den fryktelige stormen drev dem mot undergang. Her hadde han befalt stormen å legge seg. Innen synsvidde var den stranden hvor mer enn ti tusen mennesker var blitt mettet med noen få brød og et par fisker. Ikke langt borte lå Kapernaum som hadde vært skueplassen for så mange mirakler. I disse omgivelsene var det mye som minnet om Jesu ord og handlinger. rett (617)Det var en fin kveld. Peter, som fremdeles hadde mye av sin gamle kjærlighet til båter og fisking, foreslo at de skulle dra ut på sjøen og kaste garn. Alle var enige i dette, for de trengte mat og klær. Var de heldige med nattens fangst, ville de få et utbytte som kunne skaffe dem det de trengte. Så drog de ut på sjøen, men de fikk ingenting. De holdt på hele natten, men uten hell. I de lange, slitsomme timene snakket de sammen om sin Herre som nå ikke var der. De gjenkalte i erindringen de underfulle begivenheter som de hadde vært vitne til mens han oppholdt seg ved sjøen, og de undret seg over hva det skulle bli til med dem i fremtiden. Utsiktene gjorde dem mer og mer triste. rett (617)Sammen igjen (617)Johannes drog kjensel på den fremmede, og sa til Peter: «Det er Herren!» Peter ble så oppløftet og glad at han i sin iver hoppet i sjøen, og snart stod han ved siden av Jesus. De andre disiplene kom etter i båten og drog noten med fisken etter seg. Da de var kommet i land, så de en kullild der med fisk og brød. rett (617)De var altfor forbauset til å spørre hvor ilden og maten kom fra. «Kom hit med noen av de fiskene dere fikk,» sa Jesus. Peter skyndte seg og fikk tak i noten som han hadde sluppet, og hjalp de andre med å dra den på land. Da arbeidet var utført og forberedelsene gjort, bad Jesus dem komme og spise. Han brøt brødet og delte maten mellom dem. Alle sju kjente og anerkjente ham. Nå kom de til å tenke på miraklet da han mettet de fem tusen i fjellskråningen. De var grepet av en hemmelighetsfull ærefrykt, og i taushet stirret de på den oppstandne frelser. rett (617)På en livaktig måte husket de begivenheten ved sjøen da Jesus bad dem følge ham. De husket hvordan de på hans befaling hadde lagt ut på dypet og kastet ut garnet, og fangsten hadde vært så stor at garnet holdt på å revne. Etterpå hadde Jesus kalt dem til å forlate fiskebåtene, og lovt å gjøre dem til menneskefiskere. rett (617)Det var for å minne dem om denne begivenheten og forsterke inntrykket av den, at han igjen utførte miraklet. Dette var en fornyelse av oppdraget til disiplene. Det viste dem at Jesu død ikke hadde redusert deres forpliktelse til å utføre den oppgaven han hadde gitt dem. Selv om de ikke lenger kunne ha personlig samvær med ham, og ikke ha de midler til underhold som deres tidligere yrke hadde gitt dem, ville den oppstandne frelser fremdeles ha omsorg for dem. Mens de utførte hans gjerning, ville han sørge for det de behøvde. Jesus hadde en hensikt med å by dem kaste garnet ut på høyre side av båten. Det var på den siden han stod på stranden. Det var troens side. Hvis de arbeidet sammen med ham, så hans guddomskraft ble forent med deres menneskelige tiltak, ville gjerningen lykkes. rett (618)Kristus hadde også noe annet å undervise om, noe som særlig gjaldt Peter. Hans fornektelse av Jesus stod i skammelig motsetning til hans tidligere troskapserklæring. Han hadde vanæret Kristus og pådratt seg mistillit fra de andre disiplene. De tenkte at han ikke ville få tillatelse til igjen å innta sin tidligere posisjon blant dem. Selv følte han at han hadde forspilt den tillit han hadde hatt. Før han igjen ble kalt til å oppta sin gjerning som apostel, måtte han overfor dem alle gi bevis på at han angret. Uten dette kunne hans synd, selv om han hadde angret den, ha ødelagt hans innflytelse som en Kristi tjener. Jesus gav ham anledning til å vinne de andres tillit, og så langt det var mulig, fjerne den skam han hadde påført evangeliet. rett (618)Dette inneholder en undervisning til alle Kristi etterfølgere. Evangeliet går aldri på akkord med det onde. Det kan ikke unnskylde synd. Hemmelige synder skal bare bekjennes for Gud. Men for åpenbare synder kreves det åpen bekjennelse. Skammen som er en følge av den synden en Jesu etterfølger begår, rammer Kristus. Den får Satan til å triumfere og vaklende mennesker til å snuble. Ved å gi bevis på anger og omvendelse skal en Jesu etterfølger så langt det står i hans makt, fjerne denne skamplett. rett (618)Jesus og Peter (618)Igjen setter Jesus ham på prøve idet han gjentar de samme ordene: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?» Denne gangen spurte han ikke Peter om han elsket ham mer enn de andre disiplene gjorde. Det andre svaret var likesom det første, uten noen utpreget forsikring: «Ja, Herre, du vet jeg har deg kjær.» Jesus sa til ham: «Vær hyrde for mine sauer!» rett (618)Enda en gang kommer Jesus med det samme prøvende spørsmålet: «Simon, sønn av Johannes, har du meg kjær?» Peter ble bedrøvet. Han tenkte at Jesus tvilte på hans kjærlighet. Han visste at hans Herre hadde grunn til å ha mistillit til ham, og med dypfølt smerte svarte han: «Herre, du vet alt; du vet at jeg har deg kjær.» Igjen sa Jesus til ham: «Fø mine sauer!» rett (618)Tre ganger hadde Peter åpenlyst fornektet sin Herre. Tre ganger lot Jesus ham gi forsikring om sin kjærlighet og troskap ved å komme med det samme påtrengende spørsmålet som traff lik en pil i hans sårede hjerte. Overfor disippelflokken åpenbarte Jesus hvor dyp Peters anger var, og han viste hvor grundig ydmyket den selvsikre disippelen var blitt. rett (620)Av naturen var Peter ivrig og impulsiv, og Satan benyttet seg av disse karaktertrekk til å føre ham til fall. Straks før Peters fall hadde Jesus sagt til ham: «Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg bad for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du igjen vender om, da skal du styrke dine brødre.»2 Nå var tiden kommet, og forvandlingen hos Peter var tydelig. Jesu nærgående og prøvende spørsmål hadde ikke fremkalt et eneste brautende, selvsikkert svar. På grunn av sin ydmykelse og anger var Peter bedre beredt nå enn noen gang før til å tjene som hyrde for hjorden. rett (620)Den første gjerning Kristus betrodde Peter etter å ha gjeninnsatt ham i tjenesten, var å fø lammene. Det var en gjerning som Peter hadde liten erfaring i. Den ville kreve stor forsiktighet og ømhet, mye tålmod og utholdenhet. Den innebar å tjene dem som var nye i troen, undervise de ukyndige, åpne Den Hellige skrift for dem og lære dem å gjøre nytte i Kristi tjeneste. Hittil hadde Peter ikke vært skikket til dette, ikke engang til å forstå betydningen av det. Men dette var den gjerning Kristus kalte ham til. Peters egen erfaring i lidelse og anger hadde forberedt ham til den. rett (620)Før sitt fall opptrådte Peter ubetenksomt og impulsivt. Han var alltid ferdig til å korrigere andre og gi uttrykk for sin egen mening før han hadde en klar oppfatning av seg selv eller hva han burde si. Men den omvendte Peter var helt annerledes. Han beholdt sin tidligere glød, men Kristi nåde virket regulerende på hans iver. Han var ikke lenger oppfarende, selvgod og stor egne øyne, men rolig, behersket og lærvillig. Nå kunne han ikke bare fø lammene, men også sauene i Kristi hjord. rett (620)Jesu handlemåte overfor Peter inneholdt en undervisning for ham og de andre disiplene. Den lærte dem å møte overtrederen med tålmodighet, medfølelse og tilgivende kjærlighet. Selv om Peter hadde fornektet sin Herre, vaklet aldri Jesu kjærlighet til ham. Nettopp en slik kjærlighet skulle underhyrden ha til de sauer og lam som var overlatt til hans omsorg. Når Peter husket sin egen svakhet og sitt fall, skulle han behandle sin hjord like ømt som Kristus hadde behandlet ham. rett (620)Det var et viktig spørsmål Jesus stilte Peter. Han nevnte bare en betingelse for å kunne være en disippel og ha del i tjenesten. «Elsker du meg?» spurte han. Dette er den vesentlige forutsetningen. Selv om Peter hadde alle andre egenskaper, kunne han ikke være en trofast hyrde over Herrens hjord hvis Kristi kjærlighet manglet. Kunnskap, godgjørenhet, veltalenhet, takknemlighet og nidkjærhet er alt sammen til hjelp i den gode gjerning. Men uten Jesu kjærlighet i hjertet vil den kristne tjeners gjerning være mislykket. rett (620)Jesus gikk alene sammen med Peter, for det var noe han ønsket å si bare til ham. Før sin død hadde Jesus sagt til ham: «Dit jeg går, kan du ikke følge meg nå. Senere skal du følge meg.» Til dette hadde Peter svart: «Hvorfor kan jeg ikke følge deg nå? ... Jeg vil gi livet mitt for deg.»3 Da han sa dette, visste han lite om hvilke høyder og dybder Kristi vei ville føre ham til. rett (621)Peter hadde sviktet da prøven kom, men han skulle få en ny anledning til å bevise sin kjærlighet. Jesus åpnet fremtiden for ham så han kunne bli styrket til den siste trosprøven. Han fortalte ham at når han hadde levd et liv i nyttig tjeneste, og alderen begynte å tære på kreftene, skulle han virkelig få følge sin Herre. Jesus sa: «Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut dine hender, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil.» Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. rett (621)«Følg meg!» (621)Hittil hadde Peter kjent Kristus bare som menneske, slik mange oppfatter ham i dag. Men Peter skulle ikke lenger være underlagt en slik begrensning. Nå kjente han ham ikke lenger bare fra tiden de hadde vært sammen. Han hadde elsket Jesus som menneske og som en lærer sendt fra himmelen. Nå elsket han ham som Gud. Han hadde lært at for ham var Kristus alt i alle. Nå var han beredt til å ta del i sin Herres oppofrende gjerning. Det sies at da han til sist ble ført til korset, ønsket han å bli korsfestet med hodet ned. Han anså det for å være for stor en ære å lide på samme måte som hans Herre hadde gjort. rett (621)For Peter var ordene: «Følg meg!» viktige og fulle av veiledning. Denne undervisning ble ikke gitt bare med tanke på hans død, men for hvert eneste skritt i hans liv. Hittil hadde Peter gjerne handlet på egen hånd. Han hadde forsøkt å legge planer for Guds verk i stedet for å vente og så følge Guds plan. Men han kunne ikke vinne noe ved å storme av sted foran Herren. Jesu påbud til ham var: Følg meg! Løp ikke foran meg. Da vil du ikke møte Satans hærskarer alene. La meg gå foran deg, så vil du ikke bli overvunnet av fienden. rett (621)Da Peter gikk der ved siden av Jesus, så han at Johannes fulgte etter. Plutselig følte han trang til å få vite hva Johannes' fremtid skulle bli, og han spør Jesus: «Herre, hva skal så skje med ham?» Jesus svarte: «Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg!» Peter burde ha visst at hans Herre ville åpenbare for ham alt som var til gagn for ham å vite. rett (621)Hver enkelt har plikt til å følge Jesus uten å være altfor opptatt av den gjerning som er overlatt til andre. Da Jesus sa om Johannes: «Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer,» gav han ingen forsikring om at denne disippelen skulle leve til Jesu gjenkomst. Han bare hevdet at han selv har makt over alle ting, og at dersom dette var hans vilje, hadde det ikke noe å gjøre med Peters gjerning. Fremtiden både for Johannes og Peter var i Herrens hender. Å følge ham i lydighet var det som krevdes av hver av dem. rett (622)Hvor mange er det ikke i dag som ligner Peter! De er interessert i det som gjelder andre, og er ivrige etter å vite hva deres plikt er, mens de står i fare for å forsømme sin egen. Vår oppgave er å se på Kristus og følge ham. Vi vil få se feil i andres liv, og mangler i deres karakter. Menneskeheten er belastet med mange slags skrøpeligheter. Men i Kristus har vi fullkommenhet. Ved å se på ham vil vi bli forvandlet. rett (622)Johannes oppnådde en svært høy alder. Han opplevde Jerusalems ødeleggelse og at det praktfulle templet ble lagt i grus - et symbol på verdens endelige ødeleggelse. Johannes fulgte sin Herre nøye helt til sin siste dag. Det som hele tiden kommer frem i hans vitnesbyrd til menighetene, er dette: «Mine kjære, la oss elske hverandre!» «Den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham.»4 rett (622)Peter var igjen blitt innsatt som apostel. Men den heder og myndighet han fikk fra Kristus, gav ham ikke noen forrang fremfor de andre apostlene. Dette gjorde Jesus klart da Peter spurte: «Herre, hva skal så skje med ham?» Han svarte: «Hva angår det deg? Følg du meg!» Peter ble ikke innsatt som kirkens overhode. Den gunst som Kristus viste ham ved å tilgi hans frafall og betro ham å fø hans hjord, og Peters egen troskap i å følge Kristus, gjorde at de andre disiplene fikk tillit til ham. Han hadde stor innflytelse i menigheten. Men den undervisning Kristus hadde gitt ham ved Gennesaret-sjøen, bar han med seg gjennom hele livet. Da han inspirert av Den Hellige Ånd skrev til menighetene, sa han: rett (622)«Og nå ber jeg de eldste blant dere, jeg som selv er en eldste og et vitne om Kristi lidelser og har del i herligheten som skal åpenbares: V ær hyrder for den Guds hjord som dere har hos dere! Ha tilsyn med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil. Gjør det ikke for vinnings skyld, men med et villig sinn. Dere skal ikke herske over menigheten som er betrodd dere, men være et eksempel for hjorden. Når så overhyrden åpenbarer seg, skal dere få herlighetens krans som aldri visner.» Joh 21,1-22 rett |