Oppdrag og avskjed

(633)Oppdrag og avskjed
Tiden var kommet da Kristus skulle stige opp til sin Fars trone. Som en guddommelig seierherre var han i ferd med å vende tilbake til himmelen med seierstrofeene. Før han døde, sa han til sin Far: «Jeg fullførte den gjerning du gav meg å gjøre.»! Etter oppstandelsen ble han på jorden en stund så disiplene skulle bli kjent med ham i hans oppstandne og herliggjorte tilstand. Nå var han ferdig til å ta avskjed. Han hadde bekreftet at han var en levende frelser. Disiplene behøvde ikke lenger forbinde ham med graven. De kunne tenke på ham som herliggjort overfor det himmelske univers. rett

(633)På Oljeberget
Før sin himmelfart valgte Jesus det stedet der han ofte hadde vært mens han oppholdt seg blant menneskene. Det var ikke Sions berg hvor Davids by lå, og heller ikke Moria-fjellet hvor templet var reist. Der var Kristus blitt hånet og forkastet. Der var barmhjertighetens tidevann, som kom igjen i bølger av stadig sterkere kjærlighet, blitt slått tilbake av hjerter så harde som stein. Jesus hadde gått derfra, trett og med tungt hjerte, for å finne hvile på Oljeberget. Da den hellige sjekina hadde forlatt det første templet, stod den over fjellet østenfor som om den nødig ville forlate den utvalgte byen. rett

(633)Slik stod Kristus på Oljeberget og så lengselsfullt ut over Jerusalem. Lundene og fjellkløftene var blitt helliget ved hans bønner og tårer. Skrentene hadde gjenlydt av folkeskarens triumf-rop da de utropte ham til konge. Et stykke lenger nede i skråningen hadde han funnet et hjem hos Lasarus i Betania. Ved foten av fjellet, i Getsemane hage, hadde han vært alene i bønn og sjelekval. Fra dette fjellet skulle han stige opp til himmelen. På toppen av Oljeberget vil han igjen sette sine føtter når han kommer tilbake. Ikke som en smertenes mann, men som en seierrik konge vil han stå på Oljeberget mens jødiske halleluja-rop blander seg med ikke-jødiske hosianna-rop, og de gjenløstes stemmer som lyden av en veldig hærskare bruser ut i et mektig jubelkor: Kron ham, Allhærs Gud! rett

(634)Sammen med de elleve disiplene drog Jesus oppover fjellsiden. Da de gikk ut gjennom porten i Jerusalem, var det mange som med undrende blikk fulgte den lille gruppen som ble ledet av en person som rådsherrene noen få uker tidligere hadde dømt til døden og korsfestet. Disiplene visste ikke at dette skulle bli siste gangen de var sammen med Mesteren. Jesus benyttet tiden til å samtale med dem, idet han gjentok det han tidligere hadde undervist dem om. rett

(634)Da de nærmet seg Getsemane, stanset han så de skulle bli minnet om det han hadde undervist dem om den natten da han led i dødsangst. Igjen så han på det vintreet som han den gangen hadde brukt som et bilde på menighetens forening med ham selv og sin Far. På ny gjentok han de sannheter som han da hadde åpenbart for dem. Overalt omkring ham fantes det ting som minnet om hans ugjengjeldte kjærlighet. Endog disiplene som han hadde så inderlig kjær, hadde bebreidet ham og sviktet i fornedrelsens stund. rett

(634)Kristus hadde oppholdt seg i verden i tretti tre år. Han hadde holdt ut forakt, hån og spott. Han var blitt forkastet og korsfestet. Idet han nå er i ferd med å stige opp til herlighetens trone, og han tenker på utakknemligheten fra de menneskene han kom for å frelse, vil han ikke da trekke sin sympati og kjærlighet tilbake fra dem? Vil ikke hans hengivenhet nå rette seg mot de sfærer hvor han blir verdsatt, der syndfrie engler venter på å utføre det han ber dem om? Nei! Han gir dette løfte til disse kjære som han etterlater på jorden: «Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»2 rett

(634)Jesus blir tatt til himmelen
Da de var kommet opp på Oljeberget, gikk Jesus foran dem over toppen av fjellet og bort i nærheten av Betania. Her stanset han, og disiplene samlet seg omkring ham. Mens han så vennlig på dem, var det som om. stråler av lys skinte fra ansiktet hans. Han bebreidet dem ikke for deres feil og misgrep. Det siste de hørte fra sin Herre, vitnet om den inderligste medkjensle. rett

(634)Med hendene rakt ut til velsignelse, og likesom med forsikring om hans beskyttende omsorg, steg han langsomt opp fra dem. Han ble trukket oppover mot himmelen av en kraft som var sterkere enn noen jordisk tiltrekning. Idet han for opp, stirret disiplene med undring og ærefrykt mot himmelen for å få et siste glimt av ham, men en lysende sky skjulte ham for deres blikk. Idet skyen av engler tok imot ham, hørte de på ny disse ordene: «Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Samtidig strømmet de herligste og mest frydefulle toner fra englenes kor ned til dem. rett

(634)Mens disiplene hele tiden stirret opp, hørte de stemmer som lød som den herligste musikk. De snudde seg og så to engler i menneskeskikkelse som sa: «Galileere, hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Denne Jesus som ble tatt opp til himmelen fra dere, han skal komme igjen på samme mate som dere har sett ham fare opp til himmelen.» rett

(635)Disse englene hørte til den gruppen som hadde ventet i den lysende skyen for å følge Jesus til hans himmelske hjem. Som de mest opphøyde i engleskaren var det disse to som kom til graven ved Jesu oppstandelse, og de hadde også fulgt ham gjennom hele hans liv på jorden. Med spent forventning hadde hele himmelen ventet på avslutningen av hans opphold i en verden som var skjemt av syndens forbannelse. Nå var tiden kommet da det himmelske univers skulle ta imot sin konge. Mon ikke de to englene lengtet etter å kunne slutte seg til den skaren som bød Jesus velkommen? Men i medfølelse med dem han hadde forlatt, ventet de for å kunne gi dem trøst. «Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste, som sendes ut for å være til hjelp for dem som skal få frelsen?»3 rett

(635)Kristus for opp til himmelen i menneskeskikkelse. Disiplene så skyen som omgav ham. Den samme Jesus som hadde vandret, snakket og bedt sammen med dem, brutt brødet med dem, vært sammen med dem i båten på sjøen, og som nettopp denne dagen hadde gått med dem opp på Oljeberget - denne samme Jesus hadde nå gått bort for å ta plass med sin Far på hans trone. Og englene forsikret dem om at nettopp han som de hadde sett fare opp til himmelen, ville komme igjen på samme måte som han for opp. rett

(635)«Se, han kommer i skyene! Hvert øye skal se ham.» Når «det høres et rop fra overengelen og støt i Guds basun, da skal Herren selv stige ned fra himmelen. Og de som døde i troen på Kristus, skal først stå opp». «Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet.» Slik vil Herrens eget løfte til disiplene bli oppfylt: «Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er.»4 Med rette kunne disiplene fryde seg i håpet om sin Herres gjenkomst. rett

(635)Tilbake til Jerusalem
Da disiplene drog tilbake til Jerusalem, så folk med undring på dem. Etter at Kristus var blitt domfelt og korsfestet, hadde man tenkt seg at de ville være nedslått og skamfulle. Fienden hadde ventet å se uttrykk av sorg og nederlag i ansiktet deres. I stedet så de bare uttrykk av glede og seier. Ansiktene lyste av en lykke som ikke var av denne verden. De sørget ikke over skuffede forhåpninger, men var fulle av pris og takk til Gud. Med jublende stemmer fortalte de om Kristi oppstandelse og hans himmelfart, og mange tok imot deres vitnesbyrd. rett

(636)Disiplene fryktet ikke lenger for fremtiden. De visste at Jesus var i himmelen, og at han fremdeles hadde omsorg for dem. De visste at de hadde en venn ved Guds trone, og de var ivrige etter å legge frem sine ønsker og behov for Faderen i Jesu navn. I høytidelig ærefrykt bad de til Gud, mens de gjentok forsikringen: «Hvis dere ber Faderen om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så deres glede kan være fullkommen.» Stadig høyere rakte de troens hånd med denne sterke begrunnelse: «Kristus Jesus døde, ja, mer enn det, han stod opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han går i forbønn for oss.»5 Pinsefesten brakte dem en fylde av glede og trøst ved Den Hellige Ånd, slik som Kristus hadde lovt. rett

(636)Ærens konge drar inn
Hele himmelen ventet på å få by Kristus velkommen tilbake. Idet han steg opp, drog han selv i spissen, og de fangene som var blitt frigjort fra dødens makt ved hans oppstandelse, fulgte etter. Med lovprisning og jubelrop drog de himmelske hærskarer sammen med dem i dette gledens tog. rett

(636)Som de nærmer seg Guds by, lyder det fra englene som er med i følget: «Løft hodene, dere porter, ja, løft dere, eldgamle dører, så ærens konge kan dra inn!» Frydefullt lyder svaret fra dem som venter: «Hvem er denne ærens konge?» Dette sier de ikke fordi de ikke vet hvem han er, men fordi de ønsker å høre svaret - en henrykt lovprisning: «Det er Herren, den veldige helt, Herren, den sterke i strid.» «Løft hodene, dere porter, ja, løft dere, eldgamle dører! så ærens konge kan dra inn!» Igjen lyder ropet: «Hvem er denne ærens konge?» For englene blir aldri trette av å høre at hans navn blir opphøyd. Englene i følget svarer: «Det er Herren, Allhærs Gud. Han er ærens konge.»6 Så blir portene inn til Guds by åpnet, og engleskaren strømmer inn under den herligste musikk. rett

(636)Der er tronen og omkring den løftets regnbue. Der er kjeruber og serafer. Der er de som leder englenes hærskarer, Guds representanter fra de syndfrie verdener, det himmelske råd hvor Lucifer hadde anklaget Gud og hans Sønn, og representanter fra de syndfrie verdener hvor Satan hadde tenkt å opprette sitt herredømme. Alle er der for å by gjenløseren velkommen. De er ivrige etter å feire hans seier og lovprise sin konge. rett

(636)Men han vinker dem tilbake. Ikke nå! Ennå kan han ikke ta imot herlighetens krone og kongekåpen. Han stiller seg frem for Faderen. Der peker han på sitt hode som har sårmerker, den gjennomstukne siden og føttene med naglemerker. Han løfter hendene som har arr etter korsfestelsen. Han peker på tegnene på sin seier. Så fremstiller han svingeneket for Gud, de som oppstod sammen med ham som representanter for den store skaren som skal komme ut av gravene ved hans annet komme. Han nærmer seg Faderen som gleder seg over hver synder som vender om, og som fryder seg over hver enkelt. rett

(636)Før verdens grunnvoll ble lagt, hadde Faderen og Sønnen inngått en avtale om å løskjøpe menneskene hvis de skulle bli overvunnet av Satan. De hadde inngått en høytidelig overenskomst om at Kristus skulle tre inn som borgsmann for menneskeslekten. Dette hadde Kristus nå oppfylt. Da han på korset ropte: «Det er fullbrakt!» talte han til sin Far. Avtalen var oppfylt. Nå erklærer han: Far! Det er fullbrakt! Jeg har gjort din vilje, min Gud. Jeg har fullendt frelsesverket. Hvis din rettferdighet er tilfredsstilt, vil jeg «at der jeg er, skal de som du har gitt meg, være hos meg».7 rett

(638)Guds røst lyder med kunngjøring om at rettferdigheten er skjedd fyllest. Satan er overvunnet. Kristi kjempende folk på jorden er mottatt i hans «elskede Sønn». I påhør av englene og representanter for de verdener som ikke falt i synd, blir de erklært å være rettferdiggjort. Der hvor han er, skal hans menighet være. «Godhet og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred kysse hverandre.» Faderen omfavner sin Sønn, og ordet går ut: «Alle Guds engler skal tilbe ham.»8 rett

(638)Med en fryd som ikke kan tolkes i ord, forkynner de som hersker, makter og myndigheter, at livets fyrste har herredømmet. Englehæren kaster seg ned for ham, mens det glade jubelrop fyller hele himmelen: «Verdig er Lammet som ble slaktet, verdig til å få all makt og rikdom, visdom og styrke, ære og pris og takk!»9 rett

(638)Seierssang blander seg med musikk fra englenes harper inntil himmelen syntes å flyte over av glede og pris. Kjærligheten har seiret. Det som var tapt, er funnet igjen. Himmelen gjenlyder av stemmer som i et opphøyd tonevell forkynner: «Han som sitter på tronen, han og Lammet skal ha all takk og ære, pris og makt i all evighet.» 10 rett

(638)Fra denne himmelske gledesfest kommer ekkoet av Kristi egne underfulle ord tilbake til oss her på jorden: «Jeg farer opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud!» Familien i himmelen og familien på jorden er blitt til ett. Det var for vår skyld vår Herre for opp til himmelen, og det er for oss han lever. «Derfor kan han også fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem.» Luk 24,50-53; Apg 1,9-12 rett