Kunnskap om godt og ondt

(15)Våre første foreldre var skapt hellige og uten synd, men de var ikke uten mulighet til å gjøre galt. Gud kunne ha skapt dem uten evne til å overtre hans krav, men i så fall ville enhver karakterutvikling være umulig. Deres tjeneste ville ha vært av tvang, og ikke frivillig. Derfor ga han dem evnen til å velge, evnen til å vise lydighet eller ikke. Og før de fullt ut kunne få del i de velsignelsene han ønsket å gi dem, måtte deres kjærlighet og troskap settes på prøve. rett

(15)I Edens hage sto «treet som gir kunnskap om godt og ondt... Og Herren Gud gav mannen dette påbud: Du kan spise av alle trærne i hagen. Men treet som gir kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av» (1 Mos 2.9-17). Gud ville ikke at Adam og Eva skulle bli kjent med det onde. Kunnskapen om det gode hadde de fått i rikt mål, men kunnskapen om synden og dens følger hadde Gud i kjærlighet holdt borte fra dem. rett

(15)Mens Gud ville det beste for dem han hadde skapt, søkte Satan å ødelegge dem. Da Eva overså Guds advarsel om det forbudte treet og dristet seg bort til det, kom hun i kontakt med fienden. Hennes interesse og nysgjerrighet ble vakt, og Satan ga seg til å benekte Guds ord og sådde tvil om hans visdom og godhet. Da kvinnen fortalte at Gud hadde sagt til dem at kunnskapens tre «må dere ikke spise av og ikke røre; ellers skal dere dø», svarte fristeren: «Dere kommer slett ikke til å dø! Men Gud vet at den dagen dere spiser av frukten, vil deres øyne bli åpnet; dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt» (1 Mos 3.3-5). rett

(16)Satan prøvde å få det til å se ut som om denne kunnskapen om det gode blandet med det onde ville bli en velsignelse, og at Gud ved å nekte dem frukten av treet hadde nektet dem et stort gode. Han hevdet at det var på grunn av treets fortreffelige evne til å gi visdom og kraft at Gud hadde forbudt dem å smake på det; Gud ville hindre at de skulle nå fram til en edlere utvikling og finne større lykke. Satan sa at han hadde spist av den forbudte frukten og fått evnen til å snakke, og dersom også de ville spise av den, ville de oppnå en høyere tilværelse og oppleve en større rikdom av kunnskap. rett

(16)Satan påsto at det hadde vært en stor fordel for ham å spise av det forbudte treet. Han nevnte ikke noe om at han var blitt utstøtt av himmelen på grunn av sine overtredelser. Her var løgnen så godt skjult under tilsynelatende sannhet at Eva ikke oppdaget bedraget - hun ble forblindet, smigret og lurt. Hun ønsket seg det Gud hadde forbudt, og hun tvilte på at han visste best. Hun ga slipp på troen, som er nøkkelen til kunnskap. rett

(16)Mistillit til Gud
Eva så nå «at treet var godt å spise av og herlig å se på - et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og spiste.» Idet hun spiste, var det som om hun merket en ny livskraft, og hun forestilte seg at hun gikk inn i en høyere tilværelse. Nå hadde hun overtrådt forbudet, og hun ble sin manns frister, «og han spiste» (1 Mos 3,6). rett

(16)«Deres øyne vil bli åpnet,» hadde fienden sagt, «dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt» (1 Mos 3,5), Ja, deres øyne ble åpnet, men det ble en trist opplevelse! Det eneste de vant, var kunnskapen om det onde og syndens forbannelse. Frukten var ikke giftig i seg selv, og synden besto ikke bare i at de ga etter for appetitten. Våre første foreldre ble overtredere og brakte kunnskapen om det onde inn i verden fordi de tvilte på Guds ord og hans godhet og forkastet hans autoritet. Det var dette som åpnet døren for all slags løgn og villfarelse. rett

(16)Våre første foreldre mistet alt fordi de heller valgte å høre på bedrageren enn ham som alene har visdom. De blandet ondt med godt, og deres mentale og åndelige krefter ble lammet. De var ikke lenger i stand til å verdsette det gode som Gud så rikelig hadde gitt dem. rett

(16)Adam og Eva hadde valgt kunnskapen om det onde. De kunne ikke lenger bli boende i Eden, for i sin fullkommenhet kunne hagen ikke lære dem det som det nå var viktig å lære. Med ubeskrivelig sorg tok de avskjed med sine vakre omgivelser og dro bort for å bo på jorden, rammet som den var av syndens forbannelse. rett

(16)Til Adam hadde Gud sagt: «Fordi du hørte på din hustru og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden for din skyld være forbannet. Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager. Torn og tistel skal den bære, og du skal ete av markens vekster. Med svette i ansiktet skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden; for av den er du tatt. Av jord er du, og til jord skal du bli» (1 Mos 3.17-19). rett

(17)Jorden var rammet av forbannelsen, men naturen skulle likevel være våre første foreldres lærebok. Nå kunne den ikke bare være et bilde på det gode, for det onde var overalt til stede. Der en gang bare Guds karakter sto skrevet - kunnskapen om det gode - sto nå også Satans karakter skrevet - kunnskapen om det onde. I naturen, som nå åpenbarte kunnskapen om godt og ondt, skulle menneskene stadig se syndens følger. rett

(17)I den visnende blomst og det fallende blad fikk Adam og Eva de første tegnene på forfallet. Det var sterke påminnelser om det faktum at alt levende må dø. Selv luften, som de trengte for å leve, hadde kimen til død i seg. rett

(17)De ble stadig minnet om sitt tapte herredømme. Adam hadde vært som en konge for de laverestående skapningene, og så lenge han var tro mot Gud, så hele skaperverket på ham som sin herre. Men da han syndet, gikk dette herredømmet tapt. Den opprørske ånden som han selv hadde åpnet for, spredte seg til dyrene. Dermed var det ikke bare menneskenes liv, men også dyrenes natur, trærne i skogen, gresset på marken, ja, til og med luften, som fortalte den sørgelige leksen om kunnskapen om det onde. rett

(17)Men menneskene ble ikke overlatt til følgene av det onde de hadde valgt. Dommen over Satan inneholdt en antydning om frelse. Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen,» sa Gud, «og mellom ditt avkom og hennes ætt. Den skal knuse ditt hode, men du skal hogge den i hælen» (1 Mos 3,15). Denne dommen ble avsagt mens våre første foreldre hørte på, og den var et løfte til dem. Før de fikk høre om slitet og sorgen som skulle bli deres del, eller jorden som de måtte vende tilbake til, lyttet de til ord som ga håp. Alt det de hadde tapt ved å gi etter for Satan, kunne gjenvinnes i Kristus. rett

(17)Det samme forteller naturen oss. Den er vansiret av synd, men den taler ikke bare om skapelse, men også om gjenløsning. Jorden er fortsatt rik og vakker, og den vitner om en livgivende kraft. I enhver åpenbaring av skapende kraft får vi en forsikring om at vi kan bli nye mennesker og leve «i sann rettferd og hellighet» (Ef 4.24 Ntr). Slik kan selv de ting i naturen som så levende minner oss om vårt store tap, gi oss håp. rett

(17)Overalt hvor det onde hersker, hører vi vår Fars røst. Han ber sine barn om å gi avkall på det onde og ta imot det gode. rett

neste kapitel