Utdanning for livet kapitel 5. Fra side 20.     Fra side 33 i den engelske utgave.tilbake

Israels utdanning

(20)Familien var kjernen i det utdanningssystemet som blev opprettet i Edens hage. Adam var Guds sønn, og det var fra deres Far at den høyestes barn fik sin opplæring. Deres skole var i sannhet en familieskole. rett

(20)I Guds utdanningsplan, slik den ble tilpasset forholdene etter syndefallet, er Kristus Faderens stedfortreder og bindeleddet . . . . rett

(20)Den utdanningen som hadde sitt sentrum i familien, var..... rett

(20)Det var denne formen for utdanning Gud ønsket . . . . . rett

(21)Gud søkte å styrke folkets tro ved å åbenbare for dem den kraften som stadig virket til deres beste under vandringene i ørkenen. . . . . . rett

(21)Gud ga Israel verdifulle lærdommer under oppholdet . . . . rett

(21)Men folket hadde tungt for å lære. I Egypt hadde de vennet seg . . . . . rett

(21)Da han skulle bygge helligdommen, fikk Moses beskjed om å gjøre alt etter det himmelske. . . . rett

(21) Gud ønsket å gjøre Israel . . . . rett

(21)Men i seg selv var de ikke . . . rett

(21)I Kristus skulle alt oppfylles som tabernaklet var et symbol på. Veggene i dette storslåtte byggverket var kledd med skinnende gull og gjenspeilte i alle regnbuens farger forhengene med deres innvevde kjeruber. Røkelsen brant uopphørlig, duften av den fylte alt. Prestene var kledd i skinnende hvitt, og over nådestolen i det innerste rommets dype mystikk, tronet Den høyestes herlighet mellom de to englefigurene som med bøyde hoder tilba Gud. I alt dette ville Gud at hans folk skulle tyde hans plan for menneskene. Det var den samme planen som apostelen Paulus mye omtalte da han ved Den Hellige Ånd skrev: «Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere? Dersom noen ødelegger Guds tempel, skal Gud ødelegge ham. For Guds tempel er hellig, og dette tempelet er dere» (1 Kor 6,16.17 Ntr). rett

(22)Et veldig oppdrag
Et stort privilegium ble Israel til del da de fikk i oppdrag å bygge helligdommen, og det var også et stort ansvar. Bygningen skulle bli enestående vakker, og til arbeidene måtte de bruke de flotteste materialene og vise det ypperste i kunsthåndverk. Og dette skulle de gjøre i ødemarken - et folk som nettopp hadde flyktet fra slaveriet. Men han som hadde gitt dem bygningsplanen, forpliktet seg til å samarbeide med arbeidsfolkene. rett

(22)«Herren sa til Moses: Jeg har kalt Besalel, sønn av Uri, Hurs sønn, av Juda stamme, og fylt ham med ånd fra Gud, med visdom, innsikt og kunnskap og med evne til alle slags håndverk... Til medhjelper har jeg gitt ham Oholiab, Akisamaks sønn, av Dans stamme. Og alle som har slike anlegg, har jeg gitt evne, så de kan lage alt det jeg har befalt deg» (2 Mos 31.1-6). rett

(22)Tenk hvilken fagskole dette må ha vært ute i ørkenen, med Kristus og englene som læremestere! rett

(22)Hele folket skulle samarbeide om å bygge og utsmykke helligdommen. Det var arbeid både for hode og hånd. De trengte en mengde forskjellige materialer, og alle ble bedt om å ta del. Slik lærte de å samarbeide med Gud og hverandre. De skulle også samarbeide om det åndelige byggverk - Guds tempel i sjelen. rett

(22)Allerede før de forlot Egypt, ble det gjennomført en midlertidig organisering av folket, der de ble inndelt i grupper under utvalgte ledere. Ved Sinai ble prosessen fullført. Den orden som kommer så klart til syne i alt Gud gjør, kunne man også se i hebreernes samfunnsorden. Gud var midtpunktet for alt styre og stell. Moses skulle som Guds representant håndheve lovene i hans navn. Deretter kom rådet på sytti, så prestene og stammehøvdingene, og under dem «førere for avdelinger på tusen, hundre, femti og ti» (4 Mos 11.16.17; 5 Mos 1,15), og endelig tilsynsmenn som hadde spesialoppdrag. Leiren ble organisert helt systematisk, med tabernaklet i midten og med prestenes og levittenes telt rundt Guds bolig. Utenfor disse slo hver enkelt stamme leir ved sitt eget banner. rett

(22)Det ble gjennomført omfattende sanitære tiltak. Dette var ikke bare en forutsetning for god helse, men det var nødvendig for at en hellig Gud skulle kunne bo blant dem, og derfor sa Moses: «Herren din Gud går jo omkring i din leir for å berge deg ... Derfor skal leiren være hellig» (5 Mos 23.14). rett

(23)Gud var opptatt av israelittenes ve og vel på alle livets områder. Opplæringen omfattet alle deres vaner. Selv den maten Gud ga dem, skulle være best mulig for dem. Han ga dem manna i ørkenen, og den skulle styrke deres fysiske, mentale og moralske krefter. Riktignok var det mange av dem som gjorde opprør mot det enkle kostholdet, men det var ikke mulig å nekte for at maten gjorde dem godt. Til tross for ørkenlivets strabaser fantes det ingen svake i noen av alle deres stammer. rett

(23)Arken med Guds lov skulle gå foran på alle deres vandringer. Der skystøtten senket seg, skulle de slå leir. Så lenge skyen hvilte over tabernaklet, ble de værende i leiren. Når den løftet seg, fortsatte de reisen. Moses påkalte Herren både når de stoppet for å slå leir og ved neste avreise. «Hver gang kisten brøt opp, sa Moses: Reis deg, Herre! La dine fiender bli spredt... Og når den stanset, sa han: Vend tilbake, Herre, til alle titusener i Israels stammer! » (4 Mos 10,35.36). rett

(23)Viktige lærdommer
Under folkets vandringer i ødemarken ble mange verdifulle lærdommer innprentet dem ved hjelp av sang. Da de unnslapp faraos hær, stemte hele Israel i seierssangen. Langt ut over hav og ørken klang det jublende omkvedet, og fra fjellene hørtes ekkoet av lovsangen: «Lovsyng Herren, for han er høy og herlig» (2 Mos 15.21). Denne sangen ble ofte gjentatt under vandringen; den oppmuntret de reisende og gjorde dem mer brennende i troen. Budene de hadde fått på Sinai, samt løfter om Guds beskyttelse og fortellinger om hvordan han på underfullt vis hadde utfridd dem, ble etter Herrens anvisning uttrykt i sang. Den ble satt til musikk, og folket marsjerte i takt mens de sang til Guds pris. rett

(23)Slik ble deres tanker hevet over reisens strabaser, opprørskheten ble dempet, sannhetens prinsipper ble innprentet i hukommelsen, og troen ble styrket. Samarbeidet lærte dem orden og fellesskap, og folket ble bedre kjent med både Gud og hverandre. rett

(23)Moses omtalte Guds handlemåte med Israel i de førti årene i ødemarken på denne måten: «Gud vil oppdra deg som en mann oppdrar sin sønn,» «ydmyke deg og prøve deg for å få vite hva som bodde i ditt hjerte, om du ville holde hans bud eller ikke» (5 Mos 8,5.2). «Herren fant ham i ødemarken, i den tomme ørken med ulende lyder. Han vernet ham og sørget for ham og voktet ham som sin øyesten. Som en ørn får ungene til å fly fra redet og svever over dem, slik bredte han ut sine vingefjær, tok og bar dem på sine vinger. Herren alene førte ham, ingen fremmed Gud var med ham» (5 Mos 32,10-12). rett

(24)Gud omga Israel med alle nødvendige ressurser og privilegier for at de skulle ære hans navn og bli til velsignelse for nabofolkene. Om de bare var lydige mot ham, ville han sette dem «høyt over alle folk han har skapt, til pris og ære og pryd.» Han sa: «Alle folkene på jorden skal få se at Herrens navn er nevnt over deg, og de skal frykte deg.» «Så klokt og forstandig det er dette store folket!» (5 Mos 26.19, 28,10, 4,6). I de lovene Gud ga Israel, var det klare utdanningsprinsipper. På Sinai hadde Gud åpenbart seg som en «barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet» (2 Mos 34,6). Fedrene og mødrene skulle undervise sine barn i disse prinsippene. Under Guds ledelse sa Moses: «Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og tale om dem når du sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp» 5 Mos 6,6 7. rett

(24)Denne lærdommen skulle ikke bare være tørr teori. De som vil formidle sannhet, må selv leve i samsvar med sannhetens prinsipper. De kan bare påvirke andre når de gjenspeiler Guds egenskaper og viser rettskaffenhet, høysinn og uselviskhet i sine egne liv. rett

(24)Sann utdanning består ikke i å tvinge undervisning på den som ikke er rede til å ta imot. Sinnets krefter må vekkes, og man må fange barnets interesse. Guds undervisningsmetode la opp til dette. Både i hjemmet og i helligdommen, gjennom natur og kunst, via utallige metoder, skikker og symboler ga Gud Israel lærdommer som uttrykte hans prinsipper og bevarte minnet om hans mektige gjerninger. Når barna spurte om alt dette, gjorde undervisningen inntrykk på både sinn og hjerte. rett

(24)Undervisningsopplegget for det utvalgte folk viser klart at et liv der Gud er midtpunktet, er et rikt og helt liv. Alle de lengsler og drifter han har lagt ned i oss, sørger han for å tilfredsstille; alle de evner han har gitt oss, søker han å utvikle. rett

(24)Gud er all skjønnhets skaper, og selv elsker han det vakre. Derfor la han vinn på å tilfredsstille sine barns kjærlighet til det vakre. Han tok seg også av deres sosiale behov, for vennskapelige og nyttige sammenkomster som bidrar så sterkt til å utvikle medfølelse og gjøre livet lyst og godt. rett

(24)Utdanningen og de religiøse høytidene
Israels høytider spilte en viktig rolle i opplæringen. I dagliglivet var familien både skole og kirke, og foreldrene oppdro sine barn både i verdslige og religiøse anliggender. Men tre gager i året var det selskapelig samvær og felles tilbedelse, først i Sjilo og senere i Jerusalem. Det var bare fedrene og guttene som måtte være til stede, men det var ingen som ønsket å gå glipp av høytidenes muligheter, så hele familien dro når det var mulig, og sammen med dem fikk både den fremmede, levitten og de fattige komme og nyte gjestfriheten. rett

(25)Reisen til Jerusalem foregikk på den gamle, patriarkalske måten og var en fryd og en glede, enten det var under vårens skjønnhet, sommerens frodighet eller høstens modne prakt. Fra de eldste hvithårede til de minste blant barna kom de for å møte Gud i hans helligdom og gi ham sine takkeoffer. På veien ble fortidens opplevelser, de beretningene som både gammel og ung fortsatt elsker, fortalt for hebreernes barn. Sangene som hadde oppmuntret israelittene på ørkenvandringen, ble sunget. Guds bud ble sunget, og under påvirkning fra naturen og samværet med vennlige mennesker ble de for alltid festet i hukommelsen til mange barn og unge. rett

(25)De seremoniene de ble vitne til i Jerusalem under påskehøytiden den store nattlige sammenkomsten, menn med belte om livet, sko på beina og stav i hånden, det travle måltidet, lammet, usyret brød og bitre urter og den alvorlige tausheten mens de ble fortalt om blodet som ble strøket på dørstolpene, dødsengelen og den store utmarsjen fra trelldommen i Egypt - alt dette var egnet til å vekke fantasien og gjøre inntrykk på hjertet. rett

(25)Løvhyttefesten var innhøstingsfesten. Gaver fra frukthager og åkrer, det ukelange oppholdet i løvhytter, de sosiale sammenkomstene, den hellige minnegudstjenesten og gjestfriheten mot Guds tjenere, de fremmede og de fattige - alt dette gjorde at alle tenkte med takknemlighet på ham som hadde kronet året med sine gode gaver. rett

(25)De gudfryktige i Israel levde en hel måned på denne måten hvert år. Det var en tid fri for bekymringer og arbeid, og den var nesten i sin helhet viet til utdanning i ordets sanneste forstand. rett

(25)Jordelere
Da Gud tildelte sitt folk deres arv, ville han at de, og gjennom dem alle senere generasjoner, skulle lære riktige prinsipper for hva det vil si å eie land. Kanaan ble delt mellom hele folket, med unntak av levittene, for de skulle gjøre tjeneste ved helligdommen. En familie kunne avhende sin eiendom for en tid, men de kunne ikke bytte bort den arven som barna skulle ha. Hadde de råd til det, kunne de når som helst innløse eiendommen. All gjeld ble ettergitt hvert sjuende år, og i det femtiende året - jubelåret - skulle alle landeiendommer gå tilbake til den opprinnelige eieren. På denne måten var alle sikret sin eiendom, og det var et vern mot både overdreven rikdom og fattigdom. rett

(25)Da Gud delte landet mellom folket, ga han dem, i likhet med dem som hadde bodd i Edens hage, den oppgaven som mest ville fremme deres utvikling - omsorgen for planter og dyr. Og hvert sjuende år skulle åkrene ligge brakk og de fattige skulle få det som likevel vokste. Dette var enda et utdanningstiltak. Slik ble det muligheter for et dypere studium, for sosiale sammenkomster og tilbedelse og for å øve seg i nestekjærlighet, aktiviteter som så ofte blir fortrengt av livets slit og bekymringer. rett

(26)Hvis de prinsippene i Guds lov som dreier seg om fordelingen av eiendommer var blitt fulgt i vår tid, ville det sett ganske annerledes ut i verden! Da ville vi unngått de fryktelige onder som til alle tider har vært følgen av at de rike har undertrykt de fattige og de fattige har hatet de rike. Det ville bidratt til en fredelig løsning på problemer som nå truer med å fylle verden med anarki og blodbad. rett

(26)Når folket viet en tidel av all inntekt, enten den stammet fra frukthagen eller kornåkeren, saueflokkene eller kveget eller fra hjernens eller håndens arbeid, pluss enda en tidel til hjelp for de fattige samt andre gode formål, så bidro dette til at sannheten om Guds eiendomsrett til alle ting ble holdt levende for dem, og de ble minnet om at de kunne bidra til å formidle hans velsignelser. rett

(26)Kunnskap om Gud, samfunn med ham i studium og arbeid, likhet med ham i karakter, skulle være kilde, middel og mål for utdanningen i Israel - den utdanningen Gud ga foreldrene og som de skulle gi videre til sine barn. rett

neste kapitel