Store menn og deres liv

(31)Bibelhistorien gir oss mange eksempler på følgene av sann utdanning. Vi får møte mennesker som var Guds representanter i verden; deres liv ble til velsignelse for andre. Blant dem finner vi Josef, Daniel, Moses, Elisja og Paulus. rett

(31) Tidlig i livet, på terskelen til voksen alder, ble Josef og Daniel revet bort fra sine hjem og ført som fanger til fremmede land. Særlig Josef ble utsatt for de fristelsene som følger med store forandringer i livsvilkår. Hjemme hos sin far ble han tatt kjærlig vare på, i Potifars hus var han slave og i faraos fangehull satt han urettferdig dømt som statsfange. I en krisetid ble han kalt til en høy lederstilling i Egypt. Hvordan klarte han å bevare sin integritet? rett

(31)Det er farefullt på toppene. De som opplever suksess og ære i verdens høye stillinger, utsettes for fryktelige fristelser som ikke rammer de små i samfunnet. Men Josef besto både motgangens og medgangens fristelser. Han viste den samme troskap på faraos slott som i fengselscellen. rett

(31) I sin barndom hadde Josef lært å elske og frykte Gud. Han hadde ofte hørt om den natten Jakob så et syn i Betel, om stigen mellom himmel og jord, englene som steg ned og opp, og om ham som fra tronen der oppe åpenbarte seg for Jakob. Han hadde hørt om kampen ved elven Jabbok, der Jakob, etter å ha gitt avkall på synder han hadde kjælt for, seiret og fikk navnet Israel. rett

(31) Da han var gutt, passet Josef sin fars sauer. Dette var et rent og enkelt liv som fremmet utviklingen av både fysiske og mentale krefter. Han hadde samfunn med Gud i naturen og lærte seg de store sannheter som var en hellig arv fra far til sønn. Slik tilegnet han seg sjelsstyrke og faste prinsipper. rett

(32) Da han sto overfor sitt livs krise, på den fryktelige reisen fra hjemmet i Kanaan til fangenskapet som ventet i Egypt, husket Josef sin fars Gud. Han husket det han hadde lært som barn, og fylt av glede besluttet han seg for alltid å tjene himmelens Konge. rett

(32) Livet som fremmed og slave var hardt, og omkring seg hørte og så han stadig moralsk fordervelse og hedensk gudsdyrkelse, men Josef var urokkelig. Han hadde lært å være lydig. rett

(32) På den tiden da han ble kalt til faraos hoff, var Egypt verdens supermakt. Ikke noe land kunne måle seg med Egypt i kultur, kunst og vitenskap. I en tid som var preget av de største vanskeligheter og farer sto Josef i spissen for landets administrasjon, og han gjorde dette på en måte som vant ham både kongens og folkets tillit. Farao «satte ham til herre over sitt hus, til styrer over alt det han eide. Han skulle rettlede kongens stormenn etter sin egen vilje og lære hans eldste sin visdom» (Sal 105,21 22). rett

(32) Hemmeligheten ved Josefs liv går fram i Jakobs inspirerte velsignelse av sønnene. Med ord som er preget av gudgitt styrke og skjønnhet, sier han dette om sin høyst elskede sønn: rett

(32)Josef er et ungt frukttre,
et ungt frukttre ved kilden;
grenene klatrer opp etter muren.
Bueskytterne egget ham,
de skjøt og satte etter ham.
Men hans bue er fast og sterk,
smidige er hans armer og hender.
Han får hjelp av Jakobs Veldige (1 Mos 49,22-24). rett

(32)Josefs anker var troskap mot Gud og tillit til den usynlige. Det var her hans styrke lå skjult. rett

(32)Daniel - et himmelens sendebud
Det kan virke som om Daniel og hans venner hadde en enklere ungdomstid i Babylon enn det Josef hadde opplevd i Egypt, men deres karakter ble stilt på prøver som neppe var mindre harde. De kom fra ganske enkle hjem i Judea, enda de var av kongeslekten. De ble ført bort til den prektigste av alle byer, til hoffet til tidens største monark, og de ble plukket ut for å få opplæring så de kunne bli kongens betrodde tjenere. De tilba Jahve, men var fanger i Babylon. Karene fra Guds hus var blitt plassert i templet til Babylons guder, og Israels konge var selv fange hos babylonerne. Alt dette skrøt seierherrene av og sa at det nå var bevist at deres religion og skikker sto over hebreernes religion og skikker. Gud brukte disse omstendighetene og nettopp den ydmykelsen som var følgen av at Israel hadde sviktet hans bud, til å vise babylonerne at han var den høyeste Gud, at hans krav var hellige og at lydighet gir et sikkert resultat. Dette vitnesbyrdet ga han gjennom dem som fortsatt var tro mot ham. rett

(33) Daniel og vennene hans ble satt på en avgjørende prøve allerede ved starten av deres karriere. Befalingen om at maten deres skulle komme fra kongens bord var et uttrykk for kongens gunst, og den viste at han hadde omsorg for deres ve og vel. Men en del av maten var blitt ofret til avguder, og dersom de spiste av kongens gaver, ville det bli sett på som at de hadde hyllet avgudene. Deres troskap mot Jahve hindret dem å ta del i en slik hyllest. rett

(33) Daniel og vennene hans hadde fått grundig opplæring i Guds ords prinsipper. De hadde lært å gi avkall på det jordiske for det åndelige, og nå fikk de belønningen. Da utdanningen var slutt og de ble eksaminert sammen med andre som søkte rikets fremste stillinger, fantes det «ingen blant de unge guttene som kunne måle seg med Daniel, Hananja, Misjael og Asarja» (Dan 1.19). rett

(33)Ved hoffet i Babylon var det samlet representanter fra alle land og med den høyeste kultur som verden kan gi. Men det fantes ingen blant dem som kunne måle seg med de hebraiske fangene. Ingen var deres like, verken i fysisk styrke og skjønnhet eller i sjelsevner og boklig lærdom. «Alltid når kongen spurte dem til råds i saker som krevde visdom og forstand, fant han at de var ti ganger så vise som alle spåmenn og åndemanere i riket» (Dan 1.20). rett

(33) Daniel vaklet ikke i sin troskap mot Gud, og han bevarte alltid selvkontrollen. Hans verdige og ærbødige oppførsel førte til at den hedenske hoffmannen som hadde oppsynet med ham, fikk «velvilje og godhet» for ham. De samme egenskapene preget alle sider av hans liv. På kort tid ble han rikets høyeste embetsmann. Under flere herskere og senere da riket falt og et nytt rike tok makten, viste han så stor visdom og statskløkt, en så fullkommen takt, høviskhet og ekte godhet i tillegg til troskap mot sine prinsipper at selv hans fiender «ikke [var] i stand til å finne noen grunn til å klage på ham eller noe galt å si om ham» (Dan 6,5). rett

(33)Mens Daniel klynget seg til Gud med urokkelig tillit, kom profetordels ånd over ham. Han fikk æren av å være Guds sendebud, og han lærte a tyde de kommende tiders hemmeligheter. Hedenske konger møtte himmelens representant og ble nødt til å anerkjenne Daniels Gud. Nebukadnesar erklærte: «Den guden dere dyrker, er gud over alle guder og herre over alle konger. Han åpenbarer hemmeligheter» (Dan 2.47). rett

(34)Sanne og ærlige menn
Deres visdom og rettvishet, deres rene og kjærlige liv og deres ekte interesse for folkets beste, viste at Josef og Daniel var tro mot de prinsippene de hadde tilegnet seg i barndommen, og de var tro mot ham de representerte. Hele folket æret disse mennene, både i Egypt og i Babylon. I dem fikk et hedensk folk se et bilde på Guds godhet og velvilje, et eksempel på Kristi kjærlighet. rett

(34) For et livsverk disse edle hebreerne sto for! Lite ante de om den storhet som ventet dem den dagen de sa farvel til barndomshjemmet. Trofaste og urokkelige overga de seg til Guds ledelse, så han kunne fullføre sine hensikter ved deres hjelp. rett

(34) De samme mektige sannhetene som ble åpenbart gjennom disse menn, ønsker Gud å åpenbare gjennom vår tids unge mennesker. rett

(34)Det vår verden trenger mer enn noe annet er menn og kvinner som ikke lar seg kjøpe eller selge, som i sitt innerste er trofaste og ærlige, som ikke er redde for å kalle synden med dens rette navn, som i sin samvittighet er like tro mot plikten som kompassnåla er mot polen, som står for det som er rett om så himmelen skulle falle. rett

(34)Men en slik karakter er ingen tilfeldighet. Den skyldes ikke at man er blitt utstyrt med spesielle anlegg eller fortrinn. En edel karakter er resultatet av selvdisiplin, av at vår høyere natur får herske over vår lavere natur, at vi overgir selvet i kjærlighet og tjeneste for Gud og mennesker. rett

(34) De unge trenger å lære den sannheten at deres evner ikke tilhører dem selv. Vår styrke, tid og forstand tilhører Gud, og vi bør benytte dem til de høyeste formål. De unge er greiner som Gud forventer frukt fra, husholdere som må vise utbytte av sin kapital. Alle unge har en oppgave å utføre til Guds ære og menneskehetens beste. rett

(34)Elisja - trofast i de små ting
Profeten Elisja tilbrakte barndomsårene på landsbygda, der han fikk undervisning av Gud og naturen og den disiplin som et nyttig arbeid gir. I en tid da nesten alle hadde falt fra Gud, var hans fars hjem blant de få hvor man ikke bøyde kne for Baal. I dette hjemmet ble Gud æret og det var en leveregel å gjøre sin plikt med troskap. rett

(34)Elisja var sønn av en velstående bonde og hadde lederegenskaper. Men han fikk opplæring i livets dagligdagse plikter. Skulle han kunne lede andre med klokskap, måtte han først lære lydighet. Troskap i det små utrustet ham for større oppgaver. rett

(34) Elisja hadde et ydmykt og mildt sinnelag, men han kunne også være urokkelig og full av kraft. Han la vinn på å elske og ære Gud, han vokste i nåde og kjennskap til Gud og det enkle daglige strev gjorde ham viljefast og ga ham en edel karakter. rett

(35) Profetkallet kom mens han pløyde åkeren. Da Elia, som hadde fått befaling fra Gud om å finne en etterfølger, kastet sin kappe over den unge mannens skuldre, forsto Elisja kallet og var lydig mot det. Han «reiste ... seg og fulgte Elia som hans tjener» (I KONG 19.21). I begynnelsen ble det ikke stilt store krav til Elisja. Det var stadig dagligdagse oppgaver som ble forventet av ham. Som profetens personlige tjener fortsatte han å være tro i det små, men han viet seg hver dag med stadig sterkere forsett til den oppgaven Gud hadde gitt ham. rett

(35)Da han ble kalt, ble hans beslutning satt på prøve. Da han snudde seg og ville følge Elia, ga profeten ham beskjed om å gå hjem. Men Elisja forsto verdien av kallet han hadde fått. Ikke for noe i verden ville han gi slipp på den muligheten han hadde fått til å bli Guds sendebud. rett

(35) Tiden gikk, og Elia ble gjort klar for himmelen, ble Elisja beredt for li ta over etter ham. Og igjen ble hans tro og besluttsomhet satt på prøve. Mens han var med Elia under den daglige tjenesten, gav profeten ham stadig sjansen til å gå tilbake. Men arbeidet bak plogen hadde lært EIisja at han ikke måtte svikte eller miste motet, og nå da han på en annen måte hadde lagt hånden på plogen, ville han ikke la seg lede bort fra målet. rett

(35) De to sto ved Jordan. «Elia tok kappen sin, rullet den sammen og slo på vannet. Da delte vannet seg, og begge gikk over på tørr bunn. Mens de gikk over, sa Elia til Elisja: Si hva du vil at jeg skal gjøre for deg før jeg blir tatt fra deg. EIisja sa: La meg da få din ånd i dobbelt mål! Elia svarte: Det er ikke lite, det du ber om. Men hvis du ser meg når jeg blir tatt bort fra deg, så skal du få det, ellers ikke. Mens de gikk der og talte sammen, kom det brått en ildvogn med ildhester foran og skilte dem fra hverandre. Og Elia for opp til himmelen i stormen. rett

(35)Da Elisja så dette, ropte han: Min far, min far! Israels vogner og hestfolk! Da han ikke kunne se ham lenger, tok han tak i klærne sine og rev dem i to stykker. Så tok han opp Elias kappe som var falt av ham. Han gikk tilbake og stilte seg ved bredden av Jordan. Der tok han kappen som var falt av Elia, slo på vannet og sa: Hvor er Herren, Elias Gud? Da Elisja slo på vannet, delte det seg, og han gikk over. rett

(35)Profetdisiplene fra Jeriko som sto rett imot ham, så dette og sa: Elias ånd hviler over Elisja. Og de kom imot ham og kastet seg til jorden for ham» (2 Kong 2,8-15). rett

(35)Fra nå av tok Elisja Elias plass. Og han som hadde vært tro i det små, viste seg også å være tro i mye. rett

(35)Elia, denne mektige mannen, hadde vært Guds redskap for å fjerne store onder. Avgudsdyrkelsen, som hadde forført folket, var overvunnet. Baal-profetene var døde. Hele folket i Israel var blitt dypt rystet, og det var mange som hadde begynt å tilbe Gud igjen. Folket trengte en etter følger til Elia som kunne føre dem på trygge stier med omhyggelig og grundig undervisning. Det var denne oppgaven Gud hadde forberedt Elisja på da han var ung. rett

(36)Denne lærdommen gjelder oss alle. Ingen kan vite hva som er Guds mål med den lydigheten de må lære, men alle kan være sikre på at troskap i små ting er beviset for at de egner seg til større oppgaver. rett

(36)Moses, han som var sterk ved troen
Moses var yngre enn Josef og Daniel da han ble tatt bort fra den omsorgen som hadde skjermet ham i hjemmet, men de samme kreftene som formet deres liv, formet hans. Han fikk bare tolv år sammen med sin hebraiske familie, men i disse årene ble grunnlaget for hans storhet lagt. rett

(36)Jokebed var slave. Hun fylte en beskjeden rolle i livet, og hennes bør var tung. Men ingen annen kvinne, bortsett fra Maria av Nasaret, har vært til større velsignelse for verden. Hun visste at barnet hennes snart skulle bli tatt fra henne og overlatt til mennesker som ikke kjente Gud, så hun søkte målbevisst å lære ham kjærlighet og troskap til Gud. Denne oppgaven utførte hun trofast. Ingenting skulle komme til å få Moses til å forkaste de sannhetsprinsippene som hans mor hadde lagt vekt på i sin undervisning og som preget hennes liv. rett

(36)Fra det fattige hjemmet i Gosen ble Jokebeds sønn ført til faraos slott der han ble mottatt av den egyptiske prinsessen. I Egypts skoler fikk Moses landets høyeste sivile og militære utdanning. Med sine store personlige fortrinn og sin edle skikkelse, et kultivert sinn og en høvisk framferd samt det faktum at han var en berømt feltherre, ble han nasjonens stolthet. Han nektet å ta del i den hedenske gudsdyrkelsen, men han ble innviet i alle den egyptiske religions hemmeligheter. Som landets framtidige hersker ville han arve de største æresbevisninger som denne verden kan by på. Men Moses ga avkall på Egypts heder og ære for å kunne ære Gud og befri sitt undertrykte folk. Deretter overtok Gud på en særlig måte hans utdanning. rett

(36)Men Moses var ennå ikke klar til sitt livsverk. Ennå sto det igjen å lære å stole på Guds makt. Han hadde misforstått Guds hensikt. Han håpet å befri Israel med våpenmakt. Han satset alt på dette, og det gikk galt. Det endte i nederlag og skuffelse, og han ble flyktning i et fremmed land. rett

(36)I ødemarken i Midjan passet Moses sauer i førti år. Tilsynelatende var han for alltid avskåret fra sin oppgave, men her lærte han det som skulle til for å gjennomføre livsverket. For å kunne styre en uvitende og uregjerlig folkemengde, måtte han først lære selvkontroll. Omsorgen for sauene og de svake lammene gav ham den livserfaringen som skulle til for bli en trofast og tålmodig hyrde for Israel. Skulle han bli Guds tjener, måtte han først lære av ham. rett

(37)Den innflytelsen han var omgitt av i Egypt, den overdådigheten og umoralen som lokket og kalte på tusen forskjellige måter, den falske religionens underfundige mystikk - alt dette hadde satt sitt preg på hans sinn og karakter. Men det forsvant i ødemarkens strenge og enkle liv. rett

(37)I ensomheten under fjellenes hellige majestet var Moses alene med Gud. Det var som han sto ansikt til ansikt med Gud og ble overskygget av hans makt. Her ble hans selvgodhet feid bort. I Den Allmektiges nærvær gikk det opp for ham hvor svakt, udugelig og kortsiktig mennesket er. rett

(37) Her opplevde Moses at Gud var personlig til stede. Han fikk ikke bare et syn av tiden da Kristus skulle bli menneske, men han så også hvordan han ledsaget israelittene på alle deres vandringer. Når han ble misforstått eller det han sa ble forvrengt, holdt han ut «som om han så den usynlige» (Hebr 11.27). rett

(37) Moses tenkte ikke bare på Gud, han så ham. Han hadde alltid Gud for øye. Han mistet aldri hans ansikt av syne. rett

(37) For Moses var ikke troen gjetninger, den var virkelighet. Han trodde at Gud styrte hans liv på en helt spesiell måte, og i alle livets enkeltheter anerkjente han det guddommelige nærvær. Han følte behov for hjelp, han ba om den, ved troen tok han imot den, og så gikk han fram i trygg tillit til at han ville få kraft til å holde ut. rett

(37) Det var denne erfaringen Moses fikk i løpet av de førti årene i ørkenen. I sin visdom regnet ikke Gud tiden for å være for lang eller prisen for høy. rett

(37) Resultatet av denne undervisningen, og av de lekser den gav, er ikke bare knyttet til Israels historie, men til alt det som fra den dag av og helt til vår tid har vært til gagn for verden. Det største vitnesbyrdet om Moses storhet er: «Aldri mer sto det fram i Israel en profet som Moses, som Herren gav seg til kjenne for, ansikt til ansikt» (5 Mos 34.10). rett

(37)Paulus, han som tjente Gud med glede
En rabbi fra Jerusalem forente sin brennende iver og intellektuelle kraft med de galileiske disiplenes tro og erfaring. Saulus fra Tarsus var romersk borger. Han var født i en hedensk by, men han var jøde, ikke bare av herkomst, men av livslang utdanning, fedrelandskjærlighet og religiøs overbevisning. Han var utdannet i Jerusalem under den fremste av rabbinerne og delte i fullt mål sitt folks stolthet og fordommer. Allerede som ung mann ble han et aktet medlem av Det høye råd. Han ble betraktet som en lovende ung mann og en nidkjær forsvarer av den gamle tro. rett

(38)I Judeas teologiske skoler var Guds ord blitt satt til side til fordel for menneskers tanker; rabbienes tradisjoner og tolkninger sugde kraften ut av ordet. Rabbiene frydet seg over at de ikke bare var bedre enn folk fra andre folkeslag, men også sto over de fleste av sitt eget folk. De hatet romerne hett og inderlig og lengtet etter å ta overta styret i sitt eget land med våpenmakt. De hatet og drepte dem som trodde på Jesus, for deres budskap om fred sto i grell kontrast til fariseernes ærgjerrige planer. Saulus var en av de hardeste og mest nådeløse forfølgerne. rett

(38) I Egypts militærskoler hadde Moses blitt kjent med maktens lov, og denne lærdommen fikk så sterkt et grep om hans karakter at det tok førti år med ro og samfunn med Gud og naturen før han ble skikket til å lede Israel etter kjærlighetens lov. Det var denne leksen Paulus også måtte lære. rett

(38) Utenfor Damaskus forandret synet av den korsfestede hele livsløpet hans. Forfølgeren ble disippel, læreren ble elev. De dagene han tilbrakte alene i mørke i Damaskus var som år av erfaringer. Han gransket de gammeltestamentlige skriftene han hadde lært utenat, og Kristus underviste ham. Også naturens ensomhet ble en skole for ham. Han dro ut i den arabiske ørken, der han studerte skriftene og lærte av Gud. Han tømte sin sjel for de fordommene og tradisjonene som hadde formet livet hans, og han mottok opplæring fra sannhetens kilde. rett

(38) Han var den største av alle lærere, men han påtok seg både små og store oppgaver. Han innså at både hånden og tanken trengte arbeid, og han forsørget seg selv med et håndverk. Han arbeidet som teltmaker mens han hver dag forkynte evangeliet i verdens storbyer. rett

(38) Han var en stor intellektuell begavelse, men i sitt liv åpenbarte Paulus kraften av en mer sjelden visdom. Hans liv og lære åpenbarer og belyser prinsipper som er av den største betydning, prinsipper som tidens store tenkere ikke kjente til. Hør ham når han taler til hedningene i Lystra og peker på Gud slik han åpenbarer seg i naturen: All godhets giver, som «sendte ... regn og grøde i rette tid, han har gitt dere føde og fylt hjertene med glede» (Apg 14,17). rett

(38) Se ham i fangehullet i Filippi, der hans lovsang bryter nattens taushet til tross for at han lider store smerter. Etter at jordskjelvet har åpnet fengselsdørene, roper han oppmuntrende ord til fangevokteren: «Ikke gjør deg selv noe vondt! Vi er her alle sammen» (Apg, 16,28). Og fangevokteren blir overbevist om sannheten i den troen som holder Paulus oppe. Han spør om veien til frelse, og sammen med hele sitt hus slutter han seg til den lille flokken av Kristi forfulgte disipler. rett

(38)Se Paulus foran rådet på Areopagos i Aten, der han imøtegår vitenskap med vitenskap, logikk med logikk og filosofi med filosofi. Med en finfølelse som har sitt opphav i Guds kjærlighet, viser han til Jahve som «den ukjente Gud», han som tilhørerne har tilbedt uten selv å vite det, og i ord tatt fra en av deres egne diktere tegner han bildet av Gud som en far og dem selv som hans barn. rett

(39) Og hør ham så i rettssalen hos Festus, der kong Agrippa blir overbevist om at evangeliet er sannhet, og utbryter: «Det er like før du overtaler meg til å bli en kristen.» Da er det at Paulus svarer med mild høflighet: ”Jeg ønsker til Gud at både du og alle som hører meg i dag, nå eller senere må bli som jeg, bare uten disse lenkene» (APG 26.28.29). rett

(39)Han fant glede i tjenesten, og etter et liv i strid og seier kunne han si:” Jeg har stridd den gode strid» (2 Tim 4.7). rett

(39) Disse beretningene er av den største betydning. Og for de unge er de viktigere enn for noen andre. Moses ga avkall på å bli konge, Paulus ga avkall på rikdom og ære blant sitt folk. Mange tror at disse mennenes liv bare besto av selvfornektelse og selvoppofrelse. Men var det virkelig slik? Moses holdt Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt. Paulus erklærte: «Det som før var en vinning for meg, regner jeg nå som et tap på grunn av Kristus» (Fil 3,7 Ntr). rett

(39 )Moses fikk tilbud om faraos slott og kongetronen, men de syndige gledene som får folk til å glemme Gud, satte sitt preg på dette praktfulle hoffet, og i stedet valgte han «rettmessig vinning» (Ordsp 8,18). I stedet for Egypts storhet, valgte han Guds plan. Han ble et redskap for Gud og ga verden de prinsippene som trygger både hjem og samfunn, prinsipper som verdens store tenkere innser er grunnlaget for alt det beste innen menneskers styringssett. rett

(39)Egypts storhet ligger i støvet. Men det Moses utrettet, vil aldri forgå. Han viet sitt liv til rettferdighetens store prinsipper, og de er evige. rett

(39) Moses liv i slit og omsorg for andre, skinte med et lys som kom fra ham som «skiller seg ut blant ti tusen menn», fordi «alt ved ham er tiltrekkende» (Høys 5.10.16). Hans liv var velsignet og til velsignelse her på jorden og æret i himmelen. rett

(39)Kristi nærvær ga også Paulus kraft i til å holde ut: «Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk,» sa han (Fil 4,13 Ntr). Men det finnes en framtidig glede som Paulus så fram til som lønnen for alt sitt slit, den samme gleden som Kristus utholdt korset og trosset skammen for, gleden over å se frukten av sitt arbeid! Til menigheten i Tessalonika skrev han: «For hvem er vel vårt håp, vår glede og vår æreskrans om ikke dere, når vår Herre Jesus kommer og vi står for hans ansikt? Ja, dere er vår ære og vår glede!» (1 Tess 2,19.20 Ntr). rett

(39) Hvem kan vel måle hva Paulus livsverk har utrettet for verden? Hvor mye av alle de gode krefter som mildner lidelser, trøster i sorgen og holder det onde under kontroll, som høyner livet fra det selviske og sanselige og gir lys og håp om udødelighet, hvor mye av dette skyldes det arbeidet som Paulus og hans medarbeidere la ned den gang de førte Guds Sønns evangelium fra Asia til Europas kyster på en reise som verden ikke visste om? rett

(40) Hva er det verd for et menneske å ha vært Guds redskap til å sette i gang slike velsignelser? Hva vil det være verd i evigheten å få se resultatet av et slikt livsverk? rett

neste kapitel