Utdanning for livet kapitel 8. Fra side 41.     Fra side 73 i den engelske utgave.tilbake

Læreren fra Gud

(41) ”Hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste» (Jes 9,6). I læreren som kom fra Gud, ga himmelen det aller beste til menneskene. Han hadde sittet i Den høyestes råd og hørt til i Den eviges innerste helligdom, og det var han som i sitt liv skulle åpenbare sannheten om Gud for menneskene. Det var Kristus som hadde formidlet hver stråle av guddommelig lys som noen gang hadde lyst opp vår falne verden. Det var han som talte gjennom alle dem som gjennom tidene hadde forkynt Guds ord for menneskene. Alle de flotte egenskapene som verdens største og edleste sinn har åpenbart, var en gjenspeiling av ham. Han var det fullkomne idealet. rett

(41)Kristus kom til verden for å åpenbare at dette idealet er det eneste sanne mål for våre bestrebelser og for å vise hva vi kan bli; hva alle som tar imot ham kan bli når Gud får bo i dem. Han kom for å vise oss hvordan Guds barn skal opplæres, hvordan de skal leve himmelens liv og følge himmelens prinsipper. rett

(41) Guds største gave ble gitt for å imøtekomme menneskets største behov. Lyset viste seg da verdens mørke var dypest. Falske lærdommer hadde lenge fått menneskene til å vende blikket bort fra Gud. Innen de ledende undervisningssystemer hadde menneskers filosofi fortrengt Guds åpenbaring. I stedet for himmelens sannhetsideal hadde folk skapt sitt eget ideal. De hadde vendt seg bort fra livets lys og vandret i gnistene fra det bålet de selv hadde tent. rett

(42) Siden de hadde forlatt Gud og var totalt avhengig av menneskelig kraft, hadde de bare liten styrke. De var ikke i stand til å nå det målet de hadde satt seg. De dekket over mangelen på sann storhet med fine fraser og fasader. rett

(42)Fra tid til annen sto det fram lærere som pekte på kilden til sannhet. De gjorde rede for de riktige prinsipper, og menneskenes liv vitnet om kraften i dem. Men disse anstrengelsene førte ikke til varige endringer. Forfallet ble bremset for en stund, men det ble ikke stanset. rett

(42) Da Kristus kom til jorden, var menneskeheten i ferd med å nå sitt lavmål. Selve samfunnets fundament var undergravd. Jødene var blottet for kraften i Guds ord; det eneste de ga verden, var tradisjoner og teorier som sløvet tanken og svekket sjelen. Tilbedelsen av Gud «i ånd og sannhet» var blitt erstattet av et utall av seremonier som bare forherliget mennesker. Overalt i verden var religionene i ferd med å miste taket på menneskenes sjel og sinn. rett

(42)Da de mistet respekten for Gud, mistet de også respekten for mennesket. Sannhet, ære, rettskaffenhet, tillit og medfølelse holdt på å forsvinne fra jorden. Uforskammet griskhet og altoppslukende ærgjerrighet førte til at ingen hadde tillit til noen. Plikttroskap, den sterkes ansvar for den svake, menneskeverd og menneskerettigheter ble feid til side som om det var drømmer eller fabler. Rikdom og makt, velvære og nytelse ble sett på som det høyeste gode. Kroppslig forfall, sløvhet og åndelig død var typisk for denne tiden. rett

(42)Menneskenes onde drifter og planer stengte Gud ute av tankene, og når de glemte ham, ble de bare enda ivrigere etter det onde. De var oppsatt på å behage seg selv, og de forestilte seg Gud som et vesen lik dem selv - en som jaktet på egen heder og ære og stilte krav for å behage seg selv, et vesen som forfremmet mennesker eller styrtet dem ned alt etter om de fremmet eller hindret hans egne selviske planer. Underklassen så på Den høyeste som en som knapt nok var forskjellig fra dem som undertrykket dem, bortsett fra at han hadde større makt. rett

(42)Disse tankene var opphavet til alle slags religioner. Alle var et system av krav. Med gaver og seremonier prøvde gudsdyrkerne å blidgjøre guden og slik få støtte til sine egne planer. Ondskapen hadde frie tøyler og vokste seg stadig sterkere, mens det gode ble mindre og mindre ettertraktet. Menneskene mistet Guds bilde, og de bar preg av den demoniske makten som styrte dem. Hele verden var i ferd med å gå i forråtnelse. rett

(42)Bare ett håp
Det fantes bare ett håp for menneskene - at en ny surdeig skulle komme inn i dette virvaret av disharmoniske og nedbrytende elementer, at verden igjen skulle komme til å kjenne Gud. rett

(43) Kristus kom for å gjeninnføre denne kunnskapen. Han kom for å fortelle sannheten om Gud der mennesker som hevdet å kjenne ham, hadde gitt verden et vrengebilde av ham. Han kom for å åpenbare sin lovs sanne vesen og i sitt eget liv åpenbare skjønnheten i et hellig liv. rett

(43)Kristus kom til verden med hele evighetens kjærlighet. Han viste at Guds lover kjærlighetens lov og et uttrykk for Guds godhet. Han viste at dens prinsipper er grunnlaget for den enkeltes lykke og dermed også for samfunnets stabilitet, rammer og grunnvoll. rett

(43)Guds lov skulle være et vern, et skjold. Den som går inn for dens prinsipper, blir bevart fra det onde. Troskap mot Gud omfatter også troskap mot mennesker. Loven verner derfor om enkelt menneskets rettigheter. Den sikrer vårt ve og vel, både her i livet og i den kommende verden. For de lydige er den et løfte om evig liv, for den er uttrykk for evige prinsipper. Kristus åpenbarte verdien av Guds prinsipper og viste at de har kraft til å gjenskape menneskeheten. rett

(43)Det som telte for den tids mennesker var at ting tok seg godt ut. Det religionen mistet i kraft, tok den igjen i pomp og prakt. Tidens lærere søkte å vinne respekt ved hjelp av skryt og selvhevdelse. Jesu liv sto i skarp kontrast til alt dette. Hans liv viste verdiløsheten av det de fleste så som det viktigste i livet. Han fikk sin undervisning direkte fra de kildene himmelen selv hadde utpekt - nyttig arbeid, studiet av skriftene og naturen samt livets erfaringer. rett

(43)«Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham» (Luk 2,40). rett

(43) Med denne bakgrunnen begynte Jesus sitt oppdrag, og i møte med menn, kvinner og barn viste han en evne til å velsigne og forvandle andres liv som verden aldri før hadde opplevd maken til. rett

(43)Den som vil forvandle mennesket, må forstå mennesket. Det kreves medfølelse, tro og kjærlighet hvis man skal kunne nå mennesker og oppmuntre dem. Her viser Kristus seg som læreren over alle lærere. Han er den eneste som forstår menneskesinnet fullt ut. rett

(43)Bare Kristus har erfart alle de sorger og fristelser som kan ramme mennesket. Aldri er noen blitt fristet så fryktelig. Aldri har noen båret så tung en bør av verdens synd og smerte. Aldri har noen vist en så øm og vid medfølelse med andre. Han var kjent med alle våre erfaringer, og han kunne ikke bare føle for men også med alle som kjempet med byrder og fristelser. rett

(43) Han levde det han lærte. Til disiplene sa han: «Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.» «Jeg har holdt min Fars bud» (Joh 13,15; 15.10). Jesu liv var derfor et fullkomment eksempel på det han lærte. Men mer enn det: Det han lærte, var han. Hans ord var ikke bare et uttrykk for hans egne erfaringer, men for hans karakteregenskaper. rett

(44)Kristus glemte ikke å irettesette. Det har aldri levd noen som har hatet det onde så mye som han, aldri har noen fordømt det så fryktløst. Selve hans nærvær virket som en irettesettelse av alt som ikke var sant, alt som var lavt og tarvelig. I lyset fra hans renhet så folk på seg selv som urene og sine ambisjoner som usle og falske. Likevel var de tiltrukket av ham. Han som hadde skapt dem, visste hva de var verd. Om de hadde falt aldri så dypt, så han et Guds barn i alle mennesker, en som atter kunne få tilbake livet med Gud. rett

(44) Han så uendelige muligheter i alle mennesker. Han så dem slik de kunne bli når de var blitt forvandlet ved hans nåde. Når han så på dem med håp, skapte han håp hos dem. Når han møtte dem med tillit, skapte han tillit. Når de var sammen med ham, lengtet falne og foraktede mennesker etter å vise seg verdig den respekten han viste dem. I mangt et hjerte som syntes å være dødt for alt som var hellig, ble det vekket nye impulser. Mange fortvilte sjeler så at de kunne få et nytt liv. rett

(44)Et liv i kjærlighet
Kristus knyttet mennesker til seg med kjærlighetens og begeistringens bånd, og med de samme båndene knyttet han dem til hverandre. «Gi som gave det dere fikk som gave,» sa han (Matt 10.8 Ntr). Det var ikke bare på korset Kristus ofret seg for menneskene. «Han gikk omkring overalt og gjorde godt» (APG 10.38 Ntr), og hver dag ga han av seg selv. Et slikt liv kunne bare holdes ved like på en måte. Jesu liv var avhengig av Gud og samfunnet med ham. Jesus levde i stadig tillit, og det ubrutte samfunnet med Gud styrket ham. Han verken sviktet eller vaklet i sin tjeneste for himmelen og jorden. rett

(44) Han var i bønn ved Guds trone til han som menneske ble fylt av en himmelsk kraft som forente menneskenaturen med det guddommelige. Han mottok liv fra Gud og ga det videre til andre. rett

(44) I stedet for å vise til menneskers teorier om Gud, om hans ord eller hans gjerninger, lærte han dem å se ham slik han har åpenbart seg gjennom sine gjerninger, i sitt ord og gjennom forsynet. Han satte deres tanker i kontakt med Den Allmektiges tanker. rett

(44)«Aldri har noe menneske talt slik som denne mannen» (JOII 7,46). Dette ville ha vært sant om Kristus selv om han bare hadde undervist om fysiske og intellektuelle ting, eller bare om teoretiske og spekulative spørsmål. Han kunne oppklart mysterier som det har tatt århundrer med slit og forskning å løse. Han kunne ha kommet med vink innenfor vitenskapsfagene som ville ha gitt næring til tanker og oppfinnelser helt til verdens ende. Men det gjorde han ikke. Han var ikke opptatt av abstrakte teorier, men av det som er avgjørende for karakterdannelsen, det som kan øke vår evne til å kjenne Gud og gi oss større kraft til å gjøre godt. rett

(45)Han talte om de sannhetene som gjelder folks livsførsel, sannheter som forener mennesket med Gud. rett

(45) Kristi lære favnet like vidt som hans medfølelse. Det finnes ikke noen kriser eller andre forhold i livet som han ikke har forutsett og belyst med sine prinsipper. Han er den største av alle lærere, og hans ord vil veilede hans medarbeidere til tidens slutt. rett

(45)Nåtid og framtid, det nære og det fjerne, var ett for ham. Han var opptatt av hele verdens behov. Han kunne se alle menneskets bestrebelser og prestasjoner, fristelser og kamper, forvirring og farer. rett

(45)Han talte ikke bare for, men også til alle - det lille barnet som glad møtte livets morgen, de unge i deres iver og rastløshet, menn og kvinner som i sine beste år bar ansvar og byrder, de gamle som var slitne og svake. Han talte til alle mennesker i alle land og til alle tider. rett

(45) Han satte de evige verdier høyere enn det som hører dette livet til, men også det var viktig for ham. Han lærte at himmel og jord hører sammen og at den som kjenner sannheten om Gud blir bedre i stand til å utføre hverdagens plikter. rett

(45)Ingenting var uten betydning. Barnets lek, menn og kvinners arbeid, livets fornøyelser og bekymringer og smerte, alt dette har det samme for øye - å åpenbare Gud så mennesket kan få et rikere liv. rett

(45)Guds ord fikk større kraft og rikere mening for menneskene når de lød fra hans lepper. Han viste dem at alle livets omstendigheter og erfaringer åpenbarte lekser fra Gud og åpnet for muligheten til samfunn med ham. Igjen var Gud på jorden; mennesker merket hans nærvær og verden var omsluttet av hans kjærlighet. rett

(45)All sann utdanning finner sitt midtpunkt i læreren som var sendt fra Gud. Frelseren taler like mye om dette arbeidet i vår tid som det han grunnla da han gikk omkring på jorden, når han sier: «Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden» (Åp 21.6). rett

(45)Når vi står overfor en slik lærer, en slik sjanse til å lære av Gud, da er det mer enn tåpelig å prøve å få seg en utdanning uten ham. For se, han sier fortsatt: «Den som tørster, la ham komme til meg og drikke!» (Joh 7.37.38). rett

neste kapitel