Et eksempel på hans undervisningsmetoder

(46)Det beste eksemplet på Kristi undervisningsmetoder finner vi i hans opplæring av disiplene. Det skulle komme til å bli lagt et tungt ansvar på disse tolv mennene. De var menn han kunne fylle med sin Ånd, og han ville at de skulle fortsette hans verk på jorden når han måtte forlate den. Mer enn noen andre fikk de fordelen av å være sammen med ham. Gjennom personlig samvær satte han sitt preg på de medarbeiderne han hadde utvalgt. Apostelen Johannes sier: «Livet ble åpenbaret, vi har sett det og vitner om det» (1 Joh 1,2). rett

(46)Sann utdanning har til oppgave å formidle den kraften som gir liv og som bare kan overføres når sinn møter sinn og hjerte møter hjerte, i samfunnet mellom det menneskelige og det guddommelige. rett

(46)Da Frelseren utdannet sine disipler, fulgte han den undervisningsmetoden som ble gitt i begynnelsen. Sammen med noen få andre som hjalp dem og til tider var sammen med dem, utgjorde de tolv Jesu familie, De var med ham på hans vandringer og delte hans prøvelser og vanskeligheter. Etter beste evne tok de del i hans arbeid. rett

(46)Til tider underviste han dem mens de satt sammen i fjellskråningen, andre ganger på stranda eller i en fiskebåt, og noen ganger mens de gikk på veien. Når han talte til folkemengden, utgjorde disiplene den indre sirkelen. De holdt seg nær til ham så de ikke skulle gå glipp av noe han sa. De fulgte godt med og var ivrige etter å forstå de sannhetene som de skulle bringe videre til alle land og alle tider. rett

(46)Jesus valgte sine første disipler fra det jevne lag av folket. De var enkle og ulærde fiskere uten rabbienes skikker og kunnskaper, men de hadde lært disiplin av tungt og hardt arbeid. De var lærevillige og hadde medfødte evner. De kunne formes og læres opp til tjeneste for Frelseren. Blant den jevne mann og kvinne finnes det mange som nå tålmodig utfører sitt daglige arbeid uten å vite om at de har skjulte evner, evner som ville gi dem plass blant verdens store ledere hvis de ble vekket til live. Det var slike mennesker som tok imot kallet om å bli Frelserens medarbeidere. Og de nøt det privilegiet å få tre års opplæring under den største læreren verden noen gang har kjent. rett

(47)Disse første disiplene var svært så forskjellige. De skulle bli lærere for verden, og de representerte vidt forskjellige mennesketyper. Blant dem var tolleren Levi Matteus, som ble kalt fra et travelt forretningsliv og tjeneste for Rom; seloten Simon var en ubøyelig motstander av keisermakten; den impulsive, selvsikre og varmhjertede Peter og hans bror Andreas; judeeren Judas var dannet, evnerik og gjerrig; Filip og Tomas var trofaste og ivrige, men sene til å tro; Jakob den yngre og Judas var ikke blant de mest fremtredende disiplene, men de var sterke menn med klare feil og gode sider; Natanael var oppriktig og tillitsfull som et barn, og Sebedeus-sønnene var ærgjerrige, men varmhjertede. rett

(47)Disiplene var vidt forskjellige av legning, opplæring og levesett, og dersom de skulle kunne lykkes med den oppgaven de var kalt til, måtte de bli ett i følelser, tanker og handling. Kristi mål var å skape denne enheten. Derfor søkte han å gjøre dem til ett med seg selv. Det han mest av alt ønsket å oppnå, er uttrykt i hans bønn: «At de alle må være ett, likesom du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss... Da vil verden skjønne at du har sendt meg, og at du har elsket dem slik du har elsket meg» (.Joh 17,21-23). rett

(47)Kristi forvandlende kraft
Fire av de tolv apostlene skulle komme til å spille en fremtredende rolle, hver på sin måte. Kristus forutså det som skulle skje og underviste dem med tanke på dette. Jakob, som skulle komme til å lide en brå død ved sverdet; Johannes, som lengst av alle skulle følge sin mester i slit og forfølgelse; Peter, som ble hedningemisjonens pioner; og Judas, som var en dyktiger enn de andre, men som ruget på noe i sin sjel - det var disse Jesus var mest opptatt av, og han underviste dem oftere og grundigere enn de andre. rett

(47)Peter, Jakob og Johannes grep enhver anledning til å være sammen med Mesteren, og de fikk det de ønsket seg. Ingen av de andre tolv sto ham så nær som dem, Johannes ønsket å komme Jesus enda nærmere, og det fikk han. Etter det første møtet med Jesus ved Jordan, skyndte Andreas seg av sted for å finne sin bror, men Johannes ble sittende taus, helt fordypet i utrolige emner. Han var alltid en ivrig og engasjert tilhører samme hvor Frelseren gikk. rett

(48)Men Johannes var ikke uten sine feil. Han og broren ble kalt «tordensønnene» (Mark 3,17). Johannes var stolt, ærgjerrig og hissig, men under alt dette så den store læreren et oppriktig og varmt hjerte. Jesus irettesatte hans selviskhet, skuffet hans ærgjerrighet og satte hans tro på prøve, men han lot ham se det som han lengtet etter: Hel1ighet og Jesu kjærlighets forvandlende makt. Til sin Far sa han: «Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du gav meg fra verden» (Joh 17.6). rett

(48)Johannes lengtet etter kjærlighet, omsorg og vennskap. Som blomsten suger til seg dugg og solskinn, slik sugde han til seg lys og liv fra Gud. Han elsket og beundret Frelseren og betraktet ham helt til hans karakter gjenspeilte Mesterens. «Se hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss: Vi får kal1es Guds barn,» sa han (1 Joh 3.1). rett

(48)Fra svakhet til kraft
Det finnes ikke noe bedre eksempel på Jesu undervisningsmetode enn Peter. Han var modig, aggressiv og selvsikker, og han gjorde ofte feil som han ble irettesatt for, men hans hengivenhet og varme troskap mot Kristus ble verdsatt og rost. Frelseren behandlet sin impulsive disippel med tålmod og fintfølende kjærlighet og søkte å tøyle hans selvtillit og lære ham ydmykhet, lydighet og til1it. Men dette ble bare delvis lært. Selvsikkerheten ble ikke utryddet. rett

(48)Jesus prøvde ofte å fortel1e disiplene om sin forestående dom og lidelse, men dette passet dem dårlig, så de skjønte det ikke, Den selvmedlidenheten som viker tilbake for å ta del i Kristi lidelser, fikk Peter til å protestere: «Gud fri deg, Herre! Dette må ikke hende deg» (Matt 16,22 Ntr). Her uttrykte han det alle de tolv tenkte og følte. rett

(48)Slik fortsatte de, og imens kom krisen bare nærmere. De skrøt og kranglet og håpet på ledende stillinger, og korset var helt fremmed for dem. rett

(48)Peters erfaring da han fornektet Jesus, var en lekse for dem al1e. Prøvelser betyr nederlag for selvtilliten. Kristus kunne ikke hindre det som måtte bli følgen av synd som Peter ikke hadde avstått fra. Men likesom han hadde rakt ut sin hånd for å redde ham da bølgene holdt på å slå sammen over Peter, slik rakte hans kjærlighet seg ut mot ham da prøvelsens dype vann skyl1et over ham. Peter var på undergangens rand, og hans skryt førte ham nærmere og nærmere avgrunnen. Om og om igjen kom advarselen: «Du [skal] fornekte meg tre ganger» (Matt 26,34 Ntr). Men Peter, som elsket Jesus, svarte sørgmodig: «Herre, med deg er jeg beredt til å gå både i fengsel og død» (Luk 22.33 Ntr), Og han som leser hjertene, ga Peter et budskap som han syntes lite om da, men det skulle komme til å gi ham et glimt av håp i det tette og tunge mørket som snart skulle omslutte ham: «Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang vender om, da styrk dine brødre!» (Luk 22,31.32 Ntr). rett

(49)Da Peter hadde fornektet Jesus, da Frelserens sorgful1e, milde og kjærlige øyekast hadde vekket hans kjærlighet og troskap og sendt ham angrende til hagen der Kristus hadde grått og bedt, da tårene hans falt til bakken - da ble Frelserens ord et anker for hans sjel. Kristus hadde forutsett hans synd, men han hadde ikke overgitt ham til håpløsheten. rett

(49)Tenk hvor forpint og ulykkelig Peter ville vært, hvor tett mørket ville ha fortont seg dersom Jesu blikk hadde rommet fordømmelse i stedet for medfølelse! I denne angstens og selvforaktens time - hva kunne ha hindret ham fra å gå den samme veien som Judas gikk? rett

(49)Han som ikke kunne skåne sin disippel for smerten, lot ham ikke være alene med dens bitterhet. Hans kjærlighet er slik at den aldri svikter eller forlater. rett

(49)Mennesker kan ikke lese hjertet, for de gjør selv det onde; de kjenner ikke andres kamper og smerter, De trenger å lære den irettesettelsen som er kjærlighet, det slaget som sårer for å helbrede og den advarselen som gir håp. rett

(49)Det var Johannes som våket med Jesus i rettssalen og sto hos ham da han hang på korset, og Johannes var også den første av de tolv ved graven - men det var Peter, ikke Johannes, som ble nevnt av Jesus etter oppstandelsen: «Si til disiplene hans og til Peter,» sa engelen, «Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham» (Mark 16, 7 Ntr). rett

(49)Under det siste møtet Kristus hadde med disiplene ved sjøen fikk Peter tilbake sin plass blant de tolv, men først ble han stilt på prøve tre ganger med det samme spørsmålet: «Har du meg kjær?» Han fikk sin oppgave: Han skulle fø Jesu menighet. Deretter fikk han sin siste befaling av Jesus: «Følg du meg» (Joh21,17.22). Nå skjønte han det Jesus sa. Han var mer klar over både sin egen svakhet og Kristi kraft, og han var rede til å vise tillit og lyde Gud, I Kristi kraft kunne han følge sin Mester, rett

(49) Da denne disippelen, som en gang hadde vært så lite vil1ig til å akseptere korset, kom til slutten av sitt liv, var det en glede for ham å gi sitt liv for evangeliet. Han følte bare at det var for stor en ære å få dø på samme måte som sin Mester. rett

(49)Peters forvandling var et mirakel av guddommelig ømhet. Den er en lekse for livet for al1 som ønsker å følge i den store lærers fotspor. rett

(50)En lekse i kjærlighet
Jesus advarte, formante og irettesatte sine disipler, men verken Johannes, Peter eller de andre disiplene forlot ham. Til tross for irettesettelsene valgte de å bli hos Jesus. Og Frelseren forlot dem ikke til tross for deres feil. Han tar mennesker slik de er, med alle deres feil og mangler og utruster dem til å tjene ham, hvis de bare er villige til å ta imot disiplin og opplæring. rett

(58) Men det var en av de tolv som Kristus aldri direkte irettesatte før hans verk var nesten over. rett

(50) Med Judas kom det en annen ånd inn blant disiplene. Han hadde sluttet seg til Jesus fordi han følte seg tiltrukket av hans liv og personlighet. Han hadde oppriktig ønsket at hans eget jeg skulle bli forvandlet, og dette hadde han håpet å oppnå ved å være sammen med Jesus. Men det var ikke dette han ønsket mest av alt. Han ble styrt av håpet om egen vinning i det jordiske riket som han ventet at Jesus skulle opprette. Han innså at Kristi kjærlighet var en Guds kraft, men likevel fortsatte han å holde på sine egne vurderinger, meninger og sin tilbøyelighet til å kritisere og fordømme. Kristi motiver og handlinger lå ofte høyt over hans forstand, og de vakte tvil og mishag. Den tvilen og ærgjerrigheten som han nærte, snek seg også inn hos de andre disiplene. Mye av deres kamp om å være den største, og mye av deres misnøye med Kristi met rett

(50)Jesus unngikk åpen konflikt, for han så at hans motstand bare ville forherde Judas enda mer. Han prøvde å helbrede Judas sneversynte egoisme ved å la ham oppleve sin egen selvoppofrende kjærlighet. I sin undervisning la han fram prinsipper som rammet disippelens selvopptatte ærgjerrighet. Slik ga han den ene leksen etter den andre, og mange ganger skjønte Judas at det var hans synd og hans karakter som ble beskrevet, men han ville ikke gi etter. rett

(50)Judas sto imot Jesu barmhjertige oppfordringer, og de onde tilskyndelsene fikk til slutt overtaket. Han var sint på grunn av en underforstått irettesettelse og ble rasende da han så sine store drømmer ligge i grus. Derfor overlot han sin sjel til griskhetens demon og bestemte seg for å forråde sin Mester. Han forlot Jesu glade selskap på salen der de feiret påske og gikk for å fullføre sin onde gjerning. rett

(50)«Jesus visste fra første stund hvem som ikke trodde, og hvem som skulle forråde ham» (Joh 6,64). Men til tross for dette holdt han ikke tilbake noen av sine barmhjertige oppfordringer eller noe av sin kjærlighet. rett

(50)Da han hadde sett den faren Judas var i, hadde Kristus knyttet ham nær til seg og gitt ham plass i den indre kretsen av betrodde disipler. Dag etter dag mens han selv var som mest tynget av byrder, hadde han utholdt smerten ved stadig å være sammen med denne så, mistenksomme og grublende mannen. Han hadde merket seg den stadige, skjulte og utspekulerte motstanden blant disiplene og forsøkte å motarbeide den. Og alt dette for at denne stakkaren skulle ha alle anledninger til frelse! rett

(51)Til tross for alt det Jesus i sin kjærlighet hadde gjort, klarte han ikke å berge Judas. Men de andre disiplene skulle alltid komme til å minnes dette eksemplet på kjærlighet og tålmodighet når de hadde å gjøre med mennesker som var utsatt for fristelser og villfarelse. Og det lærte dem mer. Da Jesus valgte ut de tolv, var det disiplene som ønsket at Judas skulle være en av dem. Han var mer verdensvant enn dem, han var skarpsindig og en handlingens mann og hadde høye tanker om sine egne evner, og han klarte å få disiplene til å syntes det samme om ham. Men de arbeidsmetodene han ville ha Kristus til å innføre, var bygd på prinsipper som var egnet til å oppnå anerkjennelse og ære i verden. Følgen av disse ønskene i Judas liv bidro til at disiplene skjønte forskjellen på selvforfremmelsens prinsipp og Kristi prinsipper om ydmykhet og selvoppofrelse. I Judas skjebne så de det endelige resultatet av å søke sitt eget. rett

(51)Kristus oppnådde til slutt det som var hans oppgave med disse disiplene. Hans liv og lære hadde båret preg av selvfornektelse, og litt etter litt ble de forvandlet. Hans død knuste deres drøm om å bli mektige her i verden. Peter hadde falt, Judas hadde forrådt Jesus, og alle hadde de sviktet ham da han opplevde smerte og nød. Deres selvtilfredshet var blåst bort. Da de så sin egen svakhet og noe av storheten i den oppgaven de var betrodd, skjønte de at de trengte hjelp av Mesteren for hvert skritt de tok. rett

(51)Mye av hans undervisning hadde de verken verdsatt eller forstått, men nå skulle de ønske at de kunne huske det han hadde sagt og få høre hans ord på nytt. De ble fylt av glede da de husket det løftet han hadde gitt dem: «Talsmannen, ... som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.» rett

(51)Disiplene hadde sett Kristus stige opp fra Oljeberget. Og da himmelen tok imot ham, fikk de atter høre avskjedsløftet hans: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matt 28,20 Ntr). De visste at han fortsatt hadde omsorg for dem. De visste at de hadde en talsmann og stedfortreder ved Guds trone. De ba i Jesu navn og gjentok hans løfte: «Hvis dere ber Faderen om noe, skal han gi dere det i mitt navn» (Joh 16.23). rett

(51)Han som nå var i himmelens boliger, og som er Gud, holdt sitt løfte til disiplene. Da han inntok sin plass på tronen ved Guds høyre hånd, ble dette tilkjennegitt ved at Den Hellige Ånd ble utøst over disiplene. Kristi verk hadde fått dem til å føle at de trengte Ånden, og Åndens undervisning gjorde dem i stand til endelig å gå ut og fylle sitt livsverk. rett

(52)De var ikke lenger uvitende og uopplyste. De var ikke lenger en samling uavhengige individer eller disharmoniske og selvmotsigende elementer. Deres håp dreide seg ikke lenger om verdslig storhet. De var enige og hadde ett hjerte og en ånd. Kristus fylte alle deres tanker. Hans rikes fremgang var deres mål. I sinn og ånd var de blitt som sin Mester, og folk skjønte «at de hadde vært sammen med Jesus» (Ap G 4,13). rett

(52)Deretter fulgte en slik åpenbaring av Kristi herlighet som verden aldri før hadde vært vitne til. Med Guds Ånds hjelp ble verden vekket av det disse enkle mennene utrettet, de som Kristus hadde utvalgt. I løpet av en eneste generasjon nådde evangeliet ut til alle folkeslag under himmelen. rett

(52)Den samme Ånd som underviste Jesu første disipler, skal også oppnå de samme resultatene i vår tids undervisningsarbeid. Dette er målet for all sann utdanning. Det er dette Gud vil at den skal utrette. rett

neste kapitel