Veiledning for menigheten 1. bd. kapitel 102. Fra side 464.     Fra side i den engelske utgave.tilbake

Hellige løfter

(464)Den korte, men fryktelige beretningen om Ananias og Saffira er skrevet ned av den inspirerte penn til gagn for alle som bekjenner seg til å følge Kristus. Denne viktige leksen har ikke gjort nok inntrykk på sinnet hos vårt folk. Det ville være til gagn for alle om de med ettertanke betraktet arten av denne store synden som førte til at disse skyldige menneskene ble satt som et eksempel. Dette ene utpregede vitnesbyrdet om Guds gjengjeldelsesdom er fryktelig og bør få alle til å frykte og skjelve for å begå synder som førte til en slik straff. Selviskhet var den store synden som hadde forvansket karakteren hos dette skyldige paret. rett

(464)Sammen med andre hadde Ananias og hans hustru Saffira hatt den forrett å høre evangeliet bli forkynt av apostlene. Guds kraft fulgte ordet som ble talt, og dyp overbevisning grep alle som var til stede. Den milde innflytelsen av Guds nåde virket på hjertene slik at de slapp sitt egoistiske grep på jordiske eiendeler. Mens de var under den umiddelbare påvirkning av Guds nåde, ga de et løfte om å gi Herren en viss åker. Men da de ikke lenger sto under den himmelske innflytelsen, var inntrykket mindre mektig, og de begynte å tvile og å unnslå seg for å oppfylle det løftet de hadde gitt. De mente at de hadde forhastet seg, og ønsket å overveie saken på ny. Slik ble det åpnet en dør, og gjennom denne trådte Satan straks inn og fikk herredømme over deres sinn. rett

(464)Dette tilfelle bør tjene som en advarsel til alle om å være på vakt mot den første tilnærmelse Satan gjør. Først næret de begjær. Skamfulle som de var over å la sine brødre vite at deres egenkjærlige sjeler angret det de høytidelig hadde helliget og lovt Gud, gjorde de dernest bruk av svik. De snakket sammen om saken og tok med overlegg den beslutningen at de ville holde tilbake en del av den prisen de hadde fått for åkeren. Da deres usannhet var blitt påvist, ble straffen øyeblikkelig død, De visste at Herren, som de hadde sviktet, hadde oppdaget dem. For Peter sa: "Hvorfor har Satan fylt ditt hjerte, så du skulle lyve for den Hellige Ånd og stikke til side noe av pengene for åkeren? Var den ikke din så lenge du hadde den, og var den ikke i din makt da den ble solgt? Hvorfor har du satt deg denne gjerning fore i ditt hjerte? Du har ikke løyet for mennesker, men for Gud." Åp. gj. 5, 3. 4. rett

(465)Et særlig eksempel var nødvendig for å bevare den unge menigheten fra å bli demoralisert. Antallet av medlemmer vokste jo så fort. Til alle som bekjente Kristus på det tidspunkt, og til alle som senere skulle komme til å bekjenne hans navn, ble det slik gitt en advarsel om at Gud krever troskap når det gjelder å oppfylle løfter. Men tross denne åpenbare straff for bedrag og løgn er de samme synder ofte blitt gjentatt i den kristne menighet og er vidt utbredt i vår tid. Jeg har sett at Gud ga dette eksempel til advarsel for alle som ville bli fristet til å gå frem på lignende måte. Egenkjærlighet og bedrag blir daglig øvd i menigheten. Noe blir holdt tilbake av det Gud krever, og slik bedrar man ham og motarbeider hans planer om å utbre sannhetens lys og kunnskap overalt i landet. rett

(465)Understøtt Guds verk
Ifølge sin vise plan har Gud gjort sitt verks fremgang avhengig av sitt folks personlige anstrengelser og av deres frivillige offer. Når han har tatt imot mennesker som medarbeidere i den store gjenløsningsplanen, har han vist dem en stor ære. Predikanter kan ikke preke dersom de ikke blir utsendt. Arbeidet med å utbre lyset hviler ikke bare på predikantene. Enhver som blir medlem av menigheten, påtar seg plikten til å være en Kristi representant ved å leve etter den sannheten han bekjenner. Kristi etterfølgere bør fremme det arbeid han påla dem da han for opp til himmelen. rett

(465)Institusjoner som er Guds redskaper til å fremme hans verk på jorden, må underholdes. Kirker må bli bygd, skoler opprettet og trykkerier forsynt med utstyr til å gjøre et stort arbeid med å gi ut skrifter, slik at sannheten kan bli sendt ut til alle deler av verden. Disse institusjonene er opprettet av Gud og bør bli støttet med tiende og rundhåndede offergaver. Etter hvert som virksomheten blir utvidet, blir det nødvendig med midler for å føre den videre i alle dens grener. De som har omvendt seg til sannheten og har fått del i hans nåde, kan bli Kristi medarbeidere ved at de gir frivillige gaver til ham. Og når medlemmene i menigheten har det ønsket i sine hjerter at det ikke mer må komme krav om midler, sier de i virkeligheten at de er tilfreds med at Guds sak ikke gjør fremgang. rett

(466)Jakobs erfaring
"Og Jakob gjorde et løfte og sa: Dersom Gud vil være med meg og bevare meg på denne min ferd og gi meg brød å ete og klær å kle meg med, og jeg kommer vel hjem igjen til min fars hus, så skal Herren være min Gud, og denne sten som jeg har reist opp som en minnesten, skal være et Guds hus, og av alt det du gir meg, vil jeg gi deg tiende." 1 Mos. 20, 22. De forhold som tilskyndet Jakob til å gi Herren et løfte, er av lignende art som dem som tilskynder menn og kvinner til å gi Herren løfter i vår tid. Han hadde ved en syndig handling oppnådd den velsignelsen som han visste var lovt ham ved Guds sikre ord. Da han gjorde dette, viste han stor mangel på tro på Guds makt til å gjennomføre sine hensikter, hvor nedslående de øyeblikkelige utsiktene enn måtte være. I stedet for å komme i den stillingen han hadde traktet etter, måtte han flykte for Esaus vrede for å redde sitt liv. Bare med en stav i hånden måtte han vandre hundrevis av kilometer gjennom et øde land. Motet hans var forsvunnet, og han var fylt med samvittighetsnag og nedtrykthet og søkte å unngå mennesker for at han ikke skulle bli oppsport av sin sinte bror. Han hadde ikke Guds fred å trøste seg med, for han var plaget av den tanken at han hadde kastet vrak på den guddommelige beskyttelse. rett

(466)Den andre dagen på hans vandring nærmer seg avslutningen. Han er trett, sulten og hjemløs og føler seg forlatt av Gud. Han vet at han selv er skyld i dette på grunn av sin egen feilaktige handlemåte. Mørke skyer av tvil slutter seg om ham, og han føler at han er en utstøtt. Hans hjerte blir fylt med en ubeskrivelig redsel, og han våger nesten ikke å be. Men så fullstendig ensom er han at han føler trang til å bli beskyttet av Gud, en følelse sterkere enn noen gang tidligere. Han gråter og bekjenner sin synd for Gud og bønnfaller ham om et eller annet synlig bevis for at han ikke helt har forlatt ham. Men hans. sorgtunge hjerte finner ingen lindring. Han har mistet all tillit til seg selv, og han er redd for at hans fedres Gud har støtt ham bort. Men i sin nåde ynkes Gud over den forlatte, sørgende mannen som tar en sten til hodepute og bare har himmelens hvelv til dekke. rett

(467)I et syn om natten ser han en hemmelighetsfull stige som med sin nederste del hviler på jorden, og som med toppen når opp over stjernenes hærskare, opp til de høyeste himler. Englebud stiger opp og ned denne stigen av strålende lys og viser ham stien som knytter jorden og himmelen sammen. Han hører en røst som fornyer løftet om miskunnhet og beskyttelse og om fremtidige velsignelser. Da Jakob våknet av sin drøm, sa han: "Sannelig, Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke." 1 Mos. 28, 16. Han så seg omkring som om han ventet å se de himmelske sendebud. Men hans alvorlige, undrende blikk møter bare de uklare omrissene av jordiske gjenstander og himmelhvelvingen der oppe som strålte av lysende perler. Stigen og de skinnende budbærerne var borte, og den herlige Majesteten på toppen av den kunne han bare se i fantasien. rett

(467)Jakob var fylt med ærefrykt over nattens dype stillhet og det levende inntrykk av at han var i Guds umiddelbare nærhet. Hans hjerte var fullt av takknemlighet over at han ikke var omkommet. Det ble ikke mer søvn for ham den natten. Dyp og inderlig takk blandet med hellig glede fylte hans sjel. "Morgenen etter sto Jakob tidlig opp og tok den stenen han hadde lagt under sitt hode, og reiste den opp som en minnesten, og han helte olje over den." 1 Mos. 28, 18. Og her ga han sitt høytidelige løfte til Gud. rett

(467)Løftet oppfylt
Jakob ga sitt løfte mens han var forfrisket av nådens dugg og styrket ved Guds nærvær. Etter at den guddommelige herlighet var veket bort, hadde han fristelser akkurat som menneskene i vår tid. Men han var tro mot sitt løfte og ville ikke nære tanker om muligheten av å bli løst fra der løfte han hadde gitt. Han kunne jo ha resonnert omtrent på samme måten som mennesker gjør nå at denne åpenbarelsen var en drøm, at han i overdreven grad var beveget da han av la løftet, og at han derfor ikke behøvde å holde det. Men slik tenkte han ikke. rett

(467)Lange år gikk før Jakob våget å vende tilbake til sitt eget land. Men da han vendte tilbake, avviklet han trofast sin gjeld til sin Mester. Han var blitt en rik mann, og en ganske stor del av hans gods gikk over fra hans hånd til Herrens skattkammer. rett

(468)Mange i vår tid svikter der Jakob vant en seier. De som har fått mest av Gud, er sterkest tilbøyelige til å beholde det de har, fordi de må gi et beløp som står i forhold til deres gods. Jakob ga tiendedelen av alt det han hadde, og beregnet etterpå hva han hadde brukt av tienden. Så betalte han Herren det han hadde brukt i egen interesse i den tiden han oppholdt seg i et hedensk land og ikke kunne innfri sitt løfte. Det ble et stort beløp, men han nølte ikke. Det han hadde lovt Gud, regnet han ikke som sitt eget, men som noe som hørte Herren til. rett

(468)Etter som Gud gir lykke til
Det beløpet som blir krevd, skal stå i forhold til det beløpet som er betrodd. Jo større den betrodde kapitalen er, desto større er den gaven Gud forlanger at vi skal gi ham igjen. Hvis en kristen har ti eller tyve tusen kroner, byr Guds krav ham ikke bare å gi sin del ifølge tiendesystemet, men at han skal bære frem syndoffer og takkoffer til Gud. Den levittiske husholdningen utmerket seg på en særlig måte ved at eiendeler ble helliget. rett

(468)Når vi snakker om tienden som standarden for det jødene ga til religiøse formål, er ikke det helt korrekt. Herren lot sine krav være de viktigste, og i nesten alle ting ble de minnet om giveren når de ble avkrevd noe de skulle gi ham igjen. Det ble krevd av dem at de skulle betale en løsesum for sin førstefødte sønn, for førstefrukten av buskapen og for førstegrøden av innhøstingen. Det ble krevd at de skulle la utkantene av høstmarkene sine bli stående til de trengende. Alt som falt ut av hendene på dem under høstarbeidet, skulle bli liggende til de fattige, og en gang i hver syvårsperiode skulle marken bære grøde til de trengende uten å bli tilsådd. I tillegg kom slaktofrene, skyldofrene, syndofrene og dessuten utslettelsen av all gjeld hvert syvende år. De hadde dessuten tallrike utgifter til gjestevennlige formål og gaver til de fattige, og det var avgift på eiendommene deres. rett

(468)For å kunne holde loven oppe på en rettmessig måte ble folket til bestemte tider spurt om de hadde vært tro i å oppfylle sine løfter eller ikke. Noen få samvittighetsfulle tilbakebetalte Gud omtrent en tredjedel av alle sine inntekter, som skulle tilfalle religiøse interesser og de fattige. Disse krav ble ikke stilt til en særlig klasse av befolkningen, men til alle. Kravene ble fordelt på grunnlag av det beløpet vedkommende eide. Foruten alle disse systematiske og regulære ytelser var det særlige formål som stilte krav om frivillige offer, som f. eks. da tabernakelet ble bygd i ørkenen og tempelet oppført i Jerusalem. Disse skattepålegg ga Gud folket til deres eget beste og dessuten til å vedlikeholde hans tjeneste. rett

(469)En oppvåkning til plikt
Vårt folk må våkne opp når det gjelder denne sak. Det er bare få som føler samvittighetsnag hvis de forsømmer sin plikt til å gjøre godt. Bare få føler anger i sjelen, fordi de daglig bedrar Gud. Dersom en kristen med forsett eller tilfeldigvis betaler sin neste for lite eller unnslår seg for å avvikle en særlig gjeld, vil samvittigheten hans tynge ham, dersom han da ikke er helt forherdet. Han finner ikke hvile, enda kanskje ingen andre enn han selv vet noe om det. Det er mange forsømte løfter og ubetalte forpliktelser. Men hvor få det er som føler seg tynget i sitt sinn over dette! Hvor få det er som føler at denne krenkelse av plikten er en forbrytelse! Vi må få, en ny og dypere overbevisning om denne saken. Samvittigheten må bli vekt opp, og emnet må få en langt mer alvorlig oppmerksomhet. For det skal avlegges regnskap for Gud på den ytterste dag, og hans krav må bli gjort opp. rett

(469)Det ansvar en kristen forretningsmann har, står i nøyaktig forhold til de gavene han har fått av Gud, uten hensyn til hvor stor eller liten hans kapital måtte være. Rikdommens bedrag har ødelagt tusener og titusener. Disse rike menneskene glemmer at de er forvaltere, og at den dagen nærmer seg sterkt da det vil bli sagt til dem: "Gjør regnskap for din husholdning!" Luk. 16, 2. Som vist i lignelsen om talentene er hver enkelt ansvarlig for at han på forstandig måte bruker de gaver han har tatt imot. Den fattige mannen i lignelsen følte det minste ansvaret fordi han hadde fått den minste gaven. Han brukte ikke den talenten som var betrodd ham. Derfor ble han kastet ut i det ytterste mørke. rett

(469)Kristus sa: "Hvor vanskelig det vil være for de rike å komme inn i Guds rike!" Mark. 10, 23. Og disiplene ble forskrekket over denne lære. Når en predikant som arbeider med fremgang for å vinne sjeler for Jesus Kristus, gir opp sin hellige oppgave for å oppnå timelig vinning, blir han kalt en frafallen, og Gud vil holde ham ansvarlig for de talenter han har misbrukt. Når forretningsmenn, bønder, håndverkere, kjøpmenn, jurister og andre blir medlemmer i menigheten, blir de Kristi tjenere. Og enda deres talenter kan være svært forskjellige, er det ansvaret de har med hensyn til å fremme Guds sak ved personlig bestrebelse og med sine midler, ikke mindre enn det som hviler på predikanten. Det ve som faller på en predikant hvis han ikke forkynner evangeliet, vil like sikkert falle på forretningsmannen dersom han med sine ulike talenter ikke vil være en Kristi medarbeider for å oppnå de samme resultater. Når dette blir holdt frem for den enkelte, er det noen som sier: "Dette er hard tale!" Men det er likevel sant, enda det i handling stadig blir motsagt av menn som bekjenner seg til å være Kristi etterfølgere. rett

(470)Likedeling i systematisk godgjørenhet
Ved et nådens under ga Gud sitt folk brød i ørkenen, og han kunne ha gitt alt som var nødvendig til utstyr av gudstjenesten. Men han gjorde ikke det. I sin uendelige visdom så han at hans folks moralske disiplin var avhengig av deres samarbeid med ham, slik at enhver av dem utrettet noe. Så lenge sannheten blir forkynt, hviler det på menneskene som et krav fra Gud at de nettopp til dette formål skal gi noe av det han har betrodd dem. Ved å innføre den systematiske godgjørenhetsplanen har Gud, som er menneskets skaper, ordnet det slik at arbeidet hviler likelig på alle i forhold til den enkeltes evner. rett

(470)Hver enkelt skal være sin egen ligningsmann, og det er overlatt til ham å gi etter som han setter seg fore i sitt hjerte. Men noen er skyldige i den samme synden som Ananias og Saffira og mener at hvis de holder en del tilbake av det Gud krever ifølge tiendesystemet, kommer brødrene aldri til å få vite det. Slik tenkte det skyldige paret, som har gitt oss et eksempel til advarsel. I dette tilfelle beviser Gud at han gransker hjertet. Menneskenes motiver og hensikter kan ikke holdes skjult for ham. Han har etterlatt en stadig advarsel til kristne til alle tider om å ta seg i vare for den synden som menneskenes hjerter stadig er tilbøyelige til. rett

(479)Selv om ingen synlige tegn på Guds mishag nå følger en gjentagelse av Ananias' og Saffiras synd, er synden likevel like avskyelig i Guds øyne og vil like sikkert bli hjemsøkt på overtrederen på dommens dag, og mange kommer til å føle Guds forbannelse også her i livet. Når noen gir et løfte til Guds verk, er det et løfte vi gir Gud og absolutt bør holde. Å bruke for seg selv det som en gang er lovt til fremme for Guds hellige verk, er i hans øyne ikke bedre enn helligbrøde. rett

(471)Løftene er hellige
Når det i våre brødres nærvær blir gitt et muntlig eller skriftlig løfte om å gi et visst beløp, er disse brødre de synlige vitner til en kontrakt som er opprettet mellom oss og Gud. Løftet er ikke gitt til mennesker, men til Gud og er lik et skriftlig gjeldsbevis vi gir et medmenneske. Ikke noe juridisk gjeldsbrev om betaling av penger er mer bindende for en kristen enn et løfte han gir Gud. rett

(471)Mennesker som slik forplikter seg overfor sine medmennesker, tenker som regel aldri på å be om å bli løst fra sine forpliktelser. Et løfte vi gir Gud, som er alle gode gavers giver, har enda større betydning. Hvorfor skulle vi da søke å bli løst fra våre løfter til Gud? Skal et menneske betrakte sitt løfte som mindre bindende fordi det er gitt til Gud? Er løftet mindre gyldig fordi det ikke blir lagt frem ved domstolene for å bli prøvd? Skal et menneske som bekjenner seg til å være frelst ved Jesu Kristi usigelige offer og blod, "rane fra Gud"? Blir ikke hans løfter og handlinger veid på rettferdighetens vektskåler i de himmelske rettssalene? rett

(471)Hver av oss har en sak gående i den himmelske rett. Skal vår handlemåte føre til at bevisene går imot oss? Tilfellet med Ananias og' Saffira var av den mest graverende art. Da de holdt en del av salgssummen tilbake, løy de for den Hellige Ånd. På samme måte hviler det skyld på hvert enkelt menneske i forhold til lignende forbrytelser. rett

(471)Når menneskenes hjerter er bløtgjort ved Guds Ånds nærvær, er de mer mottakelige for påvirkning av den Hellige Ånd, og det blir fattet beslutninger om å fornekte selvet og ofre til Guds sak. Når guddommelig lys skinner inn i hjertets lønnkammer med uvanlig klarhet og kraft, blir det naturlige menneskets følelser overvunnet. Egoismen mister sin makt over hjertet, og det oppstår ønske om å ligne det store mønster, Jesus Kristus, ved å øve selvfornektelse og godgjørenhet. Det mennesket som av naturen har en egenkjærlig innstilling, blir da mildt og medlidende overfor fortapte syndere, og han gir Gud et høytidelig løfte, liksom Abraham og Jakob gjorde. Himmelske engler er til stede ved slike anledninger. Kjærlighet til Gud og kjærlighet til sjeler overvinner egoisme og kjærlighet til verden. Det er særlig tilfelle når forkynneren fremholder gjenløsningsplanen i Guds Ånd og kraft. Av nedenstående skriftsteder skal vi få se hvordan Gud betrakter spørsmålet om løfter: rett

(472) "Og Moses talte til høvdingene for Israels barns stammer og sa: Således har Herren befalt: Når en mann gjør Herren et løfte eller sverger en ed hvormed han forplikter seg til avhold i en eller annen ting, så skal han ikke bryte sitt ord; alt hva han har sagt, skal han gjøre." 4 Mos. 30, 2. 3. "La ikke din munn føre synd over ditt legeme og si ikke til Guds sendebud: Det var av vanvare jeg gjorde det! Hvorfor skal Gud harmes over din tale og ødelegge dine henders verk?" Pred. 5, 5: "Jeg vil gå inn i ditt hus med brennoffer, jeg vil gi deg det jeg har lovt, det som gikk over mine lepper, og som min munn talte i min nød." Sal. 66, 13. 14. "Det er farlig for et menneske at han i tankeløshet vier noe til Gud og først baketter overveier sine løfter." Ord. 20, 25. "Når du gjør Herren din Gud et løfte, da skal du ikke vente med å holde det; for Herren din Gud vil kreve det av deg, og du vil få synd på deg. Men om du lar være å gjøre noe løfte, vil du ikke få synd på deg. Hva dine lepper har talt, skal du holde og gjøre, fordi du frivillig og med egen munn har gitt Herren din Gud et løfte." 5 Mos. 23, 21-23. rett

(472) "Gjør løfter og gi Herren eders Gud det I har lovt! Alle de som er omkring ham, skal komme med gaver til den Forferdelige." Sal. 76, 12. "Men I vanhelliger det ved å si: Herrens bord er urent, og maten som gis til det, er lite verd. Og I sier: Å, for en møye! Og I blåser av det, sier Herren, hærskarenes Gud, og I bærer frem slikt som er røvet, og det som er halt og sykt - sådant bærer I frem som offergave! Skulle slike gaver fra eder behage meg? sier Herren. Forbannet være den som farer med svik, enda der er handyr i hans hjord, og den som gjør et løfte og enda ofrer til Herren et hundyr som har lyte; for jeg er en stor konge, sier Herren, hærskarenes Gud, og mitt navn er forferdelig blant folkene." Mal. 1, 12-14. rett

(472) "Når du gjør Gud et løfte, så dryg ikke med å holde det, for han har ikke behag i dårer! Hold det du lover! Bedre er det at du ikke lover, enn at du lover og ikke holder det." Pred. 5, 3. 4. rett

(472)Gud har gitt menneskene del i å fullbyrde arbeidet med å frelse sine medmennesker. Vi kan samarbeide med Kristus ved å utføre barmhjertighets- og godgjørenhetshandlinger. Men disse gjerninger kan ikke gjenløse dem, for de klarer ikke å tilfredsstille en krenket rettferdighets krav. Det kan bare Guds Sønn gjøre - han som la sin ære og herlighet til side, kledde sin guddommelighet i menneskelighet og kom til jorden for å fornedre seg selv og utgyte sitt blod for menneskeslekten. rett

(473)Da Kristus bød sine disipler: "Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen" (Mark. 16, 15), viste han menneskene den oppgaven de hadde med å utbre evangeliet. Men mens noen går ut for å preke, oppfordrer han andre til å oppfylle hans krav til dem om tiende og offergaver til å underholde prekevirksomheten og til å utbre sannheten overalt i landet ved de trykte skrifter. Det er Guds middel til å opphøye menneskene. Det er nettopp det arbeidet de trenger til, for det vil vekke de dypeste sympatier i deres hjerter og sette de høyeste åndsevner i virksomhet. rett

(473)Mennesket - Guds redskap
Alt som er godt på jorden, ble satt her ved Guds gavmilde hånd som et uttrykk for hans kjærlighet til menneskene. De fattige tilhører ham, og religionens sak er hans. Han har lagt midler i menneskenes hender for at hans guddommelige gaver kan flyte gjennom menneskelige kanaler, slik at den oppgaven som er betrodd oss til frelse for våre medmennesker, kan bli utført. Hver enkelt har sin bestemte oppgave på det store arbeidsfeltet. Ingen bør likevel få den tanken at Gud er avhengig av mennesker. Han kunne tale et ord og gjøre ethvert fattig barn rikt. På et øyeblikk kunne han helbrede menneskeheten for alle dens sykdommer. Han kunne helt gi avkall på predikanter og gjøre engler til sendebud for sin sannhet. Han kunne ha skrevet sannheten på himmelhvelvingen eller preget den inn på bladene på trærne og blomstene på marken. Eller han kunne med hørlig røst ha forkynt den fra himmelen. Men den allvise Gud valgte ingen av disse fremgangsmåtene. Han visste at menneskene måtte ha noe å gjøre hvis livet skulle kunne bli til velsignelse for dem. Gullet og sølvet hører Herren til, og han kunne latt det regne ned fra himmelen hvis han ville. Men i stedet har han gjort menneskene til sine husholdere og betrodd dem midler, ikke for at de skulle hope dem opp, men bruke dem til gagn for andre. Slik gjør han menneskene til det middel som han deler ut sine velsignelser gjennom her på jorden. Gud la planer om godgjørenhetssystemet, for at menneskene kunne bli godgjørende og uegennyttige av karakter liksom deres skaper og til sist få del med ham i den evige, herlige lønn. rett

(473)Gud arbeider gjennom menneskelige redskaper, og hver den som vekker menneskenes samvittighet og ansporer dem til gode gjerninger og, til virkelig interesse for fremme av sannhetens sak, gjør det ikke av seg selv, men ved Guds Ånd som virker i ham, Løfter som blir gitt under slike forhold, er hellige. De er frukten av Guds Ånds påvirkning. Når disse løftene blir innfridd, tar himmelen imot offergaven, og disse rundhåndede arbeidere blir godskrevet for den tilsvarende skatt som blir satt inn i himmelens bank. Slike samler seg opp en god grunnvoll for den kommende tid, for at de kan gripe det evige liv. rett

(474)Men når det umiddelbare nærvær av Guds Ånd ikke blir merket så levende, og sinnet blir opptatt av de timelige gjøremål i livet, blir de fristet til å tvile på om den forpliktelsen de frivillig tok på seg, er gyldig. Når de gir etter for Satans innskytelse, kommer de til den slutningen at det blir øvd unødvendig press på dem, at de handlet under den stemningen som rådet ved anledningen, at kravet om midler til bruk i Guds verk ble overdrevet, og at de ble overtalt til å gi løfter under falske forutsetninger uten at de fullt ut forsto saken. Derfor vil de gjerne bli fritatt. Har predikantene myndighet til å ta imot deres unnskyldninger og si: "Det vil ikke bli krevd av deg at du oppfyller ditt løfte. Du er løst fra det? Hvis de drister seg til det, får de del i den synden som den som unndrar seg, er skyldig i. . . . rett

(474)Menigheten er ansvarlig for de løfter dens enkelte medlemmer gir. Hvis den ser at det er en bror som ikke oppfyller sine løfter, bør den tale vennlig, men tydelig til ham. Dersom han er slik stilt at det er umulig for ham å innfri løftet, og han er et verdig medlem som har et villig hjerte, bør menigheten vise medlidenhet og støtte ham. Slik kan den hjelpe på vanskeligheten og selv få en velsignelse. rett

(474)Gud ønsker at medlemmene i hans menighet skal betrakte sine forpliktelser overfor ham som likså bindende som deres gjeld hos kjøpmannen eller andre handlende. Enhver bør ta et tilbakeblikk over sitt liv og undersøke om noe ubetalt eller uinnfridd løfte er blitt oversett, og så gjøre særlige anstrengelser for å betale "den siste penning", for vi må alle møte og underkaste oss den endelige avgjørelse i en rett der ikke noe annet enn rettskaffenhet og sannferdighet skal bestå. rett

neste kapitel