De to kroner

(108)I det synet jeg fikk i Battle Creek, Michigan, den 25. oktober 1861, så jeg denne jord mørk og dyster. Engelen sa: "Se nøye etter!" Da ble menneskene på jorden fremstilt for meg. Noen var omgitt av engler, andre var i fullstendig mørke, omgitt av onde engler. Jeg så en arm som var rakt ned fra himmelen med et gyllent scepter. øverst på scepteret var det en krone besatt med diamanter. Hver diamant sendte ut lys, skinnende, klart og vakkert. På kronen var disse ordene skrevet: "Alle som vinner meg, er lykkelige og skal ha evig liv." rett

(108)Under denne kronen var det et annet scepter, og på dette var det også en krone. I midten av den var det juveler, gull og sølv, som sendte ut en del lys. Innskriften på denne kronen var: "Jordisk skatt. Rikdom er makt. Alle som vinner meg, blir æret og berømt." Jeg så en veldig skare som styrtet frem for å få denne kronen. Det var en støyende hop. I sin iver syntes noen av dem å ha mistet forstanden. De puffet til hverandre, skubbet dem som var svakere, til side og trådte på dem som i alt ståket falt om. Mange grep med iver fatt i de skattene som var inne i kronen, og holdt fast på dem. Hodene hos noen var hvite som sølv, og ansiktene deres var furet av bekymring og angst. Deres egne slektninger, deres eget kjøtt og blod, brydde de seg ikke om. Men når bønnlige blikk ble vendt mot dem, holdt de enda fastere på skattene sine, som om de var redde for at de i et ubevoktet øyeblikk skulle miste litt eller bli overtalt til å dele med dem. Deres ivrige blikk festet seg ofte ved den jordiske kronen og telte skattene i den gang på gang. I denne skaren var det noen som bar preg av savn og elendighet, og de stirret med lengselsfulle blikk på disse skattene, men vendte seg så håpløst bort når de sterkere overmannet de svakere og drev dem tilbake. Likevel kunne de ikke slik gi tapt, men sammen med en flokk krøplinger, sykelige og eldre prøvde de å trenge seg frem til den jordiske kronen. Noen døde mens de søkte å nå den. Andre falt akkurat da de holdt på å gripe den. Mange hadde nettopp grepet den da de falt om. Døde legemer lå strødd omkring på marken. Likevel styrtet skaren frem, trampet på sine falne og døde kameraters legemer. Hver enkelt som nådde frem til kronen, fikk del i den og ble høylytt tiljublet av en interessert flokk som sto omkring dem. rett

(109)Satans forførelse
En stor flokk onde engler hadde det svært travelt. Satan var midt iblant dem, og alle så med den mest jublende tilfredshet på den flokken som kjempet om kronen. Han syntes å kaste en merkelig trolldom over dem som ivrig søkte etter deri. Mange som søkte etter denne jordiske kronen, bekjente seg til å være kristne. Noen av dem så ut til å ha litt lys. De kunne med lengsel se på den himmelske kronen og så ofte ut til å være grepet av dens skjønnhet. Likevel hadde de ingen forståelse av dens verdi og herlighet. Mens de på en slapp måte rakte den ene hånden ut etter den himmelske, rakte de ivrig ut den andre hånden etter den jordiske, fast bestemt på å få tak i den. Mens de ivrig strevet for å få tak i den jordiske, mistet de den himmelske av syne. De ble etterlatt i mørke, men famlet likevel ivrig omkring for å sikre seg den jordiske kronen. Noen følte"seg foraktet av den skaren som søkte den så ivrig. De så ut til å ha en anelse om faren og vendte seg fra den og søkte alvorlig etter den himmelske kronen. Ansiktene hos dem ble snart forvandlet fra mørke til lys, fra tristhet til frimodighet og hellig glede. rett

(109)Da fikk jeg se en flokk som trengte seg frem gjennom mengden med blikket fast rettet mot den himmelske kronen. Der de alvorlig banet seg vei gjennom den forvirrede flokken, ble de fulgt av engler som gjorde plass for dem så de kunne komme frem. Da de nærmet seg den himmelske kronen, skinte det lyset som strålte ut fra dem, på dem og omkring dem. Det drev mørket vekk fra dem, og det ble klarere og sterkere til de så ut til å være forvandlet og lignet englene. De kastet ikke et eneste lengselens blikk på den jordiske kronen. De som var på jakt etter den, spottet dem og kastet svarte kuler etter dem. Disse kulene gjorde dem ingen skade så lenge de hadde blikket festet på den himmelske kronen. Men de som vendte sin oppmerksomhet mot de svarte kulene, ble merket av dem. Dette skriftstedet ble fremstilt for meg: rett

(110) "Samle eder ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler; men samle eder skatter i himmelen, hvor hverken møll eller rust tærer, og hvor tyver ikke bryter inn og stjeler! For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være. Øyet er legemets lys; er ditt øye friskt, da blir hele ditt legeme lyst; men er ditt øye sykt, da blir hele ditt legeme mørkt. Er altså lyset i deg mørke, hvor stort blir da mørket! Ingen kan tjene to herrer; for han vil enten hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den' ene og forakte den andre; I kan ikke tjene Gud og mammon." Matt. 6, 19-24. rett

(110)Det jeg hadde sett, ble forklart for meg slik: Den flokken som anstrengte seg så alvorlig etter den jordiske kronen, var slike som elsker sin jordiske skatt og lar seg forføre og smigre av dens kortvarige tiltrekning. Jeg så at noen som bekjenner seg til å følge Jesus, er så ivrige etter å oppnå jordiske skatter at de mister sin kjærlighet til himmelen, handler som verden og av Gud blir regnet som om de hører verden til. De bekjenner seg til å søke en uforgjengelig krone, en skatt i himmelen, men deres interesse og viktigste studium sentrerer seg om å samle jordiske skatter. De som har skattene sine i denne verden og elsker sin rikdom, kan ikke elske Jesus. De mener kanskje at de er som de bør være, og selv om de klynger seg til sine skatter med en gniers grep, kan de ikke få seg til å innse eller til å føle at de har større kjærlighet til penger enn til sannhetens sak eller den himmelske skatt. rett

(110)Sann og falsk rikdom
"Er altså lyset i deg mørke, hvor stort blir da mørket!" Matt. 6, 23. Det var en tid i slikes erfaring da det lyset som ble gitt dem, ikke ble holdt fast på, og det ble til mørke. Engelen sa: "Dere kan ikke elske og dyrke jordens skatter og likevel ha den sanne rikdom." Da den unge mannen kom til Jesus og sa til ham: "Mester! hva godt skal jeg gjøre for å få evig liv?" (Matt. 19,16), ga Jesus ham valget mellom å kvitte seg med sitt gods og oppnå det evige liv, eller beholde det og miste livet. Rikdommen hadde større verdi for ham enn den himmelske skatten. Den betingelsen at han skulle kvitte seg med sine skatter og gi dem til de fattige for å kunne bli en Kristi etterfølger og få det evige liv, avkjølte hans ønske, og han gikk bedrøvet bort. rett

(110)De som i fremstillingen for meg strebte etter den jordiske kronen, var slike som ville ty til et hvilket som helst middel for å samle gods. De blir sinnssvake på dette punkt. Alle deres tanker og krefter blir satt inn på å samle jordisk rikdom. De trer andres rettigheter under føtter, undertrykker den fattige og holder arbeidernes lønn tilbake. Hvis de kan utnytte dem som er fattigere og mindre listige enn de selv er, og det slik kan lykkes dem å øke sin rikdom, vil de ikke et øyeblikk nøle med å undertrykke dem og endog se dem som tiggere. rett

(111)De menn med hoder hvithåret av alder, og med ansikter furet av bekymringer, men som likevel grep ivrig etter skattene i kronen, var de gamle som bare hadde få år igjen å leve. Likevel var de ivrige etter å sikre seg sine jordiske skatter. Jo mer de nærmet seg graven, desto mer ivrige var de etter å klynge seg til dem. Deres egne slektninger fikk ikke nyte noe godt av dem. Medlemmene av deres egne familier fikk lov å arbeide over evne for at de skulle kunne spare noen penger. De brukte dem ikke til andres beste, heller ikke til sitt eget. For dem var det nok å vite at de hadde dem. Når deres plikt til å lindre de fattiges nød og til å støtte Guds verk blir fremholdt for dem, blir de fulle av sorg. De vil med glede ta imot det evige liv som en gave, men de vil ikke at det skal koste noe. Vilkårene er for harde. Men Abraham ville ikke holde sin egen sønn tilbake. I lydighet mot Gud kunne han lettere ofre dette løftets barn enn mange ville ofre litt av sine jordiske eiendeler. rett

(111)Det gjorde vondt å se at de som burde modnes til herligheten og daglig berede seg for udødelighet, brukte all sin kraft til å beholde sine jordiske skatter. Jeg så at slike ikke forsto å verdsette den himmelske skatten. Deres sterke attrå til det jordiske får dem til ved sine gjerninger å vise at de ikke nok setter pris på den himmelske arv til å bringe noe offer for den. Den unge mannen var villig til å holde budene. Men vår Herre sa til ham at en ting mangler. Han ønsket det evige liv, men han elsket sitt gods mer. Mange bedrar seg selv. De har ikke søkt etter sannheten som etter skjulte skatter. De bruker ikke sine evner på beste måten. Deres sinn, som kunne ha vært opplyst av himmelens lys, er forvirret og fullt av besvær. "Verdens bekymringer og rikdoms forførelse og attrå etter de andre ting kommer inn og kveler ordet, og det blir uten frukt." Mark. 4,19 "Slike," sa engelen, "er uten unnskyldning." Jeg så lyset dø bort for dem. De næret ikke noe ønske om å forstå de høytidelige, viktige sannhetene for denne tid og mente at de sto seg godt uten å skjønne dem. Deres lys gikk ut, og de famlet i mørke. rett

(112)Satans hjelpere
De mange krøplinger og syke som strebte etter den jordiske kronen, er slike som har sine interesser og skatter i denne verden. Enda de møter skuffelser på alle kanter, vil de ikke sette sin hu til himmelen og sikre seg en skatt og et hjem der. De går glipp av den jordiske ennå mens de er på jakt etter den, og mister den himmelske. Til tross for den skuffelse og det ulykkelige liv og den ulykkelige død som rammer dem som er helt opptatt av å samle jordisk rikdom, er det andre som følger den samme kurs. De stormer frem som besatte uten å gi akt på hvor sørgelig det ender med dem som de følger etter. rett

(112)De som nådde kronen, de som fikk del i å eie den og bli tiljublet, er slike som oppnår det som er målet med hele deres liv, nemlig rikdom. De får den ære verden kan gi dem som er rike. De har innflytelse i verden. Satan og hans onde engler er tilfreds. De vet at slike med sikkerhet tilhører dem, og at de er Satans mektige redskaper ennå mens de lever i opprør mot Gud. rett

(112)De som hadde avsky for den flokken som løp etter den jordiske kronen, er slike som har merket seg livet og dets avslutning hos dem som streber etter jordisk rikdom. De ser at slike aldri er tilfredse, men ulykkelige, og de blir urolige og skiller seg fra denne ulykkelige klasse mennesker og søker etter den sanne og varige rikdom. rett

(112)Jeg så at de som trengte seg frem gjennom mengden for å nå den himmelske kronen, de som ble fulgt av hellige engler, var Guds trofaste folk. Engler leder dem, og de er fylt av nidkjærhet til å skynde seg fremad for å nå den himmelske skatt. rett

(112)De svarte kulene som ble kastet etter de hellige, var de vanærende løgner som ble satt i omløp om Guds folk av slike som elsker å øve løgn. Vi burde gjøre vårt ytterste for å leve et uklanderlig liv og holde oss fra det onde under alle skikkelser. Da er det vår plikt å gå frimodig fremad og ikke ta hensyn til de fornærmelige usannhetene fra de gudløse. Når de rettferdige har sine øyne festet på den uvurderlige himmelske skatten, blir de mer og mer lik Kristus, og slik vil de bli omdannet og skikket til forvandling. rett

neste kapitel