Veiledning for menigheten 1. bd. kapitel 40. Fra side 175.     Fra side i den engelske utgave.tilbake

Atskillelse fra verden

(175)Vi blir pålagt å gjøre alt til Guds ære, enten vi spiser eller drikker, eller hva vi gjør. Hvor mange har samvittighetsfullt handlet etter prinsipper i stedet for etter innskytelse og fulgt dette påbud bokstavelig? Hvor mange av de unge disiplene i - har gjort Gud til sin tillit og del og med alvor søkt å kjenne og gjøre hans vilje? Det er mange som i navnet er Kristi tjenere, men ikke er det i handling. rett

(175)Der religiøse prinsipper råder, er det liten fare for at en gjør store feil. For egoismen, som alltid forblinder og bedrar, er underordnet. Det oppriktige ønske om å gjøre godt mot andre er så dominerende at selvet blir glemt. Det å eie faste religiøse prinsipper er en uvurderlig skatt. Det er den reneste, den høyeste og den mest oppløftende innflytelse dødelige mennesker kan eie. Slike mennesker har et anker. Hver handling blir nøye overveid for at den ikke skal bli til skade for en annen og føre bort fra Kristus. Det spørsmålet som stadig lyder i ens sinn, er: Herre, hvordan kan jeg tjene deg på beste måte og herliggjøre ditt navn på jorden? Hvordan skal jeg leve mitt liv slik at det tjener ditt navn til pris på jorden og får andre til å elske, tjene og ære deg? La meg bare ønske og velge din vilje. La min Gjenløsers ord og eksempel være lys og styrke for mitt hjerte. Når jeg følger ham og har tillit til ham, vil han ikke overlate meg til å gå fortapt. Han vil være min gledes krone. rett

(175)Dersom vi forveksler menneskers visdom med Guds visdom, blir vi ført på villspor av menneskevisdommens dårskap. Der ligger den store faren for mange i -. De har ingen personlig erfaring. De har ikke hatt for vane under bønn, og med upartisk, fordomsfri bedømmelse selv å overveie spørsmål og emner som er nye, og som alltid kan komme på bane. De venter for å se hva andre mener. Dersom de andre har en avvikende mening, er det nok til å overbevise dem om at det foreliggende emne ikke har noen som helst betydning. Enda tallet på slike mennesker er stort, forandrer det ikke det faktum at de er uerfarne og åndelig svake fordi de har bøyd seg for fienden. Og de kommer alltid til å være svake som småbarn, vandre i andres lys, leve på andres erfaring, føle som andre føler, og handle som andre handler. De går frem som om de ikke hadde noen personlighet. Deres personlighet går helt opp i andres. De er bare skygger av slike som de mener er omtrent som en bør være. rett

(176)Dersom disse ikke blir oppmerksomme på sin vaklende karakter og retter på den, kommer de alle sammen til å gå glipp av det evige liv. De blir ikke i stand til å ta kampen opp mot de siste dagers farer. De kommer ikke til å ha noen styrke til å stå djevelen imot, for de vet ikke at det er ham. Det må stå noen ved deres side for å opplyse dem om det er en fiende eller en venn som nærmer seg. De er ikke åndelige, og derfor kan de ikke skjønne de åndelige ting. De eier ikke visdom angående det som hører Guds rike til. Det er ingen unnskyldning hverken for ung eller gammel å stole på at en annen skal ha erfaring for dem. Engelen sa: "Forbannet er den mann som setter sin lit til mennesker og holder kjød for sin arm." Jer. 17,5. En edel selvstendighet er nødvendig i en kristens erfaring og kamp. rett

(176)Be i tro
Menn, kvinner og unge, Gud krever av dere at dere skal eie moralsk frimodighet, et fast forsett, sjelsstyrke og utholdenhet, et sinn som ikke kan la seg lede av andres påstander, men selv vil undersøke før det godtar eller forkaster, et sinn som vil granske bevisene og veie dem og legge saken frem for Herren i bønn. "Men dersom noen av eder mangler visdom, da bede han Gud, han som gir alle villig og uten onde ord; og den skal gis ham." Og her er betingelsen: "Men han bede i tro, uten å tvile; for den tom tviler, ligner havsbølgen, som drives og kastes av vinden. For ikke må det menneske tro at han skal få noe av Herren." Jak. 1,5-7. Denne bønnen om visdom må ikke være en bønn uten mening, som blir glemt så snart den er avsluttet. Det er en bønn som gir uttrykk for hjertets sterke, alvorlige ønske, og som skyldes bevisstheten om mangel på visdom til å avgjøre hva som er Guds vilje. rett

(176)Om du ikke har fått svar straks bønnen er sendt opp, så bli ikke trett av å vente, og vær ikke vaklende. La deg ikke rokke. klyng deg til løftet: "Han er trofast som har kalt eder; han skal og gjøre det." 1 Tess. 5, 24. Lik den påtrengende kvinnen må du trenge på med din bønn og være fast i ditt forsett. Er saken viktig og av stor betydning for deg? Ja, i sannhet. Vær derfor ikke vaklende, for din tro vil kanskje bli prøvd. Hvis det du ønsker deg, har noen verdi, er det en sterk, alvorlig anstrengelse verd. Du har løftet: Våk og be. Vær vedholdende, så vil bønnen bli besvart. For er det ikke Gud som har gitt løftet? Dersom det koster deg noe å oppnå det, vil du verdsette det så meget høyere når det er oppnådd. Det er tydelig sagt deg at dersom du tviler, må du ikke tro at du skal få noe av Herren. Her har vi en advarsel om at en ikke skal bli trett, men stole fast på løftet. Hvis du ber, vil han gi deg gjerne og uten å bebreide. rett

(177)Her er det mange gjør feil. De vakler i sitt forsett, og deres tro svikter. Det er grunnen til at de ikke får noe av Herren, han som er kilden til vår styrke. Ingen behøver å gå i mørke og famle som en blind. For Herren har sørget for lys dersom de vil ta imot det på den måten han bestemmer, og ikke velge sin egen vei. Han krever av alle at de flittig skal utføre hverdagens plikter. Særlig krever han dette av alle som er opptatt med den høytidelige, viktige gjerning i forlaget, både av dem som det større ansvar i arbeidet hviler på, og av dem som bærer det minste ansvar. Det kan de gjøre bare når de søker hen til Gud etter den dyktighet som vil sette dem i stand til trofast å utføre det som er rett i himmelens øyne, idet de gjør alt som om de var behersket av uegennyttige beveggrunner og som om Guds øye var synlig for alle, så på alle og gransket alles handlinger. rett

(177)Egenkjærlighetens plage
Den synden som er mest utbredt, og som skiller oss fra Gud og er skyld i så mange smittsomme åndelige plager, er egenkjærlighet. Det kan ikke være noen omvendelse til Herren uten ved selvfornektelse. Av oss selv kan vi ingenting gjøre, men når Gud styrker oss, kan vi leve for å gjøre godt mot andre og på den måten unngå egenkjærlighetens onde. Vi behøver ikke å dra til hedenske land for å vise vårt ønske om å vie alt til Gud i et nyttig, uselvisk liv. Dette bør vi gjøre i familiekretsen, i menigheten, i vår omgangskrets, og blant dem vi har forbindelse med i vår forretning. Nettopp i dagliglivets sysler er det vi må fornekte selvet og holde det undertrykt. Paulus sier: "Jeg dør hver dag." 1 Kor. 15,31. Det er dette at vi daglig dør fra selvet i livets små handlinger, som gjør oss til seiervinnere. Vi bør glemme oss selv i ønsket om å gjøre godt mot andre. Hos mange er det en avgjort mangel på kjærlighet til andre mennesker. I stedet for trofast å utføre sin plikt søker de heller det som er til behag for dem selv. rett

(178)Gud pålegger alle sine etterfølgere som en bestemt plikt at de skal velsigne andre med sin innflytelse og sine midler, og at de hos ham skal søke den visdom som vil sette dem i stand til å gjøre alt som står i deres makt for å høyne tanker og sinnelag hos dem som kommer under deres innflytelse. Når de gjør noe for andre, vil de erfare en skjønn tilfredshet, en indre fred som vil være en tilstrekkelig lønn. Når de blir ledet av et høyt og edelt ønske om å gjøre godt mot andre, vil de finne sann lykke når de trofast utfører livets mange slags plikter. Det vil gi dem en mer enn jordisk lønn, for enhver trofast, uegennyttig utføring av plikter blir påaktet av englene og vil stråle i vedkommendes livsregnskap. I himmelen vil ingen tenke på seg selv eller søke sitt eget behag. Av ren og sann kjærlighet vil de derimot søke det som er til lykke for de himmelske vesener omkring dem. Ønsker vi å ha himmelsk selskap på den nye jord, må vi bli behersket av himmelske prinsipper her nede. rett

(178)Hver eneste handling i vårt liv virker på andre til godt eller ondt. Vår innflytelse leder oppad eller nedad. Man merker den, den fører til handling og gjentar seg i større eller mindre grad hos andre. Dersom vi ved vårt eksempel hjelper andre til å utvikle gode prinsipper, gir vi dem kraft til å gjøre godt. Deretter vil de øve den samme gagnlige innflytelsen over andre, og slik blir hundrer og tusener påvirket av vår ubevisste innflytelse. Dersom vi ved våre handlinger styrker de onde krefter hos våre omgivelser eller tvinger dem til virksomhet, har vi del i deres synd og vil komme til å gjøre regnskap for det gode vi kunne ha gjort for dem, men unnlot å gjøre fordi vi ikke gjorde Gud til vår styrke, vår leder, vår rådgiver. rett

neste kapitel